Mat er morsomt. Joda, det er det. Menn er også morsomt, sånn stort sett. Ellers er det nok ikke så mye som forener disse to, tror du kanskje. Så feil kan man ta!
Tenk på kjæresteforhold og mat for eksempel. Jeg er single, ergo er jeg slank. Det stemmer sånn noenlunde, la oss ikke hefte oss ved detaljer. Da blir jo alt så grusomt kjedelig! Det er hvertfall sånn at jenter spiser sunnere når de er alene enn når de har kjæreste, og med menn er det motsatt. Dette har de forsket på, så det er hvertfall helt sikkert sant. Alle vet jo at jenter spiser salat hele tiden og at menn bare spiser burgere og biff med bernaise. Ok, det er kanskje ikke helt sant, men det er hvertfall sant at det hender oftere at jenter laget salat til seg selv når de er alene enn at gutter gjør det. Og ingen av mine venninner (tror jeg) lager biff til seg selv til middag. Dessuten har svært mange av mine venninner fått seg et lite samboertillegg. Ikke alle, må jeg nå skynde meg å si, i tilfelle noen av dem skulle slumpe til å lese denne posten. Jeg er så pysete i dag at jeg ikke tør å fornærme noen (jeg kjenner). Men mange av dem har lagt på seg pittelitt etter at de begynte å spise kjærestens burgermiddager i stedet for sine vanlige grønnsaker.
Mer om mat: Mat er kjemi. Min kropp er enormt mottakelig og sensibel for denne typen kjemi. For eksempel forsover jeg meg hvis jeg spiser knekkebrød sent på kvelden. Jeg antar at det er fordi at kroppen min da jobber som en galning hele natten med å fordøye alle knekkebrødene, så når ringeklokken tuter om morgenen så er den stakkars skrotten helt utslitt etter alt arbeidet og nekter å stå opp.
For et drøyt halvår siden fikk jeg påvist intoleranse mot en rekke vanlige matvarer. Stakkars deg, sa folk da, som ikke kan spise alt det vi kan. Neida, sa jeg. Det er ikke synd på meg nå lengre. Før, da jeg hadde vondt i magen hver dag, da var det litt synd på meg.
En av de tingene jeg reagerer på er kumelk. Det gjør at jeg blant annet ikke kan spise is, noe min niese på fire og et halvt år er enormt fascinert av. Hele verden spiser jo is - absolutt alle hun kjenner, unntatt tante. Jeg tipper det er omtrent det samme som at mine kusiner ikke liker brus. Det var hvertfall det rareste jeg visste om da jeg var liten.
Sist gang jeg var hos den legen som følger opp dette matgreiene mine, så sa hun at nå hadde jeg vært så flink og fulgt nazi-matregimet i et helt halvt år, så nå kunne jeg begynne å tøyse litt med maten hvis jeg ville. Gjett om jeg ville! Jeg spiste brødskiver (som jeg heller ikke tåler) med ost til det kom tytende ut av ørene på meg. Det gikk supert. Helt til det ikke gikk så bra lengre. Jeg mistet all energien min og kroppen blåste seg opp som en liten ballong. Så da sluttet jeg med brødskivene med ost og nå hopper jeg rundt på kjøkkenet med min flate mage mens jeg tar oppvasken og synger grusomt høyt sammen med Dixie Chicks.
For noen år siden kjøpte jeg en fabelaktig bok som heter Jentemat. Den handler om hvorfor kvinner trenger annen mat enn menn og jeg har lest den flere ganger for jeg syns den er så enormt bra. Herved anbefalt! I den boken kommer sammenhengen mellom mat og menn (og kvinner) veldig tydelig frem. Forfatteren mener at kvinner trenger annen mat enn menn fordi genetisk sett har vi forandret oss svært lite siden steinalderen, og på den tiden levde menn og kvinner fundamentalt ulike liv. Menn gikk på jakt og spiste det de drepte (derav hangen til burgere og biff) og kvinner lusket rundt hulehjemmene sine og spiste frukt, nøtter, bær og urter som de fant i nærheten (derav alle salatene).
Den aller beste teorien i Jentemat handler om hvorfor kvinner liker å shoppe mens menn liker å se fotball på tv. Det er latterlig enkelt å forstå når du først får det forklart: Kvinner har siden steinalderen hatt behov for å finne mat som står stille. Det er ingen epler som hopper opp og ned og roper “her er jeg!”, og derfor har kvinner evnen til å gå inn i en klesbutikk og lynkjapt se om det er noe der av interesse. Menn derimot, syns shopping er dørgende kjedelig ettersom det ikke er noe som beveger seg. De er jo vant til å sitte stille i timevis og vente på at et eller annet dyr skal komme luskende som de kan drepe. Fotballreferansen her bør være åpenbar; menn sitter helt også da helt stille og ser på at noen springer frem og tilbake (på skjermen).
En siste historie fra Jentemat: Forfatteren har en teori om at det er viktig å kickstarte seratoninnivået i hjernen tidlig på dagen, altså til frokost. Hva er seratonin? Det er en transmittorsubstans i hjernen som blant annet trøster, beroliger, oppmuntrer, styrer mye av apetitten og gir deg bedre søvn. Og jenter er visstnok svært mye mer følsomme for variasjoner i seratoninnivået enn gutter (shocker?). Jeg skal unngå å gå inn på all kjemien her (les selv i boken!), men poenget er hvertfall at hvis du spiser proteinfattig frokost (massevis av frukt, for eksempel) så gjør det at kroppen kan lage mer seratonin og du blir blid som en sol hele dagen. Jeg testet ut dette rett etter at jeg kjøpte boken. Og en lørdag da vi skulle jobbe overtid hele dagen, var det en av kollegaene mine som lurte på om jeg hadde hatt en sånn fruktfrokost som jeg hadde snakket om de siste dagene. Det hadde jeg. Og derfor var jeg strålende fornøyd der jeg stod og var byråkrat på luselønn tidlig en lørdag morgen. Det kaller jeg kjemi!
Det er altså ikke bare barn som har spist fire sjokolademuffins og en halv godtepose og som derfor løper som galninger fire cm over gulvet som blir påvirket av maten. Det som er dumt er at vi spiser så mye forskjellig mat gjennom en dag eller en uke at det blir vanskelig å vite hvilke reaksjoner som skyldes hva slags mat. Men det er fryktelig spennende å finne litt ut av det. Det handler jo om så mye mer enn at man legger på seg av fett og sukker - vi er virkelig hva vi spiser. Og det er noe av det aller mest fascinerende jeg vet om. Det, og så menn da.
4 Comments | In: Gamle og nye perler, Livet liksom, Singlesnakk | tags: evolusjon, mat, menn, Singlesnakk, teori. | # | By Frøken Makeløs on May 30, 2007
Mat og følelser henger sammen, sånn er det jo bare. Det er en naturlov som har bestemt at man er nødt til å spise når man er lei seg, og spise når man er glad, og få dårlig samvittighet når man har spist for mye og føle seg flink når man har spist (litt for) lite. Er det ikke?
Jeg liker denne posten!
