En rosa lykkeboble


Tilbake fra Gøteborg! Hjertelig takk for alle fine tips og råd, men jeg må dessverre rapportere om at vi ikke brukte noe av det i denne omgang. Det er jo både synd og skam og ørlite pinlig, ikke minst med tanke på hva vi faktisk endte opp med å gjøre - nemlig å valse rundt på det der digre kjøpesenteret ved togstasjonen halve lørdagen. Men til tross for at vi har sett omtrent nada av byen så har jeg likevel klart å få veldig troa på Gøteborg og håper at vi kan ta turen tilbake en sommerdag, med eller uten Bolla på slep.

Det hadde seg nemlig sånn at værgudene bestemte seg for å sende det aller kjipeste januarpissregnet over byen hele lørdagen, i den grad at bussene kjørte omveier rundt sentrum og folk ble bedt om å la bilene stå. I kombinasjon med litt deilig svensk kuling og en ikke særlig mobil norsk frøken, så var det i grunnen ikke så fristende å vandre gatelangs i Haga. Så da gikk vi på rea på Nordens visstnok største kjøpesenter i stedet, hvor Helten fikk unnagjort sitt annethvertårlige jeansinnkjøp og jeg fikk nye gummiser.

Nå høres det jo ut som vi har hatt en sånn passe begredelig helg, men det er altså ikke tilfelle. Tvert i mot føles det som om vi har vært inne i en rosa liten boble av lykke og kjærlighet og ro, bare vi to i hele den store verden. Ingenting hastet, vi hadde ingen planer, ingen avtaler og ikke noe vi skulle rekke, og Helten ble - som han alltid blir når vi er på ferie sammen - kjekkere og kjekkere for hver time som gikk. Vi har pratet sammen, gledet oss til å bli mamma og pappa, kikket på folk, slappet av og spist god mat - og hvis det er noen som lurer så kan jeg informere om at det går helt fint an å være sammen i to år og fortsatt være veldig forelsket i hverandre.

En uke som starter nitrist med oppkjøringsstryk på mandagen og fortsatter i samme retning med omgangssyke på onsdag og torsdag og besøk hos kiropraktor på fredag (åjada), kan altså ende godt. Man må bare velge sitt reisefølge med omhu.

Illustrasjon: Jeremiah Ketner

5 lesere liker denne posten


Hva kan man gjøre i Gøteborg?


Helten og jeg skal på helgetur til Gøteborg - en siste kjærestetur før Bolla ankommer verden. Men hva skal vi gjøre der? Jeg har forsøkt å finne oversikt på nettet over hva som skjer, av typen Underskog eller Oslopuls, men har ikke klart å grave frem noe.

Ingen av oss er kjent i Gøteborg, så jeg håper jeg at dere makeløse lesere nok en gang kan komme til unnsetning. Alle tips om hyggelige, interessante, morsomme, spennende steder og ting å gjøre - pluss andre nyttige råd og info - er veldig velkomne!

Illustrasjon: Kup Kup Land



Makeløs julefeiring


Etter en noe hektisk førjulsuke ble det jul til slutt. Det blir det jo i grunnen alltid - for uansett om man er klar eller ei så kommer 24. desember dagen etter den 23. Banna bein.

I år feiret Helten og jeg julaften hver for oss, for siste gang - og forsåvidt også første, hvis man ikke regner med jula 2008 og det syns jeg ikke man skal for da hadde vi bare kjent hverandre i en eneste måned. I fjor tilbragte vi julaften sammen på en strand i Thailandland og neste år har vi blitt en familie på tre med alt det det innebærer. Men i år spiste vi altså middag og åpnet gaver med hver vår slekt. Heldigvis hadde Helten tid til å bli med en tur ut til Suburbia og spise julegrøt med svigers på formiddagen. Vi ankom barndomshjemmet i vår splitter nye, ni år gamle Suzuki Baleno - med meg bak rattet! Wee, nå nærmer det seg oppkjøring med stormskritt! Og ok, så er det ikke verdens kuleste bil (min makeløse søster påstår at jeg nå har blitt det folkelige alibiet i familien, og en kompis av Helten mener Baleno er den ultimate gubbebilen..), men jeg har tross alt fyllt 35 og skal bli mamma. Glem kul, liksom.

Så ble det julekveld med søster og svoger og mor og far og tre aldeles makeløse tantebarn. Tross sykemelding og lite energi og travle tider viste det seg at jeg hadde truffet usedvanlig bra på julegavefronten i år (vel, til barna hvertfall). Og det er så stas! Fem minutter etter at Makeløs Nevø hadde åpnet Baybladen han fikk av oss (ikke spør meg hva det er) informerte han om at han ønsket seg mer Bayblade til bursdagen. Det må kalles suksess. Makeløs Niese beundret sin nye rosa lavalampe og perleøredobber og Makeløs Mini virket heller ikke misfornøyd med polvottene, selv om de nok måtte se seg slått av en annen gave; kosedyrversjonen av favoritten Timmy Time. Og blir man ikke sjarmert av en nesten-to-åring med skjorte og slips som på julaften rusler rundt på stuegulvet og kysser sin nye bestevenn på hodet, så har man et hjerte av is.

