Indre stridigheter


image

Jeg har endelig gått til innkjøp av en smarttelefon, sånn ca hundre år etter alle andre. Min indre geek har i månedsvis hatt lange, intense diskusjoner med Kongonerden i meg, av denne typen:

Indre geek: ..men jeg har så veldig veldig lyst på!
Kongonerd: Du klarer å vente litt til. Tenk på forholdene som de kongolesiske gruvearbeiderne lever under!
Indre geek: Men.. Jeg trenger en smarttelefon!
Kongonerd: Neida, det er bare noe du tror. Du vil vel ikke være med på å finansiere krigen i Kongo?

Denslags er det jo vanskelig å argumentere mot men så til slutt, etter halvannet år med indre splid, tapte likevel de gode intensjonene. Det er visst bare å innse at jeg har blitt gammel, egoistisk og uten idealer. Og når det først skulle gjøres skulle det gjøres skikkelig, så jeg er nå den stolte eier av en svindyr Samsung Galaxy Sll.

Når forsettene ryker har man selvsagt et lass med gode unnskyldninger og bortforklaringer på lur. Her er min liste:
1. Jeg ventet tross alt halvannet år fra jeg begynte å ønske meg til jeg faktisk kjøpte.
2. Det er min “gratulerer med vel gjennomført graviditet, fødsel og barseltid - bra jobba!”-gave til meg selv. Fordi jeg.. eh, fortjener det.
3. Siden jeg kjøpte den aller kuleste telefonen trenger jeg ikke kjøpe ny før om veldig, veldig lenge.
4. Jeg kan bruke telefonen til å spre info om hvorfor man bør tenke seg om tre ganger før man kjøper en ny duppeditt.

Ok så holder det ikke helt vann. Og jeg har litt dårlig samvittighet. Hvorfor trenger egentlig jeg, velfødd, frisk og vel ivaretatt av den utmerkede norske velferdsstaten, noen belønning for å ha født et velskapt barn?

Men likevel. Og i det minste har jeg nå gitt meg selv et spark bak til å nevne koltangruvene i Kongo her på bloggen. Det har jeg tenkt veldig lenge at jeg ville skrive om. Kanskje fins det noen redde-verden-apper? Eller andre nyttige, morsomme eller fine apps. Hva bruker du på din telefon? Hvordan kan vi bruke de fancy telefonene våre til noe bra?

Hm, kanskje dette er noe jeg burde forske litt videre på. Hva sier dere, vil dere lese mer om denslags?

(Og forøvrig: Denne bloggposten er (nesten bare) skrevet i Wordpress-appen. Yay!)

Illustrasjon: Dry Icons

2 lesere liker denne posten


Kongosaken som bullshitbingo


Slik gjør du:

  1. Alle som skal være med på spillet får hver sin kopi av bullshitbingoen.
  2. Løp inn på en nettavis og finn en Kongo-artikkel. Nederst i den vil du finne en lang liste med blogger som har lenket til artikkelen.
  3. Gå inn på en eller flere av bloggene og les posten høyt. Kryss av ordene etterhvert som de blir lest opp.
  4. Den første som får tre på rad har vunnet.

OBS: Spillet tar svært kort tid.



Kongosaken i et litt bredere perspektiv


Jeg har lest en del av referatene fra ankesaken i Kongo som er blitt publisert i norske nettaviser den siste uken. Denne rettssaken er ikke slik vi er vant til; den er ikke like etterrettelig, rettferdig eller forståelig som rettsakene her hjemme. Nå begynner de to nordmennene i tillegg å bli syke og slitne, og det ville være hjerteløst å ikke sympatisere med dem. Uansett hva de har gjort så har de åpenbart rotet seg borti noe som viste seg å være mye større enn de klarte å håndtere.

Men poenget her er egentlig ikke Moland og French, poenget er at vi gjennom denne saken, gjennom mediadekningen, beskrivelsene, intervjuene og ikke minst referatene fra rettssaken, får innblikk i en verden de fleste av oss ikke vet noe særlig om.

Jeg vil derfor anbefale deg å prøve å lese artiklene om Kongosaken på en annen måte enn du kanskje gjør. Det vil gi deg en unik sjanse til å lære noe om det kongolesiske samfunnet spesielt, og om verden utenfor Norge generelt.

★ Når du leser om hvor fælt nordmennene har det på cella – ikke glem at de har den beste cella i fengselet og at det sitter mennesker i alle de andre cellene også.

