Svar på spørsmål - alt det andre


Kjerstin: Hvilken utdannelse har du og hvordan endte du opp i redde-verden-bransjen?
Jeg har en bachelor fra universitetet i Bergen og Uppsala, med hovedvekt på samfunnsgeografi og litt sosialantropologi. Har siden tenårene hatt et ønske om å jobbe med noe meningsfyllt og for seks år siden søkte jeg på - og fikk - jobb som sekretær i redde-verden-bransjen. Takket være fabelaktige kolleger og stadig nye utfordringer er jeg fremdeles i samme organisasjon og i sommer sikret jeg meg drømmejobben!

Irene: Hvordan ble du så interessert i Kongo? Har du vært i Latin-Amerika?
Det startet med en tilfeldighet og fordi Kongo er et utrolig interessant land så har det ballet litt på seg. Jeg har skrevet litt om akkurat dette tidligere på bloggen også. Har ikke vært i Latin-Amerika, men det frister!

AM: Da går mitt spørsmål til Helten: Hva tenkte du da du så Frøken Makeløs for første gang?
At det var noe helt spesielt med henne, at jeg absolutt ikke kunne la henne slippe unna. (Du kan lese historien om da vi møttes her)

Amélie78: Er du blid som en sol om morgenen eller er du av den morragretne typen?
Tror i grunnen jeg er ganske blid om morgenen jeg, sånn stort sett. Heh, det hadde ingen trodd for ti år siden..

Litteraturjenta: Tror du at bloggen din i større grad vil gå tilbake til sitt gamle jeg når mammatåken letner?
Hm, hva man regner som bloggens gamle jeg tror jeg kommer an på når man begynte å lese. Den eneste røde tråden her er visst meg og sånn sett er det naturlig at bloggen endrer seg etterhvert som jeg gjør det. Tidligere har jeg for eksempel blogget mye om singletilværelsen, men det har jeg jo ingen planer om å begynne med igjen. Når det er sagt så blir vel både dere og jeg gale hvis ikke horisontene mine blir litt videre etterhvert. Så hold ut, hold ut!

Figenpigen: Synes du noengang det er bittelitt pinlig å fortelle folk du ikke kjenner så godt at du har en blogg?
Nei, men det er vel fordi jeg sjelden forteller det. I den grad folk jeg kjenner får vite at jeg har en blogg så er det enten fordi noen andre forteller dem det eller fordi det på en eller annen måte kommer opp i en samtale. Men sånn ellers syns jeg da ikke blogging er noe å skamme seg over, det er jo så mange som er flinke!

K: Hvilke av gamle-bloggerne savner du mest som ikke skriver lenger? Og hvorfor?
Ah, koselig spørsmål. Da jeg begynte å blogge ble jeg kjent med en gjeng fine folk som dessverre har forlatt Bloggerbyen alle sammen (så vidt jeg vet hvertfall?). Zava Palmer, Egoisten, Gretten, Alter Ego, Ørn.. Good times.

K: Hvor er du fra i landet, og har du slekt på Vestlandet?
Er fra Oslos Suburbia og ja, har masse slekt på vestlandet.

K: Kommer du til å bli boende i Oslo for evig og alltid? Hva er evt så fascinerende med Oslo?
Har ikke planlagt så veldig langt men trives veldig godt her nå hvertfall. Hva kan jeg si, jeg liker det urbane livet, byen rett utenfor vinduet mitt, nærhet til venner og tjue minutter spasertur til jobb.

K: Hvilke tanker hadde du om framtiden for 3 år siden, altså før du traff Helten? Hvordan ser livet ditt ut om fem-ti år fra nå?
Før jeg møtte Helten så drømte jeg om å møte en som han, sånn bortsett fra at det viste seg å bli enda bedre i virkeligheten enn jeg håpet på. Om fem-ti år så bor jeg nok i et hyggelig hus et sted med Helten og lille Bolla. Om det kommer noen søsken er det foreløpig ingen som vet. Og så jobber jeg sikkert med noe interessant og meningsfyllt, kanskje fremdeles med web - kanskje med noe annet?

