Indre stridigheter


image

Jeg har endelig gått til innkjøp av en smarttelefon, sånn ca hundre år etter alle andre. Min indre geek har i månedsvis hatt lange, intense diskusjoner med Kongonerden i meg, av denne typen:

Indre geek: ..men jeg har så veldig veldig lyst på!
Kongonerd: Du klarer å vente litt til. Tenk på forholdene som de kongolesiske gruvearbeiderne lever under!
Indre geek: Men.. Jeg trenger en smarttelefon!
Kongonerd: Neida, det er bare noe du tror. Du vil vel ikke være med på å finansiere krigen i Kongo?

Denslags er det jo vanskelig å argumentere mot men så til slutt, etter halvannet år med indre splid, tapte likevel de gode intensjonene. Det er visst bare å innse at jeg har blitt gammel, egoistisk og uten idealer. Og når det først skulle gjøres skulle det gjøres skikkelig, så jeg er nå den stolte eier av en svindyr Samsung Galaxy Sll.

Når forsettene ryker har man selvsagt et lass med gode unnskyldninger og bortforklaringer på lur. Her er min liste:
1. Jeg ventet tross alt halvannet år fra jeg begynte å ønske meg til jeg faktisk kjøpte.
2. Det er min “gratulerer med vel gjennomført graviditet, fødsel og barseltid - bra jobba!”-gave til meg selv. Fordi jeg.. eh, fortjener det.
3. Siden jeg kjøpte den aller kuleste telefonen trenger jeg ikke kjøpe ny før om veldig, veldig lenge.
4. Jeg kan bruke telefonen til å spre info om hvorfor man bør tenke seg om tre ganger før man kjøper en ny duppeditt.

Ok så holder det ikke helt vann. Og jeg har litt dårlig samvittighet. Hvorfor trenger egentlig jeg, velfødd, frisk og vel ivaretatt av den utmerkede norske velferdsstaten, noen belønning for å ha født et velskapt barn?

Men likevel. Og i det minste har jeg nå gitt meg selv et spark bak til å nevne koltangruvene i Kongo her på bloggen. Det har jeg tenkt veldig lenge at jeg ville skrive om. Kanskje fins det noen redde-verden-apper? Eller andre nyttige, morsomme eller fine apps. Hva bruker du på din telefon? Hvordan kan vi bruke de fancy telefonene våre til noe bra?

Hm, kanskje dette er noe jeg burde forske litt videre på. Hva sier dere, vil dere lese mer om denslags?

(Og forøvrig: Denne bloggposten er (nesten bare) skrevet i Wordpress-appen. Yay!)

Illustrasjon: Dry Icons

2 lesere liker denne posten


Tordenblogg og Kongogjeld


Hjernen min krymper for tiden, jeg blir jo ikke akkurat smartere av denne graviditeten. For eksempel forsikrer jeg meg hundre ganger om at Ikea-bussen jeg sitter i er på vei til Furuset - før det plutselig åpnes en sluse i hodet mitt og jeg kommer på at det jo var til Slependen jeg skulle. Heldigvis er bussjåføren snill og setter meg av midt i trafikkmaskinen.

Men selv om jeg blir stadig dummere og horisontene mine snevres inn, så skjer det jo fortsatt ting der ute i verden. Jeg har tenkt å spare dere for tåkekommentarer om Wikileaks og Fredsprisen og heller opplyse om at en av bloggerbyens hyggeligste adventtradisjoner er i gang; for femte år på rad inviteres alle innbyggere og besøkende til å stemme frem den bloggen de liker best. Heia Hjorthen og Saccarina som tar seg tid til å arrangere Tordenbloggen i år også!

Dette er altså din mulighet til å stemme på og skryte av favorittbloggene dine - pluss kanskje årets beste anledning til å oppdage nye favoritter. Er vi ekstra heldige så disker Hjorten opp med podcast med direktetrekninger av cupkampene, ingenting sier vel desember i bloggerby mer enn det? For tre år siden var jeg på jobbreise i Bangkok og Dhaka og fulgte spent med på podcastene derfra via dårlige linjer. Good times! Konkurransen begynte denne uka og nye blogger konkurrerer daglig.

