Jeg har hjemmeeksamen for tiden (multimedial nettjournalistiskk på Høgskolen i Bodø) og har derfor hengt rundt på Oslo Fashion Week og prøvd å late som jeg er fotograf. Ish. Jeg fikk til og med snoket til meg gjestelisteplass på tre av visningene (Soyaaulait, Iis of Norway og Kristar Design), noe som var like unødvendig i år som det var essensielt i fjor. Oh well. En egen stol som er reservert for meg (med navnet mitt på) på motevisning er jo stas okke som!
Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av de ulike kolleksjonene, dere kan heller se bildeserien jeg har laget fra visningen til Kristar Design og bedømme selv. Musikken er forøvrig laget av Tryad og publisert under CC-lisens, bare så det er sagt også.
Da jeg oppdaget at Oslo Fashion Week hadde åpnet de fleste av visningene sine for hvem-som-helst, ble jeg hoppende glad. I går hadde Världens Sämsta Bassist og jeg tenkt oss på Fam Irvoll og møtte optimistiske opp på DogA en halv time før det hele skulle begynne. En ikke altfor håpløs lang kø førte frem til tre jenter hvis eneste oppgave syntes å være å finne ut om du var på gjestelisten eller ei. Det var vi ikke og ble følgelig henvist opp i andre etasje hvor vi skulle få lov til å stå og se ned på selve visningen. Jeg himlet antagelig temmelig høylydt med øynene over denne beskjeden og fikk derfor med meg et “det er en bar der oppe.. tror jeg” på vei opp trappen.
Rommet som vi vanlig dødelige uten gjestelisteplass ble forvist til, hadde riktignok en bar. Men alkohol er strengt tatt noe av det siste jeg er opptatt av når jeg skal på motevisning - jeg er jo faktisk der for å se på klær. Hadde vi møtt opp en halvtime tidligere (altså en time før showet skulle starte) så hadde vi nok kanskje fått en plass helt fremst i rommet i andre etasje og dermed vært sikret oversikt over det som skulle foregå nede på catwalken. Der fremme var det imidlertid bare plass til maksimalt 20 personer - og hva skulle resten av oss gjøre? Kjøpe en drink og stå og henge umotivert og uinformert ved et av bordene som var plassert bakover i rommet?
Så vidt jeg kan forstå er dette enten forferdelig dårlig organisert (logistikeren i meg gråter) eller så er det et utslag av motebransjens arroganse. Jeg har forståelse for at enkelte av plassene må være reservert for bransjen, men hvis det er sånn at bransjen selv fyller hele lokalet så får man heller kalle en spade for en spade og si at visningen er lukket. Når jeg går på et åpent arrangement så forventer jeg at det er åpent. Å bli forvist til et rom hvor majoriteten av gjestene ikke har mulighet til å få med seg hva som skjer på det arrangementet de deltar på, fremmer absolutt ikke norsk design. Det bidrar tvert i mot til å sementere en innenfor/utenfor-holdning; enten kjenner du de rette folka eller så gjør du det ikke.
Å få oss til å føle oss som annenrangs gjester er ikke måten å behandle potensielle kunder på. Da får man heller la være å invitere oss i utgangspunktet.
9. - 14. februar er det igjen tid for Oslo Fashion Week. Jeg ser til min store glede at de langt fleste visningene igjen er blitt åpne for hvem-som-helst og planlegger selvsagt å få med meg noen av dem. Inne på OFW sine sider leste jeg at de hadde laget sitt eget magasin som skulle innholde “artikler som omhandler mote og klesdesign, samt viktige nyheter om moteprosjekter som er med å fremme norsk klesdesign internasjonalt”. Strålende. 99 kroner kostet vidunderet - litt dyrt, men hei - norske fagblader om mote er jo ikke hverdagskost akkurat. (Btw; er det noen som har lest Personae? Mulig jeg ikke har lett godt nok, men jeg har ikke sett det til salgs noe sted).
Men du store verden for et katastrofalt og eksepsjonelt elendig blad! Bildene skal jeg ikke uttale meg om, de er sikkert fine nok - men teksten! Teksten! Den ene skribenten skriver så ustrukturert at det er umulig å følge med på hvor teksten hennes hopper, langt mindre få noe fornuftig ut av den. Synd, for temaet er interessant nok (motemagasinenes historie). Den andre skribenten har en så vanvittig tegnsetting og så pinlig elementære skrivefeil at jeg til slutt ikke klarte å konsentrere meg om noe annet enn fortløpende mental språkvask. Nei, det skal faktisk ikke være komma foran og på norsk. (Og dette gjør hun helt konsekvent. Utrolig!)
Etter en halv times lesing var jeg blitt oppriktig deprimert og ikke så rent lite sinna. Ikke bare hadde jeg brukt 99 kroner på en trykksak som sved i øynene på meg, men jeg syns oppriktig talt at motebransjen har et såpass overfladisk og uintelligent rykte i utgangspunktet at dette virkelig ikke var hva de trengte. Trøsten er vel at det ikke er noen andre enn de som allerede er interesserte som kjøper et sånt blad.
(Bildet viser det eneste positive som kom ut av å ha lest bladet. De hadde en artikkel om gjenbruk av bokser og flasker og det viser seg at en tom Rosebud Salve-boks fungerer utmerket til oppbevaring av flisespenner)
Jeg liker denne posten!