Og forøvrig:
Fru Vims: Hehe, det er vel sånn det er. Når man har gnagsår på tærne så har man jo ingen andre sorger i hele verden enn akkurat det.

MajaPiraja: Jeg lover, kors på halsen, å ikke bli en sånn en som plutselig bare er opptatt av babyfotografering og shabby chic-innredning og vintage bilderammer. Da kan du komme og slå meg litt.

Cathrine: Yay for barselbesøk i joggebuksa! (Men prøv å si det til Homovennen, han er så streng..)

Illustrasjon: Andrea Sardo

1 person liker denne posten


Prosjekt redd-tenåringen-min


Det viser seg at enkelte mennesker mener at vi som jobber i redde-verden-bransjen bør se litt stort på ting og ikke bare fokusere på de der ute. For eksempel hadde det vært veldig fint om vi innimellom også kunne ta oss tid til å redde en og annen velfødd norsk tenåring på ville veier.

Kanskje ringer det en far som ønsker å undersøke mulighetene for at hans retningsløse og umotiverte datter kan få møte livets harde realiteter blant noen skikkelig fattige mennesker og dermed skjønne litt mer av hvordan verden henger sammen. Eller kanskje ringer en mor og ber pent om at hennes bortskjemte og tiltaksløse sønn kan få se noen som har det litt ordentlig fælt et sted, sånn at han kan forstå hvor godt han egentlig har det selv. Etter videregående har han nemlig ikke giddet å gjøre noenting, han sitter liksom bare i kjellerstua og spiller data hele dagen. Den utakknemlige ungen trenger en skikkelig vekker for å få litt orden på livet sitt. Om ikke vi kunne være så greie å hjelpe med det?

Og det syns jeg jo faktisk at vi burde kunne. Altså, her sitter jo vi på en masse kunnskap om steder i verden hvor folk har det jævlig og da er det vel ikke for mye forlangt at vi kan bruke den kompetansen på å hjelpe noen norske ungdommer til å finne veien ut av en meningsløs tilværelse med dataspill og cola. I grunnen syns jeg vi burde systematisere det hele litt bedre - kanskje man rett og slett kunne lage et slags spørreskjema som kan gjøres tilgjengelig på nettet? Er du mest interessert i krigsområder, slum eller flyktningeleire? Har du geografiske preferanser? På en skala fra en til ti - hvor jævlig skal de folka du møter ha det? Kryss av, så finner vi et sted som passer perfekt for å få drittungen din tilbake på rett kjøl.

Jeg aner en helt ny nisje for redde-verden-bransjen. Og de folka som skal oppsøkes - de som bor i slummen eller i flyktningeleire, lever med krig og vold eller strever med å skaffe seg mat - trenger man vel ikke tenke så mye på i denne sammenhengen. I prosjektet “redd-tenåringen-min” er de jo bare statister uansett.

Illustrasjon: Tom Ledin

8 lesere liker denne posten


Kan sosiale medier forandre verden?


Denne uka har jeg vært på sørlandet og møtt 85 entusiastiske, engasjerte og reflekterte ungdommer fra hele verden. De står på terskelen til det som fort kan bli en opplevelse for livet; et halvt år i en helt fremmed kultur i et land langt borte, milevis fra venner og familie og alt som er kjent og vanlig og dagligdags. De gjør det fordi de vil oppleve noe annerledes, noe mer enn man opplever som turist. De er opptatt av at verden er urettferdig, nysgjerrige på det som er fremmed og åpne for nye erfaringer. De er virkelig, virkelig toppfolk.