Forøvrig noterer jeg at fine, fine mennesker allerede har sendt meg videre til andre runde. Takk for stemmer og vakre ord - og se opp for makeløs stemmefisking etter hvert! Dessuten har jeg sett at gamle kjente som Kristin Storrusten og Geir Ertzgaard muligens kunne ønske seg noe større variasjon i temaer her på bloggen enn hva som har vært tilfellet i det siste - og det må jeg i grunnen si meg enig i.

For eksempel er det rent ut skandale at Norge har gått hen og ettergitt hele Kongos gjeld uten at det har blitt det minste kommentert her på bloggen (jeg twitret om det, men det tells nesten ikke). Og enda mer hårreisende er det at Morten Furuholmen - advokaten til gutta våre i Kongo - mener gjeldsslettingen er dårlig timing og at Norge nå kanskje har mistet en viktig brikke i forhandlingene for å få Moland og French hjem til fedrelandet. For som alltid er et par nordmenn på villmannseventyr mye viktigere enn velferden til de 70 millioner kongoleserne som dessverre ble født i feil land. Åh, jeg gremmes.

Illustrasjon: Rogue3w

1 person liker denne posten


Jeg har lest: Et mord i Kongo


Jeg har lest boka som Morten Strøksnes har skrevet om den såkalte Kongo-saken. I utgangspunktet var jeg noe skeptisk men etter noen overraskende gode anmeldelser både her og der og bestemte jeg meg for å lese den likevel. Kongo er jo tross alt tema som interesserer meg mer enn middels. Problemet er bare at boka viste seg å være skikkelig dårlig.

Hva vil forfatteren oppnå?
For det første skjønner jeg ikke hva Strøksnes vil oppnå. Forlaget sier at forfatteren “tar leseren med bak fengselsmurene og inn i den dampende jungelen i jakten på sannheten”. Joda, vi er med inn i fengselet og vi besøker jungelen, men vi finner ingen sannhet. Strøksnes gir oss knapt noen nye opplysninger som kan bidra til å kaste lys over saken og etter nesten 340 sider er jeg ikke det dugg klokere i forhold til hva som faktisk skjedde utenfor Kisangani i mai 2009.

Forlaget skriver også at Strøksnes “gir levende portretter av de drapsdømte og skriver innsiktsfullt om et land ruinert av korrupsjon og utbytting”. Nei vet du hva, det syns jeg virkelig ikke. Sekvensene som beskriver møtene med Moland og French i fengselet fremstår som famlende og uklare. I den grad han stiller dem kritiske spørsmål gis de full anledning til å svare så kryptisk at det ikke gir noen mening, eller å ganske enkelt la være å svare. Tilleggsinformasjon om fangene blir gitt tilsynelatende tilfeldig og uten kontekst - bare fordi forfatteren hadde informasjonen tilgjengelig?

Tankeleseren Strøksnes
Er man på utkikk etter ny innsikt i landet Kongo - “ruinert av korrupsjon og utbytting” - vil jeg heller ikke anbefale Et mord i Kongo. Snarere er det en studie i en hvit manns opplevelser i et fremmed land han knapt vet noe om før han besøker det første gang, og som han forsøker å tolke etter de referanser han har tilgjengelig. Dermed får vi uttalelser som “Pygmeene i Epulu oppførte seg faktisk litt som de gjorde i Fantomet”. Videre tillegger Strøksnes kongoleserne meninger og motiver som om han var den rene tankeleser. Når nordmennenes motiver blir tatt opp som tema, blir Strøksnes oppfatninger derimot presentert som gjetninger og teorier, selv om man vel skulle tro han hadde bedre kulturelle forutsetninger for å forstå tankesettet til French og Moland enn til noen tilfeldige kongolesiske landsbyboere.

Innholdsmessig er jeg dermed slett ikke imponert. I tillegg syns jeg Strøksnes har en del uheldige uttalelser og formuleringer underveis, blant annet bruker han konsekvent det noe nedsettende ordet pygmé om folket han møter i jungelen. Men det er mulig det er mitt i overkant politisk korrekte jeg som tar overhånd her. Og kanskje er det utslag for det samme når jeg ikke klarer å forstå Strøksnes stadig større sympati med fangene, deres oppfatning av mannsrollen og deres selverklærte politiske ukorrekthet.

