I dag er det første desember, den offisielle starten på førjulstiden. Og folk har tilsynelatende hele jula på stell allerede. Det bakes og skapes og pyntes og planlegges - og ikke minst så koses det veldig overalt. På mystisk vis har allerede travle mennesker klart å presse inn tid til både gløgg og pepperkaker og juleverksted med alle sine gode venner, innimellom den forbilledlige treningen, den sunne og hjemmelagde maten, de interessante karriérene og de unike kulturelle opplevelsene. Og det er helt sant, for jeg har lest det på Facebook.

Det var noen som sa at Facebook er vår tids finstue; et prikkfritt sted man viser frem til venner og kjente. Nå for tiden er det ingen som ville finne på å komme på uanmeldt besøk hjem til noen, det ville jo blitt utrolig pinlig for den overraskede vert som plutselig måtte underholde gjester i joggebuksa med utsikt til stabler av oppvask på kjøkkenbenken. Nei, skal man komme på besøk må det avtales på forhånd, slik at verten kan bruke noen timer i forkant på å fjonge opp både seg selv, familien og heimen.

Det slår meg at selv om vi på mange måter aldri har vært så tilgjengelige som vi er nå, med mobiltelefon og Facebook og Twitter og hele tjolahoppsa, så er vi likevel mye mindre fysisk tilgjengelige enn før. Hvilken jo vil si at vi i mye større grad kan velge hvilken del av livene våre vi vil vise frem. Går det dårlig på jobben, kan man skryte av hvor flink man er til å trene. Blir buksene stadig trangere kan man alltids vise frem bilder av de søte barna. Og hvis forholdet skranter, kan man fortelle om hyggelige vennekvelder, spennende reiser og et lekkert kjøkken.

Til sammen blir det en massiv nyhetsstrøm av alle dine venner og bekjentes tilsynelatende perfekte liv, sensurert, redigert og publisert av dem selv. Og jo mer man leser, jo mer mislykket føler man seg selv. Jeg trener jo ikke fire ganger i uka. Huset vårt er ikke avbildet i siste Bonytt. Kjæresten min serverer ikke frokost på senga hver søndag og innimellom syns jeg barna er noen skikkelige drittunger. Jeg har ikke reist til noen imponerende steder i år, ikke vært på så mange konserter og noen ganger føler jeg meg litt ensom.

Mitt førjulsønske er derfor at vi alle kan senke fasaden litt. Det er hyggelig å lese om at andre opplever fine ting (og ingen liker sutrekopper), men det går an å finne en balanse. Slapp av litt med alle hjertene, la oss slippe å høre om hvor grenseløst lykkelig du er på daglig basis og se om du en gang i blant kan skrive om det som går litt skeis også (Emmeline er et forbilledlig eksempel her, i en verden av hyperperfekte interiørbloggere viser hun selvironisk frem noe menneskelig).

Så derfor: Hjemme hos oss har vi ikke hengt opp julestjerne i vinduet. Ingen har bakt et eneste slag julekaker, adventsstaken ligger fremdeles på loftet og vi har bare såvidt begynt å tenke på gavene. Her er ingen hjemmelaget (eller bortelaget, for den saks skyld) julekalender, vi har ikke brukt november på å løpe på ørti julebord og på spisebordet (det eneste stedet som for tiden er utenfor rekkevidde for familiens yngste, nysgjerrige medlem) står det hverken svibler eller amaryllis.

Og en dag i forrige uke lagde jeg, i et forsøk på å være en sånn ekkel perfekt mamma, hjemmelaget rotmos. Lille Bolla svarte med å kaste opp alt sammen igjen. Jeg tar det som et hint om å senke kravene litt.

