Ja altså, godt nytt år! Og god jul og i det hele tatt - jeg ramlet litt ut der en periode. Mer om det en annen gang, kanskje.

Vi begynte det nye året med to uker på Tenerife. Avreise hjemmefra klokka 0600 første januar, kjøretur gjennom snøstorm til Gardermoen, boarding klokka 0840, avreise klokka 1100. Jepp, vi satt over to timer inne i flyet og ventet på måking og avising og whatnot. Det var mildt sagt ikke verdens beste start på ferie med barn. Da vi skulle hjem reiste vi om ettermiddagen/kvelden og hadde et håp om at Bolla skulle sove en del av turen. Det lille englebarnet sovnet til vanlig tid klokka 19, sov vakkert på sin fars fang i førti minutter og ble deretter vekket av at personalet reklamerte vel og lenge over høyttaleranlegget for hva slags kremer, solbriller og parfymer som var til salgs ombord. Seriøst, jeg kunne kverket dem.

Men, alt i alt så var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Ikke så mye å fortelle egentlig, vi hang stort sett rundt på hotellområdet. Bolla fikk to nye tenner, sov ikke en hel natt så lenge vi var der og smittet sin far med en heftig forkjølelse. Og så hadde vi utsikt til solnedgang over Atlanterhavet fra balkongen og fint vær nesten hver dag. Kommer muligens tilbake med litt praktiske råd for andre som skal til Kanariøyene med småbarn, hvis det er interesse for det?

I dag var første dag tilbake på jobb etter permisjon. Det føles veldig fint og litt overveldende - plutselig skal man sitte i møter og si lure ting og ha meninger om både det ene og det andre. Og så var det veldig stas å komme hjem til gutta mine etter å ha vært ute i den store verden. Helten skal være hjemme frem til august, når Bolla begynner i barnehage. (For dere som teller og ikke får dette regnestykket til å gå helt opp; han skal ha litt foreldrepermisjon, litt ulønnet permisjon og litt ferie. Til sammen blir det sju og en halv måned med hjemmeværende pappa).

Til slutt; det kom inn vanvittig mange kommentarer på posten om kvinner og blogging, og debatten er ført videre i mange andre blogger. Jeg skal lage en liten oppsummering for dere som ikke har rukket å lese alt sammen, for det kom fram veldig mange kloke og viktige tanker og poenger. Regner med å få skrevet det i løpet av de nærmeste dagene.

Illustrasjon: Suesue Skyhorsebook

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

4 Comments | In: Livet liksom | tags: bolla, familie, ferie, Helten, jobb, tenerife. | # | By Frøken Makeløs on January 16, 2012

I foreldrepermisjonsdiskusjoner dukker det gjerne opp menn som mener at å ta ut ti ukers pappapermisjon, det er helt umulig for akkurat dem. Eller, egentlig er det jobben det er helt umulig for. Et overraskende antall menn viser seg nemlig å være helt uunnværlige på sin arbeidsplass, i den grad at bedriften antagelig hadde gått konkurs dersom disse mennene for eksempel ble syke. Eller om de altså forsvant i pappapermisjon.

Og det har jeg i grunnen syntes har vært litt underholdende, helt til jeg begynte å reflektere over min egen erstattelighet. Nå er jeg delvis sykmeldt på sjette uka og om halvannen måned forsvinner jeg ut i ammetåke og mammapermisjon. Og selv om jeg liker å tro at jeg har en helt unik kompetanse og at jeg er fryktelig, fryktelig viktig på jobb, så ser jeg jo at det er ingen av kollegene som sitter apatiske og tvinner tomler mens jeg er borte. Livet går videre, de finner andre løsninger og andre mennesker for å gjøre jobben. Og det kan man jo mene hva man vil om, men saken er at det er ingen som dør av at jeg ikke er der.

Og det er jo litt vondt. Her har man gått rundt i årevis og jobbet og holdt på, vært flink, opparbeidet seg kompetanse så det holder - og så viser det seg at man slett ikke er uerstattelig likevel. Du kan gjerne stå på sidelinjen og si “sånn ville ikke jeg har gjort det”, men så lenge ting faktisk blir gjort er det kanskje ikke så veldig mange andre som bryr seg om akkurat hvordan.

