Når jeg ser bittesmå bebbiser nå så tenker jeg at de ser så fredelige ut og at det virker så koselig å sitte og holde på en sånn liten klump. En som ligger så rolig under amming at man kan lese et blad samtidig og som er tipp topp fornøyd med å ligge musestille på ryggen mens han utforsker en rangle av noe slag.

- Og så glemmer jeg at de hyler om kvelden uten at man skjønner hvorfor, at de henger i puppen konstant og bare vil sove når de trilles i vogn.

Når jeg ser ettåringer så tenker jeg at det ser så vanvittig deilig ut å slippe å bære dem rundt overalt, at de kan gå selv og sysselsette seg på egen hånd med leker og sandkasser og andre unger. At det må være fint å ha en som skjønner hva du sier og som kanskje en gang i blant lirer av seg et uartikulert ord eller to tilbake.

- Og så glemmer jeg at de har det for travelt til å sitte på fanget og kose, at de begynner å utvikle egen vilje og at de tross alt fortsatt ikke kan gå trappene opp til femte etasje selv (uten at det tar hundre år). Og de veier en del, de der ettåringene.

Og når Bolla er lagt for kvelden og jeg sitter oppe og beundrer bilder og video jeg har tatt av han, så tenker jeg at han er litt av et praktbarn. Så vidunderlig søt og nydelig og morsom, en skikkelig koseklump som bare smiler til mammaen sin dagen lang.

- For jeg tar jo ikke bilder av han når han holder meg våken om natta, når han biter meg i puppen eller lugger meg i håret mens han skaller hodet sitt hardt mot nesa mi. Det finnes ingen video som viser at han klyper meg i ansiktet, tisser på stellebordet eller kaster teskjeen på gulvet for hundreogtrettiende gang.

Sånn at når han blir litt større og utvikler helt andre triks og vaner man kan irritere seg grønn over, så har jeg bildebevis på at han var rene engelen da han var sju og en halv måned gammel. Satt bare på fanget til mamma og koste konstant, liksom.

Dammit, det burde være mer hardcore fotorealisme i familiealbumene rundt omkring. På den annen side hadde det vel fort blitt mange enebarn av en sånn tilnærming.

Illustrasjon: Lemonteamaniac

12 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Mor og far og barn | tags: baby, barn, bolla, familie, hverdag, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on October 14, 2011

Etter et lite, helt uplanlagt, bloggeopphold vil jeg nå slå et slag for velling. Det er kanskje ikke det spenstigste temaet man kan tenke seg, men på den annen side er det mye baby-relatert som ikke er særlig spenstig (våkenetter. bæsjebleier. gulpekluter. trilleturer i regnvær. klesvask. skurv. sutring. overraskende mange teskjeer under spisebordet til enhver tid).

Så altså: velling. Som henger sammen med det temaet småbarnsforeldre er aller, aller, aller mest opptatt av i hele verden (kanskje med unntak av hvor vidunderlig barnet deres er, men det er bare kanskje); søvn. Jeg har ikke sovet en hel natt (les: seks timer sammenhengende) på type et år. Det er for lite for lenge. Og så begynte vi å mistenke at Bolla våknet om natten av mageknip og ressonerte oss frem til en mulig teori om at det hang sammen med at vi pleide å gi han et digert grøtmåltid rett før sengetid.

Nå er ikke jeg Bolla, jeg er en hel del eldre (muligens også noe klokere og definitivt bedre utviklet rent motorisk) men jeg liker hvertfall ikke å spise dagens største måltid rett før jeg skal legge meg. Så da flyttet vi dagens siste grøtmåltid til ca kl 17 og så får han velling på flaske når han skal legge seg klokka 19. Dette begynte vi med forrige fredag og natt til i går (fem dager senere) sov han sin aller første hele natt. Jeg våknet klokka sju og var rent ut lykkelig over min nyvunnede status som Tornerose. Måtte umiddelbart vekke Helten og fortelle hvor mye jeg hadde sovet (han ble bare sånn måtelig begeistret, det kan ha hatt noe med tidspunktet å gjøre).

