Et nytt moment har dukket opp i mitt daglige morgenrutine; kleskrise. Altså, her har man brukt årevis på å perfeksjonere garderoben slik at den både reflekterer smak og stil og i tillegg skjuler og fremhever akkurat det den skal skjule og fremheve.
Så blir man smelt på tjukka og vips har man en helt annen kropp som skal kles på. Den nye kroppen passer slett ikke inn i de gamle favorittklærne, som dermed må forvises til en ensom tilværelse i en trang og mørk loftsbod. Kjoler som har blitt for trange over puppene (foreløpig skriver jeg tre bh-størrelser større, det er faktisk sykt) må følge skjørt som ikke lenger passer over magen og topper som brått har blitt altfor korte.
Dermed sitter man igjen med et usselt restelager av klær som aldri har vært og aldri kommer til å bli favoritter som man forsøker å smøre sammen til noe presentabelt hver morgen før man går på jobb. Det er for seint å kjøpe nye klær i vanlige butikker og for tidlig å kjøpe mammaklær (jeg har listet meg gjennom mamma-avdelingen på H&M et par ganger, liksom tilfeldig, og sjelden følt meg så patetisk. Hva gjør hun her, liksom). At man - tidligere dronning av maratonshopping - plutselig blir besvimelsestrøtt etter bare en liten halvtime i klesbutikker, gjør heller ikke saken noe bedre.
Så da står man der enda en morgen foran speilet og gjennomgår sin daglige kleskrise hvor man forkaster det ene plagget etter det andre til det bygger seg opp en gigantisk kleshaug på senga, mens man klyper seg selv litt i magen og innser at det neppe er mulig å komme lengre inn i den urkjipe “feit eller gravid”-fasen.
Og mens tårene presser på og det liksom ikke er noen i hele verden som ser verre ut og som det er mer synd på enn en selv så har man likevel fremdeles akkurat nok selvinnsikt til at man klarer å tenke stakkars dem som er alene. Stakkars, stakkars dem som, midt i den verste graviditetshysteriske selvopptatthetskrisa, ikke har noen som tar seg tid til å holde rundt dem, kysse bort tårene og hviske med overbevisning: Du er nydelig.
I dag har Helten og jeg tatt en sniktitt inn i fremtiden vår. Det er det vakreste jeg har sett noen gang. Akkurat nå er fremtiden 82 millimeter fra hode til rumpe og svømmer trygg og glad rundt i magen min.
På forhånd var jeg så nervøs at jeg holdt på å dø. Jeg har sovet elendig i natt, vært våken hundre ganger og var stressa fra det øyeblikket jeg sto opp. På venterommet var jeg kvalm og svimmel, utslitt og på nippet til å begynne å grine. Jeg har aldri før håpet så intenst på at noe skulle være normalt - bare helt, helt vanlig liksom. Og så var det det. Helt normalt. Akkurat som det skal være. “Tilsynelantende velskapt”, som legen skrev i notatene sine.
Bebbisen selv var visst ikke like fornøyd med å bli beundret; den knyttet de ørsmå hendene sine og tok noen reale bokseslag mot den ukjente inntrengeren. Det er greit det vennen min, vi skal la deg være i fred så du kan vokse deg stor og sterk. Vi ville bare vite at alt var bra med deg først.
Ultralyd er mektige greier. Magisk. Tenk at man kan bli så stolt og rørt av noe så bittelite? Tenk at et ørlite menneske på litt over åtte centimeter kan få to voksne mennesker til å bli så glade og letta at de sitter på et legekontor og fniser til hverandre. Tenk at vi har laget noe så fantastisk. Tenk at verden plutselig er rosa.
..er at vi forlovet oss i januar. Hurra! Jeg går rundt og vifter med en vakker liten ring i hvitt gull med fire bittesmå diamanter på. Den vil dere sikkert gjerne se bilde av tenker jeg, men det viser seg at det er helt umulig å ta fine bilder av en ring. Tro meg, jeg har prøvd (det er litt av grunnen til at det tok et halvt år før jeg fikk skrevet denne posten). Bryllupet blir vel sånn neste år en gang. Wee!
Illustrasjonen er laget av Virginia Kraljevic og kan kjøpes i hennes Etsybutikk.
