På fredag fikk jeg mail fra Østlandssendingen i P1 som lurte på om jeg ville komme en tur og snakke litt om cupcakes og likestilling, med utgangspunkt i denne bloggposten. Det ville jeg, så i dag har jeg debutert på radio. Ganske så stas, faktisk!

Nedturen var at jeg ikke rakk å komme til selve hovedpoenget (som var at alle forventninger og krav gjør at familienkabalen ikke går opp, noe som fører til at kvinner - og nesten bare kvinner - trapper ned til deltid) før hele greia plutselig var over. Svosj. Hadde jeg vært mer medievant hadde jeg sikkert lett klart å manøvrere de bakerelaterte spørsmålene over til viktigere ting, men sant. Jeg er jo ikke medievant. Men man lærer jo!

Og etterpå fikk jeg denne sms-en fra svigerfar (tidligere hardcore kommunist, nå noe rundere i kantene..): “Bra på radioen. Stå på, riv ned myter og oppkonstruerte forventninger til kvinnen!” Så da tenker jeg at jeg kanskje klarte å få fram noe av det jeg ville likevel.

Sånn alt i alt syns jeg altså ikke det ble så halvgalt. Og så var det veldig moro og nesten ikke skummelt i det hele tatt. Dere kan høre intervjuet her, det kommer ca femten minutter ut i sendingen (tilgjengelig frem til 12. mars 2012).

Illustrasjon: Andrea Joseph

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

25 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, p1, radio, østlandssendingen. | # | By Frøken Makeløs on December 13, 2011

Marta Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv hjemme. Hun spør om cupcakene symboliserer feminismens død. Mammadamen svarer Breen i en bloggpost, hun mener at nei, “feminismen dør ikke tross at noen kvinner viser at de kan bake cupcakes samtidig som de jobber og oppdrar barn”.

Og jeg tenker at hvis det å bake cupcakes er noe enkelte damer driver med sånn stille for seg selv samtidig som de jobber og oppdrar barn, så er det ikke noe problem. Det må de gjerne gjøre. Men når blader, aviser og blogger opphøyer pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning som et kvinneideal, da er det grunn til å tenke seg om.

For vi må kunne være ærlige nok til å si at dette i all hovedsak er et kvinnefenomen. Og jeg mener det øker presset på den moderne kvinnen som skal klare alt. På samme måte som retusjerte kvinnekropper i blader og aviser, fordreier det oppfatningen av hva som er hva som er normalt og oppnåelig. Det går ikke an å jobbe fulltid (/gjøre karriere), lage sunn mat fra bunnen av, ha et rikt sosialt liv, en veltrent kropp, et perfekt hjem, en velorganisert tilværelse og mye kvalitetstid med familien. Det går bare ikke opp. Så hva gjør man da? Bukker man under for forventninger og krav, blir utbrendt og sykmeldt - eller begynner man å jobbe deltid?

Jeg syns folk skal få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Ønsker man å jobbe deltid en periode mens barna er små, må man selvsagt gjerne gjøre det (sånn rent bortsett fra at samfunnet har behov for at folk er i arbeid, men ok - det er en annen sak). Men da må det være et reelt valg.

Menn og kvinner sosialiseres fremdeles inn i ulike roller basert på sitt kjønn. Hvis den ene stadig eksponeres for lykkelige hjem og harmonisk familieliv i glansede magasiner mens den andre forventer og forventes å gjøre karriere, da er det ikke et reelt valg hvem av dem som skal jobbe deltid. På samme måte som hvis den ene i et forhold tjener veldig mye mer enn den andre. Og så lenge samfunnet er slik at menn tjener mer enn kvinner, blir det kvinnene som trapper ned jobbingen når barna er små. Det kan sikkert være både hyggelig og givende og viktig og riktig, men økonomisk er det ikke så lurt for kvinnene - hverken karrieremessig eller for pensjonen. Dessuten bidrar det til å opprettholde idéen om kvinner som ustabil arbeidskraft.

Så ja, jeg tror at cupcakene symboliserer - om ikke feminismens død, så i hvert fall et tilbakeskritt for likestillingen. Det er ikke slik at vi har kommet så langt at kvinner helt reelt kan velge å være hjemme med barna en periode. Mange barnefamilier sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, i tillegg til at kvinner sosialiseres inn i en rolle med helt absurde krav og forventninger. Løsningen blir at det er kvinnen - som tjener minst og stresser mest - som hopper av karrierekjøret for en periode. Og det er ikke likestilling.