Forøvrig viser det seg at denne samboingen gjør at det fort baller på seg med juleselskaper. Ikke bare skal man delta i selskapene hos svigerslekta, men antall selskaper i egen familie blir også plutselig langt flere. For eksempel har jeg i alle år problemfritt sneket meg unna lutefiskmiddagen i barndomshjemmet, men så kommer plutselig Helten på banen og informerer om at han liker lutefisk. Så da er det jo bare å møte opp. I tillegg liker han visst smalahove (gisp), noe som fører til umiddelbare ekstrapoeng hos svigers og nok en tur til Suburbia. Så der jeg tidligere har sluppet unna med ett eneste juleselskap, er vi nå oppe i fem familieselskaper i løpet av romjula. Det er heftige greier! Da er det jo griseflaks at familiene på begge sider er sånne fabelaktige mennesker som det er en ren fryd å tilbringe tid sammen med (heihei, kjære tanter og onkler, svigers og svogers, kusiner og nieser og andre familiefolk som visstnok har begynt å henge her inne..)

Og hvis dere lurer, så fikk jeg klokke av Helten til jul. Med diamanter, for tenk. Heldige meg! Lille Bolla i magen fikk også gaver; saueskinn til å ha i vogna, body med mariusmønster og ullpysj. Det er så vidunderlig merkelig å tenke på at kulen på magen min inneholder et helt ordentlig lite menneske. At han som bomper rundt inni der, som skviser seg plass helt oppunder ribbeina mine, klemmer på blæra mi og får meg til å smile fordi han har hikke, skal komme ut i verden og være en helt ekte person. Det er strengt tatt ikke til å fatte, omtrent som at universet aldri slutter.

Illustrasjon: Christmasstock Images

9 lesere liker denne posten


Sørpe forkjøla


Jeg må bare beklage den dårlige bloggfrekvensen om dagen, jeg har klart å bli skikkelig sørpe forkjøla. Tett nese og tette bihuler og tett hode som ikke kan kureres med smertestillende, for vi vil jo ikke ha en baby med med nyresvikt (Ibux) eller misdannede kjønnsorganer (Paracet). Så da får man vel bare holde ut.

Heldigvis bor jeg sammen med den aller fineste mannen, som tålmodig masserer vond rygg og nakke, henter vinterdynen min på loftet, lager te og snurrer film. Når man i tillegg får lov til å sovne i armkroken hans en søndag ettermiddag med fyr i ovnen og julestjerne i vinduet og liten baby som danser i magen, så innser man at man faktisk ikke har det så altfor ille likevel.

Illustrasjon: Gizem Vural



Bare takler det litt dårlig


Nå har jeg vært 40 % sykemeldt i halvannen uke og jeg må dessverre innrømme at det bare har gått sånn måtelig bra. Hjertebank, merkelig tungpustethet uten noen form for fysisk anstrengelse, kvalme, hodepine, kynnere, samt stadige tårer - i den grad at jeg legger planer om å vente til Helten har sovnet sånn at jeg kan liste meg ut i stua og hulke i fred, for å skåne den stakkars mannen for enda mer grining. Heldigvis sovner jeg også før jeg rekker å realisere de urtriste planene mine. På tirsdag kreket jeg meg hjem etter sju og en halv time på jobb, stupte rett i seng og begynte å innse at 60 % jobbing kanskje var litt i overkant av hva jeg klarer for tiden. Det var en bitter pille å svelge.

Så i dag hadde jeg fått ny time hos fastlegen som fortsatt ikke husker at jeg er gravid fra gang til gang, før hun ser magen min og utbryter “du er gravid, ja!”. Etter å ha fortalt at jeg har blitt mer - ikke mindre - sliten siden sist, samt ramset opp alle mine vage og udefinerbare plager så sjekket hun puls og blodtrykk. Det var normalt. Deretter fortalte hun meg at det jo var veldig vanlig og helt normalt å være sliten når man var gravid, men siden 60 % arbeid nå var for mye for meg så taklet jeg nok bare graviditeten litt dårligere enn alle andre.

Så da gikk jeg derfra, med en ukes 100 % sykemelding i den ene hånden og godt med påfyll av dårlig samvittighet i den andre. Det feiler meg ingenting, alt er helt normalt - jeg bare takler det hele litt dårlig. Og det er jo akkurat det flinke, gravide piker trenger å høre.

