Jeg har vært på internseminar på fjellet i et par dager, for å diskutere strategi for de neste årene med kolleger fra hele verden. Å kjøre gjennom winter wonderland med entusiastiske og imponerte folk fra Afrika og Asia kan virkelig anbefales - jeg blir så stolt at det er rett før jeg begynner å tralle folkeviser og danse pols. Men det gjør jeg jo ikke.
Anyways. Dag to dreide seg blant annet om verdivalg. Tre grupper hadde fått beskjed om å holde hver sin presentasjon av noen aktuelle verdier, og to av dem fulgte opp med det sedvanlige foredraget (”blablabla, fordeler og ulemper, grunnen til at vi valgte disse verdiene er.. og se her har vi skrevet ned det hele på en flip-over”). Den siste gruppen hadde imidlertid forberedt en mer.. billedlig måte å presentere de to verdiene de hadde valgt, som var profesjonell og modig:
De fire unge mennene kommer spaserende inn i rommet etter hverandre og stiller seg opp på rekke. Alle har på seg dress. Den første har på seg hansker, som har tar av slik at vi kan se at han har - knall rød neglelakk på alle fingerneglene. Gisp! Den neste har et glass med vann som han løfter over hodet sitt, snur det opp ned og lar vannet falle ned i hodet og renne nedover ansiktet og skuldrene. Wot? Hva skjer?! Til slutt snur de to siste mennene seg mot hverandre (vi snakker hetero småbarnsfedre her) og kysser hverandre. Lenge!
Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek, et sånt spontant lite jentehyl utløst av frydefullt sjokk. Og så lo jeg så tårene spratt, og jublet og klappet sammen med alle de andre. Kjære vene for noen fantastiske kollegaer jeg har! Julebordet i fjor ble forøvrig avsluttet med et heftig over hodet-løft i ekte Dirty Dancing-stil. Hva i all verden blir det neste?
Illustrasjon: Monettenriquez
5 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, Livet liksom, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on February 3, 2010
Denne uken har jeg vært et par dager på IT-konferanse. I et mylder av (dresskledde) menn og (noen få) kvinner i svart, grått og mørkeblått har jeg flagret rundt i fotsid, blomstrete kjole. Konferansen var rettet mot “brukere, superbrukere og teknisk systemansvarlige” men alle vet jo at når målgruppen er så vid så skal man være glad om man klarer å nå frem til noen i det hele tatt. Følgelig har jeg i to dager sittet og hørt om prosessmodellering, SQL og akeselleratorer, hvorav en del var riktig interessant, en del riktig uinteressant og en del kunne jeg bare høre svjusjelyden av idet det føk forbi rett over hodet mitt i høy fart (hva i all verden er ERP?).
Men hei, jeg skjønner de IT-folka godt jeg. Alle vet jo hvor morsomt det er å bruke avanserte fagutrykk når man først har skjønt hva de betyr, det er bare det at det er så utrolig irriterene å høre på når man ikke fatter hva foredragsholderne snakker om. I tillegg har det vært mye snakk om salg og effektivisering og kunder og denslags, men i min bransje (vi som redder verden) så selger vi jo ikke noe som helst - vi gir bort pengene våre vi.
Politisk ukorrekte er de også disse IT-menneskene - og jeg tror ikke de reflekterer et sekund over det en gang. Når mine kolleger arrangerer seminar så er de for eksempel svært påpasselig med å ha en god kjønnsbalanse blant foredragsholderne. På IT-konferansen var 22 av 24 foredrag holdt av menn. Og på et av de to som ble holdt av en kvinne så snakket foreleseren om at en neger hadde vunnet presidentvalget i USA! Sjokkerende ukorrekt i mine ører, men jeg tror ikke noen av datagutta brød seg det døyt.
Men hei, de er sikkert bra folk likevel altså. Egentlig er jeg jo bare sur fordi jeg ikke skjønner helt hva de snakker om hele tiden (hva er ERP??)
