Som tidligere nevnt har denne våren blant annet handlet om omorganisering på jobben. Etter mengder av kompetansekartlegginger og interessemeldinger og formelle samtaler og korridorprat har vi denne uken endelig fått vite hvor vi havner alle sammen og hva vi skal bruke tiden vår på etter sommeren. Jeg har ventet på denne omorganiseringen både vinter og votter og latt være å søke andre jobber i håp om at det ville dukke opp noen nye spennende muligheter. Vel, strengt tatt visste jeg jo akkurat hvilken mulighet jeg ville at skulle dukke opp.

Det siste året har jeg nemlig sirklet rundt, hengt over og siklet på et helt spesielt prosjekt; min del av redde-verden-bransjen har laget et helt eget nettsamfunn for våre folk over hele verden. Det er et mildt sagt ambisiøst prosjekt som både skal være verktøy for administrasjonen, vise frem våre aktiviteter og prosjekter for gud og hvermann og i tillegg altså være et sted der både utestasjonerte og hjemvendte kan finne hverandre, snakke sammen, poste bilder og blogge. Blant annet!

Og siden gode ting tydeligvis kommer til dem som venter (og venter, og venter..) så går jeg for tiden rundt og gliser fra øre til øre mens jeg tenker på at det faktisk er jeg som skal få lov til å drive dette prosjektet videre. Plutselig får jeg faktisk bruk for bloggekunnskapene mine på jobb, jeg får jobbe både med datatekniske utfordringer og innholdsproduksjon, jeg får kommet meg ut av kontoret og møtt folk, jeg får holde presentasjoner, være prosjektleder, prioritere og tenke både kort- og langsiktig. Og, kanskje viktigst av alt; finne metoder og strategier for hvordan jeg kan få folk - internt og eksternt - til å skjønne at dette er et vidunderlig sted som de burde bruke masse, masse!

Se det er hva jeg kaller en finfin siste uke på jobb før fem ukers sommerferie! Det eneste skåret i gleden er at jeg ikke kan begynne med dette hundre prosent rett etter ferien - sånne omorganiseringsprosesser kan jammen meg være en prøvelse for utålmodige og übermotiverte frøkner..

Illustrasjon: En klassiker fra xkcd

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

15 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier, Livet liksom | tags: Blogging og andre sosiale medier, jobb, redde verden-bransjen, sosiale medier. | # | By Frøken Makeløs on July 2, 2010

Jeg har vært på internseminar på fjellet i et par dager, for å diskutere strategi for de neste årene med kolleger fra hele verden. Å kjøre gjennom winter wonderland med entusiastiske og imponerte folk fra Afrika og Asia kan virkelig anbefales - jeg blir så stolt at det er rett før jeg begynner å tralle folkeviser og danse pols. Men det gjør jeg jo ikke.

Anyways. Dag to dreide seg blant annet om verdivalg. Tre grupper hadde fått beskjed om å holde hver sin presentasjon av noen aktuelle verdier, og to av dem fulgte opp med det sedvanlige foredraget (”blablabla, fordeler og ulemper, grunnen til at vi valgte disse verdiene er.. og se her har vi skrevet ned det hele på en flip-over”). Den siste gruppen hadde imidlertid forberedt en mer.. billedlig måte å presentere de to verdiene de hadde valgt, som var profesjonell og modig:

De fire unge mennene kommer spaserende inn i rommet etter hverandre og stiller seg opp på rekke. Alle har på seg dress. Den første har på seg hansker, som har tar av slik at vi kan se at han har - knall rød neglelakk på alle fingerneglene. Gisp! Den neste har et glass med vann som han løfter over hodet sitt, snur det opp ned og lar vannet falle ned i hodet og renne nedover ansiktet og skuldrene. Wot? Hva skjer?! Til slutt snur de to siste mennene seg mot hverandre (vi snakker hetero småbarnsfedre her) og kysser hverandre. Lenge!

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek, et sånt spontant lite jentehyl utløst av frydefullt sjokk. Og så lo jeg så tårene spratt, og jublet og klappet sammen med alle de andre. Kjære vene for noen fantastiske kollegaer jeg har! Julebordet i fjor ble forøvrig avsluttet med et heftig over hodet-løft i ekte Dirty Dancing-stil. Hva i all verden blir det neste?