Illustrasjon: Asirap

27 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

21 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, facebook, familie, fasade, feminisme, jul, stress, twitter. | # | By Frøken Makeløs on December 1, 2011

Med irriterende lite energi ble det etterhvert åpenbart for meg at jeg aldri i verden kom til å hverken orke eller rekke å gjøre alle de tingene jeg hadde lyst til før jul. Og siden nyttårsforsettet mitt i år er å være mindre flink pike, så tenkte jeg å benytte sjansen til å fortelle dere om alle de tingene jeg ikke fikk gjort.

Riktignok er det enkelte ting på lista jeg faktisk gjerne skulle ha rukket, som å drikke kaffe med Homovennen og Frøken Fräken, men alt i alt syns jeg det er en god start på det nye året at jeg for eksempel lot være å pynte til jul, med hederlig unntak av adventstake og en julestjerne i vinduet som jeg gleder meg over hver morgen. Dessuten har jeg ikke skrevet et eneste julekort i år og har hatt minst et døgns responstid på sms.

På døren vår henger det ingen julekrans og vi kom aldri så langt som til å kjøpe det planlagte juletreet. Det lukter ikke jul hos oss og ingen fikk julekalender. Jeg har ikke vært på julemarked, ikke hatt juleverksted, ikke pusset sølvtøy eller strøket en eneste duk. Årets julespilleliste finnes bare på Spotify og ble altså ikke brent på cd og gitt bort til kreti og pleti med egendesignet cover. Jeg har ikke laget julekonfekt eller marsipan eller bakt brød og kaker, men takket være min makeløse mamma ligger det fem sorter hjemmebakst i kakeboksene våre likevel. Og pepperkaker rakk vi faktisk å lage selv, både hus og menn og hjerter. Det er kanskje ikke det aller vakreste huset i pepperkakebyen, men det er laget med kjærlighet og av glutenfri deig.

Dessuten rakk jeg jo å kjøpe julegaver til alle, og vi har hatt julebord med gode venner og deltatt i en hel bråte familieselskaper. I morgen får vi besøk til nyttårsmiddagen - og så er jammen jula nesten over og da slipper jeg hvertfall å bruke tiden på å rydde julepynt og støvsuge barnåler. Hei hurra for det!

Hva med deg? Rakk du alt du hadde planlagt å gjøre til jul - eller måtte du innse dine begrensninger og la ting seile sin egen sjø?

4 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Livet liksom | tags: flink pike, hverdag, jul, Livet liksom. | # | By Frøken Makeløs on December 30, 2010

Etter en noe hektisk førjulsuke ble det jul til slutt. Det blir det jo i grunnen alltid - for uansett om man er klar eller ei så kommer 24. desember dagen etter den 23. Banna bein.

I år feiret Helten og jeg julaften hver for oss, for siste gang - og forsåvidt også første, hvis man ikke regner med jula 2008 og det syns jeg ikke man skal for da hadde vi bare kjent hverandre i en eneste måned. I fjor tilbragte vi julaften sammen på en strand i Thailandland og neste år har vi blitt en familie på tre med alt det det innebærer. Men i år spiste vi altså middag og åpnet gaver med hver vår slekt. Heldigvis hadde Helten tid til å bli med en tur ut til Suburbia og spise julegrøt med svigers på formiddagen. Vi ankom barndomshjemmet i vår splitter nye, ni år gamle Suzuki Baleno - med meg bak rattet! Wee, nå nærmer det seg oppkjøring med stormskritt! Og ok, så er det ikke verdens kuleste bil (min makeløse søster påstår at jeg nå har blitt det folkelige alibiet i familien, og en kompis av Helten mener Baleno er den ultimate gubbebilen..), men jeg har tross alt fyllt 35 og skal bli mamma. Glem kul, liksom.