Lite gjennomarbeidet
Men er det en spennende bok da? Det skulle man jo tro at det var, det er tross alt en fascinerende historie som foregår i et fascinerende land. Selv om man hiver alle forsøk på både kulturforståelse og mulighetene for et nytt lys i saken over bord, burde det være fullt mulig å snekre sammen en lesverdig bok. Men så er den ikke spennende en gang - og her må nok det dårlige språket ta størstedelen av skylda.

Boka skjemmes av unødvendige skrivefeil og virker i tillegg rett og slett svært dårlig gjennomarbeidet. Enkelte sekvenser er helt ok skrevet, mens andre virker tilfeldige og malplasserte - til og med overflødige. Mange av avsnittene, kanskje særlig i bokas andre halvdel, avsluttes med en setning som ikke henger sammen med resten. Jeg savner gode overganger, litterært driv, noe som får meg til å ønske å lese videre. Jeg savner overblikket, sammmenhengene, analysen. Det jeg får er i stor grad usammenhengende oppramsing av detaljer som gjør at jeg både mister tråden og interessen gang på gang. Språket er dessuten et merkelig sammensurium av ulike skrivestiler, noe som oppleves som forrvirrende og lite troverdig.

Svakt bokprosjekt
Oppsummert opplever jeg Et mord i Kongo som et svakt gjennomført bokprosjekt, både litterært og innholdsmessig. Som reiseskildring er den kjedelig, som dokumentar er den lite interessant. Det eneste klare inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er at jeg er overbevist om at Strøksnes syns Kongo er et fælt sted å være. Men det trengte han jo ikke skrive en hel bok om.

Det er også verdt å lese NRK og Verdensmagasinet X sine anmeldelser av boka.

Illustrasjon: Formatbrain

5 lesere liker denne posten


Ferietur til Rwanda, anyone?


Jeg har i flere år hatt Rwanda på listen over ønskereisemål. Faktisk siden litt før Homovennens hadde innflytningsfest i den forrige leiligheten (og hvis ikke det er tidemerke godt som noe så vet ikke jeg). Da møtte jeg en kar som kunne fortelle at han hadde hovedfag i fransk, hvorpå jeg i min ferske Rwanda-rus sporenstreks anbefalte han å reise dit. Alle vet jo at man får en helt annen reiseopplevelse hvis man snakker språket. Det ene tok det andre og et stykke nede i rødvinsflaska hadde vi plutselig blitt enige om å dra på ferie til Rwanda sammen.

Jeg mener bestemt at den slags avgjørelser sjelden står seg lengre enn til festen tar slutt, men enkelte har tydeligvis en ganske annen oppfatning. Nå er det sånn omtrent fire år siden den famøse innflytningsfesten, men hver gang jeg treffer Rwanda-mannen så sørger han for å minne meg på hvordan jeg sviktet han da jeg et par uker etter festen overrasket så meg nødt til å informere han om at vi nok ikke skulle på Afrikaferie sammen. Det har faktisk gått så langt som å bli et aldri så lite ritual - hvis vi nå hadde møttes og han ikke hadde poengtert at han fortsatt har et horn i siden til meg, så var det vel antagelig jeg som hadde blitt litt snurt.

Og hvis du tenker at Rwanda er et veldig merkelig sted å ønske seg til, så kan jeg opplyse om at det nå er 16 år siden folkemordet og at landet på mange måter er en aldri så liten suksesshistorie. For eksempel blir det nå regnet som et av de mest stabile landene i Sentral-Afrika, er ledende på IT i Øst-Afrika og kan vise til sterk økonomisk vekst de siste årene. Dessverre har Rwandas ledere en lei tendens til å blande seg inn i problemene til nabolandet DR Kongo, og har i årevis hatt både politiske og økonomiske interesser der. Så da spørs det vel kanskje om Kongonerder som meg heller bør legge ferien vår til et annet land sånn foreløpig.

Illustrasjon: International Center for Tropical Agriculture



Kongosaken som bullshitbingo


Slik gjør du:

  1. Alle som skal være med på spillet får hver sin kopi av bullshitbingoen.
  2. Løp inn på en nettavis og finn en Kongo-artikkel. Nederst i den vil du finne en lang liste med blogger som har lenket til artikkelen.
  3. Gå inn på en eller flere av bloggene og les posten høyt. Kryss av ordene etterhvert som de blir lest opp.
  4. Den første som får tre på rad har vunnet.

OBS: Spillet tar svært kort tid.