For arbeidslivet er dynamisk, vi er vant til at folk kommer og går. Det er ofte trist når noen slutter, men så venner man seg til det og fortsetter omtrent som før. Og jeg må innrømme at i den grad jeg savner kolleger, så handler det nesten alltid om det sosiale aspektet. Jeg savner dem primært som mennesker, fordi jeg likte å være sammen med dem og så at de tilførte noe bra i arbeidsmiljøet. Det er veldig få kolleger jeg savner for deres kompetanse, fordi det stort sett alltid kommer inn noen nye som også kan gjøre en helt grei jobb.

Skrekken må jo være å komme tilbake etter ni måneder hjemme og oppdage at folk knapt har merket at du har vært borte. Hva gjør man da? Finner seg en annen jobb og håper å være litt mer uerstattelig der?

(Jeg figurerer i julekalenderen til Girl of Norway i dag. Løp inn her og les!)

Illustrasjon: Etringita

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Gravidegreier, Livet liksom | tags: funderinger, jobb, Livet liksom, selvinnsikt, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on December 18, 2010

Denne uka har jeg vært på sørlandet og møtt 85 entusiastiske, engasjerte og reflekterte ungdommer fra hele verden. De står på terskelen til det som fort kan bli en opplevelse for livet; et halvt år i en helt fremmed kultur i et land langt borte, milevis fra venner og familie og alt som er kjent og vanlig og dagligdags. De gjør det fordi de vil oppleve noe annerledes, noe mer enn man opplever som turist. De er opptatt av at verden er urettferdig, nysgjerrige på det som er fremmed og åpne for nye erfaringer. De er virkelig, virkelig toppfolk.

Med disse fine unge menneskene har jeg snakket om sosiale medier, nærmere bestemt hvorvidt sosiale medier kan forandre verden. Er nettet egentlig demokratisk når store deler av verden knapt har stabil tilgang på strøm - langt mindre pc og internett? Gjør sosiale medier det enklere å bli engasjerte i viktige spørsmål - eller blir det en sovepute for engasjementet vårt fordi vi så lett kan slå oss til ro med å støtte en eller annen cause på Facebook? Er mulighetene for å filtrere innhold på nettet et gode fordi det gjør det så enkelt å finne det vi er på jakt etter - eller gjør alle møteplassene med likesinnede oss tvert i mot både enspora og lite tolerante overfor mennesker med andre synspunkter? Og dessuten - når hele verden i teorien kan ha en stemme på nettet blir det umulig å lytte til alle. Så hvem velger vi å lytte til da? De som har noe viktig å si, eller de som er rike, berømte, mektige og kunnskapsrike?

Jo mer jeg leser om og diskuterer dette temaet, jo mer spennende syns jeg det er. Det finnes ingen riktige eller gale svar, men spørsmål som de over setter i gang noen interessante tankerekker. Ikke minst syns jeg at jeg er utrolig heldig som får lov til å diskutere disse tingene med engasjerte og kloke ungdommer. Og det i arbeidstida! Åh som jeg ♥ min nye jobb!

Illustrasjon: Webtreats

4 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

1 Comment | In: Blogging og andre sosiale medier | tags: Blogging og andre sosiale medier, jobb, redde verden-bransjen. | # | By Frøken Makeløs on September 12, 2010

Som tidligere nevnt har denne våren blant annet handlet om omorganisering på jobben. Etter mengder av kompetansekartlegginger og interessemeldinger og formelle samtaler og korridorprat har vi denne uken endelig fått vite hvor vi havner alle sammen og hva vi skal bruke tiden vår på etter sommeren. Jeg har ventet på denne omorganiseringen både vinter og votter og latt være å søke andre jobber i håp om at det ville dukke opp noen nye spennende muligheter. Vel, strengt tatt visste jeg jo akkurat hvilken mulighet jeg ville at skulle dukke opp.

Det siste året har jeg nemlig sirklet rundt, hengt over og siklet på et helt spesielt prosjekt; min del av redde-verden-bransjen har laget et helt eget nettsamfunn for våre folk over hele verden. Det er et mildt sagt ambisiøst prosjekt som både skal være verktøy for administrasjonen, vise frem våre aktiviteter og prosjekter for gud og hvermann og i tillegg altså være et sted der både utestasjonerte og hjemvendte kan finne hverandre, snakke sammen, poste bilder og blogge. Blant annet!

