Et nytt moment har dukket opp i mitt daglige morgenrutine; kleskrise. Altså, her har man brukt årevis på å perfeksjonere garderoben slik at den både reflekterer smak og stil og i tillegg skjuler og fremhever akkurat det den skal skjule og fremheve.
Så blir man smelt på tjukka og vips har man en helt annen kropp som skal kles på. Den nye kroppen passer slett ikke inn i de gamle favorittklærne, som dermed må forvises til en ensom tilværelse i en trang og mørk loftsbod. Kjoler som har blitt for trange over puppene (foreløpig skriver jeg tre bh-størrelser større, det er faktisk sykt) må følge skjørt som ikke lenger passer over magen og topper som brått har blitt altfor korte.
Dermed sitter man igjen med et usselt restelager av klær som aldri har vært og aldri kommer til å bli favoritter som man forsøker å smøre sammen til noe presentabelt hver morgen før man går på jobb. Det er for seint å kjøpe nye klær i vanlige butikker og for tidlig å kjøpe mammaklær (jeg har listet meg gjennom mamma-avdelingen på H&M et par ganger, liksom tilfeldig, og sjelden følt meg så patetisk. Hva gjør hun her, liksom). At man - tidligere dronning av maratonshopping - plutselig blir besvimelsestrøtt etter bare en liten halvtime i klesbutikker, gjør heller ikke saken noe bedre.
Så da står man der enda en morgen foran speilet og gjennomgår sin daglige kleskrise hvor man forkaster det ene plagget etter det andre til det bygger seg opp en gigantisk kleshaug på senga, mens man klyper seg selv litt i magen og innser at det neppe er mulig å komme lengre inn i den urkjipe “feit eller gravid”-fasen.
Og mens tårene presser på og det liksom ikke er noen i hele verden som ser verre ut og som det er mer synd på enn en selv så har man likevel fremdeles akkurat nok selvinnsikt til at man klarer å tenke stakkars dem som er alene. Stakkars, stakkars dem som, midt i den verste graviditetshysteriske selvopptatthetskrisa, ikke har noen som tar seg tid til å holde rundt dem, kysse bort tårene og hviske med overbevisning: Du er nydelig.
Det var litt for mange som ønsket seg en gjestelisteplass på OFW-visningen til Bouquet til at jeg kunne gi dere plasser alle sammen, så jeg har tatt en aldri så liten loddtrekning. Hei hurra for Strikkelaura og Fru Storlien som vant!
Hvis dere to nå bare er greie og sender meg navnene deres på mail (frokenmakelos at gmail.com) så skal jeg videreformidle til designeren og be henne sette opp dere (pluss en hver) på gjestelista.
Håper det blir bra, fortell meg gjerne hva dere syns om visningen!
Jeg har fått mail fra en dame som heter Ankita Bhatia Dutta. Hun debuterer på Oslo Fashion Week nå i august med merket Bouquet og har - smart som hun er - sendt mailer til et ukjent antall bloggere og invitert oss på visningen sin. Lurt!
Dette sier hun selv om kolleksjonen sin:
It is an amalgamation of Indian fabrics, embroidery and cutting edge western trends that speak the international language of fashion. The collection consists of designs full of covetable separates, many with exquisite hand embroideries, quilting, and beading that could only be done in India but have true global appeal.
Fabulously rich garments, exquisite techniques, exotic backdrop and oodles of energy- here’s a show you wouldn’t want to miss.
Showet er torsdag 19. august klokka 17 på Oslo Kongressenter (Youngstorget). Dessverre har jeg ikke anledning til å gå selv, men hvis dere er interessert så er det bare å skrike ut i kommentarfeltet og så kan jeg videreformidle navnene deres til henne. Da havner dere på gjestelista og greier, det er jo stas! Jeg har i utgangspunktet fått lov til å sende henne fire navn, så to + to høres jo rimelig ut.
Nylig har jeg blitt gammel og klok. Ja, det er faktisk sant - jeg har hatt bursdag og er nå offisielt halvveis til søtti. Det er litt deprimerende å tenke på fordi jeg tror den neste halvdelen kommer til å gå så sinnsykt fort men så kommer jeg på at det jo er nøyaktig like langt som hele livet mitt til nå, og det syns jeg i grunnen har vart ganske lenge og inneholdt en hel masse forskjellige greier. Så da er det bare om å gjøre å ikke la de neste 35 årene swushe forbi i ren rutine, for det er jo da tiden virkelig løper fort. Ferievennens beste triks for å hindre at tiden løper fra han er å kjede seg - for da går jo tiden dødssakte. Samtidig er jeg usikker på om jeg egentlig er så keen på å kjede meg i 35 år bare for at årene skal vare lengst mulig, så vi får se hva jeg ender opp med å gjøre.
Men tilbake til dette med klok. Jeg innser stadig mer at jeg de siste tiårene har gjentatt meg selv med påstander om trender jeg aldri noensinne vil gi etter for. Det begynte allerede på barneskolen da jeg friskt proklamerte at jeg aldri noengang kom til å iføre meg slengbukser. Det var jo SÅ stygt. Enter: frikeperiode på gymnaset og plutselig stod jeg der en dag iført cordbukser med udiskutabel sleng. Akk. Siden har det gått slag i slag.