Med disse fine unge menneskene har jeg snakket om sosiale medier, nærmere bestemt hvorvidt sosiale medier kan forandre verden. Er nettet egentlig demokratisk når store deler av verden knapt har stabil tilgang på strøm - langt mindre pc og internett? Gjør sosiale medier det enklere å bli engasjerte i viktige spørsmål - eller blir det en sovepute for engasjementet vårt fordi vi så lett kan slå oss til ro med å støtte en eller annen cause på Facebook? Er mulighetene for å filtrere innhold på nettet et gode fordi det gjør det så enkelt å finne det vi er på jakt etter - eller gjør alle møteplassene med likesinnede oss tvert i mot både enspora og lite tolerante overfor mennesker med andre synspunkter? Og dessuten - når hele verden i teorien kan ha en stemme på nettet blir det umulig å lytte til alle. Så hvem velger vi å lytte til da? De som har noe viktig å si, eller de som er rike, berømte, mektige og kunnskapsrike?

Jo mer jeg leser om og diskuterer dette temaet, jo mer spennende syns jeg det er. Det finnes ingen riktige eller gale svar, men spørsmål som de over setter i gang noen interessante tankerekker. Ikke minst syns jeg at jeg er utrolig heldig som får lov til å diskutere disse tingene med engasjerte og kloke ungdommer. Og det i arbeidstida! Åh som jeg ♥ min nye jobb!

Illustrasjon: Webtreats

4 lesere liker denne posten


Drømmejobben er fanget


Som tidligere nevnt har denne våren blant annet handlet om omorganisering på jobben. Etter mengder av kompetansekartlegginger og interessemeldinger og formelle samtaler og korridorprat har vi denne uken endelig fått vite hvor vi havner alle sammen og hva vi skal bruke tiden vår på etter sommeren. Jeg har ventet på denne omorganiseringen både vinter og votter og latt være å søke andre jobber i håp om at det ville dukke opp noen nye spennende muligheter. Vel, strengt tatt visste jeg jo akkurat hvilken mulighet jeg ville at skulle dukke opp.

Det siste året har jeg nemlig sirklet rundt, hengt over og siklet på et helt spesielt prosjekt; min del av redde-verden-bransjen har laget et helt eget nettsamfunn for våre folk over hele verden. Det er et mildt sagt ambisiøst prosjekt som både skal være verktøy for administrasjonen, vise frem våre aktiviteter og prosjekter for gud og hvermann og i tillegg altså være et sted der både utestasjonerte og hjemvendte kan finne hverandre, snakke sammen, poste bilder og blogge. Blant annet!

Og siden gode ting tydeligvis kommer til dem som venter (og venter, og venter..) så går jeg for tiden rundt og gliser fra øre til øre mens jeg tenker på at det faktisk er jeg som skal få lov til å drive dette prosjektet videre. Plutselig får jeg faktisk bruk for bloggekunnskapene mine på jobb, jeg får jobbe både med datatekniske utfordringer og innholdsproduksjon, jeg får kommet meg ut av kontoret og møtt folk, jeg får holde presentasjoner, være prosjektleder, prioritere og tenke både kort- og langsiktig. Og, kanskje viktigst av alt; finne metoder og strategier for hvordan jeg kan få folk - internt og eksternt - til å skjønne at dette er et vidunderlig sted som de burde bruke masse, masse!

Se det er hva jeg kaller en finfin siste uke på jobb før fem ukers sommerferie! Det eneste skåret i gleden er at jeg ikke kan begynne med dette hundre prosent rett etter ferien - sånne omorganiseringsprosesser kan jammen meg være en prøvelse for utålmodige og übermotiverte frøkner..

Illustrasjon: En klassiker fra xkcd

3 lesere liker denne posten


Behind the scenes i redde-verden-bransjen


Jeg har vært på internseminar på fjellet i et par dager, for å diskutere strategi for de neste årene med kolleger fra hele verden. Å kjøre gjennom winter wonderland med entusiastiske og imponerte folk fra Afrika og Asia kan virkelig anbefales - jeg blir så stolt at det er rett før jeg begynner å tralle folkeviser og danse pols. Men det gjør jeg jo ikke.

