Bilder fra kjøkkenet


Her kommer endelig noen bilder fra kjøkkenet vårt. Da vi overtok leiligheten for et år siden
flyttet vi kjøkkenet inn der soverommet hadde vært og åpnet opp mot stua med doble
glassdører. Resultatet ble et digert kjøkken med stukkatur og rosett, pluss mye lys og luft.
At vi senere oppdaget at vårt nye soverom var det mørkeste, kjøligste og stilleste rommet
i leiligheten, var jo heller ingen ulempe.

Men sånn bortsett fra romplassering og denslags blir jeg visst aldri riktig fornøyd. I tillegg til
den planlagte tapetseringen av en vegg står også nytt (dvs gammelt, som i brukt) spisebord
på ønskelisten min. Veggen som skal tapetseres ser dere til høyre på bildet. Den ble
følgelig ikke malt i sommer og lyser grelt mot meg hver morgen i all sin hvit narciss-heslighet. Akk.

Nåværende spisebord er inntil videre dekket av en prikkete voksduk fra Stoff og Stil, og
har plass til ti personer når begge innleggsplatene er i bruk. Til hverdags nøyer vi oss med
sitteplass til åtte. De hvite stolene er egentlig teakstoler som jeg har arvet fra barndomshjemmet
og malt og trukket om. Liker dem veldig godt, bare synd halvparten av dem
er ødelagt og at de tydeligvis har sluttet å selge den beslagdelen jeg mangler en gang
på søttitallet. Den grønne stolen er fra loppis - og skal males. En gang.

Etter at jeg ble sammen med Helten har det nær sagt regnet krydderbøsser. Søstern uttrykte
pur glede ved at hun nå endelig kunne gi meg pepperbøsse uten at jeg kom til å bli fornærmet.
Som om det å gi bort pepperbøsser er noe man går og gleder seg til?

Kjære vene, dette ble jo bare klaging. Over et så fint kjøkken? Hva i all verden er det jeg tenker på?
Beklager det altså, jeg syns faktisk kjøkkenet vårt er aldeles fantastisk. Problemet er bare at jeg ser
så veldig tydelig det jeg vil endre på, det som ikke er ferdig ennå. Og da blir jeg litt sånn
som skoleunger fort kan bli når de sitter og tegner og noen kommer bort og vil kikke. Er man ikke
hundre prosent fornøyd med resultatet - eller ikke helt ferdig ennå - får man veldig lyst til å legge
armene over tegningen og sutre “ikke seee!“

1 person liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Hjemme hos | tags: , , , . | # | By Frøken Makeløs on September 19, 2010



Kjøkkenet før og underveis



Her er det rommet vi har laget til kjøkken slik det så ut da vi overtok. De forrige eierne (sikkert i mange ledd bakover) hadde brukt det til soverom. Vi ville heller ha et digert spisekjøkken (det er drøyt fire * fire meter), hvor vi kan spise og danse og skravle og være glade.

Det første vi gjorde var å slipe det gamle furugulvet. Det ble helt fantastisk mye finere, så nå passer vi på gulvet vårt som hauker. (”Iiik, har du sett her?? Et HAKK!!”) I grunnen veldig merkelig, syns vi begge - det er jo bare et gulv? Likevel, på innflytningsfesten blir det soleklart skoforbud!

Så lagde vi større åpning mellom kjøkkenet og stua. En god porsjon flaks gjorde at vi fant dobbeltdører på finn.no til en brøkdel av nypris. Jeg elsker finn.no Virkelig. Det er Norges beste nettside!

Så lukket vi igjen døra mellom kjøkkenet og gangen. Og hvis det er noen som lurer; “vi” betyr i dette tilfellet ikke at det er Helten og jeg som har stått og hamra og banka. Hoho, syns jeg ser oss liksom. Snille og flinke håndverkere er tingen.

Her begynner det å ligne på noe. Og neida, vi skal ikke ha blått kjøkken, det er plast som dekker til de hvite skapfrontene. Noe nyere bilde av kjøkkenet har jeg foreløpig ikke (derfor heter også posten “Kjøkkenet før og underveis”). Men det kommer nok, skal dere se.

Nåh, vad tycks? Blir kjøkkenet fint? Og hvordan egner jeg meg som interiørblogger?

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Hjemme hos | tags: , , , , . | # | By Frøken Makeløs on October 7, 2009



Merkelig hvordan livet endrer seg


For et år siden var jeg nysingle og med min track record var det ganske sannsynlig at det kom til å ta en god stund før jeg igjen ville møte noen som var verdt å bruke litt tid på. Å avslutte et forhold som var påbegynt etter fyllte tredve hadde aldri vært en del av planen, tvert imot hadde jeg lenge sett for meg at når jeg først møtte noen så skulle det være Det store.

