Jeg er seriøst byens dårligste tipser. Dersom du er servitør i Oslo et sted og håper på noen ekstra slanter når kundene forlater lokalet, så burde du bli skikkelig skuffa når du ser meg komme inn døra. Jeg er en kjiping. Jeg gir ikke tips - sånn stort sett da, for innimellom kan jeg ganske overraskende og helt ulogisk finne på å tipse for eksempel når jeg skal betale for take-away.
Det er ikke fordi jeg er en vanskelig kunde, at jeg aldri er fornøyd eller at jeg syns du gjør en dårlig jobb. Antagelig gjør du en helt ok jobb. Men det er jo faktisk jobben din - og det er ganske sjelden jeg befinner meg på spisesteder hvor servitørene gjør noe ekstraordinært, eller strengt tatt noe utover det som er forventet av dem. De gir meg menyen, tar bestillingen, bringer meg maten og lar meg betale. I tillegg til alt det de gjør som jeg ikke ser såklart. Og nå sier jeg ikke at det hverken enkelt eller uviktig arbeid som utføres, det er bare det at jeg ikke kan forstå hvorfor jeg skal tipse dem for å gjøre jobben sin. For det er så utrolig ulogisk!
Det er jo en hel haug med mennesker som forholder seg til kunder på jobb hele dagen uten at de noen gang forventer å bli tipset. Men det er da ingen god grunn til at jeg skal tipse han som tappet en øl til meg, men ikke han som solgte meg et par perfekte jeans? Hva med optikeren, som tålmodig hjelper meg å prøve det sekstende paret med briller, damen i bokhandelen som finner akkurat den boka jeg lette etter men ikke trodde fantes, eller bussjåføren som faktisk gadd å vente ti sekunder ekstra før han begynte å kjøre sånn at jeg kom meg på jobb i tide den dagen også?
Hvorfor er det bare de som selger mat og drikke som skal tipses? Det ga sikkert en mening en gang, men ikke nå lengre, ikke i Norge. Så da blir jeg litt trassig, og enda mer trassig blir jeg når de kommer rekende med betalingsterminaler som forskutterer tipsing og ber meg om å “taste inn totalbeløpet”. Hmpfr, ikke noe ekstra fra denne damen.
NSB altså. For en snodig gjeng! Etter ca tusen år med kritikk fra alle kanter over stadig forsinkete tog, så må det en EU- bestemmelse til før de så smått begynner å vurdere om kanskje passasjerene skal ha krav på noen form for erstatning. Det er fint.
Summen de har kommet opp med er imidlertid fullstendig latterlig. Åtte kroner og trettitre øre for inntil to timers forsinkelse? Det mest horrible er tanken på at dette forslaget må ha blitt diskutert og godkjent av opptil flere grupper voksne mennesker. Hva slags folk er det som jobber i NSB? Hva slags mennesker er det som sitter og - helt seriøst - mener at dette er en passende erstatningssum? Har de gått fullstendig fra vettet?
Etter nærmere ettertanke har jeg kommet frem til at det må har skjedd omtrent slik: NSB har satt seg ned og sett på regnskapet sitt. “Hvor mye penger kan vi gi fra oss hvert år til pendlerne?” har de spurt seg selv. “Hva har vi råd til?” Så har de kommet opp med et beløp, delt det beløpet på antall pendlere, lagt inn noen ukjente X’er og Y’er for årlige prosentvise togforsinkelser - og så kommet frem til det magiske beløpet 8 kroner og 33 øre (bare tallet i seg selv er jo såpass merkelig at det må bety at noen har sittet og virkelig finregnet på ting. Hvordan utbetaler man egentlig 8 kroner og 33 øre? Gjennom nettbank?).