Illustrasjon: Cakespy

25 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

48 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, mammadamen, marta breen, menn, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on November 15, 2011

For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gamle og nye perler | tags: anbefale, Dette vil jeg gjerne ha sagt, diagnose dyktig, feminisme, flink pike, funderinger, krav, kvinner, likestilling i praksis, litteratur, norske kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on August 28, 2011

Graviditet er ingen sykdom, det er viktig å huske på. Riktignok kan det oppleves som noe plagsomt med kvalme, halsbrann, forstoppelse, hjertebank, bekkenløsning, ekstrem trøtthet, tett nese, vond rygg, åreknuter, hovne ben, hodepine, svettetokter, søvnløshet, urinlekkasjer, kløe, leggkramper, lyskesmerter, prikking i hendene, blærekatarr, hemorroider, neseblod og åndenød - men det helt normalt og dermed ingenting å bekymre seg for. Og såpass bør du uansett tåle, for du må ikke må finne på å ta smertestillende. Da kan barnet få misdannelser på kjønnsorganene, og det vil du vel ikke?

Forøvrig er det bare et par småting du må huske på, så kommer alt til å gå veldig bra. For eksempel er det viktig med kosttilskudd. Folat, kalsium, tran og jern er minimum. Så er det noen få matvarer du må unngå, som for eksempel ferskvannsfisk over en kilo, abbor over 25 cm, blåkveite over 3 kilo, all gjedde, krabbeinnmat fra skallet og tunfisk, unntatt om den er på boks. Det burde være enkelt å holde rede på. I tillegg må du holde fokus på om du spiser det du skal, for forskerne mener å vite at det mor spiser under graviditeten er helt avgjørende for hvorvidt barnet kommer til å utvikle alvorlig sykdom senere i livet. Hvor mye broccoli har du egentlig spist i dag? Vet du ikke at for lite broccoli under graviditeten kan gi ungen din kreft om førti år?

Så må du ikke glemme å trene, det gjør graviditeten til en fest og fødselen til et skuldretrekk. Dessuten hindrer det deg i å legge på deg for mye, og det er jo viktig. Ei heller må du legge på deg for lite. Det er riktignok ingen som er særlig interessert i å fortelle deg hvor mye du bør legge på deg underveis i graviditeten for å ende opp på riktig antall kilo totalt, men noe må du jo tross alt klare å finne ut av selv.

Du har vel ikke glemt å gjøre i stand barnerommet? Hvis det skal males må du gjøre det flere måneder før ungen kommer, for du vil vel ikke at barnet ditt skal sove et sted med malingsavgass? I grunnen bør du helst ikke male mens du er gravid i det hele tatt, så hvis barnerommet skal males må du gjøre det før babyen er unnfanget. Men litt planlegging har jo aldri skadet noen.

Forøvrig er det viktig å huske på alle de tingene du må gjøre nå før barnet kommer, for når to blir tre så har dere ikke tid eller overskudd til noe som helst. På to-do-listen din under graviditeten bør det minst stå følgende: nyte voksenlivet, være sammen med venner, ta vare på parforholdet, ha masse sex, tenke over karriereplanene dine, nøste opp alle tråder og avslutte prosjektene på jobb, være romantisk, pusse opp huset, reise på storbyferie, kjøpe familievennlig bil, snakke om økonomi, fremtid, barneoppdragelse, rolleforventninger og foreldrepermisjon, samt diskutere om barnet skal døpes, hvilke fritidsaktiviteter han skal begynne på og hva dere skal gjøre hvis han begynner å røyke hasj.

En siste ting du ikke må glemme er å slappe av. Hvil deg, ta vare på deg selv. Husk at dette er en utrolig viktig periode for deg og babyen i magen, så du må ta deg tid til å synge for den, snakke med den og virkelig knytte bånd med den. Pass også på hvordan du beveger deg, for dette har mye å si for barnets personlighet. Går du ikke litt for fort? Var ikke den bevegelsen litt brå? Du vil vel ikke ha en stressa og urolig unge?

