Det kom inn nesten 150 kommentarer på bloggposten om kvinner og blogging. Det tror jeg må være ny rekord for denne bloggen! Og (selv om det ble lenket fra VG..) var det i all hovedsak saklige og gode kommentarer. Noen var enige, andre var uenige. Noen av de som var enige begynte å diskutere med de som var uenige. Noen trodde de var uenige med hverandre men oppdaget at de egentlig var mest enige. Og jeg ble veldig, veldig glad av å se all debatten og litt stolt fordi den foregikk hos meg. Og enda gladere blir jeg når jeg ser at debatten har fortsatt på mange andre blogger.

Det jeg imidlertid ikke blir så glad for, er at det virker som det er vanskelig å diskutere dette temaet uten at en del kvinner opplever det som kritikk mot dem. Og slik var det jo virkelig ikke ment fra min side - selv om jeg gjerne innrømmer at jeg både generaliserte og satte ting litt på spissen. Jeg ønsket å løfte frem en trend, fordi jeg undret meg over hvorfor det var slik. Hvorfor blogger så mange kvinner om hverdag, hjem, barn og hobbyer - og så få om samfunn og politikk? Det burde være mulig å diskutere det og samtidig være enige om at alle selvsagt får lov til å blogge om akkurat det de ønsker og at én type blogging ikke er bedre enn en annen.

Uansett. Her er noen hovedinntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest kommentarene her og mange av de andre bloggpostene om temaet:

• Det er mer krevende å skrive samfunnsaktuelle tekster enn å skrive om det nære og hverdagslige. Bloggen er et friminutt, noe vi vil hygge oss med og som ikke skal kreve for mye av oss. Kanskje bruker vi til og med bloggen som et avbrekk fra all seriøsiteten på jobben.
• Vi har det rett og slett for godt i Norge. Engasjementet strekker ofte ikke lengre enn til å “like” en sak på Facebook (og det handler kanskje vel så mye om egen identitetbygging..?), så da er det kanskje utopisk å tro at vi skal bruke fritiden vår på å skrive politiske bloggposter?
• Blogging gir alle samme mulighet til å publisere det de vil - og ikke alle har vokabular, formuleringsevne, engasjement eller debatterfaring nok til å føle seg komfortable med å flagge sine meninger offentlig på nettet. Frykten for usaklige og negative reaksjoner i kommentarfeltet bidrar nok også til å skremme mange fra å blogge om mer kontroversielle temaer.
• Vi syns vi får tilstrekkelig med tilbakemeldinger for våre teoretiske/seriøse/engasjerte sider når vi er på jobb, men savner ros og oppmerksomhet for den innsatsen vi legger ned i hjem, barn og hobbyer. Blogging blir en måte å vise frem hvor flinke vi er på disse områdene også - og å backe hverandre på at vi gjør en god jobb også etter arbeidstid.
• Blogging i Norge har, sikkert av flere grunner, utviklet seg til å bli en kvinnegreie. Voe inspirerte tusenvis av unge jenter til å opprette blogg og skrive om antrekk og hverdagsliv, på samme måte som de store bloggene innenfor interiør, barn og hobby inspirerer voksne kvinner til å skrive. De aller fleste av oss er blogglesere en periode før vi bestemmer oss for å opprette vår egen blogg og da er det naturlig å blogge på noenlunde samme måte og om samme temaer som dem vi ser opp til. Dersom en (kvinnelig) blogger innenfor samfunn og politikk hadde fått stor gjennomslagskraft og mange lesere, ville hun kunne fungere som inspirator og bidra til at flere opprettet lignende blogger selv.
• Vi har travle liv - så travle at vi kanskje ikker rekker å møte vennene våre så ofte som vi skulle ønske. Da kan blogging av den sosiale sorten (i motsetning til analyser og debatt) være et godt supplement eller alternativ. Mange bloggere er flinke til å knytte kontakter og danne nettverk, de heier på hverandre, skryter og utveklsler tips, erfaringer og opplevelser.

