Ja altså, godt nytt år! Og god jul og i det hele tatt - jeg ramlet litt ut der en periode. Mer om det en annen gang, kanskje.

Vi begynte det nye året med to uker på Tenerife. Avreise hjemmefra klokka 0600 første januar, kjøretur gjennom snøstorm til Gardermoen, boarding klokka 0840, avreise klokka 1100. Jepp, vi satt over to timer inne i flyet og ventet på måking og avising og whatnot. Det var mildt sagt ikke verdens beste start på ferie med barn. Da vi skulle hjem reiste vi om ettermiddagen/kvelden og hadde et håp om at Bolla skulle sove en del av turen. Det lille englebarnet sovnet til vanlig tid klokka 19, sov vakkert på sin fars fang i førti minutter og ble deretter vekket av at personalet reklamerte vel og lenge over høyttaleranlegget for hva slags kremer, solbriller og parfymer som var til salgs ombord. Seriøst, jeg kunne kverket dem.

Men, alt i alt så var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Ikke så mye å fortelle egentlig, vi hang stort sett rundt på hotellområdet. Bolla fikk to nye tenner, sov ikke en hel natt så lenge vi var der og smittet sin far med en heftig forkjølelse. Og så hadde vi utsikt til solnedgang over Atlanterhavet fra balkongen og fint vær nesten hver dag. Kommer muligens tilbake med litt praktiske råd for andre som skal til Kanariøyene med småbarn, hvis det er interesse for det?

I dag var første dag tilbake på jobb etter permisjon. Det føles veldig fint og litt overveldende - plutselig skal man sitte i møter og si lure ting og ha meninger om både det ene og det andre. Og så var det veldig stas å komme hjem til gutta mine etter å ha vært ute i den store verden. Helten skal være hjemme frem til august, når Bolla begynner i barnehage. (For dere som teller og ikke får dette regnestykket til å gå helt opp; han skal ha litt foreldrepermisjon, litt ulønnet permisjon og litt ferie. Til sammen blir det sju og en halv måned med hjemmeværende pappa).

Til slutt; det kom inn vanvittig mange kommentarer på posten om kvinner og blogging, og debatten er ført videre i mange andre blogger. Jeg skal lage en liten oppsummering for dere som ikke har rukket å lese alt sammen, for det kom fram veldig mange kloke og viktige tanker og poenger. Regner med å få skrevet det i løpet av de nærmeste dagene.

Illustrasjon: Suesue Skyhorsebook

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

4 Comments | In: Livet liksom | tags: bolla, familie, ferie, Helten, jobb, tenerife. | # | By Frøken Makeløs on January 16, 2012

Dere som følger meg på Facebook eller på Twitter har allerede fått med dere at jeg tok lappen på i går (fredag). Men jeg må jo skryte av det her også. Wohoo! Jeg sov fire timer natten før, svetta som en sil underveis og var minst like euforisk som attenåringene etterpå, til tross for at jeg jo er dobbelt så gammel som dem og muligens burde være mer avbalansert og cool.

Enden på kjørevisa ble oppkjøring i Asker og Bærum, både fordi det var lettere å ordne barnevakt der og fordi jeg håpet på en enklere rute på oppkjøringen. Det fikk jeg (landevei i Bærum er easy-peasy-lemon-squeezy sammenlignet med Ryenkrysset og Alnahelvetet) og siden jeg hadde oppkjøring gjennom Sandvika er jeg nå selvutnevnt dronning av rundkjøringer.

Forøvrig var både sensor, kjørelærer og kjøreskolen hyggelige, flinke og hjelpsomme folk - og jeg fikk virkelig følelsen av at de oppriktig ønsket at jeg skulle stå på førerprøven. Jeg kan altså med hele mitt hjerte anbefale et lignende stunt for andre i tilsvarende situasjon - (opp)kjøring i Oslo er rett og slett ikke for amatører.

Foreløpig har jeg ikke rukket noen solo-biltur ennå, men det begynner å synke inn at jeg faktisk bare kan ta bilen og kjøre avgårde hvorsomhelst, helt på egen hånd. Syke greier!

(I dag er det tre år siden Helten og jeg møttes! Vi feiret det i går, da var Homovennen barnevakt for Bolla mens vi dro på kino og drakk vin samme sted som på vår aller første date. Helten var kjekkas med skjorte og skjegg og jeg ble fnisete og forelska igjen. Livet liksom. Det er jo ikke så verst, sånn egentlig!)

