Opplysningskontoret for frukt og grønt har bestemt at i dag - 17. oktober - er den store epledagen. Og jeg elsker epler, det er min soleklare favorittfrukt! Den makeløse frokostenen er rett og slett ikke komplett uten en eple-avslutning. Visstnok skal epler kunne rense avfallsstoffer ut av kroppen og dermed bidra til å gi bedre hud og friskere hudfarge. Du verden. Dessuten hjelper det på fordøyelsen og motvirker forstoppelse. Og det siste er kanskje særlig verdt å notere seg for dere gravide damer der ute, ettersom treg mage er en veldig vanlig plage i svangerskapet (oh, the joys..).
Jeg har vokst opp med epletrær i hagen og etter et besøk hos min makeløse mamma for et par uker siden, kom vi hjem med en bærepose full av egenproduserte epler av ukjent merke. De smakte barndomshjem og klare høstdager og håpefulle forventninger til et liv som bare såvidt var påbegynt. Skinnransel og ungdomsskole og håpløse avstandsforelskelser.
Den makeløse mammaen er flink til å bruke epler i matlagingen også. Heldigvis for meg er for eksempel eplekake faktisk ganske enkelt å lage gluten- og laktosefritt, man bare bytter ut vanlig mel med glutenfritt og melka/smøret med laktosefrie varianter.
Da mikrobølgeovnen kom i hus i barndomshjemmet en gang på åttitallet, ble mikroepler raskt en favoritt som hverdagsdessert. Da skreller du et passelig antall epler og skjærer dem i båter, strør sukker og kanel over og lar dem stå et par minutter i mikroen. Vil du flotte deg litt så tar du en liten klatt smør på også - og vil du flotte deg litt mer serverer du mikroeplene sammen med vaniljeis. Nam!
I slutten av juni fikk jeg en henvendelse fra Opplysningskontoret for frukt og grønt, som lurte på om jeg kanskje kunne tenke meg å være en slags ambassadør for dem. Det syntes jeg hørtes ut som noe som kunne være både interessant og morsomt, så selv om jeg ikke helt kunne forstå at jeg var “en av Norges mest leste bloggere innenfor barn, mat og helse”, så valgte jeg å si ja. Så hørte jeg ikke så mye mer fra dem før forrige fredag, da det dukket opp et vaskeekte bud på døren med en stor pakke til meg. Det skjer mildt sagt sjelden, så det var liksom stas uansett hva som hadde vært i den pakka. Jeg tenke at de kanskje hadde sendt meg en pose epler eller noe i den retningen, men neida - det viste seg å være både Rosendahlskniver og superfancy skjærefjøl og håndskrevet brev og noe jeg trodde var pepperkakeformer, som viste seg å være sånne som man skal bruke for å lage fiffig pynt av agurken. Du store min!
Men til saken. Det de vil at jeg skal skrive noe om, er matpakkekunst. Og det syns jeg jo egentlig er et bra konsept; du lager matpakken littegrann finere sånn at den blir littegrann mer stas å spise. Lunsjen skal jo helst ikke være en Matpakkevise liksom. Problemet er bare at på jobben min har vi en sånn finfin kantineordning, så jeg lager i grunnen aldri matpakke lengre. I mitt hode har alle kantine på jobben og matpakke er noe for folk over seksti og under tretten. Men det er kanskje ikke helt sant?
Det jeg lurer på er altså hvor mange av dere som egentlig lager matpakke, sånn på daglig basis. Og om dere gjør det, lager dere da til dere selv eller til barna deres? Og hvis det er sånn at dere faktisk lager matpakke, snakker vi da én med servelat og én med gulost, eller har dere havnet på dette fancy Bento-kjøret?Og - hvis noen av dere driver med Bento-matpakker - hvordan i all verden får dere tid til det?
Jeg er i grunnen så glad i frukt og grønnsaker at det ikke er noe problem å spise fem om dagen, men jeg hører veldig gjerne fra dere som har barn. Helten og jeg var begge verdens mest kresne unger da vi var små, så sjansen for at den lille bokseren i magen min kommer til å rynke på nesa ved synet av paprika og annet “rusk”, er jo ganske stor. Og da er kanskje løsningen å sende ungen av gårde til barnehagen med en kunsterisk Bentoboks?
Mens resten av internettet diskuterer bloggplakater så busta fyker (og resten av verden prater om non-stop om OL), så syns jeg at vi her inne i stedet kan snakke litt om brun ris.
For en del år siden oppdaget jeg hvor elendig vanlig hvit ris egentlig er, sånn ernæringsmessig. Ris er jo egentlig finfin mat som både smaker og metter og dessuten inneholder blant annet fiber, proteiner, b-vitaminer og jern. Men ettersom alt dette befinner seg i kliet, som er den delen av risen man fjerner når man lager hvit ris, så inneholder vanlig middagsris i grunnen ikke så mye annet enn stivelse. Det er som å spise loff til middag. Og det vil vi ikke, vi vil jo ha grovbrød!
Problemet har imidlertid vært at brun ris (naturris) er litt vrient å koke. Den må koke lengre enn hvit ris, men selv om jeg har holdt på og kokt og kokt så ble den liksom ikke særlig bra likevel. Inntil nå, for nå har jeg funnet en en idiotsikker måte å koke perfekt brun ris:
Ha risen i en sil og skyll den i kaldt vann
Kok opp en del vann (som om du skulle koke pasta)
Ha risen oppi vannet når det koker og rør én gang
La risen koke uten lokket på i 30 minutter
Hell risen tilbake i sila og la den lufte seg i 30 sekunder
Hell den tilbake i den tomme gryta, sett på lokket og ta gryta bort fra den varme platen.