I disse dager er min soleklare favorittbukse - etter uansvarlig mange bomkjøp - saggejeans med klaustrofobisk trange bein. Det er en passe weird kombinasjon som utrolig nok funker som bare det. Hvertfall akkurat nå. For jeg innser at buksa er langt mer kul, praktisk og comfy enn den er kledelig - og at jeg ganske sikkert kommer til å se tilbake på den med like stor stolthet som jeg nå minnes klumpete nittitallsko og dongeribukser med innsydde stoffremser i sidene.
Så i alderdommens klokhet: Jeg ser ikke lenger noen grunn til å tro at jeg vil klare å motstå det neste noen bestemmer at er trendy. Og det neste. Og det neste. Det er vel i grunnen bare å velte seg over på siden og la de ukledelige motebølgene skylle over meg. Onepiece, anyone?
Er det bare mitt hår som er helt crazy banana for tiden? Jeg har vurdert å legge frisøren min for hat, men så kom jeg på at det kanskje rett og slett er været som har skylda. Månedsvis med kald og tørr vinter har vel strengt tatt aldri vært noen vidunderkur for hverken hud eller hår.
For tiden er det jeg pleide å kalle hår enten knusktørt og elektrisk eller møkkete og fett, det er liksom ingen mellomting. Jeg har prøvd å føne, jeg har prøvd å la det lufttørke. Masse guffe, nesten ingen guffe. Løst, eller oppsatt. Vaske ofte, vaske sjelden. Ingenting hjelper.
Hmpfr, det er vel bare å innse nederlaget, tjore fast lokkene i en permanent Sunday bun, dra på seg lua og vente på våren.
Oppdatering 4. mars: I dag har jeg testet ut shampooen Big fra Lush, som @hvorforikke tipset om i kommentarfeltet. Fantastisk! håret mitt er nå føyelig og mykt med masse volum. Løp og kjøp!
Jeg har hjemmeeksamen for tiden (multimedial nettjournalistiskk på Høgskolen i Bodø) og har derfor hengt rundt på Oslo Fashion Week og prøvd å late som jeg er fotograf. Ish. Jeg fikk til og med snoket til meg gjestelisteplass på tre av visningene (Soyaaulait, Iis of Norway og Kristar Design), noe som var like unødvendig i år som det var essensielt i fjor. Oh well. En egen stol som er reservert for meg (med navnet mitt på) på motevisning er jo stas okke som!
Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av de ulike kolleksjonene, dere kan heller se bildeserien jeg har laget fra visningen til Kristar Design og bedømme selv. Musikken er forøvrig laget av Tryad og publisert under CC-lisens, bare så det er sagt også.
Gårsdagens antrekk er enten Chanelsk eller et resultat av latskap. Comfy er det uansett.
Bukse fra H&M (herreavdelingen), bluse fra H&M, arvet genser, ankelstøvletter fra Bianco.
Nå har jeg endelig somlet meg til å se Coco avant Chanel, og selv om jeg alltid syns sånne vakre (franske) artsy filmer er litt treige og kjedelige, så innser jeg at den muligens gjorde litt inntrykk likevel. For dagen etter befant jeg meg plutselig i prøverommet på herreavdelingen av H&M.
Der var det comfy klær, der! Hvorfor skal damebukser alltid være så lave på livet, og genserne alltid så korte - sånn at man går hele dagen og drar og drar i genseren for å unngå å få glipe på midten? Hvor vanskelig kan det være å lage gensere som er lange nok?
Chanel var jo damen som påpekte nettopp dette at dameklær var både upraktiske og ubehagelige, og introduserte blant annet bukser og enkle kjoler for kvinner. Så enten har jeg brått havnet i en oh-so trendy Chanelsk fase, eller så har jeg bare blitt litt lat og gidder ikke å bruke dagene mine på å dra i genseren og trekke inn magen. Kan dette være begynnelsen på samboer-forfallet, mon tro?
Det skal nevnes at jeg knapt har gått med høye hæler overhodet siden i sommer, så det er nærliggende å helle mot latskapsteorien. Men siden den andre teorien høres veldig mye bedre ut, så bare bestemmer jeg meg for at det er det jeg er. Fashion-frøken, for tiden med en hang til Chanelsk komfort.
Jeg er i innspurtsfasen før eksamen på studiet i disse dager, derfor får dere et gammelt antrekksbilde fra i sommer. Ah, bare legger og ballerinasko! Det var tider det.
Kjolen er fra Resteröds, blusen og cardigan fra H&M, vesken husker jeg ikke, skjerfet og skoene fra Indiska.
Altså. Jeg er ikke sur, jeg er bare litt trøtt. Ok, veldig trøtt da. Støvletter fra Din Sko, skjørt fra Twisted (Bergen), arvet genser, bluse og kåpe fra H&M, skjerf fra Lindex og veske fra Sjarm.