Til slutt: Det finnes helt klart dyktige, (kvinnelige) bloggere som skriver om mer seriøse temaer, men de får stort sett mindre oppmerksomhet enn mange av de “lettere” bloggene. De har færre lesere, får færre kommentarer, blir sjelden nominert i bloggkåringer og havner ikke på forsiden av landets aviser. Jeg tror at dersom vi vil at (kvinner) i Norge skal blogge om samfunn og politikk, så må vi begynne med å støtte bedre opp om de som allerede gjør det. Vi må lese det de skriver, ta oss tid til å legge igjen en kommentar og - viktigst - vi må bruke Facebook, Twitter, forum og egne blogger til å dele gode blogginnlegg.

Mine favoritter blant de samfunnsaktuelle, analytiske bloggene er for eksempel Maddam, Vampus, Magnhilds antiblogg og Marta Breen. Jeg leser, men vet selv at jeg er dårlig til å legge igjen kommentarer (det gjelder forøvrig alle typer blogger). Men jeg skal prøve å bli bedre! Og så kan jeg bli enda flinkere til å dele gode bloggposter, men det blir nok helst på Twitter og Facebook. Så følg meg gjerne der hvis du er interessert!

Lammelåret har forøvrig også satt i gang en fin diskusjon om hvordan vi kan fremme kvalitetsbloggene, så ta gjerne en tur dit og delta i debatten.

Hvis du vil lese mer om hvorfor kvinner blogger om trivialiteter, har du en god leseliste her (si gjerne fra hvis du ser at noen mangler på lista!):

♥ Absolutt hjemme: Er jeg utakknemlig som er hjemme med barna mine? Er jeg en trussel for samfunnet?

♥ Helene Drage: Skriver kvinnelige bloggere kun om uviktige saker?

♥ Lammelårtanker: Hvordan kan vi fremme kvalitetsbloggene?

♥ Villkatta: Blogging, samfunn og ein liten sjølransakelse

♥ Tankespeil: Retten til å ha en blogg

♥ Lises myke pakker: Et baderomsgulv og litt til

♥ Kamelryttersken: Som ringer i vann

♥ Ege Denne: Er ikke bloggere samfunnsengasjerte?

♥ Vinterverket: Kvinnebåser med Ottar og cupcakes

♥ Mormors klagemur: Jeg - en lystblogger

♥ Sukkerspinnet: Trivielle blogger og sånt

♥ Pias verden: Kvinneblogging. Og barn i sofa og Triviell blogging vs kvalitetsblogging?

♥ Mammadamen: Tanker om blogging på norsk

♥ Cassandra: Web-logg

♥ Underveis: Viktige og uviktige blogger

♥ Camulen: Triviell? Jeg?

♥ Frk Virrum: Damegnål? og Blogging i fri dressur 

♥ Snikkerbuo: Fredag den 13

♥ Kaffe og singelliv: Motivasjon

♥ Ella og litt til: Friminutt

♥ Miss Jackson: Hierarkiet i bloggverden

♥ Bloggspotting: Ikke flaut å blogge og Tre lærepenger fra mammabloggerne

♥ Trompetene og mammatanker: Samfunnsaktuelle temaer?

Illustrasjon: Sil Falqueto

13 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

88 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier | tags: Blogging og andre sosiale medier, feminisme, kvinner, metablogging, norske kvinner. | # | By Frøken Makeløs on January 19, 2012

Fra tid til annen ser jeg blogginnlegg som handler om det faktum at (den kvinnelige) bloggeren ikke skriver om samfunnsaktuelle temaer. Dette kan komme som en uprovosert refleksjon, eller fordi en eller annen har påpekt bloggens tilsynelatende overfladiskhet.

Man ironiserer da litt over dette, erklærer sin selvsagte rett til a skrive om hverdagens trivialiteter og poengterer gjerne at man både har utdannelse og karriere, men at bloggen er et selvvalgt friminutt fra teoretisk akademia. Et sted man kan skrive om de uviktige tingene, det som er nært, hverdagslig og upolitisk. Og så er det en masse (kvinnelige) lesere som kommenterer og heier og sier at de er helt enige. De har også bloggen som fristed fra livets harde realiteter, de får nok intellektuell stimuli andre steder.

