Det kom inn nesten 150 kommentarer på bloggposten om kvinner og blogging. Det tror jeg må være ny rekord for denne bloggen! Og (selv om det ble lenket fra VG..) var det i all hovedsak saklige og gode kommentarer. Noen var enige, andre var uenige. Noen av de som var enige begynte å diskutere med de som var uenige. Noen trodde de var uenige med hverandre men oppdaget at de egentlig var mest enige. Og jeg ble veldig, veldig glad av å se all debatten og litt stolt fordi den foregikk hos meg. Og enda gladere blir jeg når jeg ser at debatten har fortsatt på mange andre blogger.

Det jeg imidlertid ikke blir så glad for, er at det virker som det er vanskelig å diskutere dette temaet uten at en del kvinner opplever det som kritikk mot dem. Og slik var det jo virkelig ikke ment fra min side - selv om jeg gjerne innrømmer at jeg både generaliserte og satte ting litt på spissen. Jeg ønsket å løfte frem en trend, fordi jeg undret meg over hvorfor det var slik. Hvorfor blogger så mange kvinner om hverdag, hjem, barn og hobbyer - og så få om samfunn og politikk? Det burde være mulig å diskutere det og samtidig være enige om at alle selvsagt får lov til å blogge om akkurat det de ønsker og at én type blogging ikke er bedre enn en annen.

Uansett. Her er noen hovedinntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest kommentarene her og mange av de andre bloggpostene om temaet:

• Det er mer krevende å skrive samfunnsaktuelle tekster enn å skrive om det nære og hverdagslige. Bloggen er et friminutt, noe vi vil hygge oss med og som ikke skal kreve for mye av oss. Kanskje bruker vi til og med bloggen som et avbrekk fra all seriøsiteten på jobben.
• Vi har det rett og slett for godt i Norge. Engasjementet strekker ofte ikke lengre enn til å “like” en sak på Facebook (og det handler kanskje vel så mye om egen identitetbygging..?), så da er det kanskje utopisk å tro at vi skal bruke fritiden vår på å skrive politiske bloggposter?
• Blogging gir alle samme mulighet til å publisere det de vil - og ikke alle har vokabular, formuleringsevne, engasjement eller debatterfaring nok til å føle seg komfortable med å flagge sine meninger offentlig på nettet. Frykten for usaklige og negative reaksjoner i kommentarfeltet bidrar nok også til å skremme mange fra å blogge om mer kontroversielle temaer.
• Vi syns vi får tilstrekkelig med tilbakemeldinger for våre teoretiske/seriøse/engasjerte sider når vi er på jobb, men savner ros og oppmerksomhet for den innsatsen vi legger ned i hjem, barn og hobbyer. Blogging blir en måte å vise frem hvor flinke vi er på disse områdene også - og å backe hverandre på at vi gjør en god jobb også etter arbeidstid.
• Blogging i Norge har, sikkert av flere grunner, utviklet seg til å bli en kvinnegreie. Voe inspirerte tusenvis av unge jenter til å opprette blogg og skrive om antrekk og hverdagsliv, på samme måte som de store bloggene innenfor interiør, barn og hobby inspirerer voksne kvinner til å skrive. De aller fleste av oss er blogglesere en periode før vi bestemmer oss for å opprette vår egen blogg og da er det naturlig å blogge på noenlunde samme måte og om samme temaer som dem vi ser opp til. Dersom en (kvinnelig) blogger innenfor samfunn og politikk hadde fått stor gjennomslagskraft og mange lesere, ville hun kunne fungere som inspirator og bidra til at flere opprettet lignende blogger selv.
• Vi har travle liv - så travle at vi kanskje ikker rekker å møte vennene våre så ofte som vi skulle ønske. Da kan blogging av den sosiale sorten (i motsetning til analyser og debatt) være et godt supplement eller alternativ. Mange bloggere er flinke til å knytte kontakter og danne nettverk, de heier på hverandre, skryter og utveklsler tips, erfaringer og opplevelser.

Til slutt: Det finnes helt klart dyktige, (kvinnelige) bloggere som skriver om mer seriøse temaer, men de får stort sett mindre oppmerksomhet enn mange av de “lettere” bloggene. De har færre lesere, får færre kommentarer, blir sjelden nominert i bloggkåringer og havner ikke på forsiden av landets aviser. Jeg tror at dersom vi vil at (kvinner) i Norge skal blogge om samfunn og politikk, så må vi begynne med å støtte bedre opp om de som allerede gjør det. Vi må lese det de skriver, ta oss tid til å legge igjen en kommentar og - viktigst - vi må bruke Facebook, Twitter, forum og egne blogger til å dele gode blogginnlegg.

