Sånn, da er det gjort. Den aller første nybakt-mamma-på-byen-uten-mann-og-barn-kvelden er overstått og overlevd og gjennomført med brask og bram. For anledningen hadde jeg på meg en riktig så ammeuvennlig kjole, veske med gullpaljetter som bare inneholdt mine ting (ikke en eneste bleie, ingen våtservietter, gulpekluter, rene bodyer, leker eller noe av det andre stæsjet jeg drasser rundt med for tiden) og upraktiske ballerinasko av liksom-silke.

Etter en overraskende vellykket legging av junior i sjutiden, syklet jeg lykkelig av gårde mens jeg hørte på en gammel spilleliste med skikkelig jentemusikk på iPoden. Det føltes deilig uansvarlig - og jeg hadde helt glemt hvor fantastisk det er å sykle i sommer-Oslo!

Så drakk jeg rødvin på en uteservering og prøvde alt jeg kunne å snakke minst mulig om verdens fineste gutt og etterpå dro vi og så Fagottkorets sommerforestilling og hele kvelden var jeg bare, bare meg. Uten barnevogn. Uten grining. Uten bleieskifting og amming og kosing og finne-på-i-farta-sanger. Bare meg, i fin kjole og upraktiske sko og med håret løst fordi det var ingen i nærheten som hadde planer om å dra i det uansett.

Hvis jeg ville kunne jeg gå i trapper. Jeg kunne bare spasere opp en hvilken som helst trapp uten å ha noe spesielt å bære på og uten å prøve å lokalisere nærmeste heis. Hvis jeg ville kunne jeg gå på verdens trangeste toalett, jeg kunne smyge meg mellom mennesker, gjennom en smal passasje eller under et bord. Hvis jeg ville. Jeg kunne snakke med voksne folk om voksne ting uten å bli avbrutt, være ute seint om kvelden og bare kjenne etter hva akkurat jeg hadde lyst til. Og hvis jeg ville spise is av beger hadde jeg to ledige hender til det, for ingen av dem var opptatt med å trille barnevogn.

Det var så fint! Det var nesten som i gamle dager og jeg tenkte at en gang - for slett ikke særlig lenge siden - så var det sånn livet mitt var. Hver dag var det sånn, at jeg var bare meg og kunne gjøre akkurat som jeg ville. Det er rart, for det føles som at Bolla har vært her bestandig selv om jeg vet at han bare har levd fire små måneder ute i verden.

Og når kvelden var over og jeg fortet meg hjem igjen til gutta mine så var jeg glad for at livet er annerledes nå. Jeg vil ha flere alenekvelder, det var vidunderlig å være bare meg i noen timer, men det er også magisk å komme hjem og legge seg inntil en bitteliten, sovende bylt mens man hvisker “ikke si det til noen, men mamma har savnet deg, lille venn.”

Illustrasjon: Wren Design

19 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

5 Comments | In: Livet liksom, Mor og far og barn | tags: fagottkor, familie, Livet liksom, Mor og far og barn, oslo, selvinnsikt, sommer. | # | By Frøken Makeløs on June 24, 2011

Jeg går mye tur for tiden og da blir man etterhvert litt lei av å gå på de samme stedene. Akerselva og parkene, Botanisk hage, Bygdøy og Sognsvann er finfine turområder men jeg trengte noe nytt. Og det viser seg at det er lite som slår mammapermisjon når det gjelder å bli kjent med byen sin! Jeg har plutselig oppdaget hvilken perle Nordre gravlund er. Jovisst er det en kirkegård, men helt uten den creepy følelsen. Vi snakker lange, vakre alléer, hyggelige benker å sitte på, et lite kapell, minnesmerker for falne soldater, diakonisser og medlemmer av NKP, pluss graven til Rudolf Nielsen. Og en drøss med andre folk så klart, som ikke er like kjente. Så kan man gå der og kikke på gravsteiner og oppdage navn man aldri har hørt før og spekulere på slektsforholdene i familiegravene mens man kjenner på den roen og freden som alltid finnes på sånne steder.