Men så ble det ikke det, og dermed gikk jeg høsten 2008 i møte noe betuttet men samtidig overraskende lettet. Det er bedre å være alene enn i et forhold som ikke fungerer.

Og så, plutselig ut av ingenting, en kveld ingenting spesielt egentlig skulle skje - så skjer alt; begynnelsen på det neste kapittelet, starten på alt jeg alltid har ønsket meg. Det visste jeg jo ikke den novemberkvelden i fjor, da jeg stod og danset på Internasjonalen - helt uvitende om at verdens mest fantastiske mann stod i hjørnet og fulgte med og motet seg opp for å gå bort og si hei. Vi vet jo alle hvordan den historien endte.

Helten påstår at han visste hvor spesiell jeg var allerede før vi hadde snakket sammen, og det tok ikke så lang tid før jeg også skjønte hvor stort dette var.

Når jeg skriver dette sitter jeg på vårt nye, ikke helt ferdige kjøkken - i vår nye, ikke helt ferdige leilighet. Jeg vet at folk finner hverandre hele tiden, jeg vet at de flytter sammen og elsker hverandre og trenger hverandre og oppdager nye verdener sammen. Men det hjelper ikke, for nå så skjer det med meg og da spiller det ingen rolle hvor ofte det skjer med andre mennesker andre steder i verden.

For akkurat dette er magisk. Og akkurat dette har jeg ventet på bestandig.

2 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

15 Comments | In: Uncategorized | tags: , , , , , . | # | By admin on October 6, 2009



Gleder ved oppussing


Frøken M: Deterkrise!
Helten: Hva er det da?
FrøkenM: Viharikkeplanlagtnok og viburde pakke-rydde-kaste og hvorskalvigjøreav bokhylla vi ikkevilha? Tenkomvi ikkerekker å gjørealtitide?
Helten: Det går fint. Vi har god tid. Det ordner seg.

Frøken M: Deterkrise!
Helten: Hva er det da?
Frøken M: Homovennensierat det er mangeukerleveringstid på Ikeakjøkken! Tenkomvimå bo i mangeukerutenkjøkken!
Helten: Det går fint. Jeg tror vi kan hente det samme dag jeg. Det ordner seg.

Frøken M: Deterkrise!
Helten: Hva er det da?
Frøken M: Vitrengerelektriker nesteuke og viharingenennå. Hvaskalvigjøre? Ingener ledige. Tenkomvi ikkefårtaki en elektriker!
Helten: Det går fint. Vi finner en elektriker. Det ordner seg.

(Hvis vi kunne planlagt litt mer enn han gjør og stressa litt mindre enn jeg gjør, så tror jeg vi hadde funnet en balanse som var så bra at vi kunne solgt den videre til sarte oppussingssjeler).

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Livet liksom | tags: , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on September 18, 2009



Unnskyld meg mens jeg bare klikker litt


I juni oppsøkte vi Postbanken som sa at selvsagt skulle vi få lån hos dem, med verdens beste betingelser. Det skulle bare mangle - vi var jo rene drømmekundene for en bank som dem, med trygge inntekter og spareordninger og egenkapital og alt som var.

Etter litt frem-og-tilbake så skulle vi få komme og signere på lånepapirene, noe som passet bra siden vi på det tidspunktet hadde kjøpt en leilighet. Men heisann, så var det visst ikke så simsalabim-enkelt med disse fabelaktige betingelsene likevel gitt, men bankmannen lurte på om vi ikke bare kunne skrive under likevel, for ellers ble alt så fryktelig komplisert. Vi sa tja og nei, la oss tenke litt på det, og dagen etter fortalte vi han om en mye lurere løsning som han visst ikke hadde tenkt på selv.

Så ble det juli, og bankmannen reiste på ferie, for det var jo sommerferietid må vite. Og etter å ha undersøkt og lett og holdt på en stund så fikk vi da tak i han som hadde overtatt saken vår. Men så kom han på at det nok var noen kompliserende elementer i den søknaden vår likevel, som vi måtte fikse, og så reiste han også på ferie.

Og tiden gikk og vi fikset det kompliserende elementet og så purret og ringte vi (og i etterkant kan man sagtens lure på hvorfor vi ikke byttet bank, men det var så gruelig fristende med den veldig-veldig lave renta vi skulle få), men bankmannen syntes visst ikke det var så viktig å svare.

