Gårsdagens antrekk 130709
Cardigan fra H&M, kjole fra BikBok, blomstrete sko fra Indiska
og veske fra.. argh, hva het den butikken igjen da?
Jeg liker denne posten!Gårsdagens antrekk 020709
Kjole fra Oasis. Merkelig misfornøyd fjes. Nuf said.
Gårsdagens antrekk 220609
Sukkersøt vestkantpike i rosa og hvitt, med perleøredobber og mammas gamle fake Chanelveske. Dessuten har jeg kjole fra S’nob, sko fra Din Sko, armbånd fra Sjarm og cardigan fra H&M.
OFWs såkalt åpne visninger
Da jeg oppdaget at Oslo Fashion Week hadde åpnet de fleste av visningene sine for hvem-som-helst, ble jeg hoppende glad. I går hadde Världens Sämsta Bassist og jeg tenkt oss på Fam Irvoll og møtte optimistiske opp på DogA en halv time før det hele skulle begynne. En ikke altfor håpløs lang kø førte frem til tre jenter hvis eneste oppgave syntes å være å finne ut om du var på gjestelisten eller ei. Det var vi ikke og ble følgelig henvist opp i andre etasje hvor vi skulle få lov til å stå og se ned på selve visningen. Jeg himlet antagelig temmelig høylydt med øynene over denne beskjeden og fikk derfor med meg et “det er en bar der oppe.. tror jeg” på vei opp trappen.
Rommet som vi vanlig dødelige uten gjestelisteplass ble forvist til, hadde riktignok en bar. Men alkohol er strengt tatt noe av det siste jeg er opptatt av når jeg skal på motevisning - jeg er jo faktisk der for å se på klær. Hadde vi møtt opp en halvtime tidligere (altså en time før showet skulle starte) så hadde vi nok kanskje fått en plass helt fremst i rommet i andre etasje og dermed vært sikret oversikt over det som skulle foregå nede på catwalken. Der fremme var det imidlertid bare plass til maksimalt 20 personer - og hva skulle resten av oss gjøre? Kjøpe en drink og stå og henge umotivert og uinformert ved et av bordene som var plassert bakover i rommet?
Så vidt jeg kan forstå er dette enten forferdelig dårlig organisert (logistikeren i meg gråter) eller så er det et utslag av motebransjens arroganse. Jeg har forståelse for at enkelte av plassene må være reservert for bransjen, men hvis det er sånn at bransjen selv fyller hele lokalet så får man heller kalle en spade for en spade og si at visningen er lukket. Når jeg går på et åpent arrangement så forventer jeg at det er åpent. Å bli forvist til et rom hvor majoriteten av gjestene ikke har mulighet til å få med seg hva som skjer på det arrangementet de deltar på, fremmer absolutt ikke norsk design. Det bidrar tvert i mot til å sementere en innenfor/utenfor-holdning; enten kjenner du de rette folka eller så gjør du det ikke.
Å få oss til å føle oss som annenrangs gjester er ikke måten å behandle potensielle kunder på. Da får man heller la være å invitere oss i utgangspunktet.
(Bildet er stjålet fra Metzypants)
OFW-magasinet: en språklig katastrofe
9. - 14. februar er det igjen tid for Oslo Fashion Week. Jeg ser til min store glede at de langt fleste visningene igjen er blitt åpne for hvem-som-helst og planlegger selvsagt å få med meg noen av dem. Inne på OFW sine sider leste jeg at de hadde laget sitt eget magasin som skulle innholde “artikler som omhandler mote og klesdesign, samt viktige nyheter om moteprosjekter som er med å fremme norsk klesdesign internasjonalt”. Strålende. 99 kroner kostet vidunderet - litt dyrt, men hei - norske fagblader om mote er jo ikke hverdagskost akkurat. (Btw; er det noen som har lest Personae? Mulig jeg ikke har lett godt nok, men jeg har ikke sett det til salgs noe sted).
Men du store verden for et katastrofalt og eksepsjonelt elendig blad! Bildene skal jeg ikke uttale meg om, de er sikkert fine nok - men teksten! Teksten! Den ene skribenten skriver så ustrukturert at det er umulig å følge med på hvor teksten hennes hopper, langt mindre få noe fornuftig ut av den. Synd, for temaet er interessant nok (motemagasinenes historie). Den andre skribenten har en så vanvittig tegnsetting og så pinlig elementære skrivefeil at jeg til slutt ikke klarte å konsentrere meg om noe annet enn fortløpende mental språkvask. Nei, det skal faktisk ikke være komma foran og på norsk. (Og dette gjør hun helt konsekvent. Utrolig!)
Etter en halv times lesing var jeg blitt oppriktig deprimert og ikke så rent lite sinna. Ikke bare hadde jeg brukt 99 kroner på en trykksak som sved i øynene på meg, men jeg syns oppriktig talt at motebransjen har et såpass overfladisk og uintelligent rykte i utgangspunktet at dette virkelig ikke var hva de trengte. Trøsten er vel at det ikke er noen andre enn de som allerede er interesserte som kjøper et sånt blad.
(Bildet viser det eneste positive som kom ut av å ha lest bladet. De hadde en artikkel om gjenbruk av bokser og flasker og det viser seg at en tom Rosebud Salve-boks fungerer utmerket til oppbevaring av flisespenner)
Mote er ikke for idioter
Jeg ser nå - til min store glede - at vi er flere unge, oppegående, reflekterte og intelligente kvinner som har sett oss lei på at våre interesser blir nedvurdert i forhold den slags ting som gjerne interesserer menn. I sommer diskuterte jeg med Homovennen hvorvidt min interesse for klær kunne kalles en hobby, noe han hardnakket påstod at den ikke kunne (man skulle tro homsene var på vårt lag, men neida). Motebloggere får kritikk for at de ikke tar opp verdensfred og miljøvern, og moteblader blir beskrevet som sexfikserte annonser med syltynne modeller av surmagete gamle menn. (At resten av reklamebransjen er like sexfiksert er visst ikke relevant).