Så ble det julekveld med søster og svoger og mor og far og tre aldeles makeløse tantebarn. Tross sykemelding og lite energi og travle tider viste det seg at jeg hadde truffet usedvanlig bra på julegavefronten i år (vel, til barna hvertfall). Og det er så stas! Fem minutter etter at Makeløs Nevø hadde åpnet Baybladen han fikk av oss (ikke spør meg hva det er) informerte han om at han ønsket seg mer Bayblade til bursdagen. Det må kalles suksess. Makeløs Niese beundret sin nye rosa lavalampe og perleøredobber og Makeløs Mini virket heller ikke misfornøyd med polvottene, selv om de nok måtte se seg slått av en annen gave; kosedyrversjonen av favoritten Timmy Time. Og blir man ikke sjarmert av en nesten-to-åring med skjorte og slips som på julaften rusler rundt på stuegulvet og kysser sin nye bestevenn på hodet, så har man et hjerte av is.

Forøvrig viser det seg at denne samboingen gjør at det fort baller på seg med juleselskaper. Ikke bare skal man delta i selskapene hos svigerslekta, men antall selskaper i egen familie blir også plutselig langt flere. For eksempel har jeg i alle år problemfritt sneket meg unna lutefiskmiddagen i barndomshjemmet, men så kommer plutselig Helten på banen og informerer om at han liker lutefisk. Så da er det jo bare å møte opp. I tillegg liker han visst smalahove (gisp), noe som fører til umiddelbare ekstrapoeng hos svigers og nok en tur til Suburbia. Så der jeg tidligere har sluppet unna med ett eneste juleselskap, er vi nå oppe i fem familieselskaper i løpet av romjula. Det er heftige greier! Da er det jo griseflaks at familiene på begge sider er sånne fabelaktige mennesker som det er en ren fryd å tilbringe tid sammen med (heihei, kjære tanter og onkler, svigers og svogers, kusiner og nieser og andre familiefolk som visstnok har begynt å henge her inne..)

Og hvis dere lurer, så fikk jeg klokke av Helten til jul. Med diamanter, for tenk. Heldige meg! Lille Bolla i magen fikk også gaver; saueskinn til å ha i vogna, body med mariusmønster og ullpysj. Det er så vidunderlig merkelig å tenke på at kulen på magen min inneholder et helt ordentlig lite menneske. At han som bomper rundt inni der, som skviser seg plass helt oppunder ribbeina mine, klemmer på blæra mi og får meg til å smile fordi han har hikke, skal komme ut i verden og være en helt ekte person. Det er strengt tatt ikke til å fatte, omtrent som at universet aldri slutter.

Illustrasjon: Christmasstock Images

9 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

2 Comments | In: Livet liksom, Stolt tante | tags: familie, familieselskap, Gravidegreier, Helten, jul, Livet liksom, Stolt tante. | # | By Frøken Makeløs on December 28, 2010

I sju og et halvt år har jeg alene bestemt hva tantebarna mine skal få av meg til jul og bursdager. Og ettersom jeg er litt over middels politisk korrekt av meg med tanker for både miljøet, forbruk, kjønnsroller og krig og fred, så har det gått mye i bøker, filmer, brettspill, hyggelige leker og en og annen morsom t-skjorte. Som en hovedregel har jeg bestemt holdt meg langt unna krigsleker, plastikkdingser og ting med batteri.

Nå er den moralske idyllen imidlertid over, for nå har Helten begynt å bidra til gaveidèer. Følgelig fikk Makeløs Nevø, fire og et halvt år, en skikkelig armbrøst i tre av oss til jul, kjøpt for slikk og ingenting oppe i fjellene ved Chiang Mai. Jeg må innrømme at jeg var noe skeptisk i begynnelsen (”det er jo et våpen!”), men jeg lot meg overtale.

I helga hadde vi forsinket julefeiring med de søte små, og det er bare å legge seg flat. Sjelden har jeg sett en gladere unge enn Makeløs Nevø da han skjønte hva han hadde fått, og sjelden har vel noen raskere blitt favorittonkel her i verden enn det Helten har blitt nå. Nevøen suste rundt på stuegulvet og prøvde å ikke treffe lillebror med pilene (som riktignok har gummispiss, men likevel) mens han jublet - and i quote - “denne rocker asså!!”.