Helten og jeg har begynt å trene. To ganger i uka er vi ute og løper intervaller i en park i nærheten av der vi bor, og sånn har vi holdt på i snart to måneder. Jeg er stort sett den som tar initiativ og drar oss ut, han er den som løper foran med stoppeklokke og lange bein - tar tiden og legger opp løypa. Det vil si at når jeg vel har fått oss ut av huset så trenger jeg ikke tenke et sekund mer, men bare henge meg på ryggen foran. Løpe når han sier løp og ta pause når han sier stopp. Det funker som bare det.
Men intervalltrening er jo så fælt sier du. Og det er jo sant at det er få ting som kan få deg til å tenke på noe annet; ingen ball, ingen musikk, ingen konkurrenter bortsett fra deg selv. Men det geniale er at det tar så utrolig kort tid. Både fordi intervalltrening er seriøst effektiv trening og fordi vi trener rett i nærheten av hjemme og dermed varmer opp på vei til parken og trapper ned på vei hjem. Det vil si at fra vi går ut døra og til vi er hjemme igjen, ferdigtrente og klare til å hoppe i dusjen, går det bare en drøy halvtime. En drøy halvtime to ganger i uka, det klarer man både å ta seg tid til og å motivere seg for.
En annen ting er at siden det er så utrolig effektivt, så har vi blitt i latterlig mye bedre form på bare disse ukene. Nå skal det sies at vi hadde et temmelig begredelig utgangspunkt, men likevel. Jeg har bedre løpekondis nå enn jeg har hatt på mange år. Dessuten er det stas å trene sammen med kjæresten, det er fleksibelt og ikke avhengig av noe annet enn at vi har tid og at det helst ikke plaskregner. Kan vi ikke løpe en søndag, så forsyver vi det bare en dag. Og så er det gratis!
I det hele tatt. Fortsetter det på denne måten, så er jeg vel snart klar for en jobb i næringslivet tenker jeg. Men innen den tid så må jeg nok gjøre noe med treningsgarderoben min. Jeg kjenner at jeg er særdeles skeptisk til sånne løpebukser og kan ikke fatte at det ikke finnes noen mellomting mellom dem og mine gamle joggebukser fra Bik Bok. På den ene siden vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener og på den andre siden.. vel, så vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener.
Når Helten og jeg er hjemme og livet er fint og alle er glade, så sitter vi ikke ytterst på kanten av sofaen og konverserer med hverandre. Vel, det gjør vi i grunnen aldri uansett, men sant. Poenget her er at det er mye tøys og fjas og tull og silly walking og latterkramper i det makeløse hjem. Merkelige gestikuleringer, malplasserte fraser og hysterisk kroppsspråk. En liten sang her, en liten dans der. Hvis noen hadde vært flue på veggen en helt vanlig kveld hadde de kanskje trodd vi var splitter pine gale.
Men det er vi jo ikke. Og dessuten nekter jeg å tro at det finnes særlig mange som faktisk sitter ytterst på sofaen og konverserer når de er hjemme hos seg selv. Man er da vel ikke alltid like voksen og fornuftig og saklig -tegner aldri hjerte i duggen på dusjdøren og leker aldri rockestjerne når man vasker opp?
Av helt uforståelig og uforklarlige grunner har Helten begynt å ønske seg et skilt
hvor det skal stå “Ikke bli sur på meg”. Han ønsker seg t-skjorta også.
I og med at jeg bestandig er blid, kjærlig og tålmodig og aldri, aldri streng så regner
jeg med at dette er noe han skal bruke på jobb og slett ikke noe han har tenkt å henge opp hjemme.
Anyways. Jeg kikket litt rundt på nettet for å se om det var noen som lagde sånne skilt på
bestilling og om jeg ikke fant akkurat det så fant jeg en hel haug med andre festlige skilt.
Disse er alle fra etsy.com, klikk på bildene for å komme til selgerens side.
I familien min har vi en del påsketradisjoner som jeg alltid har tenkt at er helt universelle (er det ikke sånn med de fleste familietradisjoner i grunnen?). Makeløs mamma setter frem noen kyllinger hist og pist (de sitter der og påsker, som hun pleier å si), første påskedag har vi frokost med kokte egg som hun har tegnet på med blyant, på mitt egg har hun tegnet meg, på pappa sitt har hun tegnet han osv. Og på påskeaften leter vi selvsagt etter påskeegg med godteri i. Det er stor stas!