Men heldigvis for meg så finnes det fantastiske mennesker her i verden, sånne som:

♥ Kloke ledere - som skuer lusa på gangen, evt flink pike på dårlig samvittighet og sender vakker og omtenksom sms med streng beskjed om å ta det med ro og kanalisere eventuelle jobb-bekymringer videre til dem.

♥ Verdens fineste Helt - som sier at legen er dust og at jeg på ingen måte takler graviditeten dårlig. Og som kysser meg på nesen og tørker bort (enda) en tåre.

♥ De beste lesere - som tipser meg om flinke og hyggelige fastleger i Oslo, eventuelt gir gode råd om hvordan man går frem for å finne en? Det funket jo så enormt bra å be dere om hjelp for å finne en bra kjørelærer, så jeg krysser fingrene for gode innspill nå også. Snälla?

Illustrasjon: Wiretap Studios

7 lesere liker denne posten


Som en promp i et badekar


Magen min vokser for tiden. Egentlig syns jeg den minner mistenkelig om sånn den ser ut etter at jeg har fått i meg litt for mye laktose, men tre ultralyder har overbevist meg om at det faktisk er en sprell levende og helt ekte bebbis der inne. De siste ukene har jeg merket stadig mer hvordan han driver og turner og holder på, og jeg må si at det er mer enn litt magisk å faktisk kjenne at det er noen der inne. Det ene øyeblikket sitter man i jobbmøte og deltar fokusert og forhåpentligvis intelligent i den pågående diskusjonen og i det neste øyeblikket gliser man fårete og 120 prosent opptatt av hva som foregår inne i en selv. Jeg kan bare forestille meg hvor smart jeg blir når ammetåka slår inn over meg.

Helten har også fått kjenne de ørsmå sparkene fra sin bittelille sønn in spe, men foreløpig ikke så mange ganger ettersom det kan være vanskelig å time hånd på magen med de kraftigste babysparkene. Dessuten kjennes det jo annerledes inni magen min enn utenpå, så det nye pappa-emnet ville gjerne at jeg skulle forklare hvordan det føltes.

Frøkna: Folk snakker jo om fiskehaler som slår og sommerfuglvinger og sånn, men jeg syns egentlig det kjennes mest som luftbobler i vann.
Helten: Hvordan da?
Frøkna: Jo, hvis du for eksempel har et glass vann med sugerør i, og så blåser du luft gjennom sugerøret og ned i vannet. Sånn føles det.
Helten: Aha, omtrent som en promp i et badekar altså.

Vi er ikke så poetiske hjemme hos oss, ikke til hverdags hvertfall. Så vår lille gutt beveger seg foreløpig som en promp i et badekar.

Illustrasjon: Behance Network

11 lesere liker denne posten


Kleskriser


Et nytt moment har dukket opp i mitt daglige morgenrutine; kleskrise. Altså, her har man brukt årevis på å perfeksjonere garderoben slik at den både reflekterer smak og stil og i tillegg skjuler og fremhever akkurat det den skal skjule og fremheve.

Så blir man smelt på tjukka og vips har man en helt annen kropp som skal kles på. Den nye kroppen passer slett ikke inn i de gamle favorittklærne, som dermed må forvises til en ensom tilværelse i en trang og mørk loftsbod. Kjoler som har blitt for trange over puppene (foreløpig skriver jeg tre bh-størrelser større, det er faktisk sykt) må følge skjørt som ikke lenger passer over magen og topper som brått har blitt altfor korte.

Dermed sitter man igjen med et usselt restelager av klær som aldri har vært og aldri kommer til å bli favoritter som man forsøker å smøre sammen til noe presentabelt hver morgen før man går på jobb. Det er for seint å kjøpe nye klær i vanlige butikker og for tidlig å kjøpe mammaklær (jeg har listet meg gjennom mamma-avdelingen på H&M et par ganger, liksom tilfeldig, og sjelden følt meg så patetisk. Hva gjør hun her, liksom). At man - tidligere dronning av maratonshopping - plutselig blir besvimelsestrøtt etter bare en liten halvtime i klesbutikker, gjør heller ikke saken noe bedre.

Så da står man der enda en morgen foran speilet og gjennomgår sin daglige kleskrise hvor man forkaster det ene plagget etter det andre til det bygger seg opp en gigantisk kleshaug på senga, mens man klyper seg selv litt i magen og innser at det neppe er mulig å komme lengre inn i den urkjipe “feit eller gravid”-fasen.

Og mens tårene presser på og det liksom ikke er noen i hele verden som ser verre ut og som det er mer synd på enn en selv så har man likevel fremdeles akkurat nok selvinnsikt til at man klarer å tenke stakkars dem som er alene. Stakkars, stakkars dem som, midt i den verste graviditetshysteriske selvopptatthetskrisa, ikke har noen som tar seg tid til å holde rundt dem, kysse bort tårene og hviske med overbevisning: Du er nydelig.