Alt dette er selvsagt vel og bra. Blogging er et redskap, en uttrykksform, og enhver må få bestemme selv hvordan man vil bruke det. Jeg dømmer ingen. Men jeg syns det er interessant å se på mengden kvinnelige bloggere her i landet som skriver om det som er nært, personlig og hverdagslig. I Norge (og Sverige) - i motsetning til for eksempel USA - er det store flertallet bloggere kvinner som skriver om mote, barn, interiør, hobbyer, mat og eget dag-til-dag liv. Deres agenda er ikke å delta i samfunnsdebatten eller å påvirke politiske forhold - de skriver for sin egen del.

Mammadamen skriver på sitt nystartede bloggmagasin Bloggspotting.no at “Blogging i Norge har eksistert i over ti år, og har i minst åtte av dem blitt neglisjert av tradisjonelle medier. Deretter begynte harseleringen.” Jeg tenker at dette har noe med kvinnelige bloggere og mannlige avisredaktører å gjøre. Det er ingen nyhet at menn syns “den kvinnelige sfære” (hjemmet) er triviell, uinteressant og kjedelig. Og så lenge det er menn som sitter med størstedelen av makten i tradisjonell media bør det ikke overraske noen at de ikke vier mer enn nødvendig spalteplass til kvinnelige dagbokbloggere. Nå har mange av de kvinnelige bloggerne blitt så store at de vanskelig kan overses og følgelig får etterhvert både interiørbloggere, mammabloggere og rosabloggere sin velfortjente plass i tradisjonelle medier.

Det jeg lurer på er hvorfor blogging i Norge har utviklet seg så radikalt annerledes enn i andre land. Hvorfor er det kvinner som har de suverent mest leste bloggene her i landet - og hvorfor er det så overveldende mange av dem som velger å skrive om sitt eget liv, sine hobbyer og sine barn - og så relativt få som velger å bruke bloggen å til å påvirke, skape diskusjon og debatt? Er kvinner fremdeles primært opptatt av den hjemlige sfære, til tross for at Norge har blant verdens høyeste andel yrkesaktive kvinner? Har bloggingen som intellektuell friplass overtatt etter uformelle og avslappede møteplasser IRL som vi i vår tidsklemmede hverdag ikke lenger har tid til?

Hvorfor har norske, velutdannede, likestilte og engasjerte kvinner så stort behov for å skrive, lese og snakke med hverandre om det hverdagslige og vakre - og så lite ønske om å bruke bloggingen sin til å påvirke og debattere?

43 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

152 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier | tags: Blogging og andre sosiale medier, feminisme, kvinner, metablogging, norske kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on January 10, 2012

På fredag fikk jeg mail fra Østlandssendingen i P1 som lurte på om jeg ville komme en tur og snakke litt om cupcakes og likestilling, med utgangspunkt i denne bloggposten. Det ville jeg, så i dag har jeg debutert på radio. Ganske så stas, faktisk!

Nedturen var at jeg ikke rakk å komme til selve hovedpoenget (som var at alle forventninger og krav gjør at familienkabalen ikke går opp, noe som fører til at kvinner - og nesten bare kvinner - trapper ned til deltid) før hele greia plutselig var over. Svosj. Hadde jeg vært mer medievant hadde jeg sikkert lett klart å manøvrere de bakerelaterte spørsmålene over til viktigere ting, men sant. Jeg er jo ikke medievant. Men man lærer jo!

Og etterpå fikk jeg denne sms-en fra svigerfar (tidligere hardcore kommunist, nå noe rundere i kantene..): “Bra på radioen. Stå på, riv ned myter og oppkonstruerte forventninger til kvinnen!” Så da tenker jeg at jeg kanskje klarte å få fram noe av det jeg ville likevel.

Sånn alt i alt syns jeg altså ikke det ble så halvgalt. Og så var det veldig moro og nesten ikke skummelt i det hele tatt. Dere kan høre intervjuet her, det kommer ca femten minutter ut i sendingen (tilgjengelig frem til 12. mars 2012).