Illustrasjon: Monettenriquez

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

5 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, Livet liksom, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on February 3, 2010

Verden er ikke så veldig vond når man kan våkne opp i en sånn seng i fine Afrika.
Jeg elsker senger med malarianett, det føles veldig prinsesseaktig. Nesten så
man kunne ønske det fantes litt malariamygg i Norge også, så kunne man
ha sånn seng uten å virke helt fjollete?

Dette er Sheraton Kampala. Der bor ikke jeg. Folk som redder verden og har
integriteten i behold kan ikke sløse bort pengene på luksushoteller,
så jeg bor på det litt mindre flashy men veldig hyggelige nabohotellet.

Etter arbeidstid tok jeg meg en liten spasertur i sentrum. Det er ganske trygt å
vandre rundt i Kampala på dagtid, men for min egen del kjenner jeg at jeg
må bli litt flinkere til å lese kodene før jeg innser at det ikke er skummelt.
Det er ikke dem, det er meg.

Kampala har et utrolig behagelig klima; stort sett mellom 22 og 28 grader hele året.
Ganske ofte så regner det en liten skur, sånn at byen er grønn og fin hele året.
Nå er det helt i begynnelsen av regntiden, men det er bare godt med en skikkelig
skur et par ganger om dagen. (Mulig at det brudeparet som skulle gifte seg denne helgen
og som fikk den blomsterkledde buen som de skulle vandre gjennom i hodet pga årets
første storm, ikke syns det er like stas med regntida..)

Selv om det ikke helt er Sheraton, så er det ganske fint på Mosa Court også. Her er
utsikten fra balkongen min, bare synd jeg ikke får tid til å hoppe i poolen. Har forøvrig
aldri sett noen bade eller sole seg der. Men nordmenn fins på hotellet, man slipper ikke
unna dem her heller..

Og så var den første hele dagen min i Uganda over, og det er på tide å
legge seg i himmelsengen/myggnettingen igjen.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

5 Comments | In: Resten av verden | tags: afrika, bilder, Kampala, redde verden-bransjen, reise, Resten av verden, Uganda. | # | By Frøken Makeløs on September 22, 2009

Denne uken har jeg vært et par dager på IT-konferanse. I et mylder av (dresskledde) menn og (noen få) kvinner i svart, grått og mørkeblått har jeg flagret rundt i fotsid, blomstrete kjole. Konferansen var rettet mot “brukere, superbrukere og teknisk systemansvarlige” men alle vet jo at når målgruppen er så vid så skal man være glad om man klarer å nå frem til noen i det hele tatt. Følgelig har jeg i to dager sittet og hørt om prosessmodellering, SQL og akeselleratorer, hvorav en del var riktig interessant, en del riktig uinteressant og en del kunne jeg bare høre svjusjelyden av idet det føk forbi rett over hodet mitt i høy fart (hva i all verden er ERP?).

Men hei, jeg skjønner de IT-folka godt jeg. Alle vet jo hvor morsomt det er å bruke avanserte fagutrykk når man først har skjønt hva de betyr, det er bare det at det er så utrolig irriterene å høre på når man ikke fatter hva foredragsholderne snakker om.  I tillegg har det vært mye snakk om salg og effektivisering og kunder og denslags, men i min bransje (vi som redder verden) så selger vi jo ikke noe som helst - vi gir bort pengene våre vi.

Politisk ukorrekte er de også  disse IT-menneskene - og jeg tror ikke de reflekterer et sekund over det en gang. Når mine kolleger arrangerer seminar så er de for eksempel svært påpasselig med å ha en god kjønnsbalanse blant foredragsholderne. På IT-konferansen var 22 av 24 foredrag holdt av menn. Og på et av de to som ble holdt av en kvinne så snakket foreleseren om at en neger hadde vunnet presidentvalget i USA! Sjokkerende ukorrekt i mine ører, men jeg tror ikke noen av datagutta brød seg det døyt.

Men hei, de er sikkert bra folk likevel altså. Egentlig er jeg jo bare sur fordi jeg ikke skjønner helt hva de snakker om hele tiden (hva er ERP??)