Illustrasjon: Maureen Crosbie

8 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

12 Comments | In: Livet liksom | tags: bil, forhold, Helten, kjærlighet, lappen, Livet liksom, øvelseskjøre. | # | By Frøken Makeløs on November 26, 2011

“Du må huske på at vi to er på lag nå”, sier Helten min. “Og vi kan hjelpe hverandre sånn at begge har det best mulig”.

Det er fint. Det er bare det at jeg ikke er vant til å være på lag, jeg er vant til å være alene. Jeg var stort sett single i ti år, fra 22 til 32, og i de ti årene handlet det om å klare seg selv. Det jeg ikke gjorde selv, ble jo stort sett ikke gjort, derfor har jeg utviklet en veldig evne til å finne måter å få ting til å funke på. Og det er veldig mye som går an å klare alene, hvis man bare vil. Eventuelt må. Dessuten hater jeg å være til bry. Følgelig er jeg veldig flink til å si “joda, det går greit” og tilsvarende dårlig på å be om hjelp.

Men nå må jeg ikke klare alt selv lengre, for nå er Helten og jeg et lag som kan hjelpe hverandre. Og det er altså veldig fint, men overraskende vanskelig å huske, særlig når det røyner litt på og jeg trenger å mobilisere noen ekstra krefter. Jeg har veldig mye ekstra krefter å mobilisere når det trengs, minst tre ekstragir, men det koster meg jo litt. Og ofte er det helt unødvendig - jeg kan jo bare be om hjelp fra laget mitt.

Så som en start har jeg laget en liste som Helten har fått, en slags oversikt over mine behov når jeg er sliten. Siden jeg er så flink til å si at det går bra, også når det egentlig ikke går sånn kjempebra, er det jo veldig kjekt å ha sagt fra på forhånd hva man trenger og ønsker seg. Så altså, når jeg er skikkelig sliten så…

♥ Trenger jeg: Tid helt for meg selv, uten forstyrrelser.
♥ Blir jeg veldig glad for: Litt sjokolade (-kake), en soya latte, en liten blomst, en kopp med te, en mild massasje eller en omtenksom overraskelse.

Hva trenger du når du er ordentlig sliten? Dagens oppfordring er å si akkurat det til den du er på lag med - og så spørre hva han eller hun trenger når de er utslitte. Så vet dere det til en regnværsdag!

Illustrasjon: David Whittaker

12 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

10 Comments | In: Livet liksom, Singlesnakk | tags: forhold, Helten, kjærlighet, Livet liksom, selvinnsikt, Singlesnakk. | # | By Frøken Makeløs on July 12, 2011

Er man løkkagutt, så er man det. Og da er det klart at man må ha Converse, selv om man bare er to og en halv måned gammel. Disse er en gave fra Bollas onkel og tante, som altså allerede har etablert seg som kule gavegivere. Selv pleier jeg jo å gi tantebarna mine hyperpraktiske og pedagogiske gaver av type puslespill, bøker og ulltøy - selv om det nok har bedret seg noe etter at Helten kom inn i bildet.

Og apropos mannen i mitt liv. Det er mulig at den forrige posten kunne leses slik at han ikke gjør en strålende innsats som pappa og kjæreste, derfor må jeg forte meg å si at det gjør han! Helten skifter bleier og bader, bærer og bysser, pysjer og passer, koser og triller tur. Dessuten lager han ordentlig middag til meg hver dag, uten hjelp fra hverken Toro, Fjordland eller Stabburet.

Forøvrig kom det veldig mange fine kommentarer på den posten (som jeg dessverre ikke har rukket å svare på), så jeg oppfordrer dere virkelig til å ta dere tid til å lese dem. Og kanskje svare hverandre?