Men til slutt svarte han da, sånn en drøy uke før vi skulle overta den nye fine leiligheten vår. Det var kredittavdelingens skyld at det tok så lang tid, kunne han fortelle, ikke hans egen for han er jo ikke en sånn somlete type. Håhnei. Men nå skulle vi da endelig få skrive under på papirene, sa han. Men heisann, så somlet visst kredittavdelingen litt igjen, og brått så reiste Helten avgårde på jobbtur i noen dager. Da ble ting enda vanskeligere og siden det plutselig bare var fire dager igjen til overtakelse av leilighet og bankmannen ikke helt kunne garantere at pengene var inne på riktig konto i tide, så sa megleren at hun dessverre ikke kunne garantere at vi kunne overta leiligheten den dagen vi hadde avtalt.

Neeeeiiii, brølte jeg (veldig høyt, inni meg) - det går ikke, for den dagen dere sier at vi kanskje må vente til, det er den dagen en ung dame skal overta den leiligheten jeg har solgt, og jeg må-må-må flytte den helgen vi har planlagt for på mandagen reiser jeg bort i en uke og det går bare ikke å be den unge damen vente en hel uke mer enn planlagt bare fordi dere bankdustemennesker ikke klarer å behandle søknaden til oss - drømmekundene! - i løpet av en hel sommer.

Men jeg sa jo ikke det, for man hverken brøler eller kjefter på folk man skal låne millionvis av kroner av, man oppfører seg fint og sørger for å dokumentere prosessen og ha alt skriftlig, og så venter man og håper på at ting skal gå i orden (og i mellomtiden er man snappy med uskyldige folk på Twitter..) sånn at man kan forte seg å flytte lånet til en annen bank.

(Og hvis det er noen som lurer på om jeg er stressa for tiden, så er svaret ja. Men i dag begynner hvertfall yogaen igjen, det er da noe. Pust med magen. Puuuuust med magen. Sånnja).

Illustrasjon: Kaneda99

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: , , , , . | # | By Frøken Makeløs on September 1, 2009



Slottet er vårt!


Jippi og hurra, nå har vi kjøpt slottet vårt! Nesten nitti vakre kvadratmetre på Løkka tilhører Helten og meg fra september av. Jeg kan nesten ikke vente med å flytte og ligger våken hver kveld mens jeg fabulerer og planlegger og tenker på hvor fint det skal bli i hver eneste krik og krok.

Gjennomgående? Check. Hjørneleilighet? Check. Toppetasjen? Check!

I tillegg er vi så grusomt heldige at vi har en vaskeekte interiørarkitekt i familien, som nå sitter i sitt lille chateau i Frankrike og tegner nytt kjøkken til leiligheten vår på harde livet. Ulempen slæsj fordelen med sånne folk er at de sjelden tar utgangspunkt i hvordan ting fremstår pr i dag, men i stedet tenker optimale løsninger. Resultatet er at vi sannsynligvis ender opp med å snu opp ned på halve leiligheten, men hei: et digert kjøkken med stukkatur i taket, svartovn i hjørnet og spiseplass til ti personer er da ingenting å gråte over?

Så nå er det vel bare å se opp for interiørbloggeren Frøken Makeløs tenker jeg. Denne bloggen har jo fullstendig mistet retning og tema, nå er det bare katteblogging som mangler så har det blitt en komplett all-in-one blogg. Men det kan jo kanskje også være en slags nisje?

Illustrasjon: Monettenriquez

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

22 Comments | In: Livet liksom | tags: , , , . | # | By Frøken Makeløs on July 14, 2009



Likheten mellom en mann og en leilighet


I begynnelsen var alt veldig enkelt, den gang vi bare akkurat hadde blitt enige om å kjøpe leilighet sammen. De eneste kravene vi stilte var at det skulle være en treroms med balkong som lå sentralt i byen. Det var før vi begynte å se på boligannonsene. Jo mer vi så, jo mer kresne ble vi. Den ene leiligheten hadde en dårlig planløsning, den andre en skyggefull balkong. Og plutselig var det ikke nok å bo sentralt, vi ville flytte til et hyggelig strøk med trivelig utsikt også.

Det er omtrent som dating. Som fjortis er man temmelig ukritisk; er han sånn passe kjekk og i tillegg interessert så er man brått dødelig forelsket. Så møter man etterhvert flere menn, noen er snille, noen pene, noen rike og noen morsomme - og til slutt vil man ha alle gode egenskaper herfra og derfra komprimert sammen i en eneste mann. Det er mildt sagt en utfordring.

Men hei, jeg fant jo mannen jeg lette etter, da må det vel gå an å finne leiligheten også?

Illustrasjon: Panteropinco

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

4 Comments | In: Livet liksom | tags: , . | # | By Frøken Makeløs on June 26, 2009