Illustrasjon: Andrea Joseph

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

25 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, p1, radio, østlandssendingen. | # | By Frøken Makeløs on December 13, 2011

Marta Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv hjemme. Hun spør om cupcakene symboliserer feminismens død. Mammadamen svarer Breen i en bloggpost, hun mener at nei, “feminismen dør ikke tross at noen kvinner viser at de kan bake cupcakes samtidig som de jobber og oppdrar barn”.

Og jeg tenker at hvis det å bake cupcakes er noe enkelte damer driver med sånn stille for seg selv samtidig som de jobber og oppdrar barn, så er det ikke noe problem. Det må de gjerne gjøre. Men når blader, aviser og blogger opphøyer pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning som et kvinneideal, da er det grunn til å tenke seg om.

For vi må kunne være ærlige nok til å si at dette i all hovedsak er et kvinnefenomen. Og jeg mener det øker presset på den moderne kvinnen som skal klare alt. På samme måte som retusjerte kvinnekropper i blader og aviser, fordreier det oppfatningen av hva som er hva som er normalt og oppnåelig. Det går ikke an å jobbe fulltid (/gjøre karriere), lage sunn mat fra bunnen av, ha et rikt sosialt liv, en veltrent kropp, et perfekt hjem, en velorganisert tilværelse og mye kvalitetstid med familien. Det går bare ikke opp. Så hva gjør man da? Bukker man under for forventninger og krav, blir utbrendt og sykmeldt - eller begynner man å jobbe deltid?

Jeg syns folk skal få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Ønsker man å jobbe deltid en periode mens barna er små, må man selvsagt gjerne gjøre det (sånn rent bortsett fra at samfunnet har behov for at folk er i arbeid, men ok - det er en annen sak). Men da må det være et reelt valg.

Menn og kvinner sosialiseres fremdeles inn i ulike roller basert på sitt kjønn. Hvis den ene stadig eksponeres for lykkelige hjem og harmonisk familieliv i glansede magasiner mens den andre forventer og forventes å gjøre karriere, da er det ikke et reelt valg hvem av dem som skal jobbe deltid. På samme måte som hvis den ene i et forhold tjener veldig mye mer enn den andre. Og så lenge samfunnet er slik at menn tjener mer enn kvinner, blir det kvinnene som trapper ned jobbingen når barna er små. Det kan sikkert være både hyggelig og givende og viktig og riktig, men økonomisk er det ikke så lurt for kvinnene - hverken karrieremessig eller for pensjonen. Dessuten bidrar det til å opprettholde idéen om kvinner som ustabil arbeidskraft.

Så ja, jeg tror at cupcakene symboliserer - om ikke feminismens død, så i hvert fall et tilbakeskritt for likestillingen. Det er ikke slik at vi har kommet så langt at kvinner helt reelt kan velge å være hjemme med barna en periode. Mange barnefamilier sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, i tillegg til at kvinner sosialiseres inn i en rolle med helt absurde krav og forventninger. Løsningen blir at det er kvinnen - som tjener minst og stresser mest - som hopper av karrierekjøret for en periode. Og det er ikke likestilling.

Illustrasjon: Cakespy

25 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

48 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, mammadamen, marta breen, menn, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on November 15, 2011

Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

20 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Ting jeg ikke visste | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, funderinger, hverdag, kvinner, likestilling i praksis, norske kvinner, selvinnsikt, Ting jeg ikke visste. | # | By Frøken Makeløs on September 3, 2011

For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gamle og nye perler | tags: anbefale, Dette vil jeg gjerne ha sagt, diagnose dyktig, feminisme, flink pike, funderinger, krav, kvinner, likestilling i praksis, litteratur, norske kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on August 28, 2011

Hei du Frøken Makeløs i 2007, som er redd for å bli lassismor i strikkegenser og utgåtte joggesko. Her skal du få et sannhetens ord fra en litt shabby men likevel temmelig makeløs mamma i 2011.

For mens du kan bruke annenhver ettermiddag i byens klesbutikker på jakt etter et fabuløst nytt antrekk, har denne småbarnsmoren byttet ut shoppingtiden sin med bleieskift, babybæring, amming, trøsting, leking og tilsynelatende uendelige mengder klesvask. Dessuten har hun, til tross for at hun er hjemme fra jobb, slett ikke særlig mye tid til å komponere antrekk eller skifte sko fire ganger før hun går ut. For akkurat idet hun oppdager at toppen i grunnen slett ikke passer til hverken buksa eller den postgravide kroppen (litt mykere mage, litt større pupper), så hyler ungen og det er mildt sagt på tide å pakke stellebagen og løpe ut på trilletur.