Anyways. Dag to dreide seg blant annet om verdivalg. Tre grupper hadde fått beskjed om å holde hver sin presentasjon av noen aktuelle verdier, og to av dem fulgte opp med det sedvanlige foredraget (”blablabla, fordeler og ulemper, grunnen til at vi valgte disse verdiene er.. og se her har vi skrevet ned det hele på en flip-over”). Den siste gruppen hadde imidlertid forberedt en mer.. billedlig måte å presentere de to verdiene de hadde valgt, som var profesjonell og modig:

De fire unge mennene kommer spaserende inn i rommet etter hverandre og stiller seg opp på rekke. Alle har på seg dress. Den første har på seg hansker, som har tar av slik at vi kan se at han har - knall rød neglelakk på alle fingerneglene. Gisp! Den neste har et glass med vann som han løfter over hodet sitt, snur det opp ned og lar vannet falle ned i hodet og renne nedover ansiktet og skuldrene. Wot? Hva skjer?! Til slutt snur de to siste mennene seg mot hverandre (vi snakker hetero småbarnsfedre her) og kysser hverandre. Lenge!

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek, et sånt spontant lite jentehyl utløst av frydefullt sjokk. Og så lo jeg så tårene spratt, og jublet og klappet sammen med alle de andre. Kjære vene for noen fantastiske kollegaer jeg har! Julebordet i fjor ble forøvrig avsluttet med et heftig over hodet-løft i ekte Dirty Dancing-stil. Hva i all verden blir det neste?

Illustrasjon: Monettenriquez



Bilder fra Kampala


Verden er ikke så veldig vond når man kan våkne opp i en sånn seng i fine Afrika.
Jeg elsker senger med malarianett, det føles veldig prinsesseaktig. Nesten så
man kunne ønske det fantes litt malariamygg i Norge også, så kunne man
ha sånn seng uten å virke helt fjollete?

Dette er Sheraton Kampala. Der bor ikke jeg. Folk som redder verden og har
integriteten i behold kan ikke sløse bort pengene på luksushoteller,
så jeg bor på det litt mindre flashy men veldig hyggelige nabohotellet.

Etter arbeidstid tok jeg meg en liten spasertur i sentrum. Det er ganske trygt å
vandre rundt i Kampala på dagtid, men for min egen del kjenner jeg at jeg
må bli litt flinkere til å lese kodene før jeg innser at det ikke er skummelt.
Det er ikke dem, det er meg.

Kampala har et utrolig behagelig klima; stort sett mellom 22 og 28 grader hele året.
Ganske ofte så regner det en liten skur, sånn at byen er grønn og fin hele året.
Nå er det helt i begynnelsen av regntiden, men det er bare godt med en skikkelig
skur et par ganger om dagen. (Mulig at det brudeparet som skulle gifte seg denne helgen
og som fikk den blomsterkledde buen som de skulle vandre gjennom i hodet pga årets
første storm, ikke syns det er like stas med regntida..)

Selv om det ikke helt er Sheraton, så er det ganske fint på Mosa Court også. Her er
utsikten fra balkongen min, bare synd jeg ikke får tid til å hoppe i poolen. Har forøvrig
aldri sett noen bade eller sole seg der. Men nordmenn fins på hotellet, man slipper ikke
unna dem her heller..

Og så var den første hele dagen min i Uganda over, og det er på tide å
legge seg i himmelsengen/myggnettingen igjen.



