PMS-monster du liksom. Hmpfr!
En dag i forrige uke hadde jeg en intens følelse av at hele verden var imot meg. Idiotiske mennesker var i veien for meg overalt, jeg var klumsete og klønete, ingen klær passet og jeg så generelt ut som et takras. Om ettermiddagen var Helten og jeg og spiste sushi og jeg høstet urovekkende lite sympati da jeg forsøkte å forklare at jeg faktisk ikke var sur! - jeg var bare sliten og det var veldig synd på meg.
Så tenkte jeg meg om en halv gang, telte litt dager og konkluderte med at jeg var under et sjelden angrep av PMS. Menn syns som kjent at damer med PMS er fæle og uberegnelige og at det derfor er veldig synd på dem. Mennene altså, som må holde ut med disse hormonmonstrene. Dette er jo en konklusjon som formelig skriker i sin ulogiskhet og jeg følte derfor at jeg på vegne av alle damer her i verden, måtte ta et oppgjør med denne merkelige innstillingen en gang for alle.
For hvem er det som er utsatt for månedlige hormonangrep? Hvem sin kropp er det som ekspanderer til det ugjenkjennelige og gjør at ingenting av det som fins i skapet passer? Hvem får kviser og vondt i magen? Og hvem er det som blir fortvila, utslitte og agressive fordi verden er befolket av idioter? Kvinner. Og så er det mennene det er synd på?!
Etter at jeg hadde fremsatt disse velfunderte argumentene på en oh-so saklig og kontrollert måte, holdt Helten fremdeles på sitt. Kvinner var jo umulige å være sammen med under PMS-angrep; de var uforutsigbare, sure og grinete - og derfor var det synd på mennene. Som om vi er sånn med vilje? Det er jo hormonene, goddamit.
“Så hvis du er sliten og lei og har hatt en skikkelig crappy dag - så er det meg det er synd på?” sa jeg til slutt (fremdeles like saklig og kontrollert, så klart). Da ble det stille. Så latet han som han ringte til gutta i Cola Zero-reklamen for at de kunne komme med helikopter og hente han ut av en sånn kinkig gutt/jente-situasjon. Og da visste jeg at jeg hadde vunnet. Saklig og kontrollert.