I tillegg må påkledningen være ammevennlig, noe som umiddelbart eliminerer stort sett alt av kjoler. Og ettersom du, din jålepetrine, har brukt et ukjent antall shoppingtimer på å opparbeide deg et anselig antall kjoler - og tilsvarende få bukser - så er det ammevennlige utvalget i skapet følgelig ganske dårlig.

Når det gjelder dette med sko så kan du også knipe munnen hardt igjen. Lett for deg å trippe rundt i ballerinaer og høye hæler og flippfloppere, men denslags fottøy funker faktisk temmelig dårlig når man trasker gatelangs i mange timer hver dag. Minst to timer, ofte fire. Da må man ha skikkelige sko på beina og de ser dessverre ikke så elegante ut.

Jeg beklager selvsagt hvis det plager deg å måtte dele fortau med sånne som meg. Jeg er jo ikke så fiks og fjong og fancy, jeg har gode sko og bukser som passer sånn noenlunde og en genser det går an å dra opp uten å blottlegge mer enn absolutt nødvendig. Og egentlig vet jeg at vi begge er litt misunnelige på hverandre. Jeg kunne såklart ønsket meg ditt velkomponerte ytre. Men ikke like mye som jeg vet at du ønsker deg mine våkenetter og endeløse ammeseanser, pludringen, bleieskiftene og den store, store morskjærligheten.

Illustrasjon: Mariah

15 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

23 Comments | In: Mor og far og barn, Mote og sånn | tags: kvinner, Mor og far og barn, Mote og sånn, mødre, selvinnsikt, selvopptatt, Ting jeg ikke visste. | # | By Frøken Makeløs on July 4, 2011

Denne måneden har jeg lest Elle. Det burde jeg såklart la være, og egentlig har jeg jo sluttet å lese det fordi jeg syns det er så irriterende dårlig, men til mitt forsvar kan jeg si at 1. det var ikke jeg som hadde kjøpt det og 2. jeg var på ferie.

Blant reklame for sesongens must-haves og tips om hvordan style lange/korte/mønstrete/ flagrende/trange (stryk det som ikke passer) kjoler, var det en artikkel om hvordan du kan se mest mulig fab ut gjennom graviditeten. (Ja, Elle har visst begynt å skrive om graviditet - når skjedde dette?). For hver gravidemåned var det hendige råd og tips om kremer og andre remedier du kan bruke for å være så vakker som overhodet mulig mens du ruger frem et nytt menneske. Oh, the pressure! Som om det ikke er nok å bekymre seg for når man er gravid, så må man altså finne seg i skjønnhetsmas fra jålete og uintelligente moteblader.

Og når man så samvittighetsfullt har kommet seg gjennom de ni månedene med strekkmerkekrem og dyprens og lakkerte tånegler (man må visst ikke finne på å gå med ulakkerte tånegler når man er gravid, ikke spør meg hvorfor), så kommer kronen på verket. For da kommer fødselen. Og det som er så leit med fødsler er at de er så veldig slitsomme, derfor risikerer man å se både bleik og sliten og fæl ut når man poserer på de aller første bildene sammen med den helt ferske lille babyen. Men Elle vet råd; ta med deg litt sminke på sykehuset! Så kan du freshe deg opp litt når den nybakte faren begynner å mase om å ta bilde av deg og ungen.

Neimenaltsåhallo! Som om jeg hadde krefter eller vilje til så mye som å tenke på å sminke meg rett etter mitt livs bragd. Som om man ikke, en eneste gang i sitt lange liv, skal få lov til å se litt ufresh ut. Som om det ikke er lov til å vise at man er sliten etter å ha vært selve Urkvinnen i mange lange timer?

Åh, jeg blir så veldig veldig VELDIG sinna. Skamme seg, Elle!