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

No Comments | In: Mor og far og barn | tags: bolla, familie, Helten, hverdag, kvinner, menn, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on May 8, 2011

Etter at Bolla ble født var jeg superklar for å hive ut de kjedelige gravideklærne og smette inn i noe nytt. Advarslene om at jeg kom til å måtte bruke gravideklærne i uker og måneder etter fødsel var helt unødvendige, jeg smatt inn i mine pre-gravide klær etter en uke. Yay for det, men behovet (?) for noe nytt i garderoben ble ganske raskt påtrengende. Forfengeligheten blir tydeligvis ikke borte selv om den daglige tiden til å sette sammen et respektabelt antrekk har krympet drastisk. Så da Bolla var tre uker fikk jeg et par timer fri og spurtet til byen for litt god gammeldags shopping. Trodde jeg.

For det viste seg fryktelig vanskelig for denne nybakte mammaen å konsenterere seg om butikkenes vårnyheter. Sånn ca hvert femte sekund tenkte jeg på om babyen hadde det bra og på hvor mye jeg savnet han og hvor utrolig søt han er og etter omtrent en time orket jeg ikke mer av prøveromskøer og plagsom butikkmusikk og irriterende fjortiser og dro hjem igjen. Hva hadde jeg kjøpt? Klær til Bolla.

Nytt forsøk to uker seinere, denne gangen var Helten og Bolla med i håp om at det skulle føre til en roligere og mer fokusert mor. Vel. Etter å ha ventet på meg utenfor to (2!) butikker, lurte Helten på om vi ikke bare skulle stikke på kafe, for jeg måtte da vel være ferdig nå? Resultatet denne gangen var to middels vellykkede ekstremhastekjøp, men siden jeg i det minste kom hjem med klær til meg selv må det jo kalles en forbedring.

Behovet for oppgradering av garderoben var fortsatt tilstede og jeg gir meg jo ikke, så denne helgen har jeg vært på shopping igjen. Alene denne gangen og med en veldig klar formening om hva jeg skulle ha. Det var lurt. Dessuten viser det seg at man får helt latterlig god service når man er dagens første kunde, det kan anbefales! Jeg kom hjem med både nye jeans, Converse, genser, undertøy, ansiktskrem og sokker. Alt vellykket, alt til meg selv! Og i tillegg fikk jeg noen gode knis, som da damen på Carlings rådet meg til å vente tre måneder før jeg vasket de nye buksene. Hoho, som om den buksa kommer til å være gulpefri i en eneste uke.

Illustrasjon: Wacker Eins

6 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Mor og far og barn, Mote og sånn | tags: bolla, familie, Gravidegreier, Helten, Mor og far og barn, Mote og sånn, shopping. | # | By Frøken Makeløs on April 18, 2011

Det er vittig hvor mye biologi man faktisk er - jeg er tydelig programmert til å ha temmelig høye tanker om eget avkom. Og selv om jeg da altså rasjonelt sett vet at det muligens ikke er den helt objektive sannheten, så er jeg likevel fullstendig overbevist om at Bolla er den aller sterkeste, vakreste og mest oppvakte lille babyen i hele verden. Virkelig. Jeg ser andre unger og tenker “jaja, han var jo ganske søt - men sønnen min er helt opplagt mye finere” og på helsestasjonen er jeg intenst opptatt av at legen skal få se hvor uvanlig høyt ungen min klarer å løfte hodet sitt fra mageleie. Bolla er ganske enkelt både sterkere i kroppen og kvikkere i blikket enn noen annen sju-ukers-baby.

Helten planlegger at ungen vår skal bli verdenspresident når han blir stor, han skal bare være profesjonell golfspiller noen år først for å sikre inntekten. Disse planene ler jeg selvsagt av - men det er klart; hvis det nå engang var sånn at noen skulle kunne bli verdenspresident så ville det i grunnen ikke overraske meg det minste om det var vår lille Bolle som påtok seg vervet. Han er jo tross alt en godt over gjennomsnittlig makeløs liten gutt.

9 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

4 Comments | In: Mor og far og barn | tags: familie, Helten, Livet liksom, Mor og far og barn, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on April 13, 2011

Helten skal noen dager til London (business and pleasure) og jeg skal forsøke meg som alenemor. Det blir sikkert både ensomt og hektisk, så det er åpenbart at jeg fortjener en gave fra det store utlandet når far i huset kommer hjem. Men spørsmålet er bare hva?