Og siden gode ting tydeligvis kommer til dem som venter (og venter, og venter..) så går jeg for tiden rundt og gliser fra øre til øre mens jeg tenker på at det faktisk er jeg som skal få lov til å drive dette prosjektet videre. Plutselig får jeg faktisk bruk for bloggekunnskapene mine på jobb, jeg får jobbe både med datatekniske utfordringer og innholdsproduksjon, jeg får kommet meg ut av kontoret og møtt folk, jeg får holde presentasjoner, være prosjektleder, prioritere og tenke både kort- og langsiktig. Og, kanskje viktigst av alt; finne metoder og strategier for hvordan jeg kan få folk - internt og eksternt - til å skjønne at dette er et vidunderlig sted som de burde bruke masse, masse!

Se det er hva jeg kaller en finfin siste uke på jobb før fem ukers sommerferie! Det eneste skåret i gleden er at jeg ikke kan begynne med dette hundre prosent rett etter ferien - sånne omorganiseringsprosesser kan jammen meg være en prøvelse for utålmodige og übermotiverte frøkner..

Illustrasjon: En klassiker fra xkcd

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

16 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier, Livet liksom | tags: Blogging og andre sosiale medier, jobb, redde verden-bransjen, sosiale medier. | # | By Frøken Makeløs on July 2, 2010

Jeg har vært på internseminar på fjellet i et par dager, for å diskutere strategi for de neste årene med kolleger fra hele verden. Å kjøre gjennom winter wonderland med entusiastiske og imponerte folk fra Afrika og Asia kan virkelig anbefales - jeg blir så stolt at det er rett før jeg begynner å tralle folkeviser og danse pols. Men det gjør jeg jo ikke.

Anyways. Dag to dreide seg blant annet om verdivalg. Tre grupper hadde fått beskjed om å holde hver sin presentasjon av noen aktuelle verdier, og to av dem fulgte opp med det sedvanlige foredraget (”blablabla, fordeler og ulemper, grunnen til at vi valgte disse verdiene er.. og se her har vi skrevet ned det hele på en flip-over”). Den siste gruppen hadde imidlertid forberedt en mer.. billedlig måte å presentere de to verdiene de hadde valgt, som var profesjonell og modig:

De fire unge mennene kommer spaserende inn i rommet etter hverandre og stiller seg opp på rekke. Alle har på seg dress. Den første har på seg hansker, som har tar av slik at vi kan se at han har - knall rød neglelakk på alle fingerneglene. Gisp! Den neste har et glass med vann som han løfter over hodet sitt, snur det opp ned og lar vannet falle ned i hodet og renne nedover ansiktet og skuldrene. Wot? Hva skjer?! Til slutt snur de to siste mennene seg mot hverandre (vi snakker hetero småbarnsfedre her) og kysser hverandre. Lenge!

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek, et sånt spontant lite jentehyl utløst av frydefullt sjokk. Og så lo jeg så tårene spratt, og jublet og klappet sammen med alle de andre. Kjære vene for noen fantastiske kollegaer jeg har! Julebordet i fjor ble forøvrig avsluttet med et heftig over hodet-løft i ekte Dirty Dancing-stil. Hva i all verden blir det neste?

Illustrasjon: Monettenriquez

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

5 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, Livet liksom, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on February 3, 2010

Denne uken har jeg vært et par dager på IT-konferanse. I et mylder av (dresskledde) menn og (noen få) kvinner i svart, grått og mørkeblått har jeg flagret rundt i fotsid, blomstrete kjole. Konferansen var rettet mot “brukere, superbrukere og teknisk systemansvarlige” men alle vet jo at når målgruppen er så vid så skal man være glad om man klarer å nå frem til noen i det hele tatt. Følgelig har jeg i to dager sittet og hørt om prosessmodellering, SQL og akeselleratorer, hvorav en del var riktig interessant, en del riktig uinteressant og en del kunne jeg bare høre svjusjelyden av idet det føk forbi rett over hodet mitt i høy fart (hva i all verden er ERP?).