Nå begynner det vel strengt tatt å bli noen år siden jeg feiret påske i barndomshjemmet, men de siste årene har jeg fått komme på påskeaftenbesøk til Makeløs søster, og jeg og svoger og tanteungene har sprunget rundt og lett på harde livet. Den til enhver tid yngste jegeren har sin soleklare rett til å bli muggen når han eller hun ikke finner sitt egg - hvilket vil si at jeg dessverre har måttet sette på mitt beste happy face de siste sju årene (siden Makeløs Niese ble født).
I år har Makeløs søster tatt med seg gjengen sin til fjells, men det gjør ikke så mye for jeg har jo min egen bittelille familie å feire påske sammen med. Noen kyllinger sitter derfor og påsker fint på kommoden og jeg har nesten fått gjennomslag for kokte-egg-med-ansiktstegninger-på til frokost - men påskeeggjakt, det mener Helten er litt barnslig. Hallo! Så da tenkte jeg å spørre dere hva dere syns, og krysser fingrene veldig hardt for at dere er hjertens enige med meg i at påskeeggjakt er en superkoselig familietradisjon som slett ikke har noen øvre aldersgrense.
Jeg burde skrive noe her. Jeg burde skrive noen av de postene som ligger klare inni hodet mitt, om hjemmelagde knekkebrød og åpne kommodeskuffer og fantastiske potteplanter. Men så gjør jeg ikke det. I stedet ligger jeg tett inntil Helten, drikker kaffe med laktosefri melk og leser bok. Tar på gummistøvler og går en tur i påskeregnet, drikker rødvin med Homovennen og lurer på hvor lang tid det tar før nyforelskede mennesker kommer ut av boblen sin og har tid til å møte andre folk. Et halvt år kanskje?
Og så maler vi litt, Helten og jeg. Vi maler dørene våre, de er i ubehandlet furu men skal bli hvite og få nye håndtak på seg. Helten er kongen av prokrastinering og vil mye heller kysse enn å male - hver gang han aner at det er maling på gang så begynner han å kysse på harde livet. Jeg er streng kjæreste og lar meg ikke avspore av kyssingen hans. Vel, ikke så lenge av gangen hvertfall, det er tross alt ganske vanskelig å motstå mannen i mitt liv iført (u)kledelige nittitallsjeans/malebukser.
At det går an å være så mye sammen med et eneste menneske uten å bli lei eller kjede seg bare bittelittegrann, det skjønner jeg bare ikke. Men det gjør det visst.
♥ Frøken Fräken er lykkelig nyforelska
♥ Jeg har gjestelisteplass til to av visningene på Oslo Fashion Week
♥ Det er lyst både når jeg går til jobb om morgenen og når jeg går hjem om ettermiddagen
♥ På søndag fikk jeg frokost på senga, fordi jeg var pjuskete og trengte å bli tatt litt vare på
♥ Neste uke skal jeg begynne på afrodans
♥ Jeg har klart å koke perfekt brun ris (legger ut oppskrift senere i uka)
♥ Hjemme hos meg bor verdens fineste mann. Utrolig nok syns han at jeg er verdens fineste jente også
I sju og et halvt år har jeg alene bestemt hva tantebarna mine skal få av meg til jul og bursdager. Og ettersom jeg er litt over middels politisk korrekt av meg med tanker for både miljøet, forbruk, kjønnsroller og krig og fred, så har det gått mye i bøker, filmer, brettspill, hyggelige leker og en og annen morsom t-skjorte. Som en hovedregel har jeg bestemt holdt meg langt unna krigsleker, plastikkdingser og ting med batteri.
Nå er den moralske idyllen imidlertid over, for nå har Helten begynt å bidra til gaveidèer. Følgelig fikk Makeløs Nevø, fire og et halvt år, en skikkelig armbrøst i tre av oss til jul, kjøpt for slikk og ingenting oppe i fjellene ved Chiang Mai. Jeg må innrømme at jeg var noe skeptisk i begynnelsen (”det er jo et våpen!”), men jeg lot meg overtale.
I helga hadde vi forsinket julefeiring med de søte små, og det er bare å legge seg flat. Sjelden har jeg sett en gladere unge enn Makeløs Nevø da han skjønte hva han hadde fått, og sjelden har vel noen raskere blitt favorittonkel her i verden enn det Helten har blitt nå. Nevøen suste rundt på stuegulvet og prøvde å ikke treffe lillebror med pilene (som riktignok har gummispiss, men likevel) mens han jublet - and i quote - “denne rocker asså!!”.
Så mye for gode tanteintensjoner og koselige bøker. Store gutter vet ganske enkelt hva små gutter ønsker seg - for det er det de store guttene ikke fikk selv da de var små.