Illustrasjon: XKCD

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Livet liksom, Ting jeg ikke visste | tags: hva er ERP, it-konferanse, jobb, politisk korrekt, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on May 15, 2009

Geir har bedt meg om å skrive noe om hvorfor jeg blogger om Afrika, så det skal jeg forsøke å svare på. Nå er det jo sånn at jeg blogger om det som interesserer meg og for noen år siden begynte jeg å interessere meg for Kongo. Før jeg begynte i redde-verden-bransjen så var Afrika bare en stor ukjent klump med land som jeg ikke visste noe som helst om. En kollega av meg fortalte meg nylig om en radikal teori han hadde hørt som gikk ut på at hvis man klippet Afrika ut av kartet og sendte det avgårde ut i verdensrommet så ville det ikke spille noen særlig rolle for majoriteten av oss som ble igjen. De økonomiske, sosiale og kulturelle båndene er veldig mye sterkere mellom de andre kontinentene, Afrika er liksom litt for seg selv. Illustrerende nok så blir det jo ofte omtalt som om det var ett land, ikke 53 ulike stater. Man reiser til Afrika liksom, det er visst ikke så viktig akkurat hvilket afrikansk land man skal til.

Min Kongo-interesse startet med en tilfeldighet; jeg fant ut at det fantes to Kongo-land i Afrika og begynte å lure på hvorfor. Jo mer jeg leste om historien til DR Kongo, jo mer fascinert ble jeg. Vi snakker om Belgias eneste koloni, brutalt styrt av den grusomme Kong Leopold II - et land som er like stort som hele Vesteuropa men som bare har 50 mil med skikkelig vei. Kolonitiden, frigjøringen, diktaturet - det er forferdelig og ekstremt fascinerende. Ofte er det jo sånn at når man begynner å fordype seg i et tema så blir det mer og mer interessant jo mer man leser. Og fordelen med å være Kongonerd er at det er så få i Norge som kan noe som helst om temaet at jeg fremstår som en superekspert selv om jeg ikke er det.

Jeg tror ikke det er mer komplisert enn som så; jeg er interessert i Kongo, derfor blogger jeg om Kongo. Etter noen år i redde-verden-bransjen er det nær sagt umulig å ikke bli opptatt av Afrika - og etter å ha vært der nede på jobbtur (Kenya, Uganda og Zambia) ble jeg enda mer betatt. Det er sant som de sier; etter å ha vært i Afrika så blir man enten forelsket for livet eller så skjønner man aldri helt greia. I’m in luv.

(Bildet er stjålet fra IVG Design)

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

7 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier, Kongonerd | tags: afrika, Blogging og andre sosiale medier, Kongo, Kongonerd, redde verden-bransjen. | # | By Frøken Makeløs on December 23, 2008

For ett år siden var jeg i Dhaka, Bangladesh med jobb. Det gjorde inntrykk - dere kan lese om opplevelsene mine her og her. På den tiden hadde jeg ikke for vane å legge ut bilder på bloggen, så jeg tenkte jeg kunne gjøre det nå i stedet. Jeg får helt vondt i magen når jeg ser på disse bildene - Bangladesh er så usigelig vakkert, så uendelig fattigslig, og (jada, det er en klisjé) menneskene man møter så utrolig blide og nysgjerrige, tross alt.

Alt, både mennesker og varer, blir transportert med sykkel.

Rismarker.

Utsikt fra hotellrommet.

Det er mye i Dhaka som er grått og trist og fattigslig
- men klærne gjør bybildet fargerikt likevel, også når de henger til tørk!

Alle lastebilene så ut som denne.
Det er eierne selv som dekorerer bilene sine bare fordi de syns det er fint.

Jeg og en kollega dro på båttur på Meghna river. Ingen andre turister noe sted -
bare øyboere på vei hjem fra byen og en masse lokale fiskere.

Lyset gjorde turen til det mest magiske jeg har vært med på noen gang.

Fiskefangst.

Utenfor flyplassen stod det til enhver tid en masse folk som ventet på noen de kjente. De fikk ikke lov til å komme innenfor gjerdet. Vi ble tilbudt å gå ut av køen på vei til innsjekking fordi vi var hvite, men som ordentlige representanter for redde-verden-bransjen takket vi selvsagt nei.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

12 Comments | In: Resten av verden | tags: bangladesh, bilder, dhaka, redde verden-bransjen. | # | By Frøken Makeløs on November 22, 2008

Det hender at det slår meg at den bransjen jeg befinner meg i ikke er helt som alle andre bransjer. Jeg har tidligere tatt for meg det halvskumle faktum at jeg med et nødskrik holder meg på riktig side av gladetnisk-skalaen, men det er ikke til å komme unna at mine fire år i dette miljøet så absolutt har satt sine spor likevel. Punktene under fremstår for eksempel som fullstendig normale..