Men hei, jeg skjønner de IT-folka godt jeg. Alle vet jo hvor morsomt det er å bruke avanserte fagutrykk når man først har skjønt hva de betyr, det er bare det at det er så utrolig irriterene å høre på når man ikke fatter hva foredragsholderne snakker om.  I tillegg har det vært mye snakk om salg og effektivisering og kunder og denslags, men i min bransje (vi som redder verden) så selger vi jo ikke noe som helst - vi gir bort pengene våre vi.

Politisk ukorrekte er de også  disse IT-menneskene - og jeg tror ikke de reflekterer et sekund over det en gang. Når mine kolleger arrangerer seminar så er de for eksempel svært påpasselig med å ha en god kjønnsbalanse blant foredragsholderne. På IT-konferansen var 22 av 24 foredrag holdt av menn. Og på et av de to som ble holdt av en kvinne så snakket foreleseren om at en neger hadde vunnet presidentvalget i USA! Sjokkerende ukorrekt i mine ører, men jeg tror ikke noen av datagutta brød seg det døyt.

Men hei, de er sikkert bra folk likevel altså. Egentlig er jeg jo bare sur fordi jeg ikke skjønner helt hva de snakker om hele tiden (hva er ERP??)

Illustrasjon: XKCD

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Livet liksom, Ting jeg ikke visste | tags: hva er ERP, it-konferanse, jobb, politisk korrekt, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on May 15, 2009

Det hender at det slår meg at den bransjen jeg befinner meg i ikke er helt som alle andre bransjer. Jeg har tidligere tatt for meg det halvskumle faktum at jeg med et nødskrik holder meg på riktig side av gladetnisk-skalaen, men det er ikke til å komme unna at mine fire år i dette miljøet så absolutt har satt sine spor likevel. Punktene under fremstår for eksempel som fullstendig normale..

• Hvis jeg blir bedt om å gi noen eksempler på tilfeldige land, er Uganda, Tanzania og Bangladesh de første jeg kommer på
• Alle vet hva en hvit elefant er
• Ingen blander Dhaka med Dakar eller DR Kongo med Republikken Kongo
• Å begynne å snakke afrikansk engelsk/indisk engelsk er en finfin metode for å løse litt opp i stemningen (i samtaler med andre nordmenn, vel å merke)
• Det er helt vanlig å havne på bord med folk fra fire forskjellige verdensdeler i lunsjen
• Ingen kontorfest/julebord blir vellykket uten litt afrikansk musikk på anlegget
• Man fniser av folk som snakker om u-hjelp
• En norsk kollega har tatt et afrikansk navn - og ingen tenker noe særlig over det
• Det blir utpreget pinlig og trykket stemning når en sørafrikansk gjest påpeker at bordsaltet vårt er av merket “Black boy”
• Avdelingen min blir i muntre sammenhenger referert til som hippie-avdelingen (og alle skjønner hvorfor)
• Jeg har sjelden følt meg så klesmessig veltilpasset som den dagen jeg gikk med sjokkrosa strømpebukse på jobb
• Damen på passkontoret på Grønland politistasjon lurer på om jeg ikke vil ha med meg det gamle passet mitt hjem, ettersom jeg jo har “reist en del” (i egne øyne har jeg nesten ikke vært noen steder)

(Anja er mildt sagt dagens helt; hun fant ut hvorfor jeg ikke fikk lastet opp bilder til bloggen. Tusen takk, snille du - og alle andre som prøvde å hjelpe!)

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, redde verden-bransjen, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on September 30, 2008

Siden jeg reiser til skumle strøk og redder verden og sånn så har jeg ganske nylig vært på sikkerhetskurs hos Politiets Sikkerhetstjeneste. Der lærte jeg at det viktigste man må huske på for å unngå å bli utsatt for terror og kidnapping og overvåkning, er å være uforutsigbar. Tar du samme ruten til jobb hver dag så skjønner jo enhver fjomp med maskingevær ganske fort hvor og når han kan rane/kidnappe/banke deg.