Mine favoritter blant de samfunnsaktuelle, analytiske bloggene er for eksempel Maddam, Vampus, Magnhilds antiblogg og Marta Breen. Jeg leser, men vet selv at jeg er dårlig til å legge igjen kommentarer (det gjelder forøvrig alle typer blogger). Men jeg skal prøve å bli bedre! Og så kan jeg bli enda flinkere til å dele gode bloggposter, men det blir nok helst på Twitter og Facebook. Så følg meg gjerne der hvis du er interessert!

Lammelåret har forøvrig også satt i gang en fin diskusjon om hvordan vi kan fremme kvalitetsbloggene, så ta gjerne en tur dit og delta i debatten.

Hvis du vil lese mer om hvorfor kvinner blogger om trivialiteter, har du en god leseliste her (si gjerne fra hvis du ser at noen mangler på lista!):

♥ Absolutt hjemme: Er jeg utakknemlig som er hjemme med barna mine? Er jeg en trussel for samfunnet?

♥ Helene Drage: Skriver kvinnelige bloggere kun om uviktige saker?

♥ Lammelårtanker: Hvordan kan vi fremme kvalitetsbloggene?

♥ Villkatta: Blogging, samfunn og ein liten sjølransakelse

♥ Tankespeil: Retten til å ha en blogg

♥ Lises myke pakker: Et baderomsgulv og litt til

♥ Kamelryttersken: Som ringer i vann

♥ Ege Denne: Er ikke bloggere samfunnsengasjerte?

♥ Vinterverket: Kvinnebåser med Ottar og cupcakes

♥ Mormors klagemur: Jeg - en lystblogger

♥ Sukkerspinnet: Trivielle blogger og sånt

♥ Pias verden: Kvinneblogging. Og barn i sofa og Triviell blogging vs kvalitetsblogging?

♥ Mammadamen: Tanker om blogging på norsk

♥ Cassandra: Web-logg

♥ Underveis: Viktige og uviktige blogger

♥ Camulen: Triviell? Jeg?

♥ Frk Virrum: Damegnål? og Blogging i fri dressur 

♥ Snikkerbuo: Fredag den 13

♥ Kaffe og singelliv: Motivasjon

♥ Ella og litt til: Friminutt

♥ Miss Jackson: Hierarkiet i bloggverden

♥ Bloggspotting: Ikke flaut å blogge og Tre lærepenger fra mammabloggerne

♥ Trompetene og mammatanker: Samfunnsaktuelle temaer?

Illustrasjon: Sil Falqueto

13 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

88 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier | tags: Blogging og andre sosiale medier, feminisme, kvinner, metablogging, norske kvinner. | # | By Frøken Makeløs on January 19, 2012

Fra tid til annen ser jeg blogginnlegg som handler om det faktum at (den kvinnelige) bloggeren ikke skriver om samfunnsaktuelle temaer. Dette kan komme som en uprovosert refleksjon, eller fordi en eller annen har påpekt bloggens tilsynelatende overfladiskhet.

Man ironiserer da litt over dette, erklærer sin selvsagte rett til a skrive om hverdagens trivialiteter og poengterer gjerne at man både har utdannelse og karriere, men at bloggen er et selvvalgt friminutt fra teoretisk akademia. Et sted man kan skrive om de uviktige tingene, det som er nært, hverdagslig og upolitisk. Og så er det en masse (kvinnelige) lesere som kommenterer og heier og sier at de er helt enige. De har også bloggen som fristed fra livets harde realiteter, de får nok intellektuell stimuli andre steder.

Alt dette er selvsagt vel og bra. Blogging er et redskap, en uttrykksform, og enhver må få bestemme selv hvordan man vil bruke det. Jeg dømmer ingen. Men jeg syns det er interessant å se på mengden kvinnelige bloggere her i landet som skriver om det som er nært, personlig og hverdagslig. I Norge (og Sverige) - i motsetning til for eksempel USA - er det store flertallet bloggere kvinner som skriver om mote, barn, interiør, hobbyer, mat og eget dag-til-dag liv. Deres agenda er ikke å delta i samfunnsdebatten eller å påvirke politiske forhold - de skriver for sin egen del.

Mammadamen skriver på sitt nystartede bloggmagasin Bloggspotting.no at “Blogging i Norge har eksistert i over ti år, og har i minst åtte av dem blitt neglisjert av tradisjonelle medier. Deretter begynte harseleringen.” Jeg tenker at dette har noe med kvinnelige bloggere og mannlige avisredaktører å gjøre. Det er ingen nyhet at menn syns “den kvinnelige sfære” (hjemmet) er triviell, uinteressant og kjedelig. Og så lenge det er menn som sitter med størstedelen av makten i tradisjonell media bør det ikke overraske noen at de ikke vier mer enn nødvendig spalteplass til kvinnelige dagbokbloggere. Nå har mange av de kvinnelige bloggerne blitt så store at de vanskelig kan overses og følgelig får etterhvert både interiørbloggere, mammabloggere og rosabloggere sin velfortjente plass i tradisjonelle medier.

