Jeg har aldri deppa over at en kjendis har dødd noen gang. Uansett om det var kongen eller Kurt Cobain eller Michael Jackson så har det ikke resultert i særlig mer enn et skuldertrekk fra min side. Jeg kjente dem jo ikke. Men da jeg hørte at Gustav Lorentzen var død, sånn helt plutselig og uten videre, da ble jeg helt oppriktig lei meg. Faktisk så lei meg at jeg måtte gråte en skvett helt alene på kontoret mitt torsdag morgen.
For Knutsen og Ludvigsen var barndommen min og Juba Juba var - og er! - plata over alle plater. Det var rart, det var catchy, det var morsomt, det var sært, det var skikkelig god popmusikk for barn. I studietiden dukket barndomsheltene opp igjen i form av to samleplater som med titlene Beste og Verste vitner om upåklagelig selvironi. Og for tre år siden fikk jeg endelig oppleve dem live i en fantastisk konsert på Øyafestivalen. Så Knutsen og Ludvigsen har liksom alltid vært der, med fine melodier og vakre og morsomme tekster.
Og kloden faller mens den spinner, tiden trekker for sitt slør.
I 1983 kom plata Juba Juba med Knutsen & Ludvigsen og jeg var akkurat passe gammel til å elske den. Bestevenninnen min hadde LP-en og vi spilte den på endeløs repeat i stua hennes mens vi danset og hoiet. Det var aldri noen voksne som klagde og nå i ettertid ser jeg at det kanskje var fordi de elsket plata de også? Jeg har hvertfall aldri sluttet å elske Juba Juba. I 1983 kopierte jeg min venninnes plate til kassett og tegnet forsiden selv med tusj; rosa bakgrunn og Juba Juba i tjukke bokstaver i gult, grønt og lilla.
I 2006 fikk jeg endelig oppleve heltene mine live på Øya-festivalen. Konserten var en oppvisning i allsang fra begynnelse til slutt, stemningen var elektrisk både på og foran scenen . Jeg så skumle, svartkledte gothere som gliste i solskinnet mens tre generasjoner nordmenn sang ”Dum og deilig – nå går det bra! Juba Juba-ahaha-ahha!”
I går prøvde NRK og Ravi å finne ut hvorfor vi elsker Juba Juba. Fagfolk ga oss pedagogiske, musikalske og litterære analyser på hvorfor sangen har blitt slik en høyt elsket klassiker, og hver av dem hadde sin teori. De har sikkert rett alle sammen. Selv liker jeg optimismen i både tekst og melodi, selv om jeg ikke har tenkt å prøve å finne om det er derfor jeg elsker den. Samme kan det være. For enten elsker man eller så gjør man det ikke!
Dager fins i alle farger, også grå. Men så – den som venter han skal få!
Jeg liker denne posten!