Illustrasjon: GasBombGirl

51 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier, kvinner, moteblader, skjønnhetsmas. | # | By Frøken Makeløs on May 24, 2011

Er man løkkagutt, så er man det. Og da er det klart at man må ha Converse, selv om man bare er to og en halv måned gammel. Disse er en gave fra Bollas onkel og tante, som altså allerede har etablert seg som kule gavegivere. Selv pleier jeg jo å gi tantebarna mine hyperpraktiske og pedagogiske gaver av type puslespill, bøker og ulltøy - selv om det nok har bedret seg noe etter at Helten kom inn i bildet.

Og apropos mannen i mitt liv. Det er mulig at den forrige posten kunne leses slik at han ikke gjør en strålende innsats som pappa og kjæreste, derfor må jeg forte meg å si at det gjør han! Helten skifter bleier og bader, bærer og bysser, pysjer og passer, koser og triller tur. Dessuten lager han ordentlig middag til meg hver dag, uten hjelp fra hverken Toro, Fjordland eller Stabburet.

Forøvrig kom det veldig mange fine kommentarer på den posten (som jeg dessverre ikke har rukket å svare på), så jeg oppfordrer dere virkelig til å ta dere tid til å lese dem. Og kanskje svare hverandre?

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

No Comments | In: Mor og far og barn | tags: bolla, familie, Helten, hverdag, kvinner, menn, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on May 8, 2011

Allerede i prøvetiden begynner alkoholforbudet. Hver måned består av fjorten dager uten alkohol og fjorten dager hvor det er lov å drikke, og her er det om å gjøre å ha flaks med hvordan fredagspilsene, pubquizzene og festene plasserer seg i syklusen. Så følger tre måneder med sosial unntakstilstand, konstant kvalme og en trøtthet som gjør at man bare såvidt klarer å skrape seg hjem fra jobb før man kollapser på sofaen. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Så kommer resten av graviditeten, med alle dens vidunderlige bivirkninger. Man forsøker å håndtere bekkenplager, søvnløshet og hovne ben, kjente og ukjentes forventninger til og meninger om en selv som vordende mor samtidig som man strever med å kle på en kropp som på ingen måte ligner på den man pleide å ha. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Til slutt er det tid for fødsel. Det er - selvfølgelig - det aller vondeste man har vært med på. Ever. Men så! Så skulle man kanskje tro, hvis det var noen rettferdighet her i verden, at stafettpinnen kunne gis videre til det medlemmet på laget som de siste ni månedene hadde fått sin skjønnhetssøvn og fått dekket sine sosiale behov - en ny løper som frisk og uthvilt kunne ta fatt på neste etappe med oppsamlet energi og pågangsmot. Men neida! Mor natur er tydeligvis ikke opptatt av rettferdighet.

Dermed er det den samme gamle traveren som får legge nye måneder med dårlig søvn til regnskapet. Det er den samme løperen som får streve med såre brystvorter, løpske hormoner, barseltårer, nattesvette og generell tåketilstand - og den samme løperen som fremdeles må sette sitt sosiale liv, sine planlagte prosjekter og håpet om en barnefri kveld på vent. Tidligere var det bekkenløsning, manglende energi og en tung kropp som skapte husarresten, nå er det den nyvunnede statusen som eneveldig matstasjon. Og for virkelig å understreke ulikestillingen, så har Mor natur laget det slik at den samme gamle traveren får vondt i hjertet av å være borte fra barnet i mer enn et par timer.

Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv… vel, ikke helt som han pleier. Men likevel! Det hele er så enormt lite likestilt at det er nesten så man får lyst til å insistere på å ha hele permisjonstiden selv. Har man ikke fortjent såpass, sånn som man har slitt og holdt på i månedsvis? Men så er det jo bare det, at selv om Mor natur har laget det adskillig mer strevsomt å få barn for kvinner enn for menn, så blir foreldreskapet neppe særlig mer likestilt hvis far plasseres på sidelinjen mens mor har den fulle og hele kontroll på hjemmebane.

Sukk.

Illustrasjon: Chien-Yu Kuo

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

15 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Mor og far og barn | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, kvinner, likestilling i praksis, Livet liksom, menn, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on May 2, 2011