Det jeg lurer på er hvorfor blogging i Norge har utviklet seg så radikalt annerledes enn i andre land. Hvorfor er det kvinner som har de suverent mest leste bloggene her i landet - og hvorfor er det så overveldende mange av dem som velger å skrive om sitt eget liv, sine hobbyer og sine barn - og så relativt få som velger å bruke bloggen å til å påvirke, skape diskusjon og debatt? Er kvinner fremdeles primært opptatt av den hjemlige sfære, til tross for at Norge har blant verdens høyeste andel yrkesaktive kvinner? Har bloggingen som intellektuell friplass overtatt etter uformelle og avslappede møteplasser IRL som vi i vår tidsklemmede hverdag ikke lenger har tid til?

Hvorfor har norske, velutdannede, likestilte og engasjerte kvinner så stort behov for å skrive, lese og snakke med hverandre om det hverdagslige og vakre - og så lite ønske om å bruke bloggingen sin til å påvirke og debattere?

43 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

152 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier | tags: Blogging og andre sosiale medier, feminisme, kvinner, metablogging, norske kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on January 10, 2012

Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

20 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Ting jeg ikke visste | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, funderinger, hverdag, kvinner, likestilling i praksis, norske kvinner, selvinnsikt, Ting jeg ikke visste. | # | By Frøken Makeløs on September 3, 2011

For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gamle og nye perler | tags: anbefale, Dette vil jeg gjerne ha sagt, diagnose dyktig, feminisme, flink pike, funderinger, krav, kvinner, likestilling i praksis, litteratur, norske kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on August 28, 2011

Jeg liker å ha ting på stell. Jeg liker at det er rent og ryddig hjemme, at jeg har gjort det jeg skal på jobb og at jeg er ajour med studier og blogging. Jeg trives best når jeg spiser sunt og regelmessig, kommer meg på yoga hver uke og får noe ut av dagen når det er helg.

Jeg ønsker å holde kontakt med venner og familie og jeg må absolutt ha masse fin kjærestetid med Helten. I tillegg vil jeg være oppdatert på nyheter, sminke meg og børste håret daglig og ha en fint innredet leilighet som jeg blir glad av å komme hjem til.

Så hvilke krav skal jeg senke for å stresse mindre? Jeg vil jo gjøre det bra på jobb og tilbringe tid med dem jeg er glad i. Jeg tror ikke at jeg får det noe bedre hvis jeg spiser mer prosessert mat eller dropper trening. Jeg synes ikke det er hyggelig å sette meg ned for å slappe av i sofaen hvis det ser helt bomba ut rundt meg, derfor rydder jeg først og slapper av etterpå.

Hvordan skal jeg klare å kreve mindre av meg selv når jeg ikke er komfortabel med noe annet? Er ikke kravet om å senke kravene i bunn og grunn bare nok et krav?

Illustrasjon: Pomegranates

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, flink pike, funderinger, krav, kvinner, norske kvinner, selvinnsikt, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on October 28, 2009

Nok en gang har en ekspert vært ute i media og predikert at norske kvinner får barn for seint. Det er jo så fryktelig lurt å få disse ungene når vi er i begynnelsen av tjueårene, for det er jo da vi er best rustet for det fra naturens side! Og grunnen til at vi venter så forskrekkelig lenge har helt sikkert med økonomi og studier og selvrealisering og sånt å gjøre. Så hvis vi bare blir litt mindre egoistiske og Staten sørger for å gjøre det økonomisk attraktivt å få barn tidligere, vil vi helt sikkert se mange flere unge mødre drassende rundt på barnevogner både hist og her.

Det forbauser meg at samliv og ekteskap aldri kommer opp som forklaringsmodell. Man snakker om at kvinner fikk barn tidligere for førti år siden - og så slår det dem ikke at det har noe som helst med tidspunkt for stabile relasjoner å gjøre? På sekstitallet var kvinner gift når de var 23 - og det er jo strengt tatt litt enklere å bestemme seg for å få barn når man vet hvem man skal få dem med.

Det er klart, jeg kunne jo tatt meg en liten runde på byen da jeg var på den alderen, så skulle jeg nok alltids greid å bli gravid jeg også. Eller så kunne jeg jo overtalt/lurt studentkjæresten min til å få barn med meg. I begge tilfeller snakker vi alenemødring i årevis, pendling av unger, annehver ferie med og uten avkommet - og etterhvert en situasjon med dine/mine/våre barn. Er dette drømmescenariet til fertilitetsekspertene?

Det jeg lurer på er: Hvem i all verden er disse jentene som i 2009 er godt etablert med mannen i sitt liv som 22-åringer, og som deretter velger å vente et drøyt tiår med samme mann før de finner det for godt å stifte familie? Jeg kjenner dem hvertfall ikke.

Illustrasjon: Aspa2006

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

30 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier | tags: alenemødre, Anne Eskild, funderinger, fødsler, krav, norske kvinner. | # | By Frøken Makeløs on July 16, 2009