Det hender at menn jeg kjenner spør meg om jeg skulle ønske jeg var mann. Det må jeg svare nei på, men jeg tror de synes det virker utrolig slitsomt og kjipt å være dame. Jeg skjønner jo at vi kvinner i blant kan fremstå som både kompliserte, ustabile og emosjonelle, men jeg ville ikke byttet fordet. Jeg liker å være meg og det er mange ting ved meg som jeg tenker at neppe ville vært særlig fremtredende dersom jeg var mann. Greit nok at det ikke er så stas å ha mensen og det er klart at det hadde vært kjekt å kunne stole på at man var sånn noenlunde like rasjonell hele måneden - at man slapp å ta høyde for at det man er så inderlig forbanna på den ene dagen fremstår som en ren bagatell dagen etter. Men likevel.
Jeg syns det virker litt uinteressant å ha fotball og sykling som primære interesser. Det virker litt trist å ikke snakke om følelser og tanker med vennene sine og jeg ville faktisk ha savnet det å gråte. Sist men ikke minst så har det de siste månedene virkelig gått opp for meg hvor genuint fabelaktig kvinnekroppen er; vi kan jo lage et helt nytt menneske! Akkurat det gjør meg utrolig stolt av å være dame og jeg tenker at det slett ikke er rart at vi fremstår som kompliserte skapninger. For det er vi jo!
Men det er én ting jeg misunner disse mennene, og det er evnen til å slappe fullstendig av til tross for at de er omgitt av komplett kaos. Det spiller ingen rolle om klesvasken henger til tørk i stua på tolvte dagen, skitne gryter regjerer på kjøkkenet, gulvet på soverommet er dekket av klær og det flyter av aviser, tekopper, tallerkener, briller, nøkler og regninger på sofabordet. Menn har denne imponerende og til tider misunnelsesverdige evnen til rett og slett å ikke se noe av rotet rundt dem og bare konsentere seg om det som er på tv. Eller i en bok. Eller på pc. Eller hva de nå enn holder på med.
Nei, jeg ville ikke vært mann. Men hvis jeg kunne hatt en superkraft så hadde jeg definitivt ikke ønsket meg lasersyn. Jeg ville tvert i mot hatt evnen til å selektivt se litt dårligere.
Vel, det var hvertfall med disse ordene Homovennen introduserte meg for den britiske komikeren David Mitchell. Dere som har begynt å følge denne bloggen etter at jeg møtte Helten (desember 2009) er kanskje ikke klar over at jeg i tidligere tider ikke var fremmed for å publisere hverken småbitre, dypt sarkastiske og pinlig ærlige bloggposter. Enkelte vil kanskje gå så langt som til å hevde at dette var selve gullalderen i bloggen Frøken Makeløs og etter et raskt tilbakeblikk i arkivet er jeg tilbøyelig til å være enig. På den annen side var det svært langt unna gullalderen i livet til Frøken Makeløs - og jeg velger liv over blogg anyday. Så det så.
Men tilbake til David Mitchell. Videoen over er en av 27 episoder i nett-serien Soapbox. I en annen episode (noe sier meg at den er blant de siste?) tar han et sylironisk oppgjør med sin egen sponsor, noe som selvsagt ender med at de dropper han. Sjelden kost. Forøvrig viser det seg at vi begge er født midt på søttitallet, ingen av oss har lappen og - som dere kan se i videoen - hvertfall en av oss har beholdt sin vittige ironi. Jeg er litt usikker på om han har rett når han påstår det er en feilaktig generalisering å si at menn er på dødens rand allerede etter et par host - men festlig er han. Det skal han ha.
♥ Hvorfor blir dere sure selv om vi ikke har sagt noenting?
- Vi trenger bekreftelse på at vi blir hørt og forstått når vi kommuniserer. Hvis vi snakker uten å få noen respons antar vi at det vi sier enten ikke har blitt oppfattet eller at det er grusomt uinteressant. Begge deler er sårende.
♥ Hvorfor prater dere så mye?