Kongosaken i et litt bredere perspektiv


Jeg har lest en del av referatene fra ankesaken i Kongo som er blitt publisert i norske nettaviser den siste uken. Denne rettssaken er ikke slik vi er vant til; den er ikke like etterrettelig, rettferdig eller forståelig som rettsakene her hjemme. Nå begynner de to nordmennene i tillegg å bli syke og slitne, og det ville være hjerteløst å ikke sympatisere med dem. Uansett hva de har gjort så har de åpenbart rotet seg borti noe som viste seg å være mye større enn de klarte å håndtere.

Men poenget her er egentlig ikke Moland og French, poenget er at vi gjennom denne saken, gjennom mediadekningen, beskrivelsene, intervjuene og ikke minst referatene fra rettssaken, får innblikk i en verden de fleste av oss ikke vet noe særlig om.

Jeg vil derfor anbefale deg å prøve å lese artiklene om Kongosaken på en annen måte enn du kanskje gjør. Det vil gi deg en unik sjanse til å lære noe om det kongolesiske samfunnet spesielt, og om verden utenfor Norge generelt.

★ Når du leser om hvor fælt nordmennene har det på cella – ikke glem at de har den beste cella i fengselet og at det sitter mennesker i alle de andre cellene også.

★ Når du leser om hvor urettferdig og lite etterrettelig etterforskningen er – ikke glem at denne etterforskningen er langt mer rettferdig og etterrettelig enn hva en vanlig kongoleser ville fått.

★ Når du leser om hvor håpløst kronglete og nedlatende advokatene og dommerne oppfører seg – ikke glem at dette er en rettssak med internasjonalt oppmerksomhet og at nordmennene har mektige støttespillere som følger med fra sidelinjen.

★ Når du leser krigsoverskrifter om at nordmennene har fått malaria – ikke glem at dette er en sykdom som tar to barneliv hvert eneste minutt. Men det skaper ingen overskrifter.

De menneskene jeg ber deg om å huske på er ikke norske nordmenn fra Norge, og du kan sjelden lese om dem i avisene. De opplever urettferdigheter, roter seg borti ting de burde holdt seg unna, blir syke og havner i fengsel – uten å noen gang havne i medies søkelys. Men nå er de der på en måte likevel, hvis du bare ser litt nøyere etter. Gjør det.

Illustrasjon: Darth Holden

1 person liker denne posten


Kongo vs Israel/Palestina


Aftenposten tok selvkritkk på lederplass i fredagens avis for å nok en gang ha latt konflikten i Kongo gå i glemmeboken (interessant nok fulgte de ikke opp denne lederen med noen oppdatering på situasjonen i Kongo). I disse dager er det - som så mange ganger før - Israel og Palestinas uendelige uenighet som tar medienes oppmerksomhet.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på Israel og Palestina, snarere har jeg vel det samme avmålte engasjementet til denne konflikten som de fleste nordmenn har til situasjonen i Kongo. Men fordi mediene stadig prioriterer nyheter om Midtøsten på bekostning av mange andre konflikter rundt om i verden, så har jeg fundert litt på hva det er som gjør landene rundt Middelhavet så utrolig viktig for norsk presse.

Først tenkte jeg at det antagelig fins en hel del flere innvandrere derfra enn fra Kongo, men det gjør det ikke. SSB melder om knappe 1400 innvandrere fra det palestinske området, knappe 600 fra Israel og drøyt 1650 fra Kongo pr januar 2008. Til sammenligning fins det nesten 22 000 innvandrere fra Somalia i Norge og det landet hører man jo nesten aldri noe om, bortsett fra når et vestlig skip har blitt angrepet av sjørøvere utenfor Afrikas horn. I følge Wikipedia er det dessuten ikke mer enn ca 2000 jøder i Norge, så det er heller ikke en tallmessig stor gruppe.

Ok, så har det ikke noe å gjøre med antall mennesker som bor i Norge og har tilknytning til den ene eller den andre konflikten. At det er en fordel for et land å ha palmer, strender og familievennlige resorts når ulykken rammer, så vi med all tydelighet etter tsunamien. (Visstnok har Røde Kors ennå ikke brukt opp halvparten av pengene de fikk samlet inn etter denne katastrofen, noe som sier ganske mye om de enorme summene nordmenn ga fra seg den gangen). Stakkars Kongo har knapt noen kystlinje overhodet - og selv om man kan dra på gorilla-safari i regnskogen så hjelper jo det lite når alle reiseråd handler om at dette er et land du absolutt ikke bør dra til overhodet.