Neste natt våknet Bolla i firetiden, men altså kun en gang og da var han faktisk sulten. Etterpå purka og sov han helt til kvart på ni, den bittelille mannen. Og da er det liksom greit.

Hvis noen av dere tenker at hei, det der hørtes jo superlurt ut - hvordan lager man velling? Så kan jeg opplyse om at jeg inntil videre blander 200 ml lunka morsmelkerstatning med sju toppete teskjeer havregrøt av typen godnatt. Prøvde først å klippe et snitt i en vanlig tåteflaskesmokk men syns det ble litt grisete, så nå har jeg kjøpt spesialsmokk til flaske fra Dr Brown’s (de har den bl.a. på Barnas Hus). Snart stikker vi en tur til Sverige hvor velling er hur stort som hälst - så da er planen å hamstre bilen full med vellingpulver som kan blandes med bare vann.

Forøvrig kan jeg melde om at gutten nå både sitter helt selv og har kommet seg opp i gyngende krabbeposisjon. Det siste må sies å være en fremgang fra den underlige flyvern han har praktisert de siste ukene (ligge på magen med armer og bein i været og sprelle som besatt mens man blir stadig surere fordi man ikke kommer seg av flekken. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å fortelle han at han er en liten gutt - ikke en fugl - og at han ikke kommer til å lette uansett hvor mye han prøver å fly). Egentlig vil han aller helst stå på de små føttene sine, men selv om viljen er stor så skorter det foreløpig en del på balansen.

Savner du oppdateringer herfra kan det være en god idé å sjekke ut Frøken Makeløs på Facebook eller Twitter - jeg syns ofte det er lettere å legge ut noe kjapt der enn å skrive en hel bloggpost. Med andre ord lover jeg hverken bot eller bedring på bloggfrekvensfronten. Så det så.

Illustrasjon: PistoCasero

4 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Mor og far og barn | tags: barnemat, bolla, familie, hverdag, Mor og far og barn, søvn, velling. | # | By Frøken Makeløs on September 29, 2011

Hva i all verden er det disse foreldrene i permisjon driver med hele dagen? Det har jeg lurt på mange ganger - før jeg fikk barn selv. Nå har jeg barn, er hjemme i permisjon - men jammen om jeg egentlig vet svaret. Hva driver jeg med? Hva utretter jeg? Det er i grunnen ikke så mye å skrive hjem om.

Men siden det kanskje er noen av dere som lurer (eller kanskje noen av dere har svaret?), så tenkte jeg at jeg hvertfall skulle prøve å si noe om hva jeg fyller dagene med. Her er noen gjengangere:

♥ Bleieskift
♥ Leking/underholdning/sang/tøysing
♥ Kle av og på
♥ Prøve å få barnet til å sove
♥ Husarbeid
♥ Trilleturer
♥ Mate barnet
♥ Spise selv

Men dette er da ikke en særlig imponerende liste, tenker du. Ikke engang når du får høre at vi faktisk er på babysang en gang i uka også. Hva med alle de andre timene? Sitter hun bare der med hendene i fanget?

Neida, hun gjør ikke det. Men problemet er (tror jeg) at hvis man skal få utrettet noe av betydning, eller produsert noe, så må man ha en viss tid tilgjengelig. Den bør helst være sammenhengende (det er vanskelig å utrette noe når man har fem minutter her og tre minutter der) og man bør også helst vite om den på forhånd (aha, har jeg halvannen time til rådighet nå? Da kan jeg jo få gjort både det ene og det andre!).