Illustrasjon: XKCD
11 Comments | In: Livet liksom, Ting jeg ikke visste | tags: hva er ERP, it-konferanse, jobb, politisk korrekt, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on May 15, 2009
Det hender at det slår meg at den bransjen jeg befinner meg i ikke er helt som alle andre bransjer. Jeg har tidligere tatt for meg det halvskumle faktum at jeg med et nødskrik holder meg på riktig side av gladetnisk-skalaen, men det er ikke til å komme unna at mine fire år i dette miljøet så absolutt har satt sine spor likevel. Punktene under fremstår for eksempel som fullstendig normale..
- Hvis jeg blir bedt om å gi noen eksempler på tilfeldige land, er Uganda, Tanzania og Bangladesh de første jeg kommer på
- Alle vet hva en hvit elefant er
- Ingen blander Dhaka med Dakar eller DR Kongo med Republikken Kongo
- Å begynne å snakke afrikansk engelsk/indisk engelsk er en finfin metode for å løse litt opp i stemningen (i samtaler med andre nordmenn, vel å merke)
- Det er helt vanlig å havne på bord med folk fra fire forskjellige verdensdeler i lunsjen
- Ingen kontorfest/julebord blir vellykket uten litt afrikansk musikk på anlegget
- Man fniser av folk som snakker om u-hjelp
- En norsk kollega har tatt et afrikansk navn - og ingen tenker noe særlig over det
- Det blir utpreget pinlig og trykket stemning når en sørafrikansk gjest påpeker at bordsaltet vårt er av merket “Black boy”
- Avdelingen min blir i muntre sammenhenger referert til som hippie-avdelingen (og alle skjønner hvorfor)
- Jeg har sjelden følt meg så klesmessig veltilpasset som den dagen jeg gikk med sjokkrosa strømpebukse på jobb
- Damen på passkontoret på Grønland politistasjon lurer på om jeg ikke vil ha med meg det gamle passet mitt hjem, ettersom jeg jo har “reist en del” (i egne øyne har jeg nesten ikke vært noen steder)
(Anja er mildt sagt dagens helt; hun fant ut hvorfor jeg ikke fikk lastet opp bilder til bloggen. Tusen takk, snille du - og alle andre som prøvde å hjelpe!)
8 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, redde verden-bransjen, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on September 30, 2008
Siden jeg reiser til skumle strøk og redder verden og sånn så har jeg ganske nylig vært på sikkerhetskurs hos Politiets Sikkerhetstjeneste. Der lærte jeg at det viktigste man må huske på for å unngå å bli utsatt for terror og kidnapping og overvåkning, er å være uforutsigbar. Tar du samme ruten til jobb hver dag så skjønner jo enhver fjomp med maskingevær ganske fort hvor og når han kan rane/kidnappe/banke deg.
Hemmeligheten er altså å være uforutsigbar i alle situasjoner. Og det var først da jeg lærte dette at jeg skjønte hvor godt norske myndigheter passer på oss. For hvem sørger for at vi aldri er på jobb til samme tid hver dag? NSB. Hvem gir byggetillatelser i hytt og pine sånn at den veien du trodde du kunne kjøre plutselig er stengt? Plan og bygningsetaten. Hvem lar være å måke når det snør sånn at du ikke kommer deg dit du skal? Kommunen.
I tillegg har myndighetene mobilisert store private aktører for å passe på at nordmenn er trygge. Norwegian for eksempel, ser til at du sjelden kommer deg dit du skal når du har tenkt. Netcom legger ned mobilnettet med jevne mellomrom for å passe på at du ikke alltid får gitt de beskjedene du vil. Dessuten sitter det en hel gjeng med folk i Nigeria som er lønnet av den norske stat for å spamme ned e-posten din.
Tror du streikeretten ble innført for å sikre at arbeiderne kan hevde sine rettigheter? Selvsagt ikke. Lærere, bryggeriansatte, helsepersonell, heismontører - de vet det kanskje ikke selv, men noen trekker i trådene for å få dem ut i streik slik at hele Norge blir uforutsigbart. Alt for å unngå at vi blir bortført av skumle menn med finlandshetter og håndgranater.