Dessuten har jeg oppdaget kolonihager. Du store min! Hvordan kan jeg ha bodd åtte år i Oslo uten å ha besøkt en eneste kolonihage? Her har jeg gått rundt og trodd at de var stengt for allmennheten, men neida - hele sommerhalvåret kan hvemsomhelst trave inn og nyte de små oasene. Foreløpig har jeg besøkt Etterstad kolonihage på Kampen (helt fantastisk!), Sogn kolonihage ved Ullevål (fin, men litt for striglet for min smak) og Rodeløkken kolonihage ved Sinsen (helt på høyde med Etterstad). Det føles som jeg har oppdaget en hemmelighet jeg nesten ikke har lyst til å si bort, men så gjør jeg det likevel. Besøk en kolonihage! Kikk på de små hagene, studér hyttene og beundre menneskene - de kan knapt observeres sittende. Maken til virksomme og flittige folk skal man lete lenge etter!

Nå på søndag er det selveste kolonihagedagen, med kaffesalg og åpne hytter og staudekurs og jubalong i alle hagene. Da skal jeg ta med meg den lille familien min på hagetur og nyte synet av knudrete gamle epletrær og hengekøyer og rhododendron. Det blir så fint!

Hvor liker du å gå tur - med eller uten barnevogn?

Forøvrig: Mammadamen er med og lager Osloguide for aktive småbarnsforeldre - et forbilledlig tiltak! Hvis du har noen tips om barnevennlige steder i Oslo som du syns bør være med i boka kan du legge igjen en kommentar hos henne. Etter å ha lest Kaffedamens anbefaling i kommentarfeltet der borte planlegger jeg nå å sjekke ut Svartdalsparken, som jeg aldri engang har hørt om før. Yay for nye oppdagelser av egen by!

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Livet liksom | tags: bolla, hverdag, kolonihage, Livet liksom, nordre gravlund, oslo, trilletur. | # | By Frøken Makeløs on June 17, 2011

I dag tenker jeg på Amelie78, som akkurat nå gjennomgår den største sorg. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det kan være, jeg vet hvilket sjokk det var da vi mistet lille embryo i uke 12 i fjor - og hvordan er det da å miste et barn etter fullgått svangerskap? Det er umulig å forstå, det er for stort og altfor, altfor vondt.

Jeg har fulgt Amelie så lenge at det føles som jeg kjenner henne selv om vi aldri har møttes. Hun skriver nært og varmt og deler raust sine filosofiske betraktninger og lykkelige hverdagsglimt med alle som vil lese. Nå har hun og familien det vondere enn noen burde få oppleve og jeg er stum og tom for ord.

Da jeg leste teksten hennes i dag kunne jeg høre lille Bolla vår som lå fornøyd i babygymen sin og pludret. Livet er så skjørt og urettferdig noen ganger, det er nesten ikke til å fatte. Ta vare på hverandre, alle sammen. Lov meg det i dag.

Illustrasjon:Kkarden

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Livet liksom | tags: blogganbefalinger, Gravidegreier, Livet liksom, urettferdig. | # | By Frøken Makeløs on June 2, 2011

Allerede i prøvetiden begynner alkoholforbudet. Hver måned består av fjorten dager uten alkohol og fjorten dager hvor det er lov å drikke, og her er det om å gjøre å ha flaks med hvordan fredagspilsene, pubquizzene og festene plasserer seg i syklusen. Så følger tre måneder med sosial unntakstilstand, konstant kvalme og en trøtthet som gjør at man bare såvidt klarer å skrape seg hjem fra jobb før man kollapser på sofaen. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Så kommer resten av graviditeten, med alle dens vidunderlige bivirkninger. Man forsøker å håndtere bekkenplager, søvnløshet og hovne ben, kjente og ukjentes forventninger til og meninger om en selv som vordende mor samtidig som man strever med å kle på en kropp som på ingen måte ligner på den man pleide å ha. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Til slutt er det tid for fødsel. Det er - selvfølgelig - det aller vondeste man har vært med på. Ever. Men så! Så skulle man kanskje tro, hvis det var noen rettferdighet her i verden, at stafettpinnen kunne gis videre til det medlemmet på laget som de siste ni månedene hadde fått sin skjønnhetssøvn og fått dekket sine sosiale behov - en ny løper som frisk og uthvilt kunne ta fatt på neste etappe med oppsamlet energi og pågangsmot. Men neida! Mor natur er tydeligvis ikke opptatt av rettferdighet.

