Frøkna eldes (og ikke med verdighet)
Jeg begynner å dra på åra nå merker jeg. I dag er det lørdag og jeg våknet første gang klokka kvart på sju og lurte på om det ikke var på tide å stå opp snart. Det var det definitivt ikke. Så jeg puttet meg selv til sengs igjen og slumret til ca åtte, men da var det ikke sjans i havet for å få sove mer for min del. Og siden det bare er sånn måtelig underholdende i lengden å ligge våken ved siden av en sovende mann, så sto jeg opp. Frivillig. Uten at jeg skulle rekke noe som helst. På en lørdag! Og det samme skjedde gjennom hele påsken. Argh!
Som om det ikke er urovekkende nok at jeg plutselig har mistet evnen til å sove ti timer i strekk og å snu døgnrytmen totalt fra en dag til en annen, så har jeg også begynt å høre på dårlig gamlismusikk. I går var vi på quiz og quizmasteren på denne quizen er som alle andre quizmastere; han har dårlig musikksmak (det er vel en grunn til at han fikk jobb som qm og ikke som dj, tenker jeg). Dette fører selvsagt til helt håpløse musikkspørsmål av den typen det i grunnen er litt pinlig å vite svaret på. I går handlet det blant annet om Bobbysocks og deres Waiting for the morning. Jeg mente likevel å huske at det var en ganske fin liten melodi så jeg bestemte meg for å søke den opp på Spotify når jeg likevel satt her og dinglet på kjøkkenet grytidlig om morgenen. Nå viste det seg at den nok ikke var riktig så fin som jeg husket at den var, men det skumle med Spotify er jo at en ting ofte fører til en annen og før jeg visste ordet av det så satt jeg der og hørte på Finn Kalvik og Anita Skorgan. Hva i all verden??
I mellomtiden ligger Helten fortsatt og sover og er det noe som hvertfall er sant i dag, så er det at den som sover ikke synder. Hadde jeg bare blitt liggende i senga jeg også hadde ingenting at dette skjedd. Musikkpolitiet, kom og ta meg!
Update kl 12.16: Det vil visst ingen ende ta. Nå har jeg tatt Oslotesten for å finne ut hva slags språk jeg har. Resultatet ble “tradisjonell vest”, i samme kategori som Kåre Willoch og Wenche Foss. Åh-så-misunnelig på Helten som ble hipp, moderne og tilpasningsdyktig (”urban Oslo”).
Jeg liker denne posten!