Illustrasjon: Chadou Yama

6 lesere liker denne posten


En sniktitt inn i fremtiden


I dag har Helten og jeg tatt en sniktitt inn i fremtiden vår. Det er det vakreste jeg har sett noen gang. Akkurat nå er fremtiden 82 millimeter fra hode til rumpe og svømmer trygg og glad rundt i magen min.

På forhånd var jeg så nervøs at jeg holdt på å dø. Jeg har sovet elendig i natt, vært våken hundre ganger og var stressa fra det øyeblikket jeg sto opp. På venterommet var jeg kvalm og svimmel, utslitt og på nippet til å begynne å grine. Jeg har aldri før håpet så intenst på at noe skulle være normalt - bare helt, helt vanlig liksom. Og så var det det. Helt normalt. Akkurat som det skal være. “Tilsynelantende velskapt”, som legen skrev i notatene sine.

Bebbisen selv var visst ikke like fornøyd med å bli beundret; den knyttet de ørsmå hendene sine og tok noen reale bokseslag mot den ukjente inntrengeren. Det er greit det vennen min, vi skal la deg være i fred så du kan vokse deg stor og sterk. Vi ville bare vite at alt var bra med deg først.

Ultralyd er mektige greier. Magisk. Tenk at man kan bli så stolt og rørt av noe så bittelite? Tenk at et ørlite menneske på litt over åtte centimeter kan få to voksne mennesker til å bli så glade og letta at de sitter på et legekontor og fniser til hverandre. Tenk at vi har laget noe så fantastisk. Tenk at verden plutselig er rosa.

Alle klisjéer er sanne.

Illustrasjon: Doodlepress

31 lesere liker denne posten


Noe jeg ikke har fortalt..


..er at vi forlovet oss i januar. Hurra! Jeg går rundt og vifter med en vakker liten ring i hvitt gull med fire bittesmå diamanter på. Den vil dere sikkert gjerne se bilde av tenker jeg, men det viser seg at det er helt umulig å ta fine bilder av en ring. Tro meg, jeg har prøvd (det er litt av grunnen til at det tok et halvt år før jeg fikk skrevet denne posten). Bryllupet blir vel sånn neste år en gang. Wee!

Illustrasjonen er laget av Virginia Kraljevic og kan kjøpes i hennes Etsybutikk.

10 lesere liker denne posten


Snart klar for næringslivet


Helten og jeg har begynt å trene. To ganger i uka er vi ute og løper intervaller i en park i nærheten av der vi bor, og sånn har vi holdt på i snart to måneder. Jeg er stort sett den som tar initiativ og drar oss ut, han er den som løper foran med stoppeklokke og lange bein - tar tiden og legger opp løypa. Det vil si at når jeg vel har fått oss ut av huset så trenger jeg ikke tenke et sekund mer, men bare henge meg på ryggen foran. Løpe når han sier løp og ta pause når han sier stopp. Det funker som bare det.

Men intervalltrening er jo så fælt sier du. Og det er jo sant at det er få ting som kan få deg til å tenke på noe annet; ingen ball, ingen musikk, ingen konkurrenter bortsett fra deg selv. Men det geniale er at det tar så utrolig kort tid. Både fordi intervalltrening er seriøst effektiv trening og fordi vi trener rett i nærheten av hjemme og dermed varmer opp på vei til parken og trapper ned på vei hjem. Det vil si at fra vi går ut døra og til vi er hjemme igjen, ferdigtrente og klare til å hoppe i dusjen, går det bare en drøy halvtime. En drøy halvtime to ganger i uka, det klarer man både å ta seg tid til og å motivere seg for.

En annen ting er at siden det er så utrolig effektivt, så har vi blitt i latterlig mye bedre form på bare disse ukene. Nå skal det sies at vi hadde et temmelig begredelig utgangspunkt, men likevel. Jeg har bedre løpekondis nå enn jeg har hatt på mange år. Dessuten er det stas å trene sammen med kjæresten, det er fleksibelt og ikke avhengig av noe annet enn at vi har tid og at det helst ikke plaskregner. Kan vi ikke løpe en søndag, så forsyver vi det bare en dag. Og så er det gratis!

I det hele tatt. Fortsetter det på denne måten, så er jeg vel snart klar for en jobb i næringslivet tenker jeg. Men innen den tid så må jeg nok gjøre noe med treningsgarderoben min. Jeg kjenner at jeg er særdeles skeptisk til sånne løpebukser og kan ikke fatte at det ikke finnes noen mellomting mellom dem og mine gamle joggebukser fra Bik Bok. På den ene siden vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener og på den andre siden.. vel, så vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener.

Hva slags treningsklær bruker du?

Illustrasjon: Julÿ

1 person liker denne posten