Dagene er liksom en evig saus av små, tilsynelatende ubetydelige gjøremål som sklir over i hverandre. Jeg skal love deg at timene går, men når Helten kommer hjem og vi spiser middag og snakker om hva vi har gjort den dagen, så er det litt sånn “jo, så gikk vi ut en tur.. og så gikk vi hjem igjen”. Og selv om Bolla vår er verdens smarteste baby så lærer han seg jo ikke nye triks hver dag, som mor kan fortelle om ved middagsbordet.

Men jeg føler at det går riktig vei. Som sagt har Bolla vår blitt mye flinkere til å sove de siste ukene, så da får jeg liksom utrettet noe. Lest en bok. Tenkt en tanke. Og - simsalabim - ordnet noen små prosjekter. Sånn som nøkkelopphenget på bildet. Det har jeg mekka sjæl! Ganske stolt faktisk. Så nå føler jeg at jeg egentlig bare kan lene meg litt tilbake. Hvis noen spør meg, sånn når jeg er tilbake på jobb, om hva jeg gjorde i ti måneders mammapermisjon så kan jeg bare si at jeg lagde et nøkkeloppheng. Så det så!

(Hei Vilde, som grugleder deg til å ha permisjon. Jeg har bare ett råd: Ikke tro at du skal få gjort noe særlig. Jeg hadde masse planer om alt jeg skulle få gjort når bare energien kom tilbake etter graviditeten, men neida. Med mindre du får en sånn soveunge (jeg har hørt at de finnes!), så får man ikke gjort stort. Det vil si, det begynner å løsne litt nå (eller er det jeg som har vent meg til å ikke utrette noe?), og nå er Bolla snart sju måneder… Så seriøst; senk ambisjonene. Det er mitt råd. Kanskje noen av leserne har andre tips til hvordan få en fin permisjon?)

6 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Livet liksom, Mor og far og barn | tags: bolla, familie, hverdag, Livet liksom, mamma, nøkkeloppheng, permisjon. | # | By Frøken Makeløs on September 16, 2011

Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

20 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Ting jeg ikke visste | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, funderinger, hverdag, kvinner, likestilling i praksis, norske kvinner, selvinnsikt, Ting jeg ikke visste. | # | By Frøken Makeløs on September 3, 2011

Jeg går mye tur for tiden og da blir man etterhvert litt lei av å gå på de samme stedene. Akerselva og parkene, Botanisk hage, Bygdøy og Sognsvann er finfine turområder men jeg trengte noe nytt. Og det viser seg at det er lite som slår mammapermisjon når det gjelder å bli kjent med byen sin! Jeg har plutselig oppdaget hvilken perle Nordre gravlund er. Jovisst er det en kirkegård, men helt uten den creepy følelsen. Vi snakker lange, vakre alléer, hyggelige benker å sitte på, et lite kapell, minnesmerker for falne soldater, diakonisser og medlemmer av NKP, pluss graven til Rudolf Nielsen. Og en drøss med andre folk så klart, som ikke er like kjente. Så kan man gå der og kikke på gravsteiner og oppdage navn man aldri har hørt før og spekulere på slektsforholdene i familiegravene mens man kjenner på den roen og freden som alltid finnes på sånne steder.

Dessuten har jeg oppdaget kolonihager. Du store min! Hvordan kan jeg ha bodd åtte år i Oslo uten å ha besøkt en eneste kolonihage? Her har jeg gått rundt og trodd at de var stengt for allmennheten, men neida - hele sommerhalvåret kan hvemsomhelst trave inn og nyte de små oasene. Foreløpig har jeg besøkt Etterstad kolonihage på Kampen (helt fantastisk!), Sogn kolonihage ved Ullevål (fin, men litt for striglet for min smak) og Rodeløkken kolonihage ved Sinsen (helt på høyde med Etterstad). Det føles som jeg har oppdaget en hemmelighet jeg nesten ikke har lyst til å si bort, men så gjør jeg det likevel. Besøk en kolonihage! Kikk på de små hagene, studér hyttene og beundre menneskene - de kan knapt observeres sittende. Maken til virksomme og flittige folk skal man lete lenge etter!