Og så, når tallmesterne i NSB har kalkulert seg frem til erstatningsbeløpet og alle har klappet i hendene, så er det kanskje en eller annen med en viss realitetsorientering som sier at “med et såpass lavt beløp er det nok ikke så mange som kommer til å ta seg bryet med å be om erstatning overhodet”, og plutselig blir det trampeklapp og hurrarop og allsang på styrerommet i NSB. “Ja! Vi tilbyr så dårlig erstatning at ingen gidder å be om den!” jubler de ekstatisk mens de bærer tallmesterne på gullstol og bader i kaffeautomat-polletter. Den gode stemninga varer helt til Forbrukerombudet og departementet og allslags kjipinger kommer og ødelegger med å si at sånn går det ikke an å oppføre seg.
Come rain, come shine - jeg tror aldri jeg har vært gladere for å kunne gå til jobb noen gang.
Dagene bare drypper avgårde for tiden. Mandag, drypp. Tirsdag, drypp. Onsdag, drypp. Drypp-drypp-drypp-drypp. Og så er det mandag igjen. Søvnløse netter etterfulgt av lange morgener. Spaserturer til jobb gjennom verdens lengste hvite vinter.
Tedrikking og problemløsning på kontoret. Middager med venner. Film etter film etter film i sofaen hjemme. Blogglesing. Avislesing. Dårlig samvittighet over ingen eksamenslesing. Mye kos. Stueplanter som er i ferd med å visne, ferskt brød med skinke og ost og paprika. Glovarme føtter i nye vinterstøvler.
Om våren kommer sannheten frem. Når snøen smelter tyter det med hundebæsj og søppel og døde dyr overalt og byen fremstår vemmelig ærlig – helt til kommunen finner frem børstebilene og fjerner restene etter vinteren.
Men jammen kan vinteren være en avslørende tid også. I går krysset jeg Olav Ryes plass og da skjønte jeg plutselig hvorfor det aldri er noen ledige plasser i sykkelstativet der om sommeren. For det er klart, når hele det store stativet er smekkfullt av sykler fulle av snø to uker etter forrige snøfall og midt i det verste kuldehelvetet, så er det nærliggende å anta at det ikke er mye rotering av plassene der. Vi snakker altså et helt sykkelstativ som er permanent opptatt av gamle vrak som ingen bryr seg om. Midt på beste Løkka!
Nå må de snart bli ferdige med å bygge på Carl Berner, for nå begynner folk å bli kjeftete der oppe. En dag ble jeg skumpet til av en veiarbeidermann som sendte meg strengt av gårde i helt feil retning når jeg skulle krysse krysset, og rett inn i armene på en annen mann i gul refleksvest som skjelte meg ut fordi jeg visstnok gikk midt i gaten. Hei, kom igjen da - det er ikke så lett å se hva som er gate og ikke gate når hele krysset har vært fullstendig kaos i halvannet år og nye gjerder dukker opp annenhver uke.
En annen dag oppdaget jeg at bussen hadde begynt å kjøre en annen vei enn det den har gjort de siste hundre årene og plutselig måtte jeg gå av et stopp før jeg hadde planlagt og rakk ikke å trykke på knappen før bussen stod stille og plukket opp passasjerer på holdeplassen. Det var fullt av folk der inne i alle retninger og noen av dem skjønte at jeg gjerne ville av og begynte å mumle at sjåføren burde åpne døren, men neida. Så til slutt måtte jeg rope alt den pipete jentestemmen min ville bære frem til sjåføren, hvorpå han ropte tilbake (!) at jovisst kunne han åpne dørene bak men bare hvis jeg hadde trykket på knappen før bussen stanset så han skjønte at jeg skulle av. Milde himmel!
Og dette var samme dag som jeg forbarmet meg over en fortapt far og sønn fra bygdenorge, og helt på eget intiativ geleidet dem i retning av XXL fordi Narvesenmannen de egentlig spurte om hjelp (og som var på jobb 150 meter unna sportsbutikken) ikke ante hvor det var. Tanken min var at Oslofolk muligens trenger å forbedre ryktet bittelitt, for tross alt er vi jo egentlig ganske greie. Men det hjelper jo ikke når bussmenn og anleggsarbeidere driver og kjefter sånn!