★ Når du leser om hvor urettferdig og lite etterrettelig etterforskningen er – ikke glem at denne etterforskningen er langt mer rettferdig og etterrettelig enn hva en vanlig kongoleser ville fått.

★ Når du leser om hvor håpløst kronglete og nedlatende advokatene og dommerne oppfører seg – ikke glem at dette er en rettssak med internasjonalt oppmerksomhet og at nordmennene har mektige støttespillere som følger med fra sidelinjen.

★ Når du leser krigsoverskrifter om at nordmennene har fått malaria – ikke glem at dette er en sykdom som tar to barneliv hvert eneste minutt. Men det skaper ingen overskrifter.

De menneskene jeg ber deg om å huske på er ikke norske nordmenn fra Norge, og du kan sjelden lese om dem i avisene. De opplever urettferdigheter, roter seg borti ting de burde holdt seg unna, blir syke og havner i fengsel – uten å noen gang havne i medies søkelys. Men nå er de der på en måte likevel, hvis du bare ser litt nøyere etter. Gjør det.

Illustrasjon: Darth Holden

1 person liker denne posten


Noen tanker om rettssaken i Kongo


Norsk medias dekning av rettssaken i Kongo må være selve drømmescenariet til skaren av rasistiske Twinglyhorer. Det er bare å lenke i vei til alle artiklene i VG og Dagbladet, spy ut alt du har av nedlatende kommentarer om aper og mongoer - og sørge for å ha reklameannonsene på plass når leserne stormer inn.

Kom igjen. Folk må forstå at de ikke kan sidestille rettssystemet i Kongo med det i Norge. Norge er et søkkrikt sosialdemokrati med vennlige naboer og trygge allianser - Kongo er utplyndret, lutfattig, kaotisk og har i tillegg dessverre vært fryktelig interessant for utlendinger helt fra Kong Leopold og frem i dag. Selvsagt fungerer ikke en kongolesisk rettssak slik som den gjør i Norge. Selvsagt finnes det korrupte dommere. Selvsagt har fengslene en begredelig standard - og selvsagt prøver de involverte å bruke denne once-in-a-lifetime sjansen til et økonomisk løft for alt den er verdt.

Dessverre for Kongo så er de økonomiske kravene nå så hinsides enhver fornuft at det undergraver troverdigheten i hele rettssaken. På den annen side så er den oppmerksomheten saken får i norsk media nok til å få enhver kongoleser til å konkludere med at Moland og French antagelig må være noen fryktelig viktige mennesker i Norge. I tillegg er praksis i landet slik at man slenger ut et heftig økonomisk krav - og så håper man å ende opp med en brøkdel av det (omtrent som når jeg ber sjefen om lønnsøkning, med andre ord..).

Men det at de fornærmede fremmer absurde økonomiske krav, har ingen sammenheng med skyldspørsmålet i saken. Nordmennene blir faktisk ikke mer og mer uskyldige ettersom erstatningskravene når astronomiske høyder - selv om deler av norsk media og bloggosfæren synes å mene det.

Dessverre for nordmennene så har de bestemt seg for at de ikke gidder å uttale seg i det hele tatt i det de mener er  en farse av en rettssak - og ignorerer fullstendig det faktum at denne rettssaken er langt mer etterrettelig og grundig enn en hvilken som helst kongoleser kunne håpet på. Moland og French gjør seg selv neppe noen tjeneste når de nå sitter der tause som graven mens de himler med øynene og nærmest flirer når de snakker om utsiktene til å bli idømt dødsstraff. Hvis jeg hadde vært ansvarlig for en rettssak hvor de tiltalte så tydelig viste mangel på respekt for det systemet jeg forsøkte å forvalte, så hadde jeg blitt eitrende forbanna.

Slik Moland og French fremstår så er det nærliggende å konkludere med at de er overbeviste om at hvis de bare holder ut gjennom dette sirkuset av en rettssak - og helst blir idømt dødsstraff - så kommer norske myndigheter til å redde dem hjem til gamlelandet. Og da er det jo i grunnen helt unødvendig å være samarbeidsvillig uansett, er det ikke?

(Du kan lese en reflektert og fin artikkel om Kongo-saken her, hvertfall så lenge du ignorerer kommentarfeltet..)



Er Gjestad rett mann på rett sted?


Aftepostens journalist Fred C Gjestad dekker i dag rettsaken mot de to nordmennene i Kongo direkte via CoverItLive. Et på alle måter strålende tiltak, særlig hvis man ser bort fra at Gjestad lirer av seg den ene språkfeilen etter den andre og virket oppriktig overrasket over at rettsaken ikke begynner til annonsert tid (hallo, vi snakker om Afrika her, ting starter aldri til annonsert tid).