Så mye for gode tanteintensjoner og koselige bøker. Store gutter vet ganske enkelt hva små gutter ønsker seg - for det er det de store guttene ikke fikk selv da de var små.

Illustrasjon: Fragmented

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

10 Comments | In: Stolt tante | tags: Helten, jul, makeløs nevø, Stolt tante. | # | By Frøken Makeløs on January 18, 2010

Man kan si mye bra om Sex og Singleliv; for eksempel er den innimellom i nærheten av å være gjenkjennelig og dessuten stort sett riktig så underholdende. I tillegg fortjener de som fant på den norske tittelen en klapp på skuldra for å lage en god og vellykket oversettelse (Venner for livet slo som kjent ikke like godt an).

Men det jeg savnet var å få se hva som skjedde når disse fabuløse single damene reiste hjem til famliene sine - for det må de da ha gjort sånn en gang i blant? Greit nok å ha venner som syns det er morsomt å høre om dating og denslags - selv de som er dypt etablerte har stort sett vært single på denne siden av tusenårsskiftet og klarer i det store og det hele å relatere seg interessert til det livet jeg lever.

Men nå er det (nesten) snart jul og da dukker allslags juleselskaper og familiemiddager og slektstreff opp, hvor nære og fjerne slektninger snakker i timevis om hagestell og barnehagekøer og smokkeavvenning og den nye bilen de har kjøpt. Hvis man så ikke har noen kjæreste å fortelle om, ingen barn som har gjort noe bedårende og ingen bil overhodet - bare seg selv - hva gjør man da?

Det er ikke det at jeg mener at jeg har et uinteressant og meningsløst liv - virkelig ikke. Men det er ikke til å stikke under en stol at familielivet egner seg adskillig bedre som samtaleemne i familiære settinger enn det singlelivet gjør. I dette tilfellet fungerer faktisk “vi har lagt nye heller i hagen” langt bedre enn “jeg blir sjekket opp av stadig yngre menn på byen” - selv om jeg vet hva jeg syns er mest interessant.

Eller er det bare jeg som har utrolig kjedelige slektninger?

(Bildet er stjålet fra Stephanie Fizer)

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

31 Comments | In: Livet liksom, Singlesnakk | tags: familie, familieselskap, jul, Livet liksom, samtaleemner, Sex og Singelliv, Single, Singlesnakk. | # | By Frøken Makeløs on October 29, 2008

En telefonsamtale med en entusiastisk og julestemt Makeløs Niese i forrige uke viste overraskende nok at hun og jeg ønsker oss det samme til jul, nemlig en prins. Riktignok er hennes favoritt laget av plast, kommer i en eske og kan kjøpes i butikk, men hei - minor details.

Ved nærmere ettersyn viser det seg at det faktisk ikke er så vrient å skaffe seg en hel familie til jul som man kanskje skulle tro. Dressmann lurer på om jeg ikke ønsker meg en ny mann (til forandring fra den gamle jeg ikke har da, kanskje?) og til slike tilbud kan jo ikke en single pike si nei såklart. Dessuten kan man søke etter “barn og baby” på QXL, noe som antagelig er en både rimeligere og raskere måte å skaffe seg en unge på enn de metodene jeg tidligere har hørt om.

Forøvrig er det liksom ikke måte på hvordan ting ordner seg for tiden, man rekker jo knapt å rope “flere bryllup vær så snill” på sin egen blogg før det dukker opp gifteklare folk som inviterer til fest. I januar allerede! Det er jo ikke lenge til i det hele tatt (iiih, hva skal jeg ha på meg?).

Så hvis det fortsetter på denne måten skal man jammen ikke se helt bort fra at det dukker opp en prins til jul heller - og da ikke engang en av den plasttypen Niesen synes å foretrekke, men en helt ordentlig en. Enn det!

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Singlesnakk, Ting jeg ikke visste | tags: bryllup, jul, makeløs niese, prins, Singlesnakk, ønske. | # | By Frøken Makeløs on December 18, 2007