Det beste hadde jo vært om han hadde klart å finne noe fint helt på egenhånd men ettersom Helten er av den type mann som nærmest er allergisk mot butikker og liker best gaver som er rene bestillinger, er det antagelig best å sende med ønskeliste. Det må være noe jeg vet at finnes i London, som ikke finnes her eller som i det minste er adskillig billigere der borte. I tillegg må det kunne fraktes hjem på en fornuftig måte, så ny sofa eller noen liter fancy iskrem må nok dessverre utgå.

Kloke tanker og gode idéer mottas med stor takk!

Illustrasjon: Catounette

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Livet liksom | tags: ferie, Helten, Livet liksom, reise. | # | By Frøken Makeløs on April 3, 2011

I spørsmålsrunden fikk jeg blant annet spørsmål om hva jeg mener om obligatorisk fedrekvote - og det mener jeg i grunnen så mye om at det måtte bli en egen post. Den kommer her.

Først og fremst: Fedrekvoten er ikke obligatorisk. Den er et tilbud til deg fra velferdsstaten Norge som du kan velge å takke ja eller nei til. Hvis far ikke vil eller (mener at han) ikke kan være borte fra jobb i de ti ukene som er forbeholdt han, så er det ingen som tvinger han til det. Hvis foreldrene ønsker det kan mor uansett være hjemme i permisjon i enten 36 uker med 100 prosent lønn eller 46 uker med 80 prosent lønn. I internasjonal sammenheng (med unntak av de nordiske landene) er dette faktisk et temmelig enestående godt tilbud. Antall permisjonsuker har økt jevnt og trutt siden søttitallet, ikke som en naturlov men basert på politisk vilje. Det er jo faktisk ikke slik at mor fra naturens side har krav på det totale antall permisjonsuker som vi til enhver tid har i Norge - og så kommer den slemme Staten og gir bort noen av disse ukene til far.

Både foreldrepenger og fedrekvote er jo politiske virkemidler som vi i Norge tar oss råd til å dekke fordi vi mener det er verdt det. Vi har mange slike politiske virkemidler som i større eller mindre grad er med på å styre landet i den retningen vi ønsker. For eksempel kan jeg, hvis jeg vil, flytte til Nordnorge og få lavere skatt, mindre studielån og billigere strøm - men siden jeg trives i Oslo så velger jeg å stå over det tilbudet fra Regjeringen.  Fedrekvote derimot, sier jeg hjertelig og rungende ja til.

Det er det ikke alle som gjør - og det er forsåvidt helt greit. Og for ordens skyld; ordningen er ikke perfekt, det finnes en masse tilfeller der det er upraktisk eller umulig for far å ta ut ti uker permisjon og selvsagt skal ingen tvinges til å være hjemme med egne barn. Det er det da heller ingen som blir. Men hvis vi ser bort fra spesialtilfellene så er det en del argumenter som går igjen i diskusjonene om fedrekvote. Blant annet disse:

♥ Far er helt uunnværlig på jobben.
Jeg kjenner den følelsen! Hvordan i all verden skal de klare seg uten meg? Men så gjør de jo det, faktisk går det overraskende bra. Kirkegårdene er fulle av uerstattelige mennesker, og så videre. Er det ikke i grunnen litt morsomt at det er så mange menn som er så helt forskrekkelig uunnværlige i arbeidslivet?
Men ok, ti uker permisjon er kanskje ikke helt optimal fraværslengde, jeg ser den. Litt for lenge til at ting bare kan få vente, og litt for kort til å få inn en vikar. Da er det jo flaks at det finnes muligheter for fleksibelt uttak og at det dessuten ikke er noe i veien for at far tar ut lengre permisjon enn de ti ukene som er forbeholdt han.

♥ Barnet trenger mor.
Det er bare mor som kan amme, men bortsett fra det er far faktisk ganske så brukbar. Dessuten tror jeg alle adoptivforeldre der ute kan skrive under på at barn kan ha det aldeles utmerket også helt uten sitt biologiske opphav. Stabil og kjærlig omsorg må vel være poenget her?

♥ Far syns ikke det er så spennende med babyer, han liker bedre litt større barn.
Vel, far kan ta ut sin del av permisjonen helt frem til barnet er tre år gammelt. Da er det kanskje ikke tenåring ennå, men ikke spebarn heller.