Jeg har fulgt litt med på denne saken de siste to månedene, blant annet fordi jeg abonnerer på VG nett sin Kongo-rss og den har spydd ut den ene saken etter den andre om de to nordmennene. I samme periode har de vel knapt hatt en eneste sak om noe som helst annet fra Kongo - men det er jo ikke akkurat noen nyhet at nordmenn helst både leser og skriver om andre nordmenn.

Det er i grunnen vanskelig å gjøre seg opp noen annen mening om denne saken enn å håpe at man for alles skyld får en rettferdig og etterrettelig rettssak. På den annen side: Da Aftenposten publiserte bildet av en smilende Moland som vasket bort blodet etter den drepte sjåføren, kunne man ikke la være å tenke at disse gutta ikke kan være helt vel bevarte.

De to tiltalte sier at de bruker humor for å komme seg gjennom vanskelige situasjoner, men det er ganske enkelt ikke god nok forklaring på hvorfor man tilsynelatende syns det er festlig å tørke opp blodet til en drept mann. Uttalelser som ” vi er også blitt vant til å se døde mennesker. I Kampala ligger det døde mennesker i gatene – så det var ikke noe unaturlig” veier heller ikke i deres favør. Jeg har vært i Kampala selv og det er slett ikke slik at man ser lik liggende på alle gatehjørner i byen. At journalisten lar uttalelser som dette passere uten hverken kommentarer eller spørsmål, er også ganske sjokkerende både fordi uttalelsen ikke er riktig og fordi det bidrar til å opprettholde vestens bilde av Afrika som ensidig lovløst og farlig. Aftenpostens medarbeidere burde være i stand til en mer balansert journalistikk enn som så.

Man kan spørre seg om Gjestad har forsøkt seg på en stragegi med å la de tiltalte snakke for seg og bare sitere deres drøye påstander, for så å la tolkningen og konklusjonen være opp til leseren selv. Det er imidlertid ikke nødvendig å lete lenge på nettet for å skjønne at denne strategien i så fall har feilet totalt. Bloggene som lenker til nettartiklene om Kongo er i stor grad sørgelig lesning som handler om at Norge må få de stakkars nordmennene ut av Det Svarte Afrika fort som svint.

I stedet sitter man igjen et inntrykk av at det er Gjestads manglende kunnskaper om Kongo og Afrika som gjør at de tiltalte får tilgang til de store norske avisene uten hverken kritiske spørsmål eller redaksjonelle kommentarer. At Gjestad tydeligvis var den beste journalisten norsk media gadd å sende til Kongo sier en hel del om hvor utrolig lite viktig Afrika sør for Sahara er sett med norske øyne.



Kongo-seminar


Denne uken tar Oslo helt av og arrangerer to ulike seminar om Kongo! Det første foregår i morgen fra kl 1745 på Blindern, da er det U-landsseminaret i samarbeid med Fellesrådet for Afrika som spør Hvorfor blir det ikke fred i Kongo? Morten Bøås fra Fafo og Randi Solhjell fra NUPI skal blant annet snakke om bakgrunnen for den langvarige konflikten i landet og hvilken rolle seksualisert vold spiller i krigen.

På onsdag viser Oslo Dokumentarkino filmen The greatest Silence. Rape in the Congo (se traileren over) på Parkteateret kl 1745. Etterpå blir det paneldebatt med blant annet folk fra FN, Kirkens Nødhjelp, UD - og Morten Bøås. Han dukker liksom opp alle steder hvor Kongo diskuteres for tiden, jeg er litt skeptisk til det, men det er en annen sak. Jeg mistenker forøvrig at dette er den samme filmen som Nrk sendte i vinter under navnet Kongo i kaos, men er ikke helt sikker. Noen som vet?

Vi gleder oss!



Hvorfor jeg blogger om Afrika


Geir har bedt meg om å skrive noe om hvorfor jeg blogger om Afrika, så det skal jeg forsøke å svare på. Nå er det jo sånn at jeg blogger om det som interesserer meg og for noen år siden begynte jeg å interessere meg for Kongo. Før jeg begynte i redde-verden-bransjen så var Afrika bare en stor ukjent klump med land som jeg ikke visste noe som helst om. En kollega av meg fortalte meg nylig om en radikal teori han hadde hørt som gikk ut på at hvis man klippet Afrika ut av kartet og sendte det avgårde ut i verdensrommet så ville det ikke spille noen særlig rolle for majoriteten av oss som ble igjen. De økonomiske, sosiale og kulturelle båndene er veldig mye sterkere mellom de andre kontinentene, Afrika er liksom litt for seg selv. Illustrerende nok så blir det jo ofte omtalt som om det var ett land, ikke 53 ulike stater. Man reiser til Afrika liksom, det er visst ikke så viktig akkurat hvilket afrikansk land man skal til.