• Hvis jeg blir bedt om å gi noen eksempler på tilfeldige land, er Uganda, Tanzania og Bangladesh de første jeg kommer på
• Alle vet hva en hvit elefant er
• Ingen blander Dhaka med Dakar eller DR Kongo med Republikken Kongo
• Å begynne å snakke afrikansk engelsk/indisk engelsk er en finfin metode for å løse litt opp i stemningen (i samtaler med andre nordmenn, vel å merke)
• Det er helt vanlig å havne på bord med folk fra fire forskjellige verdensdeler i lunsjen
• Ingen kontorfest/julebord blir vellykket uten litt afrikansk musikk på anlegget
• Man fniser av folk som snakker om u-hjelp
• En norsk kollega har tatt et afrikansk navn - og ingen tenker noe særlig over det
• Det blir utpreget pinlig og trykket stemning når en sørafrikansk gjest påpeker at bordsaltet vårt er av merket “Black boy”
• Avdelingen min blir i muntre sammenhenger referert til som hippie-avdelingen (og alle skjønner hvorfor)
• Jeg har sjelden følt meg så klesmessig veltilpasset som den dagen jeg gikk med sjokkrosa strømpebukse på jobb
• Damen på passkontoret på Grønland politistasjon lurer på om jeg ikke vil ha med meg det gamle passet mitt hjem, ettersom jeg jo har “reist en del” (i egne øyne har jeg nesten ikke vært noen steder)

(Anja er mildt sagt dagens helt; hun fant ut hvorfor jeg ikke fikk lastet opp bilder til bloggen. Tusen takk, snille du - og alle andre som prøvde å hjelpe!)

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, redde verden-bransjen, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on September 30, 2008

Siden jeg reiser til skumle strøk og redder verden og sånn så har jeg ganske nylig vært på sikkerhetskurs hos Politiets Sikkerhetstjeneste. Der lærte jeg at det viktigste man må huske på for å unngå å bli utsatt for terror og kidnapping og overvåkning, er å være uforutsigbar. Tar du samme ruten til jobb hver dag så skjønner jo enhver fjomp med maskingevær ganske fort hvor og når han kan rane/kidnappe/banke deg.

Hemmeligheten er altså å være uforutsigbar i alle situasjoner. Og det var først da jeg lærte dette at jeg skjønte hvor godt norske myndigheter passer på oss. For hvem sørger for at vi aldri er på jobb til samme tid hver dag? NSB. Hvem gir byggetillatelser i hytt og pine sånn at den veien du trodde du kunne kjøre plutselig er stengt? Plan og bygningsetaten. Hvem lar være å måke når det snør sånn at du ikke kommer deg dit du skal? Kommunen.

I tillegg har myndighetene mobilisert store private aktører for å passe på at nordmenn er trygge. Norwegian for eksempel, ser til at du sjelden kommer deg dit du skal når du har tenkt. Netcom legger ned mobilnettet med jevne mellomrom for å passe på at du ikke alltid får gitt de beskjedene du vil. Dessuten sitter det en hel gjeng med folk i Nigeria som er lønnet av den norske stat for å spamme ned e-posten din.

Tror du streikeretten ble innført for å sikre at arbeiderne kan hevde sine rettigheter? Selvsagt ikke. Lærere, bryggeriansatte, helsepersonell, heismontører - de vet det kanskje ikke selv, men noen trekker i trådene for å få dem ut i streik slik at hele Norge blir uforutsigbart. Alt for å unngå at vi blir bortført av skumle menn med finlandshetter og håndgranater.

Tenk på det du, neste gang du skriver et sint leserbrev til lokalavisa for å klage på at et eller annet der ute i samfunnet ikke fungerer som det skal. For nå vet du at det er nettopp det det gjør – og det er for å verne deg mot terror. Se det er myndighetene sine, det!

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Enkle løsninger, Politikk på en måte, Ting jeg ikke visste | tags: Enkle løsninger, jobb, nsb, redde verden-bransjen, seminar, staten. | # | By Frøken Makeløs on March 26, 2008

I går fikk jeg et mildt sagt overraskende tilbud om å være stand-up-morsom foran 400 mennesker. Javisst, det er ikke tøys altså. Det viser seg nemlig at noen av mine kolleger syns at jeg er så fantastisk festlig at de vil at jeg skal stå på scenen og underholde i den formelle åpningen av et stort seminar vi skal ha til neste år.