Hvorfor går det ikke an å behandle klesinteresse (og –kunnskap!) som en hvilken som helst annen hobby? Hvorfor kan jeg ikke - som kvinne og i feminismens navn - få lov til å interessere meg for akkurat det jeg vil? Hvorfor er det bare menns hobbyer som blir vurdert som ekte og verdifulle? Wikipedia nevner sport, fiske, jakt, snekring og frimerkesamling som eksempler på hva en hobby er - og ignorerer fullstendig blant annet klær og interiør, som er temaer som veldig mange kvinner interesserer seg for.
For noen år siden la jeg ikke skjul på min shoppingglede, noe som ofte ble kommentert og latterliggjort av både kvinner og menn. I den senere tid har jeg derfor latt være å flagge klesinteressen min like høyt, men siden vi nå er midt inne i moteuka her på bloggen så skal jeg ta for meg de innvendingene jeg oftest fikk høre:
Shopping er dyrt. Veldig mange hobbyer koster penger. Eksempelvis driver Frøken Fräken med friluftsliv og pleier å si om det at “det fins ikke dårlig vær, bare dyre klær”. Fordelen med å bruke penger på klær i stedet for turutstyr eller modellfly, er at jeg kan bruke det jeg kjøper hver dag. Selvsagt fins det gale folk som handler alt for mye klær, men gale folk fins det innenfor alle segmenter av samfunnet. Dessuten må det da være fullstendig irrelevant for alle andre hvorvidt jeg velger å bruke pengene mine på klær eller reiser eller dyr champagne.
Hvorfor må du ha enda en kjole? Vel, så er jeg kanskje en slags samler da. Andre folk har fem (svindyre) sykler, fire laptoper, åtti flasker vin eller tre hyllemetre med kokebøker og de får ikke i nærheten av så mye pes som meg – selv om de gjerne kjøper ting som er mye dyrere enn det mine kjoler er. Og igjen; min klessamling har jeg bruk for daglig, det kan de færreste andre samlere si.
Designklær er tåpelig og dyrt. Ja, det er dyrt og for folk uten interesse for klær virker det sikkert unødvendig, på samme måte som at jeg syns det er unødvendig å kjøpe Mac eller Lambretta eller Arne Jacobsen. Design er for spesielt interesserte innenfor et gitt område, det gjelder ikke bare klær og vesker og sko.
Klesindustrien ødelegger miljøet. Det gjør den nok, men alt handler jo om å finne en balanse. Vi som har vunnet lotto og bor i den rike delen av verden har alle våre miljøuvaner; jeg shopper klær – men til gjengjeld så kjører jeg ikke bil, jeg bor trangt, resirkulerer så godt jeg kan og bruker sjelden plastposer. Jeg har hverken oppvaskmaskin eller tørketrommel og har forøvrig jobbet for verdensfreden åtte timer daglig de siste fire årene. Selvsagt kan jeg bli bedre, men jeg tviler på at jeg totalt sett er verre enn de fleste andre - selv om jeg kanskje kjøper mer klær.
Moteblader er patetiske og kjedelige. Moteblader er for folk som er interessert i mote - er du ikke det så er det ikke rart du ikke liker dem. Akkurat som at jeg ikke syns det er så veldig spennende med motorblader, pc-blader og håndarbeidsblader.
Mote er en fordummende tvangstrøye. Nei, mote er inspirasjon og nyheter. Alle som er interessert i noe, liker å følge med på det som skjer innenfor dette området. Det er en masse trender som det ikke ville ramle meg inn å følge, men jeg liker å se hva som er nytt sånn at jeg kan gjøre meg opp min egen mening. De færreste moteinteresserte kvinner og menn som har kommet seg ut av tenåringstilpasningshelvetet, er slaver av fashionindustriens befalinger. De fleste trender oppstår ved at designerne blir inspirert av individualister som har sin egen, personlige stil. Så sprer det seg videre til billigkjedene slik at alle vi fattiglusene også får muligheten til å fornye oss. Hvis vi vil.
Til slutt:
At smak og preferanser endres over tid, gjelder ikke bare klær. Mote omfatter også humor, politikk, navn, etikette, arkitektur og mat. Blant annet. Det handler jo om at folk får nye idéer og så syns andre folk at disse idéene er gode eller dårlige. Hvis mange syns at det nye er bra, vil enda flere følge etter og brått har vi det som på engelsk kalles bandwagon effect.
Å fordømme klesmote fordi man mener at den gjør folk sneversynte, uselvstendige og overfladiske, er med andre ord å ta det hele fullstendig ut av sin sammenheng.
Velkledde mødre
Det er ganske mange jenter som triller dyre, fancy barnevogner mens de selv er ikledd shabby strikkegensere og utgåtte joggesko. Det syns jeg er et trist syn. Nå vet jeg jo ikke hvordan disse jentene kledde seg før de ble gravide, men jeg er skrekkslagen ved tanken på at jeg også vil bli en sånn lassismor når jeg en gang får barn. Derfor ble jeg så utrolig glad da jeg i dag så en nybakt mamma med høyhælte sko og kåpe, det var nesten så jeg gråt av lykke. Man kan ha høye hæler når man triller barnevogn! Takk du fremmede mor, du løftet dagen min og ga meg nytt håp for fremtiden.