Min Kongo-interesse startet med en tilfeldighet; jeg fant ut at det fantes to Kongo-land i Afrika og begynte å lure på hvorfor. Jo mer jeg leste om historien til DR Kongo, jo mer fascinert ble jeg. Vi snakker om Belgias eneste koloni, brutalt styrt av den grusomme Kong Leopold II - et land som er like stort som hele Vesteuropa men som bare har 50 mil med skikkelig vei. Kolonitiden, frigjøringen, diktaturet - det er forferdelig og ekstremt fascinerende. Ofte er det jo sånn at når man begynner å fordype seg i et tema så blir det mer og mer interessant jo mer man leser. Og fordelen med å være Kongonerd er at det er så få i Norge som kan noe som helst om temaet at jeg fremstår som en superekspert selv om jeg ikke er det.

Jeg tror ikke det er mer komplisert enn som så; jeg er interessert i Kongo, derfor blogger jeg om Kongo. Etter noen år i redde-verden-bransjen er det nær sagt umulig å ikke bli opptatt av Afrika - og etter å ha vært der nede på jobbtur (Kenya, Uganda og Zambia) ble jeg enda mer betatt. Det er sant som de sier; etter å ha vært i Afrika så blir man enten forelsket for livet eller så skjønner man aldri helt greia. I’m in luv.

(Bildet er stjålet fra IVG Design)

2 lesere liker denne posten


Nettaviser som RSS


Jeg leser stort sett blogger gjennom RSS og det fungerer utmerket. Vet du ikke hva RSS er? Morgenbladet har en finfin forklaring:

RSS er en måte å samle nyheter fra flere nettsider på, uten å måtte gå inn på disse gjennom en nettleser. For å abonnere på en RSS-feed må man først skaffe seg en RSS-leser. Det er flere muligheter, og de fleste er gratis.

Morgenbladet? sier du. Jahaha! sier jeg. For jammen kan man abonnere på nettaviser på samme måten. Mange av nettavisene gir deg dessuten mulighet til å velge hva slags nyheter du vil abonnere på, så slipper du å lese ting du ikke er interessert i. De mest geniale nyhetsstedene jeg har funnet foreløpig (jeg har ikke lett så fryktelig lenge) er VG og BBC, for der kan jeg abonnere på bare Kongo-nyheter og det gjør meg liksom glad langt inni sjelen. Særlig i forhold til VG, ettersom det meste de skriver er uinteressant ræl og nå slipper jeg å kave meg gjennom de slitsome gif-ete sidene deres for å finne det jeg leter etter.

Forøvrig kan jeg anbefale BBC sin RSS-feed (eller nettstedet, om du vil) for alle som er interessert i nyheter fra Afrika, for der er de riktig bra. Du kan få det som daglig epost også, om du vil. Det internettet altså! Jeg tror det har kommet for å bli jeg.



Kongokonflikten for dummies


Bakgrunn
Konflikten i Kongo begynte ikke i august i år men har røtter tilbake til folkemordet i Rwanda i 1994, da huturebeller slaktet ned 800 000 tutsier og moderate hutuer. Etter at tutsiene tok makten i landet rømte mange av hutuene fra Rwanda over grensa til DR Kongo. Konflikten i Øst-Kongo har både politiske, etniske og økonomiske årsaker og er svært kompleks og fragmentert med mange ulike interessenter både nasjonalt og internasjonalt.

DR Kongo er et ekstremt eksempel på hvordan stor rikdom på mineraler og naturressurser kan være en forbannelse for lokalbefolkningen og føre til endeløse konflikter og motstridende interesser. Siden 1998 har omlag 5,4 millioner mennesker mistet livet i Kongo, hovedsaklig på grunn av sykdom og matmangel. Voldtekt er svært utbredt og blir brukt systematisk i konflikten, både av de ulike militsene og av regjeringshæren.

I januar 2008 undertegnet regjeringen, opprørslederen Laurent Nkunda og den regjeringsvennlige Mai-Mai militsen en fredsavtale som blant annet innebar at Nkunda og hans menn fikk amnesti og at regjeringen skulle sørge for avvæpning av Hutumilitsen. Avtalen ble brutt i august i år.