Nå på søndag er det selveste kolonihagedagen, med kaffesalg og åpne hytter og staudekurs og jubalong i alle hagene. Da skal jeg ta med meg den lille familien min på hagetur og nyte synet av knudrete gamle epletrær og hengekøyer og rhododendron. Det blir så fint!

Hvor liker du å gå tur - med eller uten barnevogn?

Forøvrig: Mammadamen er med og lager Osloguide for aktive småbarnsforeldre - et forbilledlig tiltak! Hvis du har noen tips om barnevennlige steder i Oslo som du syns bør være med i boka kan du legge igjen en kommentar hos henne. Etter å ha lest Kaffedamens anbefaling i kommentarfeltet der borte planlegger jeg nå å sjekke ut Svartdalsparken, som jeg aldri engang har hørt om før. Yay for nye oppdagelser av egen by!

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Livet liksom | tags: bolla, hverdag, kolonihage, Livet liksom, nordre gravlund, oslo, trilletur. | # | By Frøken Makeløs on June 17, 2011

Jeg har fått meg en deilig ny (u)vane; jeg har begynt å snakke med meg selv.  Eller, egentlig innbiller jeg meg at jeg snakker med lille Bolla, men han bryr seg jo ikke. Faktisk er han langt mer responsiv når jeg etterligner hans “kaaaiiik”, “aaoowww” og “goooouuuuu” enn han er på mine lange utredninger og endeløse spørsmål. Men jeg gir meg ikke. Hele dagen går jeg rundt og snakker høyt for meg selv, med babystemme og verdens lyseste tonefall.

Det begynner om morgenen. “God morgen, lille elskling” pludrer jeg (hvis vi har hatt en ok natt og jeg har rukket å spise litt frokost før han våkner sånn at ikke blodsukkeret mitt er altfor lavt). “Våkna du, du da? Åneimen er du så blid, du da lille vennen? Skal vi gå ut på badet en tur og ta av pysjen? Det gjør vi. Koooom igjen lille vennen.”

Utover formiddagen fortsetter det. “Åneimen sovna du, du da? Var det deilig? Var det godt å sove litt, lille elsklingen? Er du sulten nå da? Skal du spise litt?” Og etterhvert: “Vi skal gå ut en tur nå, skjønner du. Og så har vi det litt travelt, så vi må forte oss litt. Hvor er jakken din hen da? Er den på soverommet mon tro? Jada, jada, jeg skjønner jo at du ikke vil ligge der helt alene, nå skal jeg bare forte meg å ta på skoene mine så skal vi gå ut. Har vi alt nå da? Skal vi se.. bleier, våtservietter, gulpeklut, lommebok, mobil… Sånn, nå kan vi gå. Nå går vi lille vennen”.

På ettermiddagen tar vi også en prat. “Når tror du pappa kommer hjem i dag da? Tror du han kommer hjem snart? Skal vi ta og skifte bleia di nå? Ja, det tror jeg vi skal, det tror jeg jammen meg trengs. Åneimen se der da du, det var på tide med bleieskift ja. Og så har du gulpa ned hele bodyen jo, oioioi. Da må vi ta på ren. Skal vi ta på denne nye da, syns du? Ååå se så fin du ble nå da vennen. Oi, nå ringer mobilen. Tror du det er pappa? Det tror jeg.”

Og ettersom dette med å snakke med meg selv har kommet så helt magisk automatisk og faller meg så enormt naturlig så antar jeg at Mor Natur har en plan med det hele. Kanskje det er viktig for språkutviklingen til ungen? Ikke vet jeg, men det er jammen flaks at man har håndfast bevis på statusen som nybakt mamma, ellers ville man vel blitt innlagt på dagen med reimer og tvangstrøye.