Dermed er det den samme gamle traveren som får legge nye måneder med dårlig søvn til regnskapet. Det er den samme løperen som får streve med såre brystvorter, løpske hormoner, barseltårer, nattesvette og generell tåketilstand - og den samme løperen som fremdeles må sette sitt sosiale liv, sine planlagte prosjekter og håpet om en barnefri kveld på vent. Tidligere var det bekkenløsning, manglende energi og en tung kropp som skapte husarresten, nå er det den nyvunnede statusen som eneveldig matstasjon. Og for virkelig å understreke ulikestillingen, så har Mor natur laget det slik at den samme gamle traveren får vondt i hjertet av å være borte fra barnet i mer enn et par timer.

Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv… vel, ikke helt som han pleier. Men likevel! Det hele er så enormt lite likestilt at det er nesten så man får lyst til å insistere på å ha hele permisjonstiden selv. Har man ikke fortjent såpass, sånn som man har slitt og holdt på i månedsvis? Men så er det jo bare det, at selv om Mor natur har laget det adskillig mer strevsomt å få barn for kvinner enn for menn, så blir foreldreskapet neppe særlig mer likestilt hvis far plasseres på sidelinjen mens mor har den fulle og hele kontroll på hjemmebane.

Sukk.

Illustrasjon: Chien-Yu Kuo

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

15 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Mor og far og barn | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, kvinner, likestilling i praksis, Livet liksom, menn, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on May 2, 2011

Det er vittig hvor mye biologi man faktisk er - jeg er tydelig programmert til å ha temmelig høye tanker om eget avkom. Og selv om jeg da altså rasjonelt sett vet at det muligens ikke er den helt objektive sannheten, så er jeg likevel fullstendig overbevist om at Bolla er den aller sterkeste, vakreste og mest oppvakte lille babyen i hele verden. Virkelig. Jeg ser andre unger og tenker “jaja, han var jo ganske søt - men sønnen min er helt opplagt mye finere” og på helsestasjonen er jeg intenst opptatt av at legen skal få se hvor uvanlig høyt ungen min klarer å løfte hodet sitt fra mageleie. Bolla er ganske enkelt både sterkere i kroppen og kvikkere i blikket enn noen annen sju-ukers-baby.

Helten planlegger at ungen vår skal bli verdenspresident når han blir stor, han skal bare være profesjonell golfspiller noen år først for å sikre inntekten. Disse planene ler jeg selvsagt av - men det er klart; hvis det nå engang var sånn at noen skulle kunne bli verdenspresident så ville det i grunnen ikke overraske meg det minste om det var vår lille Bolle som påtok seg vervet. Han er jo tross alt en godt over gjennomsnittlig makeløs liten gutt.

9 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

4 Comments | In: Mor og far og barn | tags: familie, Helten, Livet liksom, Mor og far og barn, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on April 13, 2011

Helten skal noen dager til London (business and pleasure) og jeg skal forsøke meg som alenemor. Det blir sikkert både ensomt og hektisk, så det er åpenbart at jeg fortjener en gave fra det store utlandet når far i huset kommer hjem. Men spørsmålet er bare hva?

Det beste hadde jo vært om han hadde klart å finne noe fint helt på egenhånd men ettersom Helten er av den type mann som nærmest er allergisk mot butikker og liker best gaver som er rene bestillinger, er det antagelig best å sende med ønskeliste. Det må være noe jeg vet at finnes i London, som ikke finnes her eller som i det minste er adskillig billigere der borte. I tillegg må det kunne fraktes hjem på en fornuftig måte, så ny sofa eller noen liter fancy iskrem må nok dessverre utgå.

Kloke tanker og gode idéer mottas med stor takk!

Illustrasjon: Catounette

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Livet liksom | tags: ferie, Helten, Livet liksom, reise. | # | By Frøken Makeløs on April 3, 2011

Det går stadig fremover med oss. Poden viser seg for eksempel å være eksemplarisk når det gjelder å sove om natten. Den siste uken har vi lagt han i åttetiden og da sover han stort sett til seks-sju morgenen etter, bare avbrutt av matpauser. Riktignok hender det rett som det er at jeg sovner samtidig med han, men likevel. Strålende! Ulempen er at han ikke er særlig flink til å sove på dagtid, bortsett fra i vogna. Og selv om jeg er glad i å gå, så synes jeg likevel det blir litt i overkant å gå tur i mange timer hver dag, dessuten vil jeg så veldig veldig veldig gjerne ha ørlite tid for meg selv i løpet av dagen.