For egen del så har Helten og jeg fordelt permisjonen slik at jeg tar åtte måneder og han tar fem, med åtti prosent lønn. Grunnen til at jeg bare (?) tar åtte måneder er ikke at jeg ikke gjerne ville vært hjemme lengst mulig, for det vil jeg - men det vil han også. Jeg tenker at foreldrepermisjonen er vår, ikke min - og føler meg riktig riktig heldig som har en kjæreste som ønsker å være hjemme med vårt felles barn. Og selv om det sikkert kommer til å røske hardt i mammahjertet mitt den dagen jeg må gå tilbake på jobb, så er jeg helt overbevist om at poden vil ha det utmerket hjemme med sin far. I tillegg er jeg helt overbevist om at en slik fordeling vil være bra for oss alle tre, både på kort og på lang sikt.

Alle i vår lille familie er tjent med at Helten er hjemme i permisjon så lenge at han rekker å bli noe annet enn en mammavikar, min karriere er tjent med at jeg ikke er altfor lenge borte fra jobb - og samfunnet er tjent med at menn og kvinner deler likere på omsorgsansvaret for barn. Og mønsteret for hvem som tar ansvaret for barna starter i permisjonstiden.

Når det er sagt så skal jeg ikke legge meg borti at andre familier velger å gjøre det på andre måter. Det er selvsagt opp til dem. Men fedrekvoten er definitivt ikke obligatorisk!

Illustrasjon: Doodlepress

26 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, gravid, Gravidegreier, Helten, likestilling i praksis, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on February 21, 2011

Kjerstin: Hvilken utdannelse har du og hvordan endte du opp i redde-verden-bransjen?
Jeg har en bachelor fra universitetet i Bergen og Uppsala, med hovedvekt på samfunnsgeografi og litt sosialantropologi. Har siden tenårene hatt et ønske om å jobbe med noe meningsfyllt og for seks år siden søkte jeg på - og fikk - jobb som sekretær i redde-verden-bransjen. Takket være fabelaktige kolleger og stadig nye utfordringer er jeg fremdeles i samme organisasjon og i sommer sikret jeg meg drømmejobben!

Irene: Hvordan ble du så interessert i Kongo? Har du vært i Latin-Amerika?
Det startet med en tilfeldighet og fordi Kongo er et utrolig interessant land så har det ballet litt på seg. Jeg har skrevet litt om akkurat dette tidligere på bloggen også. Har ikke vært i Latin-Amerika, men det frister!

AM: Da går mitt spørsmål til Helten: Hva tenkte du da du så Frøken Makeløs for første gang?
At det var noe helt spesielt med henne, at jeg absolutt ikke kunne la henne slippe unna. (Du kan lese historien om da vi møttes her)

Amélie78: Er du blid som en sol om morgenen eller er du av den morragretne typen?
Tror i grunnen jeg er ganske blid om morgenen jeg, sånn stort sett. Heh, det hadde ingen trodd for ti år siden..

Litteraturjenta: Tror du at bloggen din i større grad vil gå tilbake til sitt gamle jeg når mammatåken letner?
Hm, hva man regner som bloggens gamle jeg tror jeg kommer an på når man begynte å lese. Den eneste røde tråden her er visst meg og sånn sett er det naturlig at bloggen endrer seg etterhvert som jeg gjør det. Tidligere har jeg for eksempel blogget mye om singletilværelsen, men det har jeg jo ingen planer om å begynne med igjen. Når det er sagt så blir vel både dere og jeg gale hvis ikke horisontene mine blir litt videre etterhvert. Så hold ut, hold ut!

Figenpigen: Synes du noengang det er bittelitt pinlig å fortelle folk du ikke kjenner så godt at du har en blogg?
Nei, men det er vel fordi jeg sjelden forteller det. I den grad folk jeg kjenner får vite at jeg har en blogg så er det enten fordi noen andre forteller dem det eller fordi det på en eller annen måte kommer opp i en samtale. Men sånn ellers syns jeg da ikke blogging er noe å skamme seg over, det er jo så mange som er flinke!

K: Hvilke av gamle-bloggerne savner du mest som ikke skriver lenger? Og hvorfor?
Ah, koselig spørsmål. Da jeg begynte å blogge ble jeg kjent med en gjeng fine folk som dessverre har forlatt Bloggerbyen alle sammen (så vidt jeg vet hvertfall?). Zava Palmer, Egoisten, Gretten, Alter Ego, Ørn.. Good times.