En dag under tropevarmen kom Frøken Fräken på spontant grillbesøk. Etter å ha fortært kylling, salat og maiskolber overlot vi Helten til fotballkampen på tv og kjørte en tur ut på Ormøya (eller deromkring.. jeg er - host - ikke så kjent utenfor ring 2). Og der tok jeg jammen mitt første bad for i år. Frøken Fräken er en knalltøff badeengel og hadde selvsagt hoppet uti under langt kjøligere forhold en ukes tid tidligere.
Her sitter den fine damen og speider utover solnedgangen. Jeg har sagt det før altså, men.. sommer i Oslo. Det er bare greia liksom.
Luksusfølelsen kommer krypende idet sommeren inntar Oslo, Helten har sommerferie og jeg har en fleksibel arbeidsgiver som tillater en impulsiv fridag i anledning finværet. Så tar man med seg grillmat og vin og bok og tar ferga ut i Hovedøya hvor man tilbringer timevis med å gjøre absolutt ingenting i verdens beste selskap.
Når man så reiser hjem igjen er man lykkelig blitt en leilighet fattigere og er samtidig adskillige skritt nærmere en ny tilværelse som samboer. Det eneste jeg lurer på er når jentene i Oslo begynte å sole seg toppløse igjen. Ble vi ikke ferdige med det på nittitallet liksom?
Ingenting er som litt fransk popmusikk om sommeren og Frøken Fräken er forbilledlig i så måte. Kommer man på besøk til hennes nydelige retrohjem en sommerdag når døren til hagen står på vidt gap og France Gall spilles på anlegget så er følelsen av å være heltinnen i en fransk film aldri særlig langt unna. Og den følelsen er slett ikke den verste man kan ha. Så får man servert kaffe i små sekstitallskopper som inntas på trappen i hagen mens man skravler om alt mellom himmel og jord og ser på at katten Max sover i sommersola. Ah, sommer i Oslo.
Blir det bedre? Jeg tror ikke det. Finn frem bok, parkpledd og grill, ta på solbriller, sandaler og shorts og spring ut i sommeren. I morgen kan det hele være over!
Jeg har bodd mange nok år i Oslo til at jeg kan tillate meg å le sarkastisk av folk utenbys fra som syns at kollektivtilbudet i hovedstaden er skummelt og forvirrende. Bergensere og trøndere og nordlendinger og siddiser har visstnok et inderlig forhold til sin egen by som folk i Oslo mangler, men vi tar det igjen i arroganse. Vi er størst, skjønner ting først, vet best og trener mest. For tenk.
Men selv om jeg ler, så tar jeg jo også mine forholdsregler når jeg reiser med trikk og bane. Å følge litt med på hva som skjer rundt deg og prøve å unngå blikket til han som sitter på setet ved siden av og glaner uhemmet, er for eksempel ganske fornuftig for unge damer i storbyen.
Men i tillegg til disse logiske tankene så har jeg en helt irrasjonell og uforklarlig redsel for at noen skal kaste opp på meg på trikk eller buss. Jeg kvier meg for eksempel for å sette meg på setet foran en full medpassasjer, for man vet jo aldri – plutselig sitter jeg der med håret fullt av spy. Uteliggere, narkiser og folk med slimete, ekkel hoste er også potensielle oppkastere, så dem holder jeg et ekstra øye med. Egentlig burde jeg begynne å passe meg for gravide damer også, når jeg tenker meg om.
Usannsynlig? Jada, helt sikkert. Men jeg har en kompis som nesten ble truffet av et menneske som gjorde sitt aller siste hopp fra et vindu i sjette etasje midt i Oslo, så man vet jo aldri. I hovedstaden kan allting skje.