Illustrasjon: Alberto+Cerriteño

9 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

16 Comments | In: Mor og far og barn | tags: bolla, familie, hverdag, Mor og far og barn, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on May 28, 2011

Noen dager gråter jeg. Fordi magen min ikke er så stram som den pleide å være, øyenbrynene er ikke så pent nappet og garderoben slett ikke så oppdatert som den en gang var. Jeg gråter fordi jeg har mørke ringer under øynene, fordi det er lenge siden jeg har følt meg pen og fordi jeg har så lite tid for meg selv. Og så tenker jeg at det var jo dette jeg ville, det var dette jeg ønsket meg og drømte om og lengtet etter. Jeg har verdens beste sønn, et lykkelig forhold, god helse, spennende jobb, romslig leilighet, fine venner og stabil økonomi - likevel gråter jeg noen dager, og ønsker meg det jeg hadde før.

Noen dager er jeg så sliten at det føles som jeg holder på å revne. Hvis lille Bollla og jeg har sovet dårlig og begge er slitne og uopplagte helt fra vi våkner om morgenen. Og så får han ikke til å sove på dagen som han trenger, men skriker og skriker, og jeg går fullstendig fra konseptene av frustrasjon fordi jeg orker ikke - virkelig orker ikke - mer, har ingenting mer å gi, klarer ikke, makter ikke. Så drar vi på trilletur og jeg går som en zombie bak vogna, takk Gud for at det er sol så jeg kan ha på solbriller, verden er uinteressant og tåkelagt, jeg enser ingen og ingenting og skulle bare ønske det var jeg som kunne ligge under dyna i en vogn som noen dyttet rundt på i timesvis.

Men det er det ikke og Bolla skriker og får ikke sove og jeg blir stadig mer desperat. Plutselig sitter jeg av alle steder i trappa til et parkeringshus mens jeg ammer og banner så rolig jeg kan til den bittelille ungen min - prøver å balansere mitt behov for å få ut frustrasjon med hans behov for en trygg og rolig mamma. Kjærlig banning, mild stemme. Kan du ikke være så snill og se til i helvete å slutte å skrike, lille elskling?, hvisker jeg til han.

Det er sånne dager jeg er helt hundreogtjue prosent sikker på at jeg aldri aldri aldri skal gjøre dette flere ganger. Jeg elsker lille Bolla, han er verdens mest vidunderlige unge og jeg ville ikke vært han foruten, men aldri i livet at jeg vil gå gravid og føde og prøve å overleve den første babytiden igjen. Skal vi få flere unger blir det adopsjon, banna bein.

Så går vi hjem og plutselig er han som en liten sol, jeg skjønner ikke hvordan det går an. Og jeg innser at det må være en hel del hormoner i sving når jeg på mystisk vis klarer å hente meg sånn noenlunde inn igjen i løpet av fem minutter med store, strålende babysmil. Og så ler han for aller første gang i sitt liv, ler av den rare mammaen sin som lager tøysefjes og lange vokaler, ler med hele ansiktet mens armer og bein går i alle retninger og jeg vet at jeg kommer til å klare morgendagen også.  Selvsagt gjør jeg det. Men hvis det blir noen neste gang så vil jeg ha en fiks ferdig ettåring fra Kina.

Illustrasjon: Rebecca

24 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

39 Comments | In: Mor og far og barn | tags: bolla, familie, hverdag, Mor og far og barn, selvinnsikt, sliten, stress. | # | By Frøken Makeløs on May 16, 2011

Er man løkkagutt, så er man det. Og da er det klart at man må ha Converse, selv om man bare er to og en halv måned gammel. Disse er en gave fra Bollas onkel og tante, som altså allerede har etablert seg som kule gavegivere. Selv pleier jeg jo å gi tantebarna mine hyperpraktiske og pedagogiske gaver av type puslespill, bøker og ulltøy - selv om det nok har bedret seg noe etter at Helten kom inn i bildet.