K: Hvor er du fra i landet, og har du slekt på Vestlandet?
Er fra Oslos Suburbia og ja, har masse slekt på vestlandet.

K: Kommer du til å bli boende i Oslo for evig og alltid? Hva er evt så fascinerende med Oslo?
Har ikke planlagt så veldig langt men trives veldig godt her nå hvertfall. Hva kan jeg si, jeg liker det urbane livet, byen rett utenfor vinduet mitt, nærhet til venner og tjue minutter spasertur til jobb.

K: Hvilke tanker hadde du om framtiden for 3 år siden, altså før du traff Helten? Hvordan ser livet ditt ut om fem-ti år fra nå?
Før jeg møtte Helten så drømte jeg om å møte en som han, sånn bortsett fra at det viste seg å bli enda bedre i virkeligheten enn jeg håpet på. Om fem-ti år så bor jeg nok i et hyggelig hus et sted med Helten og lille Bolla. Om det kommer noen søsken er det foreløpig ingen som vet. Og så jobber jeg sikkert med noe interessant og meningsfyllt, kanskje fremdeles med web - kanskje med noe annet?

Og forøvrig:
Fru Vims: Hehe, det er vel sånn det er. Når man har gnagsår på tærne så har man jo ingen andre sorger i hele verden enn akkurat det.

MajaPiraja: Jeg lover, kors på halsen, å ikke bli en sånn en som plutselig bare er opptatt av babyfotografering og shabby chic-innredning og vintage bilderammer. Da kan du komme og slå meg litt.

Cathrine: Yay for barselbesøk i joggebuksa! (Men prøv å si det til Homovennen, han er så streng..)

Illustrasjon: Andrea Sardo

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

10 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier | tags: Blogging og andre sosiale medier, DR Kongo, Helten, redde verden-bransjen, selvopptatt, spørretime. | # | By Frøken Makeløs on February 11, 2011

Tilbake fra Gøteborg! Hjertelig takk for alle fine tips og råd, men jeg må dessverre rapportere om at vi ikke brukte noe av det i denne omgang. Det er jo både synd og skam og ørlite pinlig, ikke minst med tanke på hva vi faktisk endte opp med å gjøre - nemlig å valse rundt på det der digre kjøpesenteret ved togstasjonen halve lørdagen. Men til tross for at vi har sett omtrent nada av byen så har jeg likevel klart å få veldig troa på Gøteborg og håper at vi kan ta turen tilbake en sommerdag, med eller uten Bolla på slep.

Det hadde seg nemlig sånn at værgudene bestemte seg for å sende det aller kjipeste januarpissregnet over byen hele lørdagen, i den grad at bussene kjørte omveier rundt sentrum og folk ble bedt om å la bilene stå. I kombinasjon med litt deilig svensk kuling og en ikke særlig mobil norsk frøken, så var det i grunnen ikke så fristende å vandre gatelangs i Haga. Så da gikk vi på rea på Nordens visstnok største kjøpesenter i stedet, hvor Helten fikk unnagjort sitt annethvertårlige jeansinnkjøp og jeg fikk nye gummiser.

Nå høres det jo ut som vi har hatt en sånn passe begredelig helg, men det er altså ikke tilfelle. Tvert i mot føles det som om vi har vært inne i en rosa liten boble av lykke og kjærlighet og ro, bare vi to i hele den store verden. Ingenting hastet, vi hadde ingen planer, ingen avtaler og ikke noe vi skulle rekke, og Helten ble - som han alltid blir når vi er på ferie sammen - kjekkere og kjekkere for hver time som gikk. Vi har pratet sammen, gledet oss til å bli mamma og pappa, kikket på folk, slappet av og spist god mat - og hvis det er noen som lurer så kan jeg informere om at det går helt fint an å være sammen i to år og fortsatt være veldig forelsket i hverandre.

En uke som starter nitrist med oppkjøringsstryk på mandagen og fortsatter i samme retning med omgangssyke på onsdag og torsdag og besøk hos kiropraktor på fredag (åjada), kan altså ende godt. Man må bare velge sitt reisefølge med omhu.

Illustrasjon: Jeremiah Ketner

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Livet liksom | tags: forelska, forhold, gøteborg, Helten, kjærlighet, reise. | # | By Frøken Makeløs on January 11, 2011