Hvis du nå synes at alt er litt overveldende, så er det bare fordi du er ekstra sårbar og følsom for tiden. Det skyldes hormonene i kroppen din og er helt naturlig og ingenting å tenke på. Men for guds skyld; husk på å være blid, avslappet og ved godt mot. Tenk positivt! Ikke gråt, da blir babyen lei seg. Og ikke stress, da kan barnet ditt utvikle emosjonelle lidelser og ADHD og du kan få svangerskapsforgiftning.

Syns du likevel at det blir litt for mye, kan vi tilby deg sykemelding (og kanskje litt antidepressiva hvis vi syns du høres ekstra trist ut). Men graviditet er ikke en sykdom altså. Bare så det er sagt.

Illustrasjon: Valliravindran

297 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

93 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, flink pike, funderinger, gravid, krav, kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on November 24, 2010

Jeg liker å ha ting på stell. Jeg liker at det er rent og ryddig hjemme, at jeg har gjort det jeg skal på jobb og at jeg er ajour med studier og blogging. Jeg trives best når jeg spiser sunt og regelmessig, kommer meg på yoga hver uke og får noe ut av dagen når det er helg.

Jeg ønsker å holde kontakt med venner og familie og jeg må absolutt ha masse fin kjærestetid med Helten. I tillegg vil jeg være oppdatert på nyheter, sminke meg og børste håret daglig og ha en fint innredet leilighet som jeg blir glad av å komme hjem til.

Så hvilke krav skal jeg senke for å stresse mindre? Jeg vil jo gjøre det bra på jobb og tilbringe tid med dem jeg er glad i. Jeg tror ikke at jeg får det noe bedre hvis jeg spiser mer prosessert mat eller dropper trening. Jeg synes ikke det er hyggelig å sette meg ned for å slappe av i sofaen hvis det ser helt bomba ut rundt meg, derfor rydder jeg først og slapper av etterpå.

Hvordan skal jeg klare å kreve mindre av meg selv når jeg ikke er komfortabel med noe annet? Er ikke kravet om å senke kravene i bunn og grunn bare nok et krav?

Illustrasjon: Pomegranates

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, flink pike, funderinger, krav, kvinner, norske kvinner, selvinnsikt, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on October 28, 2009

Nok en gang har en ekspert vært ute i media og predikert at norske kvinner får barn for seint. Det er jo så fryktelig lurt å få disse ungene når vi er i begynnelsen av tjueårene, for det er jo da vi er best rustet for det fra naturens side! Og grunnen til at vi venter så forskrekkelig lenge har helt sikkert med økonomi og studier og selvrealisering og sånt å gjøre. Så hvis vi bare blir litt mindre egoistiske og Staten sørger for å gjøre det økonomisk attraktivt å få barn tidligere, vil vi helt sikkert se mange flere unge mødre drassende rundt på barnevogner både hist og her.

Det forbauser meg at samliv og ekteskap aldri kommer opp som forklaringsmodell. Man snakker om at kvinner fikk barn tidligere for førti år siden - og så slår det dem ikke at det har noe som helst med tidspunkt for stabile relasjoner å gjøre? På sekstitallet var kvinner gift når de var 23 - og det er jo strengt tatt litt enklere å bestemme seg for å få barn når man vet hvem man skal få dem med.

Det er klart, jeg kunne jo tatt meg en liten runde på byen da jeg var på den alderen, så skulle jeg nok alltids greid å bli gravid jeg også. Eller så kunne jeg jo overtalt/lurt studentkjæresten min til å få barn med meg. I begge tilfeller snakker vi alenemødring i årevis, pendling av unger, annehver ferie med og uten avkommet - og etterhvert en situasjon med dine/mine/våre barn. Er dette drømmescenariet til fertilitetsekspertene?

Det jeg lurer på er: Hvem i all verden er disse jentene som i 2009 er godt etablert med mannen i sitt liv som 22-åringer, og som deretter velger å vente et drøyt tiår med samme mann før de finner det for godt å stifte familie? Jeg kjenner dem hvertfall ikke.