Frøkna på IT-konferanse


Denne uken har jeg vært et par dager på IT-konferanse. I et mylder av (dresskledde) menn og (noen få) kvinner i svart, grått og mørkeblått har jeg flagret rundt i fotsid, blomstrete kjole. Konferansen var rettet mot “brukere, superbrukere og teknisk systemansvarlige” men alle vet jo at når målgruppen er så vid så skal man være glad om man klarer å nå frem til noen i det hele tatt. Følgelig har jeg i to dager sittet og hørt om prosessmodellering, SQL og akeselleratorer, hvorav en del var riktig interessant, en del riktig uinteressant og en del kunne jeg bare høre svjusjelyden av idet det føk forbi rett over hodet mitt i høy fart (hva i all verden er ERP?).

Men hei, jeg skjønner de IT-folka godt jeg. Alle vet jo hvor morsomt det er å bruke avanserte fagutrykk når man først har skjønt hva de betyr, det er bare det at det er så utrolig irriterene å høre på når man ikke fatter hva foredragsholderne snakker om.  I tillegg har det vært mye snakk om salg og effektivisering og kunder og denslags, men i min bransje (vi som redder verden) så selger vi jo ikke noe som helst - vi gir bort pengene våre vi.

Politisk ukorrekte er de også  disse IT-menneskene - og jeg tror ikke de reflekterer et sekund over det en gang. Når mine kolleger arrangerer seminar så er de for eksempel svært påpasselig med å ha en god kjønnsbalanse blant foredragsholderne. På IT-konferansen var 22 av 24 foredrag holdt av menn. Og på et av de to som ble holdt av en kvinne så snakket foreleseren om at en neger hadde vunnet presidentvalget i USA! Sjokkerende ukorrekt i mine ører, men jeg tror ikke noen av datagutta brød seg det døyt.

Men hei, de er sikkert bra folk likevel altså. Egentlig er jeg jo bare sur fordi jeg ikke skjønner helt hva de snakker om hele tiden (hva er ERP??)

Illustrasjon: XKCD



Hvorfor jeg blogger om Afrika


Geir har bedt meg om å skrive noe om hvorfor jeg blogger om Afrika, så det skal jeg forsøke å svare på. Nå er det jo sånn at jeg blogger om det som interesserer meg og for noen år siden begynte jeg å interessere meg for Kongo. Før jeg begynte i redde-verden-bransjen så var Afrika bare en stor ukjent klump med land som jeg ikke visste noe som helst om. En kollega av meg fortalte meg nylig om en radikal teori han hadde hørt som gikk ut på at hvis man klippet Afrika ut av kartet og sendte det avgårde ut i verdensrommet så ville det ikke spille noen særlig rolle for majoriteten av oss som ble igjen. De økonomiske, sosiale og kulturelle båndene er veldig mye sterkere mellom de andre kontinentene, Afrika er liksom litt for seg selv. Illustrerende nok så blir det jo ofte omtalt som om det var ett land, ikke 53 ulike stater. Man reiser til Afrika liksom, det er visst ikke så viktig akkurat hvilket afrikansk land man skal til.

Min Kongo-interesse startet med en tilfeldighet; jeg fant ut at det fantes to Kongo-land i Afrika og begynte å lure på hvorfor. Jo mer jeg leste om historien til DR Kongo, jo mer fascinert ble jeg. Vi snakker om Belgias eneste koloni, brutalt styrt av den grusomme Kong Leopold II - et land som er like stort som hele Vesteuropa men som bare har 50 mil med skikkelig vei. Kolonitiden, frigjøringen, diktaturet - det er forferdelig og ekstremt fascinerende. Ofte er det jo sånn at når man begynner å fordype seg i et tema så blir det mer og mer interessant jo mer man leser. Og fordelen med å være Kongonerd er at det er så få i Norge som kan noe som helst om temaet at jeg fremstår som en superekspert selv om jeg ikke er det.

Jeg tror ikke det er mer komplisert enn som så; jeg er interessert i Kongo, derfor blogger jeg om Kongo. Etter noen år i redde-verden-bransjen er det nær sagt umulig å ikke bli opptatt av Afrika - og etter å ha vært der nede på jobbtur (Kenya, Uganda og Zambia) ble jeg enda mer betatt. Det er sant som de sier; etter å ha vært i Afrika så blir man enten forelsket for livet eller så skjønner man aldri helt greia. I’m in luv.