Aktører i konflikten

LAURENT NKUNDA er etnisk tutsi og kjempet på tutsienes side under folkemordet i Rwanda. Han er tidligere general i regjeringshæren i Kongo og leder nå opprørerne i CNDP som sier at de har som mål å beskytte tutsiminoriteten i Kongo. Andre mener imidlertid at han bare er ute etter makt og rikdom. Soldatene i CNDP er godt utrustet, får bra betalt og er (i motsetning til regjeringshæren) veldisiplinerte.

PAUL KAGAME er også etnisk tutsi og nåværende president i Rwanda. Han blir beskyldt for å støtte Laurent Nkunda sitt opprør i Øst-Kongo.

JOSEPH KABILA er president i Kongo. Han overtok stillingen da faren ble drept i et attentat i 2001 og satt i overgansregjeringen frem til 2006, da han ble gjenvalgt i det mest demokratiske valget i landet på over førti år. Han representerer en svært svak sentralstat som har mislyktes i å få slutt på borgerkrigen.

REGJERINGSHÆREN (FARDC) er underbetalt og mangler disiplin. Soldatene begår daglig overgrep mot sivile; drap, plyndringer og voldtekter. Laurent Nkunda anklager regjeringshæren for å være alliert med hutumilitsen.

HUTUMILITSEN har sitt opphav i Rwanda, hvor de sto bak folkemordet i 1994. Består også av rester av den tidligere rwandiske regjeringshæren og har dessuten fått tilslutning fra lokale kongolesiske hutuer som ikke nødvendigvis har noen tilknytning til folkemordet i Rwanda.

MAI-MAI MILITSEN er ulike løst organiserte stammemilitser og regnes som regjeringsvennlige. Ifølge Life and Peace Institute har de ulike Mai Mai militsene det til felles at de er motstandere av fremmede troppers tilstedeværelse i DRC.

MONUC er FNs fredsbevarende styrke i Kongo og teller over 17 000 soldater (den største FN-styrken i verden). De er motvillige i forhold til å engasjere seg i kampen mot rebellene og anklages for å ha mislykkes i å beskytte lokalbefolkningen. De har dessuten vært innblandet i en rekke skandaler, blant annet har de blitt beskyldt for å handle gull med opprørerne.

Hvem er de snille og de slemme?
Denne konflikten er altfor fragmentert til å kunne peke ut good guys og bad guys. Alle gruppene som driver konflikten fremover blir beskyldt for fryktelige overgrep mot lokalbefolkningen. Den vestlige verden og Kina må også ta sin del av skylda, ettersom utenlandske selskaper har store interesser i Kongos rikdom.

Fins det håp?
FNs generalsekretær Ban Ki-moon møter i disse dager Kongos president Joseph Kabila og Rwandas president Paul Kagame samt lederne for Kongos andre naboland for samtaler i Nairobi. Mange mener at det som må til er at Rwanda innrømmer sin rolle i konflikten og tar ansvar, men Paul Kagame er ikke enig i dette. Han mener at hovedproblemet i Kongokonflikten er den kongolesiske hutumilitsen og at det å skylde på Rwanda er en avsporing. Rwanda avviser også at de støtter Laurent Nkunda.

Andre mener at det er de økonomiske aspektene ved konflikten som primært må løses og at internasjonale selskaper med interesser i Kongo må ansvarliggjøres.

Men til tross for at det ser håpløst ut, så har ikke befolkningen i Øst-Kongo gitt opp. I en rapport fra august i år svarer 90 prosent av respondentene at de tror fred er mulig i Kongo og 80 prosent tror det er mulig å oppnå rettferdighet (justice). Det siste er vesentlig fordi et stort problem i Kongo i dag er at det juridiske systemetet egentlig bare eksisterer på papiret, hvilket betyr at voldtekt, drap, vold, tortur og ran stort sett foregår ustraffet.

I tillegg må vi ikke glemme at det faktisk ble gjennomført demokratiske valg i 2006, noe som må sies å være noe i nærheten av et under i et land på størrelse med Vesteuropa, med en nesten ikke-eksisterende infrastruktur og med svært begrenset demokratisk erfaring.

(Likte du denne posten kan du også sjekke ut Zimbabwe for dummies)

Kilder:
Heal Africa
VG
Nettavisen
Bistandsaktuelt
BBC
Wildlife Direct
Landinfo
Morgenbladet
Fellesrådet for Afrika
Rapporten Living with fear
Wikipedia
Dagbladet

2 lesere liker denne posten