- For oss handler kommunikasjon blant annet om å bygge relasjoner, vise omsorg og skape stemning - i tillegg til å utveksle informasjon. Det handler altså ikke bare om hva vi sier, men også når, hvordan og til hvem.
♥ Hvorfor sier dere ikke det dere mener?
- Vi gjør det, men vår kommunikasjonen inneholder en masse nyanser, som vi blant annet viser gjennom kroppspråk og tonefall. Resultatet fortoner seg antagelig som rene gjetteleken for dem som ikke skjønner kodene (men for alle andre er det faktisk ganske enkelt!)
♥ Hvorfor tolker dere alt vi sier?
- Fordi det er sånn vi er vant til å kommunisere. På seg selv kjenner man andre - tror man.
♥ Hvorfor forteller dere oss om problemene deres når dere ikke vil ha løsningene våre?
- Å utveksle problemer og frustrasjoner er en måte å vise intimitet på. Vi diskuterer ikke ting vi syns er vanskelig med folk vi ikke liker, derfor er det å lufte frustrasjoner et tegn på at vi stoler på hverandre. Når dere umiddelbart hopper til konklusjonen eller finner løsningen, har dere snytt oss for en hel masse relasjonsbygging.
Jeg er nok ikke fullt så koppegal som for eksempel Emmeline (som bor sammen med en mann, fire barn og tohundre tusen prikkete kopper), men det er likevel ikke likegyldig hvilken kopp jeg drikken kaffen min av. På jobb har jeg forlengst forkastet de nitriste koppene i kantina og har mitt eget lille lager av nydelige blåblomstrete krus på kontoret. Hjemme har jeg også mine soleklare favoritter i skapet - og hvis de ikke er rene når jeg skal spise frokost i helgene så vasker jeg dem opp. For sånn er det; å våkne en helgemorgen og tusle ut på et helt rent og ryddig kjøkken gjør meg veldig glad. Hvis det er friske blomster på det kjøkkenet blir jeg enda gladere. Og kronen på verket er en god frokost som serveres fra et fint servise.
Helten derimot, har ikke den samme forståelsen for betydningen av pene tallerkner. Det fører for eksempel til at når vi har middagsgjester og jeg har dekket bordet med det aller fineste arvet-av-mormor-serviset, så oppdager jeg gjerne når vi har satt oss at maten har spasert ut fra grytene og rett opp i de aller tristeste Ikea-bollene, mens arvet-av-mormor-fatene står ubrukte inni skapet. Snakk om å spolere den estetiske helheten jeg har lagt opp til! ((Hva mener du - at gjestene ikke primært kommer på grunn av serviset? Pøh).
Her om dagen hadde jeg vært innom en av våre favoritt thai-restauranter og plukket med meg take-away på vei hjem. Vel hjemme tok en lynsulten Helt maten med inn på kjøkkenet, hentet fram to tallerkener fra skapet og la sin egen stekte ris over på den ene tallerkenen. Alt vel, hadde det ikke vært for at det var den siste rene av mine fabelaktige Egersund-tallerkener. Da jeg innså at jeg var stuck med - la oss være litt diplomatiske og kalle den en ikke-Egersund-tallerken, kom selvsagt furteleppa fram umiddelbart. Helten bare lo og syntes nok kanskje at jeg var bittelitt usaklig, ettersom det da ikke kunne spille noen som helst rolle hvilken tallerken man spiser maten av? Neivel, sa jeg og skrapte maten hans over på den ikke-Egersundske tallerkenen sånn at det var plass til min Gai Phad Med Mamuang på Egersunderen.
Så satte vi oss ned og nøt maten. Og serviset (hvertfall en av oss).
Jeg liker dataprogrammer. Jeg liker å lære meg å bruke dem sånn at de kan gjøre hverdagen min enklere eller bedre eller mer interessant. Jeg liker å finne ut hvordan de fungerer eller eventuelt hvorfor de ikke fungerer og jeg kan fint komme i flyt-modus av å jobbe med både Excel-ark, bildebehandling og webredigering, eller i administratorgrensesnittet i CRM-systemer (geeky, I know).