Uten at jeg på noen måte skal begi meg ut på en analyse av min egen humor, så er det nok innenfor ironien jeg eventuelt scorer noen poeng. Siden jeg holder på og redder verden (jada, jeg vet at jeg gjentar dette til det kjedsommelige) så er selvsagt disse hundrer på hundrer med mennesker langt fra en homogen gruppe bestående av representanter for norsk middelklasse. Og noe sier meg at ironi kan være et rimelig usikkert kort i en sånn forsamling - fort gjort å bli misforstått eller regelrett fornærme noen.

Vel, heldigvis trenger jeg ikke bestemme meg på sånn ca et halvt år. Dette går så bra at.

HJEEEEELP!!

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, redde verden-bransjen, skummelt. | # | By Frøken Makeløs on November 30, 2007

Folk i Bangladesh glor. De stirrer, glaner og kikker. Det er ikke noe jeg finner på altså, det står til og med i Lonely Planet-en som jeg etter mye strev klarte å finne. (Bangladesh er liksom ikke turistland nummer en, så markedet svømmer ikke akkurat over av guidebøker.) Så derfor tenkte jeg heller ikke så mye over det da mannen ved siden av meg på flyet hit vekselvis nynnet for seg selv og kikket på meg, eller da jeg ble beglodd av sånn ca hundre menn som av ukjente grunner sto og hang utenfor Dhaka Airport.

Men så viser det seg at det jeg trodde var anstendige kjoler uten vågal utringning fikk meg til å se ut som en prostituert når jeg ikke har bukse under, og det forklarer jo et og annet. Det viser seg altså at åtte kjoler, to skjørt og en bukse ikke var helt optimal pakking for denne turen.

Som dere muligens har fått med dere så har det vært en ørliten syklon her i landet. Det vil si, den var ikke ørliten i det hele tatt - hadde det ikke vært for at en diger skog stoppet den så hadde den antagelig ødelagt hele Bangladesh. Her har vi ikke merket annet enn at flyet hit var tre timer forsinket, pluss at folk selvfølgelig snakker om det og avisene er fulle av stoff om tragedien. Heldige oss!

I dag har vi vært på konferanse i tretten timer (å redde verden krever intensiv jobbing, også på lørdager), men med gullebra folk så går tiden superfort. I en av pausene stakk jeg og en kollega ut på gaten en halvtimes tid for å se oss rundt. Jeg digga det men jeg var nærmest vettskremt hele tiden. Bangladesh er et av verdens aller tettest befolkete land, så her i Dhaka tyter det mennesker absolutt overalt. Eller, det er nesten bare menn da, kvinnene er nok hjemme. Tror egentlig ikke det er farlig å vandre gatelangs i dagslys her, men det er uvant med all stirringen, alle folkene, tiggerne, trafikken og at det ikke er noen andre hvite å se noe sted.

Forøvrig er det totalforbud mot alkohol her, men som alle andre steder hjelper det å vite hvor man skal gå og hvem man skal snakke med. Tidligere har kollegaene våre blitt bedt om å ta med passene sine når de skulle spise middag med lokale partnere, for har man utenlandsk pass så får man kjøpt det man vil. Og ikke bare til seg selv - ett pass holder til å kjøpe drikke for et helt selskap.

En siste påfallende ting her er hvor små alle menneskene er. Vi norske føler oss som digre elefanter - den som bare hadde vært en nett og yndig liten asiaterjente! Da vi tok gruppebilde etter konferansen i dag måtte jeg stå på bakerste rad, det tror jeg aldri har hendt før noen gang. Og jeg må si at det gjør noe med følelsen av å være feminin når jeg tar heisen sammen med elleve bangla-menn som rekker meg til skuldrene og veier femten kilo mindre enn meg.

Alt i alt må jeg si at Dhaka så langt er mye bedre enn forventet, og dette jetlag-greiene tror jeg bare er noe folk har funnet på for å få sympati. Åtte timers søvn forrige natt var alt jeg trengte for å komme til hektene etter nesten tredve timer reise og fem timer tidsforskjell. De to neste dagene blir det masse jobbings men på tirsdag har vi fri, hurra!

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Resten av verden, Ting jeg ikke visste | tags: bangladesh, dhaka, redde verden-bransjen, reise. | # | By Frøken Makeløs on November 17, 2007