Tenk på det du, neste gang du skriver et sint leserbrev til lokalavisa for å klage på at et eller annet der ute i samfunnet ikke fungerer som det skal. For nå vet du at det er nettopp det det gjør – og det er for å verne deg mot terror. Se det er myndighetene sine, det!
13 Comments | In: Enkle løsninger, Politikk på en måte, Ting jeg ikke visste | tags: Enkle løsninger, jobb, nsb, redde verden-bransjen, seminar, staten. | # | By Frøken Makeløs on March 26, 2008
I går fikk jeg et mildt sagt overraskende tilbud om å være stand-up-morsom foran 400 mennesker. Javisst, det er ikke tøys altså. Det viser seg nemlig at noen av mine kolleger syns at jeg er så fantastisk festlig at de vil at jeg skal stå på scenen og underholde i den formelle åpningen av et stort seminar vi skal ha til neste år.
Uten at jeg på noen måte skal begi meg ut på en analyse av min egen humor, så er det nok innenfor ironien jeg eventuelt scorer noen poeng. Siden jeg holder på og redder verden (jada, jeg vet at jeg gjentar dette til det kjedsommelige) så er selvsagt disse hundrer på hundrer med mennesker langt fra en homogen gruppe bestående av representanter for norsk middelklasse. Og noe sier meg at ironi kan være et rimelig usikkert kort i en sånn forsamling - fort gjort å bli misforstått eller regelrett fornærme noen.
Vel, heldigvis trenger jeg ikke bestemme meg på sånn ca et halvt år. Dette går så bra at.
HJEEEEELP!!
11 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, redde verden-bransjen, skummelt. | # | By Frøken Makeløs on November 30, 2007
Her om dagen var jeg på seminar med jobb. Siden jeg er i den herlige redde-verden-bransjen så handlet seminaret også om dette. Hvordan vi skal redde verden altså. Som vanlig fant de ikke helt ut av det, men desto mer flaks er det jo at jeg faktisk har funnet løsningen!
Som så ofte før ble det snakket om at vi må være greie og ønske verdens sultne og forfulgte velkommmen hit til oss, og at vi ikke må glemme at vanvittig mange nordmenn dro til Amerika da potethøsten feilet her hjemme. Potethøsten! Er det det som er greia? Herregud, Fedon har jo snakket i årevis om at vi må spise mindre poteter, så hvis det er det de der afrikanerne vil ha, så kan vi da alltids sende ned noen kasser!
Poteter er billige, de er ikke kravstore hva gjelder jordsmonn og kan brukes til nesten alt. Eneste negative er jo at de gjør oss tjukke og det er jo faktisk akkurat det de der negrene trenger. Så enkelt og så genialt; vi blir tynnere og de blir tjukkere og vips så har vi alle sammen en lykkelig BMI på 22.
Ta en potet liksom.
9 Comments | In: Enkle løsninger, Politikk på en måte, Resten av verden | tags: Enkle løsninger, jobb, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on October 18, 2007
Man skulle ikke jobbet med å redde verden. Man skulle jobbet med kommunikasjon. I Hydro, for eksempel.
Man skulle aldeles ikke ha studert på universitetet og hatt en tro på en bedre fremtid for alle og et ønske om å bidra til dette åtte timer om dagen. Man burde heller kommet seg inn i mediebransjen og hatt en far som var ordfører. Det hadde vært bra. Hvis man hadde vært konserndirektør hadde det nok ikke vært noen som fortalte deg at du ikke skal drikke kaffe med kolleger på arbeidsplassens fellesområder. Om noen hadde snakket om hva man skulle og ikke skulle gjøre, så hadde det vært du - mens du la selskapets kommunikasjonsstrageti og drakk kaffe med begge hender.
Og så skulle man hatt en konto i Sveits og en arbeidsgiver som syntes synd på deg og ga deg permisjon med lønn når noen begynte å bråke. Masse lønn. Mye mer lønn enn man får hvis man for eksempel prøver å redde verden. Pokker, at det går an å velge så feil.
13 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: jobb, pokker, redde verden-bransjen. | # | By Frøken Makeløs on August 21, 2007