Hardware derimot, syns jeg som regel er et stort gjesp. De gangene det ikke er et gjesp er når jeg blir så sinna på pc-en fordi den ikke fungerer at jeg aller helst vil hoppe på den eller hive den ut av vinduet.
Helten syns imidlertid at hardware er spennende saker. Han er den typen mann som bygger sin egen pc og kjøper minnepinner på nettet bare fordi han finner en som er bitteliten og har enorm lagringskapasitet. Det er veldig merkelig syns jeg. Minnepinner kjøper man vel fordi man trenger det, ikke fordi man blir fascinert over lagringskapasiteten deres?
I forlengelsen av dette er han selvsagt veldig opptatt av alle slags dingser og dangser, for eksempel har jeg aldri møtt noen med en så imponerende samling skjøteledninger. Det er jo så kjekt å ha - for plutselig står man der og har bruk for ti-tolv skjøteledninger på rappen og er det noen som kan hjelpe da, så er det Helten.
Her om dagen var vi på Ikea. Det er mildt sagt ikke drømmestedet til Helten, men heldigvis er det sånn at Ikea har noe for enhver smak. I dette tilfellet skjøteledninger. En pakke med to stykker med åtte uttak på hver, til slikk og ingenting. Hvilken lykke! Og etterpå fant vi en timer - en sånn dings du kan koble på alt elektrisk sånn at det slår seg på av seg selv på et gitt tidspunkt. Det er første gang jeg har sett Helten med stjerner i øynene på Ikea, så den fikk bli med oss hjem til tross for at vi ikke aner hvor vi skal ha den hen.
Men siden det noe umotiverte skjøteledningsimpulskjøpet har kommet til nytte allerede (ledningskaoset ved tv-en er blitt redusert), så regner jeg med at det ikke er så lenge før timeren er i fornuftig bruk også.
Noen ganger er menn rett og slett smartere enn oss kvinner. Som den dagen de fant ut at hvis de nå først skulle gjøre sin entré på kjøkkenet, så skulle de bidra med noe som syns. De ville ikke stå der inne og dille med oppvasken eller skrelle potetene, for det er det jo aldri noen som ser. Nei, de ville steke kjøttet.
Kjøttet er liksom kronjuvelen på middagsbordet, det er det som er maten, det er den man skåler for når man har gjester. Så Mannen steker kjøttet. Det er jo ganske mandig også i grunnen, hvis man legger godvilja til så kan man nesten late som det var Mannen selv som hadde vært ute og skutt dyret, før han slepte det hjem, parterte det og - stekte det. Helt på egen hånd.
Hvis Mannen nå engang skulle hjelpe med noe der ute på kjøkkenet (ja, hjelpe. Alt kjøkkenrelatert er jo egentlig Kvinnens oppgave per definisjon, en naturlov så og si, så når Mannen gjør noe på kjøkkenet så hjelper han henne. Snilt, ikke sant?), så måtte det liksom være kjøttet. Vaske opp? Skrelle poteter? Lage saus? Kutte grønnsaker? Dekke bordet? Nei, nei. Det får Kvinnen gjøre.
Om sommeren er det enda bedre, for da kan alle gjestene se på mens Mannen snur kjøttet på grillen. Ikke bare har han selskap mens han gjør sin innsats for måltidet, men i tillegg er det aldri noen tvil om at æren for kjøttet, den er hans. Og kjøttet, det er maten. Har noen noen gang utbragt en skål og takket for de gode potetene, eller hvor hyggelig og ryddig det er rundt spisebordet? Nei. Man skåler for kjøttet.
Jeg kjenner en hel del jenter (meg selv inkludert) som er over gjennomsnittlig opptatt av å spise sunt - men ikke en eneste mann. Det kan selvsagt hende at jeg underbevisst velger hvilke menn jeg vil bli kjent med ut fra det kriteriet at de ikke er opptatt av kosthold, men la oss nå for enkelthelts skyld være enige om at det er en litt søkt teori.