Illustrasjon: Aspa2006

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

30 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier | tags: alenemødre, Anne Eskild, funderinger, fødsler, krav, norske kvinner. | # | By Frøken Makeløs on July 16, 2009

Noen dager er jeg stygg. Da hjelper det ikke med ny hårklipp eller klær som satt perfekt dagen før, jeg ser grusom ut uansett hva jeg gjør. Jeg overbevist om at alt som er bra i livet mitt egentlig bare er lureri og snart kommer det en eller annen tåpelig programleder hoppende frem fra en busk mens han roper at jeg må smile til det skjulte kameraet. For det er klart at jeg som ser så fæl ut ikke fortjener å ha det bra.

Om morgenen er jeg aldri stygg. Da er dagen ny og jeg har ikke opplevd noe som gjør meg stygg ennå. Jeg kan bli stygg av å gjøre en dårlig jobb, av å ikke leve opp til mine egne moralske standarder eller av at noen sier noe ekkelt (eller like ille; lar være å si noe fint når de burde gjort det). Motgang gjør meg stygg; dårlig selvtillit som egentlig handler om hva jeg kan og hva jeg gjør overføres av en eller annen grunn direkte til hvordan jeg ser ut. Jeg er dum blir automatisk til jeg er stygg.

Jeg tror det er en jenteting. Det plager meg.

Illustrasjon: Pindec

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

21 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: flink pike, funderinger, krav, kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on July 7, 2009

En dag i forrige uke hadde jeg en intens følelse av at hele verden var imot meg. Idiotiske mennesker var i veien for meg overalt, jeg var klumsete og klønete, ingen klær passet og jeg så generelt ut som et takras. Om ettermiddagen var Helten og jeg og spiste sushi og jeg høstet urovekkende lite sympati da jeg forsøkte å forklare at jeg faktisk ikke var sur! - jeg var bare sliten og det var veldig synd på meg.

Så tenkte jeg meg om en halv gang, telte litt dager og konkluderte med at jeg var under et sjelden angrep av PMS. Menn syns som kjent at damer med PMS er fæle og uberegnelige og at det derfor er veldig synd på dem. Mennene altså, som må holde ut med disse hormonmonstrene. Dette er jo en konklusjon som formelig skriker i sin ulogiskhet og jeg følte derfor at jeg på vegne av alle damer her i verden, måtte ta et oppgjør med denne merkelige innstillingen en gang for alle.

For hvem er det som er utsatt for månedlige hormonangrep? Hvem sin kropp er det som ekspanderer til det ugjenkjennelige og gjør at ingenting av det som fins i skapet passer? Hvem får kviser og vondt i magen? Og hvem er det som blir fortvila, utslitte og agressive fordi verden er befolket av idioter? Kvinner. Og så er det mennene det er synd på?!

Etter at jeg hadde fremsatt disse velfunderte argumentene på en oh-so saklig og kontrollert måte, holdt Helten fremdeles på sitt. Kvinner var jo umulige å være sammen med under PMS-angrep; de var uforutsigbare, sure og grinete - og derfor var det synd på mennene. Som om vi er sånn med vilje? Det er jo hormonene, goddamit.

“Så hvis du er sliten og lei og har hatt en skikkelig crappy dag - så er det meg det er synd på?” sa jeg til slutt (fremdeles like saklig og kontrollert, så klart). Da ble det stille. Så latet han som han ringte til gutta i Cola Zero-reklamen for at de kunne komme med helikopter og hente han ut av en sånn kinkig gutt/jente-situasjon. Og da visste jeg at jeg hadde vunnet. Saklig og kontrollert.

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

14 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: funderinger, kjønnstereotypier, krav, kvinner, PMS. | # | By Frøken Makeløs on May 20, 2009

Da jeg kom på jobb i går morges fant jeg en Twittermelding fra nydelige Virrvarr hvor hun skrev at hver gang hun var inne på bloggen min så tenkte hun at det måtte være så koselig å være meg.  Og det har hun i grunnen helt rett i. Jeg har det sånn “klype-meg-i-armen”-fint for tiden.

Delvis er jo sånt noe flaks så klart og det kan man jo ikke gjøre så mye fra eller til med, annet enn å vente på bedre tider når man har uflaks og å forsøke å stoppe tiden når ting går din vei. Men utover det så er det jo en masse man kan gjøre for å ha det bra.