Hemmeligheten er altså å være uforutsigbar i alle situasjoner. Og det var først da jeg lærte dette at jeg skjønte hvor godt norske myndigheter passer på oss. For hvem sørger for at vi aldri er på jobb til samme tid hver dag? NSB. Hvem gir byggetillatelser i hytt og pine sånn at den veien du trodde du kunne kjøre plutselig er stengt? Plan og bygningsetaten. Hvem lar være å måke når det snør sånn at du ikke kommer deg dit du skal? Kommunen.

I tillegg har myndighetene mobilisert store private aktører for å passe på at nordmenn er trygge. Norwegian for eksempel, ser til at du sjelden kommer deg dit du skal når du har tenkt. Netcom legger ned mobilnettet med jevne mellomrom for å passe på at du ikke alltid får gitt de beskjedene du vil. Dessuten sitter det en hel gjeng med folk i Nigeria som er lønnet av den norske stat for å spamme ned e-posten din.

Tror du streikeretten ble innført for å sikre at arbeiderne kan hevde sine rettigheter? Selvsagt ikke. Lærere, bryggeriansatte, helsepersonell, heismontører - de vet det kanskje ikke selv, men noen trekker i trådene for å få dem ut i streik slik at hele Norge blir uforutsigbart. Alt for å unngå at vi blir bortført av skumle menn med finlandshetter og håndgranater.

Tenk på det du, neste gang du skriver et sint leserbrev til lokalavisa for å klage på at et eller annet der ute i samfunnet ikke fungerer som det skal. For nå vet du at det er nettopp det det gjør – og det er for å verne deg mot terror. Se det er myndighetene sine, det!

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Enkle løsninger, Politikk på en måte, Ting jeg ikke visste | tags: Enkle løsninger, jobb, nsb, redde verden-bransjen, seminar, staten. | # | By Frøken Makeløs on March 26, 2008

I går fikk jeg et mildt sagt overraskende tilbud om å være stand-up-morsom foran 400 mennesker. Javisst, det er ikke tøys altså. Det viser seg nemlig at noen av mine kolleger syns at jeg er så fantastisk festlig at de vil at jeg skal stå på scenen og underholde i den formelle åpningen av et stort seminar vi skal ha til neste år.

Uten at jeg på noen måte skal begi meg ut på en analyse av min egen humor, så er det nok innenfor ironien jeg eventuelt scorer noen poeng. Siden jeg holder på og redder verden (jada, jeg vet at jeg gjentar dette til det kjedsommelige) så er selvsagt disse hundrer på hundrer med mennesker langt fra en homogen gruppe bestående av representanter for norsk middelklasse. Og noe sier meg at ironi kan være et rimelig usikkert kort i en sånn forsamling - fort gjort å bli misforstått eller regelrett fornærme noen.

Vel, heldigvis trenger jeg ikke bestemme meg på sånn ca et halvt år. Dette går så bra at.

HJEEEEELP!!

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, redde verden-bransjen, skummelt. | # | By Frøken Makeløs on November 30, 2007

Her om dagen var jeg på seminar med jobb. Siden jeg er i den herlige redde-verden-bransjen så handlet seminaret også om dette. Hvordan vi skal redde verden altså. Som vanlig fant de ikke helt ut av det, men desto mer flaks er det jo at jeg faktisk har funnet løsningen!

Som så ofte før ble det snakket om at vi må være greie og ønske verdens sultne og forfulgte velkommmen hit til oss, og at vi ikke må glemme at vanvittig mange nordmenn dro til Amerika da potethøsten feilet her hjemme. Potethøsten! Er det det som er greia? Herregud, Fedon har jo snakket i årevis om at vi må spise mindre poteter, så hvis det er det de der afrikanerne vil ha, så kan vi da alltids sende ned noen kasser!

Poteter er billige, de er ikke kravstore hva gjelder jordsmonn og kan brukes til nesten alt. Eneste negative er jo at de gjør oss tjukke og det er jo faktisk akkurat det de der negrene trenger. Så enkelt og så genialt; vi blir tynnere og de blir tjukkere og vips så har vi alle sammen en lykkelig BMI på 22.

Ta en potet liksom.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Enkle løsninger, Politikk på en måte, Resten av verden | tags: Enkle løsninger, jobb, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on October 18, 2007