Denne uka har jeg vært i teater og sett I morgen var jeg alltid en løve. Forestillingen beskrives som en monolog for tre kvinner og bygger på den selvbiografiske boka med samme navn, skrevet av Arnhild Lauveng. Hvis du ikke har hørt om den før så er det på tide du gjør det nå, for det er en sterk historie med et viktig og vakkert budskap, skrevet på en ukomplisert og levende måte. Og selv om historien er tøff betyr det ikke at boka bare er trist og alvorlig - forfatteren evner også å bruke humor på en aldeles fortreffelig måte.
Arnhild Lauveng var innlagt på psykiatriske institusjoner med diagnosen kronisk schizofreni fra hun var 17 til 27. Til tross for at helsevesenet stadig fortalte henne at dette er en sykdom man ikke blir frisk av, ble hun til slutt nettopp det og utdannet seg til psykolog. Boka forteller om hvordan sykdommen kom snikende, om lange opphold på psykiatriske sykehus, en ungdomstid som ble borte, umenneskelige pleiere og overdreven bruk av tvang. Men den forteller også om logikken i hennes psykoser og hvordan disse faktisk var en fornuftig og hensiktsmessig måte å reagere på det hun opplevde. Og ikke minst forteller den om hvor viktige de var, de enkeltpersonene rundt henne som aldri ga opp håpet, som fortsatte å behandle henne med respekt og tålmodighet uansett hvor langt nede hun var.
Boka tegner et sjokkerende og deprimerende bilde av psykisk helsevern i Norge. Samtidig er den full av håp og livskraft - og som sagt humor. Arnhilds budskap er lett å være enig i: Vi må slutte å snakke om oss og dem. Hvem som helst kan bli psykisk syk og når man blir det er det faktisk snakk om naturlige og menneskelige reaksjoner på at livet har blitt uhåndterlig. Psykisk syke fortjener respekt, og de trenger håp om at ting kan bli bedre. Hvordan ville du likt å bli behandlet når du var vettskremt?
Etter forestillingen fikk vi sjansen til å møte Arnhild selv, hun deltok i en samtale med Gro Hillestad Thune om psykisk helsevern, menneskerettigheter og nødvendigheten av å gi pasienter håp. Og det må jeg si; for en dame! Jeg er stum av beundring. Velformulert, klok, reflektert og sympatisk på alle måter. Hun jobber også som foredragsholder, så får du sjansen til å høre henne så bør du ikke tenke deg om! I mellomtiden kan du lese boka og håpe at forestillingen blir satt et sted i nærheten av deg. Den kan forøvrig også kjøpes. Ta kontakt med Bertha-Cecilie Øvergaard på e-post berthacecilie alfakrøll gmail.com
Jeg har aldri deppa over at en kjendis har dødd noen gang. Uansett om det var kongen eller Kurt Cobain eller Michael Jackson så har det ikke resultert i særlig mer enn et skuldertrekk fra min side. Jeg kjente dem jo ikke. Men da jeg hørte at Gustav Lorentzen var død, sånn helt plutselig og uten videre, da ble jeg helt oppriktig lei meg. Faktisk så lei meg at jeg måtte gråte en skvett helt alene på kontoret mitt torsdag morgen.
For Knutsen og Ludvigsen var barndommen min og Juba Juba var - og er! - plata over alle plater. Det var rart, det var catchy, det var morsomt, det var sært, det var skikkelig god popmusikk for barn. I studietiden dukket barndomsheltene opp igjen i form av to samleplater som med titlene Beste og Verste vitner om upåklagelig selvironi. Og for tre år siden fikk jeg endelig oppleve dem live i en fantastisk konsert på Øyafestivalen. Så Knutsen og Ludvigsen har liksom alltid vært der, med fine melodier og vakre og morsomme tekster.
Og kloden faller mens den spinner, tiden trekker for sitt slør.
Av helt uforståelig og uforklarlige grunner har Helten begynt å ønske seg et skilt
hvor det skal stå “Ikke bli sur på meg”. Han ønsker seg t-skjorta også.
I og med at jeg bestandig er blid, kjærlig og tålmodig og aldri, aldri streng så regner
jeg med at dette er noe han skal bruke på jobb og slett ikke noe han har tenkt å henge opp hjemme.
Anyways. Jeg kikket litt rundt på nettet for å se om det var noen som lagde sånne skilt på
bestilling og om jeg ikke fant akkurat det så fant jeg en hel haug med andre festlige skilt.
Disse er alle fra etsy.com, klikk på bildene for å komme til selgerens side.
Vi er muligens litt treige i avtrekkeren, men Helten og jeg har ganske nylig oppdaget den mest sjarmerende tv-serien ever; Tangerudbakken borettslag. De siste torsdagene har vi derfor benket oss foran tv-en for et umiddelbart gledesfix (særlig etterlengtet i denne verdens lengste vinter). Hvis du ikke har fått med deg Tangerudbakken i det hele tatt, så er det kort fortalt en realityserie om seks utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner.