Men nå har jeg visst snakket meg helt bort, la oss gå tilbake til Israel/Palestina. Jeg har ca fire teorier (ikke presentert etter viktighetsgrad) om hvorfor det er så mye fokus på akkurat dette området og så lite på Kongo, og vil gjerne høre fra deg om du kan komplettere eller korrigere listen min:

1. Konflikten mellom Israel og Palestina er et slags nav for konfliktene i hele området og har enormt mye å si, kanskje særlig symbolsk, for en rekke andre konflikter. Øst møter vest, islam møter kristendom, terrror møter mer tradisjonell krigføring, David møter Goliat, osv - alt dette gjør det viktig for resten av verden å følge med på hva som skjer. Konflikten i Kongo har også aktører fra andre land, men den er ikke viktig for resten av verden (les; Vesten), hverken økonomisk eller symbolsk. Så lenge det fins gruver der med kongolesiske barnearbeidere og krigsfanger som utvinner nok koltan (og gjør rwandiske smuglere/forretningsfolk rike) til at vi kan kjøpe DVD-spillere, laptoper, mobiltelfoner og Playstation så mye vi orker, er det ingen grunn til å lage noe oppstyr.

2. Båndene mellom Israel og USA er svært tette, og dermed også mellom Norge og Israel. Dessuten mistenker jeg at Vesten fremdeles plages av dårlig samvittighet overfor jødene. På samme måte har man dårlig samvittighet fordi man lot være å intervenere i folkemordet i Rwanda i 1994. Bulambo Lembelembe (fjorårets vinner av Raftoprisen) har mer enn antydet at dette kan ha medvirket til Vestens passive holdning overfor Rwanda i høstens dramatiske opptrapping av Kongokonflikten, hvor Rwanda hadde - og fremdeles har - en nøkkelrolle.

3. Norsk media har fulgt Palestina-spørsmålet i en årrekke og selv om man kanskje skulle tro at nettopp det ville gjøre at det etterhvert ble plass til andre utenrikssaker, så er det det motsatte som skjer. Om det er journalister eller publikum som ikke er i stand til å sette seg inn i en ny konflikt, men helst vil skrive/lese/snakke om den samme konflikten i år etter år, skal jeg ikke uttale meg om - bortsett fra at jeg tror at journalistene undervurderer den norske befolkningen (se, der uttalte jeg meg visst likevel gitt).

4. Midtøstenkonflikten er en polarisert konflikt med tydelige aktører som har hver sine uttalte mål. Situasjonen i Kongo er mildt sagt uoversiktelig og vanskelig å sette seg inn i, med et mylder av aktører som har til dels uklare motiver. Det er enklest å konsentrere seg om det man forstår.

I tillegg kommer at Afrika er et ukjent og fjernt kontinent for de langt fleste nordmenn. De færreste har vært der, kjenner noen derfra eller kan noe særlig om hverken folk eller historie. Dessuten er hovedspråket i DR Kongo fransk, noe svært få norske utenriksjournalister behersker. Klarer man ikke å kommunisere skikkelig så blir jo det journalistiske arbeidet mye vanskeligere, så klart.

Og hvis du nå sitter der og tørster etter informasjon om hva som skjer i Kongo for tiden, så kan jeg berolige deg med at det kommer en oppdateringspost om det her på bloggen i i løpet av denne uka.



Hvorfor jeg blogger om Afrika


Geir har bedt meg om å skrive noe om hvorfor jeg blogger om Afrika, så det skal jeg forsøke å svare på. Nå er det jo sånn at jeg blogger om det som interesserer meg og for noen år siden begynte jeg å interessere meg for Kongo. Før jeg begynte i redde-verden-bransjen så var Afrika bare en stor ukjent klump med land som jeg ikke visste noe som helst om. En kollega av meg fortalte meg nylig om en radikal teori han hadde hørt som gikk ut på at hvis man klippet Afrika ut av kartet og sendte det avgårde ut i verdensrommet så ville det ikke spille noen særlig rolle for majoriteten av oss som ble igjen. De økonomiske, sosiale og kulturelle båndene er veldig mye sterkere mellom de andre kontinentene, Afrika er liksom litt for seg selv. Illustrerende nok så blir det jo ofte omtalt som om det var ett land, ikke 53 ulike stater. Man reiser til Afrika liksom, det er visst ikke så viktig akkurat hvilket afrikansk land man skal til.