Joda - jeg vet veldig godt at jeg kan lese avisen og sjekke Facebook og vaske klær hver dag resten av mitt liv og at Sverre ikke kommer til å være liten baby resten av mitt liv og at jeg følgelig burde nyte hvert sekund med han nå og ikke drømme om avislesing, men likevel blir jeg en mye hyggeligere mamma og menneske om jeg får bittelitt babyfri hver dag.

Så nå prøver jeg å gå tur i en times tid og så krysse fingrene veldig hardt for at han fortsetter å sove en time - eller kanskje halvannen! - når vi kommer hjem. Det lykkes noen ganger, andre ganger ikke, og hvis jeg hadde vært en sånn que sera sera-aktig type så hadde det sikkert ikke plaget meg. Jaja, ikke noe babyfri i dag, det går sikkert bedre i morgen. Dessverre er jeg ikke sånn, jeg liker å vite hva jeg har i vente, pluss at jeg virkelig intenst hater å være på bussen eller i butikken eller på trilletur når ungen skriker. Det gjør noe med stressnivået mitt som umulig kan være sunt.

Følgelig føles det som at jeg beveger meg på glass for tiden. Holder det? Holder det? Kommer det til å knuse? Hørte jeg det knaket litt i glasset der borte? Er det krise nå? Raser alt sammen?

Eller eventuelt slik: Gløttet han på øynene nå? Holder han på å våkne eller er han bare i den lette søvnen? Er han for varm? For kald? Våkner han hvis jeg tar av han lua - eller våkner han hvis jeg lar være? Kjære vene, har han sola i øynene? Da kommer han til å våkne! Idiotiske sol som skinner ned i vogna, jeg må prøve å lage skygge foran øynene hans. Neinei, det funker ikke, jeg må snu vogna… Hvorfor blåser det sånn i dag, det blåser jo inn i vogna! Aaarg, duste-vind. Duste-vær som ikke skjønner at jeg har en baby som må sove.

Hvorfor bråker de folka sånn? Hvorfor står bussen så lenge på holdeplassen, poden trenger bevegelse og motordur, ellers våkner han jo! Hvorfor er det så mange folk i kø her, kan ikke den kassedama jobbe litt fortere da? Hallo, ungen kommer til å våkne! Hørte jeg et grynt? Så jeg en bevegelse? Kjære snille vakre vene, nå er vi jo snart hjemme, han kan ikke våkne nå!

Oh, the joys. Jeg får melde meg på happy-go-lucky-skolen tror jeg, eller eventuelt be om medisiner mot magesår og høyt blodtrykk først som sist.

11 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

23 Comments | In: Mor og far og barn | tags: familie, Livet liksom, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on March 31, 2011

På torsdag denne uka satt jeg med puppen ute fra klokka 15 til 22 og holdt på å gå fullstendig fra konseptene - hvis fredagen hadde vært på samme måte tror jeg nesten jeg hadde mistet vettet permanent. Noe måtte gjøres og Google er min venn.

Dermed oppdaget jeg Dunstan Baby Language, som jeg såvidt hadde lest om - og avskrevet - på noen av disse uunngåelige mammaforumene rundt omkring. Greia er at en australsk dame (Priscilla Dunstan) mener å ha avdekket fem ulike babylyder som har hver sin unike betydning; sulten, må rape, luft i magen, trøtt, ukomfortabel. Disse lydene lager visstnok alle babyer fra 0-3 måneder og er egentlig bare reflekser på lik linje med suge, gripe osv. Min første reaksjon var at det hørtes ut som new age mumbo jumbo.

Men når man blir desperat nok så prøver man jo alt. Og jeg er jo heller ikke kommunikasjonsrådgiver for ingenting - tanken på å kunne skjønne hva poden prøver å fortelle meg var så veldig forlokkende. Så i helgen har vi testet det ut og gjett hva? Det funker!! Jeg føler meg som Helen Keller ved vannpumpa. Ikke bare har vi nå en adskillig mer fornøyd baby, men det er også aldeles nydelig for slitne mammaer å ha i det minste en illusjon av at man forstår hva ungen vil.