En hel del kvinner i min bekjentskapskrets snakker interessert og orientert om antioksidanter, blodsukkernivå og karbo-avhengighet, og enkelte av dem har til og med begynt å spire bønner hjemme på kjøkkenbenken. De spiser søtpoteter og økologiske epler, linsesuppe og usaltete nøtter og prøver å begrense saltinntaket.
Tøffe gutter rører ikke sunne greier som quinoa og rugbrød, de hiver innpå med burgere og frossenpizza og kebab, mors kjøttkaker og ristet loff med syltetøy. De tøffe guttene ler av fiber og mørk sjokolade, de har sukker på frokostblandingen og mener det er snobbete å kjøpe noe annet enn tjue-kroners-kjøttdeig til tacomiddagen.
Hvorfor er det sånn? Jeg kan ikke forstå at det fins noen biologisk logikk i at menn skal være mindre opptatt av helsen sin enn kvinner, snarere tvert i mot. Menn dør jo først, for eksempel, og har vel forøvrig ingen grunn til å tro at de kan cruise sukkerhøye og fiberfattige gjennom livet uten å møte noen problemer på sin vei.
Mat og følelser henger sammen, sånn er det jo bare. Det er en naturlov som har bestemt at man er nødt til å spise når man er lei seg, og spise når man er glad, og få dårlig samvittighet når man har spist for mye og føle seg flink når man har spist (litt for) lite. Er det ikke?
Helten påstår at menn ikke har det sånn - for menn er mat og følelser to forskjellige ting. Følelser er å være glad når Liverpool har vunnet en fotballkamp og å være sinna når sjefen er dust. Mat spiser man fordi man er sulten og/eller fordi det smaker godt. Dårlig samvittighet av å spise mat? No such thing.
Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men tanken har bare aldri slått meg. Ingen følelser forbundet med mat? Ingen? Det er like utopisk som å forestille seg helt jevnt humør hele måneden. Åh, vent… Aha.
En dag i forrige uke hadde jeg en intens følelse av at hele verden var imot meg. Idiotiske mennesker var i veien for meg overalt, jeg var klumsete og klønete, ingen klær passet og jeg så generelt ut som et takras. Om ettermiddagen var Helten og jeg og spiste sushi og jeg høstet urovekkende lite sympati da jeg forsøkte å forklare at jeg faktisk ikke var sur! - jeg var bare sliten og det var veldig synd på meg.
Så tenkte jeg meg om en halv gang, telte litt dager og konkluderte med at jeg var under et sjelden angrep av PMS. Menn syns som kjent at damer med PMS er fæle og uberegnelige og at det derfor er veldig synd på dem. Mennene altså, som må holde ut med disse hormonmonstrene. Dette er jo en konklusjon som formelig skriker i sin ulogiskhet og jeg følte derfor at jeg på vegne av alle damer her i verden, måtte ta et oppgjør med denne merkelige innstillingen en gang for alle.
For hvem er det som er utsatt for månedlige hormonangrep? Hvem sin kropp er det som ekspanderer til det ugjenkjennelige og gjør at ingenting av det som fins i skapet passer? Hvem får kviser og vondt i magen? Og hvem er det som blir fortvila, utslitte og agressive fordi verden er befolket av idioter? Kvinner. Og så er det mennene det er synd på?!
Etter at jeg hadde fremsatt disse velfunderte argumentene på en oh-so saklig og kontrollert måte, holdt Helten fremdeles på sitt. Kvinner var jo umulige å være sammen med under PMS-angrep; de var uforutsigbare, sure og grinete - og derfor var det synd på mennene. Som om vi er sånn med vilje? Det er jo hormonene, goddamit.
“Så hvis du er sliten og lei og har hatt en skikkelig crappy dag - så er det meg det er synd på?” sa jeg til slutt (fremdeles like saklig og kontrollert, så klart). Da ble det stille. Så latet han som han ringte til gutta i Cola Zero-reklamen for at de kunne komme med helikopter og hente han ut av en sånn kinkig gutt/jente-situasjon. Og da visste jeg at jeg hadde vunnet. Saklig og kontrollert.