I forrige uke var jeg på møte på Hotell 33 på Økern. Der har de en aldeles praktfull lunsjbuffet med yummi salater, fersk sjømat og varmretter av alle slag. Etter å ha satt til livs alt det magen kunne tåle vendte jeg nesen mot dessertbordet, som til min store glede kunne by på glutenfri kake. Men var den også laktosefri, mon tro?
Ganske snart fikk jeg snakke med kokken selv, korrekt iført hvit kokkehabitt fra topp til tå. Det viste seg at kaken nok inneholdt melk, derfor anbefalte han meg en annen kake i stedet. “Men den er det kanskje hvete i?” sa jeg, og opplyste at jeg med mine doble matintoleranser er mer enn bare litt vanskelig. Jo, den gjorde nok det. På dette tidspunktet var den unge mannen så forvirret at han prøvde å peke meg i retning av panacottaen, som selv jeg (uten kokkeutdanning) vet at inneholder svært mye laktose.
Til slutt ga vi opp, men jeg kunne likevel fylle desserttallerkenen med både ost og frukt var følgelig riktig happy. Like happy var nok ikke den unge kokken, for kort tid etter sto han plutselig ved bordet vårt og bød meg på en spesiallaget varm jordbærsuppe. Jeg ble helt rørt - både hadde han stormet inn på kjøkkenet og vispet sammen en gluten- og laktosefri dessert bare til meg, og så hadde han i tillegg klart å finne meg igjen midt i den folksomme lunsjsalen. Og mindre sjarmerende ble det jo ikke av at den en gang så hvite kokkehabitten hans var full av jordbærsøl over det hele.
Man trenger altså ikke reise lengre enn til Økern for å oppleve skikkelig god service.
Noen ganger er menn rett og slett smartere enn oss kvinner. Som den dagen de fant ut at hvis de nå først skulle gjøre sin entré på kjøkkenet, så skulle de bidra med noe som syns. De ville ikke stå der inne og dille med oppvasken eller skrelle potetene, for det er det jo aldri noen som ser. Nei, de ville steke kjøttet.
Kjøttet er liksom kronjuvelen på middagsbordet, det er det som er maten, det er den man skåler for når man har gjester. Så Mannen steker kjøttet. Det er jo ganske mandig også i grunnen, hvis man legger godvilja til så kan man nesten late som det var Mannen selv som hadde vært ute og skutt dyret, før han slepte det hjem, parterte det og - stekte det. Helt på egen hånd.
Hvis Mannen nå engang skulle hjelpe med noe der ute på kjøkkenet (ja, hjelpe. Alt kjøkkenrelatert er jo egentlig Kvinnens oppgave per definisjon, en naturlov så og si, så når Mannen gjør noe på kjøkkenet så hjelper han henne. Snilt, ikke sant?), så måtte det liksom være kjøttet. Vaske opp? Skrelle poteter? Lage saus? Kutte grønnsaker? Dekke bordet? Nei, nei. Det får Kvinnen gjøre.
Om sommeren er det enda bedre, for da kan alle gjestene se på mens Mannen snur kjøttet på grillen. Ikke bare har han selskap mens han gjør sin innsats for måltidet, men i tillegg er det aldri noen tvil om at æren for kjøttet, den er hans. Og kjøttet, det er maten. Har noen noen gang utbragt en skål og takket for de gode potetene, eller hvor hyggelig og ryddig det er rundt spisebordet? Nei. Man skåler for kjøttet.
Jeg kjenner en hel del jenter (meg selv inkludert) som er over gjennomsnittlig opptatt av å spise sunt - men ikke en eneste mann. Det kan selvsagt hende at jeg underbevisst velger hvilke menn jeg vil bli kjent med ut fra det kriteriet at de ikke er opptatt av kosthold, men la oss nå for enkelthelts skyld være enige om at det er en litt søkt teori.
En hel del kvinner i min bekjentskapskrets snakker interessert og orientert om antioksidanter, blodsukkernivå og karbo-avhengighet, og enkelte av dem har til og med begynt å spire bønner hjemme på kjøkkenbenken. De spiser søtpoteter og økologiske epler, linsesuppe og usaltete nøtter og prøver å begrense saltinntaket.
Tøffe gutter rører ikke sunne greier som quinoa og rugbrød, de hiver innpå med burgere og frossenpizza og kebab, mors kjøttkaker og ristet loff med syltetøy. De tøffe guttene ler av fiber og mørk sjokolade, de har sukker på frokostblandingen og mener det er snobbete å kjøpe noe annet enn tjue-kroners-kjøttdeig til tacomiddagen.
Hvorfor er det sånn? Jeg kan ikke forstå at det fins noen biologisk logikk i at menn skal være mindre opptatt av helsen sin enn kvinner, snarere tvert i mot. Menn dør jo først, for eksempel, og har vel forøvrig ingen grunn til å tro at de kan cruise sukkerhøye og fiberfattige gjennom livet uten å møte noen problemer på sin vei.
Mat og følelser henger sammen, sånn er det jo bare. Det er en naturlov som har bestemt at man er nødt til å spise når man er lei seg, og spise når man er glad, og få dårlig samvittighet når man har spist for mye og føle seg flink når man har spist (litt for) lite. Er det ikke?
Helten påstår at menn ikke har det sånn - for menn er mat og følelser to forskjellige ting. Følelser er å være glad når Liverpool har vunnet en fotballkamp og å være sinna når sjefen er dust. Mat spiser man fordi man er sulten og/eller fordi det smaker godt. Dårlig samvittighet av å spise mat? No such thing.
Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men tanken har bare aldri slått meg. Ingen følelser forbundet med mat? Ingen? Det er like utopisk som å forestille seg helt jevnt humør hele måneden. Åh, vent… Aha.