Ok, jeg skjønner hvis du ikke er overbevist - det hele høres jo ørlite fishy ut. På den annen side; alle erfarne mammaer og andre eksperter er tilsynelatende skjønt enige om at etterhvert som man blir kjent med babyen sin så vil man også forstå hva den skriker for. Det er med andre ord utbredt aksept for at babylydkoden faktisk kan knekkes. Så hvorfor skulle det ikke kunne være én kode for alle nyfødte? De fleste bevegelsene de gjør på den alderen er jo temmelig like - da kan vel lydene de lager være det også?

Nei, jeg vet ikke jeg - og egentlig må jeg innrømme at jeg gir litt blanke. Så lenge det funker, spiller det i grunnen mindre rolle om det sånn rent vitenskapelig er sant eller ei.

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

19 Comments | In: Livet liksom, Mor og far og barn | tags: anbefale, dunstan baby language, familie, fine ting, Gravidegreier, Livet liksom, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on March 27, 2011

Jeg ser det snør ute, men det angår ikke meg. Alt utenfor vinduene våre er ganske uinteressant; her inne har jeg alt jeg trenger. En snill kjæreste og nybakt pappa - og verdens aller fineste lille gutt.

Tiden er ikke lenger våkne dager og netter med søvn, tiden er døgn som flyter inn i hverandre. Vi sover når vi kan og er våkne når det trengs. Livet er babygulp, babypromp og babyskrik. Melkespreng, såre brystvorter og barseltårer. En liten gutt som sover så uendelig fredelig og en lykke så stor at det nesten ikke går an.

Helten fyrer i ovnen, skifter bleier, handler mat og lager middag - og jeg ammer, ammer og ammer. Sammen prøver vi å bli kjent med det nydeligste mennesket vi noen gang har møtt.

Lille venn, mamma elsker deg sånn.

53 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

77 Comments | In: Gravidegreier, Mor og far og barn | tags: familie, fine ting, gravid, Gravidegreier, Livet liksom, lykkelig, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on March 1, 2011

♥ Libris i Grensen er den ultimate gravidebokhandelen. Når du først har karret deg opp til tredje etasje (easy-peasy-lemon-squeezy for folk som daglig forserer fem etasjer med trapper før man er vel hjemme) så vil du se at de har plassert en finfin sofa/seng rett ved hylla med alle bøkene om graviditet og barn. Der kan man sitte i fred og ro og lese alt hjertet begjærer om halsbrann og fødselsangst og barneoppdragelse. To meter til venstre for sofaen finnes et toalett til fri avnyttelse, hvis du trenger å tisse. Og det gjør du jo, stadig vekk.

♥ Folk reiser seg ikke for gravide på buss-bane-trikk i Oslo. Det har hvertfall ikke skjedd meg en eneste gang i løpet av graviditeten. Men jeg legger godvilja til og tenker at folk er mer blinde enn slemme, siden jeg for tiden traver rundt med en diger svart jakke som tross alt skjuler den ikke-altfor-store gravidemagen min ganske godt.

♥ Blindhet og ikke vond vilje må også ha vært grunnen til at butikkdamen på tidligere nevnte Libris lurte på om boken jeg kjøpte skulle være en gave. Det var en bok om fødsel. Jeg var da tre uker unna termin. Doh!

♥ Hvorfor-hvorfor-hvorfor gidder noen menn å ha store kulemager? Det er jo så helt utrolig upraktisk, jeg kan ikke forstå hvordan noen kan orke å ha det frivillig og på permanent basis. Jeg får knapt på meg sko uten hjelp, kommer ikke inntil spisebordet når vi skal spise middag og frykter at jeg ser ut som jungelkvinnen fordi magen og vaskeservanten kræsjer når jeg prøver å lene meg inntil speilet for å nappe øyenbrynene.

♥ Til info: Det viser seg at nedtellingen på NRK faktisk ikke dreier seg om min termindato men om et eller annet ubetydelig VM. Jeg vet, det er sjokkerende.

Illustrasjon: Paola Mattera

13 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

19 Comments | In: Gravidegreier | tags: gravid, Gravidegreier, Livet liksom. | # | By Frøken Makeløs on February 15, 2011