Min Kongo-interesse startet med en tilfeldighet; jeg fant ut at det fantes to Kongo-land i Afrika og begynte å lure på hvorfor. Jo mer jeg leste om historien til DR Kongo, jo mer fascinert ble jeg. Vi snakker om Belgias eneste koloni, brutalt styrt av den grusomme Kong Leopold II - et land som er like stort som hele Vesteuropa men som bare har 50 mil med skikkelig vei. Kolonitiden, frigjøringen, diktaturet - det er forferdelig og ekstremt fascinerende. Ofte er det jo sånn at når man begynner å fordype seg i et tema så blir det mer og mer interessant jo mer man leser. Og fordelen med å være Kongonerd er at det er så få i Norge som kan noe som helst om temaet at jeg fremstår som en superekspert selv om jeg ikke er det.

Jeg tror ikke det er mer komplisert enn som så; jeg er interessert i Kongo, derfor blogger jeg om Kongo. Etter noen år i redde-verden-bransjen er det nær sagt umulig å ikke bli opptatt av Afrika - og etter å ha vært der nede på jobbtur (Kenya, Uganda og Zambia) ble jeg enda mer betatt. Det er sant som de sier; etter å ha vært i Afrika så blir man enten forelsket for livet eller så skjønner man aldri helt greia. I’m in luv.

(Bildet er stjålet fra IVG Design)

2 lesere liker denne posten


Update: Hva skjer i Kongo?


I følge UNICEF er nå Kongo det farligste stedet i verden for barn å vokse opp. Barna dør av sykdom og underernæring, de mister skolegang og er tvunget til et liv på evig flukt. Det rapporteres om soldater som går fra dør til dør i øst-Kongo og tar med seg barna med makt, og 1 600 barn leter nå etter foreldrene sine i flyktningeleirene i Nord-Kivu. Om nettene kommer fulle soldater og voldtar kvinner og barn. En hel generasjon vokser opp uten regelmessig skolegang og uten å kjenne til noe annet enn krig og sult. Å si at dette lover dårlig for den demokratiske utviklingen i landet, er ingen overdrivelse.

Selv om det vil ta tid å få i stand en løsning på konflikten i Kongo, så er det likevel en viss diplomatisk fremgang å spore de siste dagene. På fredag ble Rwanda og Kongo enige om å samarbeide for å avvæpne militsene som opererer i grenseområdene - i stor grad rester etter folkemordet i Rwanda i 1994. I tillegg har FNs spesialutsending Olusegun Obasanjo (tidligere president i Nigeria) i løpet av helgen hatt samtaler med både president Kabila og opprørsleder Nkunda. Nkunda har gitt uttrykk for at han vil respektere en eventuell våpenhvile og bidra til å åpne en korridor for flyktninger. Det er imidlertid viktig å huske på at disse tingene snarere er små skritt i riktig retning enn tegn på at konflikten snart er løst.

Frankrike foreslo i forrige uke at EU skulle sende 1500 soldater til Kongo, men ble nedstemt av blant andre Storbritannia og Tyskland. FN har bedt om 3000 soldater for å styrke sin tilstedeværelse, men det er uvisst hvilke land som vil etterkomme dette. Her i Norge tok Jan Egeland til orde for at Norge burde bidra med soldater for å øke FN-styrken MONUC og fikk støtte av blant annet Flyktningehjelpen, men regjeringen ved Jonas Gahr Støre mente at Norge ikke har noen soldater å sende. Derimot kommer Norge til å øke nødhjelpen til Kongo med 50 millioner kroner.

Men du kan også bidra! Gjennom UNICEF kan du for eksempel gi 43 pakker høyeenergikjeks, ti varme pledd eller tre førstehjelpskofferter. Hos Flyktningehjelpen kan du bli fadder eller gi engangsbeløp over konto eller telefon og du kan også gi penger til barna i Kongo gjennom Redd Barna.

(Bildet er stjålet fra Dagbladet og viser barn som nå får bo på Don Bosco Ngangi-senteret i provinshovedstaden Goma)