Innimellom møter jeg folk som sier at de har det “helt fint”. Men hvorfor skal man gidde å springe rundt og ha det “helt fint” når man kan velge å ha det fantastisk? Å ha det greit er jo greit nok, men det kan ikke måle seg med å være “danse-på-kjøkkengulvet”-glad, det er ikke i nærheten av å få tilbake den følelsen du hadde da du var liten, de gangene du av pur livsglede løp så fort at beina nesten ikke klarte å følge med.

I det store og det hele så er det ikke heldige mennesker som har det sånn, det handler i liten grad om flaks. Det handler om hvilken innstilling du har til livet og hvilke valg du tar underveis. Du er voksen nå, så hvorfor skal du gidde å gjøre unødvendige ting som bare stresser deg? Hvorfor skal du bruke tid på mennesker som suger energien din fra deg, som tråkker på deg eller får deg til å tenke dårlig om deg selv? Og hvorfor skal du være i en jobb i årevis hvor ingen setter pris på deg, hvor kollegaene er kjipe eller hvor du ikke får lov til å utvikle deg?

Å gå rundt og hangle er også stort sett helt unødvendig, ofte handler det bare om å ta litt tak i ting. For to-tre år siden fikk jeg påvist intoleranse for gluten og laktose. Stakkars deg, sier folk når de får høre om det. Nei, sier jeg, for det er jo ikke synd på meg nå lengre. Før, da jeg hadde vondt i magen hver dag og fastlegen min ikke gadd å hjelpe meg finne ut hvorfor, da hadde jeg det ikke så bra. Nå spiser jeg mat som jeg tåler, har fått tilbake energien og slipper mageknip.

Som med alle andre endringer i livet, så krevde det litt innsats å legge om kostholdet. Men du verden som det er verdt det.

Illustrasjon: Anna Godeassi

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

26 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: funderinger, krav, Livet liksom. | # | By Frøken Makeløs on April 23, 2009

I forrige uke ble jeg snakket til i heisen av en ukjent jente som sa at hun syntes jakken min var veldig fin. Vi snakker altså om en helt fremmed person som tok seg tid til å gi meg en kompliment, aldeles fri for baktanker og agenda. Folk burde gjøre sånt oftere. Jeg burde definitivt gjøre sånt oftere. Jeg husker fremdeles hun som i forbifarten på vei ut av trikken fortalte meg hvor godt hun likte skoene mine, og det er hvert fall fire år siden. Hun skulle bare visst at jeg fremdeles tenker på henne i blant.

Men en ting er å gi komplimenter til fremmede, det krever jo litt mot og dessuten god timing. En annen ting er å skryte av folk vi kjenner, det kan alle klare. Det blir imidlertid vanskelig idet man får det for seg at ens egen verdi krymper i takt med at andres vokser. Jeg gidder jo ikke si at kollegaen min er dyktig dersom jeg tror at det får meg selv til å bli (fremstå som) mindre dyktig. Og blir jeg ikke litt mindre stilig på håret når venninnen min har en fabelaktig ny klipp, litt mindre morsom når søsteren min forteller en artig historie og litt mindre kunnskapsrik når sidemannen på foredraget stiller et innsiktsfullt spørsmål?

Jeg er en racer på å sammenligne meg med folk på de områdene de er gode på. Effektiviteten min sammenligner jeg med min mest produktive kollega, helsen min sammenligner jeg med han som ikke har så mye som hostet på flere tiår, størrelsen på rumpen min sammenligner jeg med hun som har så smale hofter at hun knapt kan få barn. Det er alltid noen som er flinkere, penere, kvikkere, smartere – noen som kan mer, vet mer, får til mer. Men vi er alle summen av oss selv og det gir ingen mening å sammenligne deler av oss med tilfeldige deler av andre. Bli gjerne inspirert av dem rundt deg, hent motivasjon, finn mot og krefter, samle ideer, tanker og meninger fra andre, men ikke sjalt ut en god egenskap fra den ene og en god egenskap fra den andre for så å konkludere med at du selv er ubrukelig på alle områder.

Jeg blir ikke mindre fantastisk selv om andre også er fantastiske. Det er plass til oss alle. Vi kan glitre og skinne og være fabelaktige alle sammen, samtidig.

(Takk til Øystein Lund som via Twitter tipset meg om en inspirerende bloggpost. Bildet er lånt av Charles Williams)

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: funderinger, krav, kvinner. | # | By Frøken Makeløs on March 26, 2009