Og apropos mannen i mitt liv. Det er mulig at den forrige posten kunne leses slik at han ikke gjør en strålende innsats som pappa og kjæreste, derfor må jeg forte meg å si at det gjør han! Helten skifter bleier og bader, bærer og bysser, pysjer og passer, koser og triller tur. Dessuten lager han ordentlig middag til meg hver dag, uten hjelp fra hverken Toro, Fjordland eller Stabburet.

Forøvrig kom det veldig mange fine kommentarer på den posten (som jeg dessverre ikke har rukket å svare på), så jeg oppfordrer dere virkelig til å ta dere tid til å lese dem. Og kanskje svare hverandre?

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

No Comments | In: Mor og far og barn | tags: bolla, familie, Helten, hverdag, kvinner, menn, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on May 8, 2011

Hver vår har vi den aller fineste utsikten utenfor kjøkkenvinduene våre; to digre morelltrær i full blomst! Man føler seg temmelig heldig når man kan starte dagen med denslags luksus midt i byen.

Og forøvrig må jeg beklage den begredelige bloggfrekvensen for tiden. Her er vi travelt opptatt med å smile med hele ansiktet, gulpe ned den nye sofaen, sparke ivrig med armer og ben, ha lange samtaler med glade lyder, beundre våren i Botanisk hage og glede oss til Frankriketur med lille Bollas onkel og tante.

Tidenes fineste vår - og jeg har permisjon med tidenes fineste gutt! Livet er mildt sagt ikke det verste man har.

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

1 Comment | In: Hjemme hos, Mor og far og barn | tags: bolla, familie, hverdag, lykkelig, Mor og far og barn, oslo, vår. | # | By Frøken Makeløs on April 29, 2011

Med irriterende lite energi ble det etterhvert åpenbart for meg at jeg aldri i verden kom til å hverken orke eller rekke å gjøre alle de tingene jeg hadde lyst til før jul. Og siden nyttårsforsettet mitt i år er å være mindre flink pike, så tenkte jeg å benytte sjansen til å fortelle dere om alle de tingene jeg ikke fikk gjort.

Riktignok er det enkelte ting på lista jeg faktisk gjerne skulle ha rukket, som å drikke kaffe med Homovennen og Frøken Fräken, men alt i alt syns jeg det er en god start på det nye året at jeg for eksempel lot være å pynte til jul, med hederlig unntak av adventstake og en julestjerne i vinduet som jeg gleder meg over hver morgen. Dessuten har jeg ikke skrevet et eneste julekort i år og har hatt minst et døgns responstid på sms.

På døren vår henger det ingen julekrans og vi kom aldri så langt som til å kjøpe det planlagte juletreet. Det lukter ikke jul hos oss og ingen fikk julekalender. Jeg har ikke vært på julemarked, ikke hatt juleverksted, ikke pusset sølvtøy eller strøket en eneste duk. Årets julespilleliste finnes bare på Spotify og ble altså ikke brent på cd og gitt bort til kreti og pleti med egendesignet cover. Jeg har ikke laget julekonfekt eller marsipan eller bakt brød og kaker, men takket være min makeløse mamma ligger det fem sorter hjemmebakst i kakeboksene våre likevel. Og pepperkaker rakk vi faktisk å lage selv, både hus og menn og hjerter. Det er kanskje ikke det aller vakreste huset i pepperkakebyen, men det er laget med kjærlighet og av glutenfri deig.

Dessuten rakk jeg jo å kjøpe julegaver til alle, og vi har hatt julebord med gode venner og deltatt i en hel bråte familieselskaper. I morgen får vi besøk til nyttårsmiddagen - og så er jammen jula nesten over og da slipper jeg hvertfall å bruke tiden på å rydde julepynt og støvsuge barnåler. Hei hurra for det!

Hva med deg? Rakk du alt du hadde planlagt å gjøre til jul - eller måtte du innse dine begrensninger og la ting seile sin egen sjø?

4 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Livet liksom | tags: flink pike, hverdag, jul, Livet liksom. | # | By Frøken Makeløs on December 30, 2010