Pay it forward
På tirsdag var jeg på Hello Saferide-konsert, hurra! Det var mye (for meg) ukjent musikk fra det nye albumet, så da hun spilte Anna passet jeg selvsagt på å synge med for full hals. (At jeg var på kveldens tredje vinglass hadde muligens også noe med saken å gjøre). Ved siden av meg sto det en søt, fremmed blondine og etter at sangen var ferdig, snudde hun seg mot meg og sa “Du har fin stemme!” “Hva?” sa jeg. “Jeg hørte at du sang nå og det var veldig fint!” sa hun. Uten baktanker, agenda eller påfallende mye alkohol i blodet.
Episoden minnet meg om hjemturen fra Dublin i oktober. Jeg satt ved siden av en far og hans to år gamle datter og vekslet ikke et ord med noen av dem hele flyturen. Da vi landet fniste vi litt sammen av Ryanairs snodige rutiner (de kjører fanfare over høyttalerne når de lander presist) og så spurte han meg om jeg skulle til Oslo. Det skulle jeg og da lurte han på om jeg ville sitte på med han, siden han skulle kjøre bil. Jeg sa at jeg reiste med en kompis og at han sikkert ikke hadde plass til oss begge, og regnet med at den ekle mannsgrisen som forsøkte å plukke opp fremmede jenter på rutefly, skulle ta hintet. Men neida, Homovennen kunne gjerne bli med han også, det var ikke noe problem.
Det viste seg at han bare var en veldig hyggelig irsk fyr som hadde lyst til å være grei med noen medpassasjerer og samtidig få selskap på bilturen fra Sandefjord til Oslo. Det ble en veldig hyggelig tur og da han satte oss av sa han at “this is one of those situations where you can’t pay back, so you’ll just have to pay it forward”.
Det er vakkert. Vi burde alle pay it forward litt oftere; gi fremmede mennesker komplimenter uten baktanker, hjelpe folk vi ikke kjenner bare fordi vi har lyst. Så dette er dagens oppfordring folkens; gå ut og gjør ukjente mennesker glade - de kommer til å huske det i årevis fremover!