En realityserie om utviklingshemmede kan høres ut som et risikoprosjekt, men jeg syns produsentene stort sett klarer seg bra. Det er nært og ærlig og morsomt uten å bli plumpt og privat, vi ler med beboerne og ikke av dem. Joda, det kunne sikkert vært mer nyansert og jeg skjønner at vi ikke får hele bildet av hvordan utviklingshemmede lever gjennom å se Tangerudbakken på tv. Men det får vi jo aldri i denne typen serier.
Siste episode av sesong 1 gikk i dag, men neste torsdag begynner sesong 2 på TvNorge. Hurra!
@markusm (Tweetuplinselus og genuint trivelig kar) har lagt ut en video på Facebook av en panda som nyser og siden jeg er litt for travel denne uka med å skru Ikeamøbler og levere hjemmeeksamen til å gi dere velfunderte bloggposter, så tenkte jeg å dele den med dere. Nå er det ikke mulig å legge ut akkurat den videoen på bloggen, men det mangler jo ikke akkurat andre nyse-panda-videoer inne på Youtube (det er visst en egen greie som jeg inntil nå helt har gått glipp av), så her får dere en annen.
Ok, så er det fortsatt vinter og minusgrader og møkkasnø - men du blir garantert glad likevel når du ser en panda nyse!
Helten og jeg har noe ulik tilnærming til innredning og interiør. Han tenker funksjon, jeg tenker estetikk. Han er fornøyd så lenge det er en sti mellom møbler, klesstabler og rot, jeg blir stressa og uvel av alt annet enn rene overflater. Han syns dessuten at pappesker er utmerkede innredningselementer, og da jeg fjernet en av dem fordi den ikke lengre hadde noen funksjon der den sto så lurte han på hva jeg hadde tenkt å sette der i stedet. Som om alle gulvflater som en hovedregel bør være okkupert av et eller annet, så lenge den tidligere nevnte stien er på plass så man kan navigere seg dit man skal. Og som om ikke alt dette var ille nok, så har han begynt å mumle i skjegget at det hadde vært digg med en stressless. Hallo!
Men så er han jo så fin likevel da, at jeg tolererer (nesten) alt sammen. Her om dagen fortalte han drømmende og med solid innlevelse om Wallace and Gromit-sekvensen i filmen over, der Wallace (eller er det Gromit mon tro?) er ute av sengen, påkledd og med brødskive i hånda i løpet av 30 sekunder. Så denne er til deg, Helten min. Bortsett fra totalt fravær av innredningssans så er du jo verdens aller aller beste!
I 1983 kom plata Juba Juba med Knutsen & Ludvigsen og jeg var akkurat passe gammel til å elske den. Bestevenninnen min hadde LP-en og vi spilte den på endeløs repeat i stua hennes mens vi danset og hoiet. Det var aldri noen voksne som klagde og nå i ettertid ser jeg at det kanskje var fordi de elsket plata de også? Jeg har hvertfall aldri sluttet å elske Juba Juba. I 1983 kopierte jeg min venninnes plate til kassett og tegnet forsiden selv med tusj; rosa bakgrunn og Juba Juba i tjukke bokstaver i gult, grønt og lilla.
I 2006 fikk jeg endelig oppleve heltene mine live på Øya-festivalen. Konserten var en oppvisning i allsang fra begynnelse til slutt, stemningen var elektrisk både på og foran scenen . Jeg så skumle, svartkledte gothere som gliste i solskinnet mens tre generasjoner nordmenn sang ”Dum og deilig – nå går det bra! Juba Juba-ahaha-ahha!”
I går prøvde NRK og Ravi å finne ut hvorfor vi elsker Juba Juba. Fagfolk ga oss pedagogiske, musikalske og litterære analyser på hvorfor sangen har blitt slik en høyt elsket klassiker, og hver av dem hadde sin teori. De har sikkert rett alle sammen. Selv liker jeg optimismen i både tekst og melodi, selv om jeg ikke har tenkt å prøve å finne om det er derfor jeg elsker den. Samme kan det være. For enten elsker man eller så gjør man det ikke!
Dager fins i alle farger, også grå. Men så – den som venter han skal få!
Denne uka har jeg vært i teater og sett I morgen var jeg alltid en løve. Forestillingen beskrives som en monolog for tre kvinner og bygger på den selvbiografiske boka med samme navn, skrevet av Arnhild Lauveng. Hvis du ikke har hørt om den før så er det på tide du gjør det nå, for det er en sterk historie med et viktig og vakkert budskap, skrevet på en ukomplisert og levende måte. Og selv om historien er tøff betyr det ikke at boka bare er trist og alvorlig - forfatteren evner også å bruke humor på en aldeles fortreffelig måte.