(Bildet er stjålet fra IVG Design)

2 lesere liker denne posten


Et år siden Dhaka


For ett år siden var jeg i Dhaka, Bangladesh med jobb. Det gjorde inntrykk - dere kan lese om opplevelsene mine her og her. På den tiden hadde jeg ikke for vane å legge ut bilder på bloggen, så jeg tenkte jeg kunne gjøre det nå i stedet. Jeg får helt vondt i magen når jeg ser på disse bildene - Bangladesh er så usigelig vakkert, så uendelig fattigslig, og (jada, det er en klisjé) menneskene man møter så utrolig blide og nysgjerrige, tross alt.

Alt, både mennesker og varer, blir transportert med sykkel.

Rismarker.

Utsikt fra hotellrommet.

Det er mye i Dhaka som er grått og trist og fattigslig
- men klærne gjør bybildet fargerikt likevel, også når de henger til tørk!

Alle lastebilene så ut som denne.
Det er eierne selv som dekorerer bilene sine bare fordi de syns det er fint.

Jeg og en kollega dro på båttur på Meghna river. Ingen andre turister noe sted -
bare øyboere på vei hjem fra byen og en masse lokale fiskere.

Lyset gjorde turen til det mest magiske jeg har vært med på noen gang.

Fiskefangst.

Utenfor flyplassen stod det til enhver tid en masse folk som ventet på noen de kjente. De fikk ikke lov til å komme innenfor gjerdet. Vi ble tilbudt å gå ut av køen på vei til innsjekking fordi vi var hvite, men som ordentlige representanter for redde-verden-bransjen takket vi selvsagt nei.



Å jobbe i redde-verden-bransjen


Det hender at det slår meg at den bransjen jeg befinner meg i ikke er helt som alle andre bransjer. Jeg har tidligere tatt for meg det halvskumle faktum at jeg med et nødskrik holder meg på riktig side av gladetnisk-skalaen, men det er ikke til å komme unna at mine fire år i dette miljøet så absolutt har satt sine spor likevel. Punktene under fremstår for eksempel som fullstendig normale..

  • Hvis jeg blir bedt om å gi noen eksempler på tilfeldige land, er Uganda, Tanzania og Bangladesh de første jeg kommer på
  • Alle vet hva en hvit elefant er
  • Ingen blander Dhaka med Dakar eller DR Kongo med Republikken Kongo
  • Å begynne å snakke afrikansk engelsk/indisk engelsk er en finfin metode for å løse litt opp i stemningen (i samtaler med andre nordmenn, vel å merke)
  • Det er helt vanlig å havne på bord med folk fra fire forskjellige verdensdeler i lunsjen
  • Ingen kontorfest/julebord blir vellykket uten litt afrikansk musikk på anlegget
  • Man fniser av folk som snakker om u-hjelp
  • En norsk kollega har tatt et afrikansk navn - og ingen tenker noe særlig over det
  • Det blir utpreget pinlig og trykket stemning når en sørafrikansk gjest påpeker at bordsaltet vårt er av merket “Black boy”
  • Avdelingen min blir i muntre sammenhenger referert til som hippie-avdelingen (og alle skjønner hvorfor)
  • Jeg har sjelden følt meg så klesmessig veltilpasset som den dagen jeg gikk med sjokkrosa strømpebukse på jobb
  • Damen på passkontoret på Grønland politistasjon lurer på om jeg ikke vil ha med meg det gamle passet mitt hjem, ettersom jeg jo har “reist en del” (i egne øyne har jeg nesten ikke vært noen steder)

(Anja er mildt sagt dagens helt; hun fant ut hvorfor jeg ikke fikk lastet opp bilder til bloggen. Tusen takk, snille du - og alle andre som prøvde å hjelpe!)