Å jobbe i redde-verden-bransjen


Det hender at det slår meg at den bransjen jeg befinner meg i ikke er helt som alle andre bransjer. Jeg har tidligere tatt for meg det halvskumle faktum at jeg med et nødskrik holder meg på riktig side av gladetnisk-skalaen, men det er ikke til å komme unna at mine fire år i dette miljøet så absolutt har satt sine spor likevel. Punktene under fremstår for eksempel som fullstendig normale..

  • Hvis jeg blir bedt om å gi noen eksempler på tilfeldige land, er Uganda, Tanzania og Bangladesh de første jeg kommer på
  • Alle vet hva en hvit elefant er
  • Ingen blander Dhaka med Dakar eller DR Kongo med Republikken Kongo
  • Å begynne å snakke afrikansk engelsk/indisk engelsk er en finfin metode for å løse litt opp i stemningen (i samtaler med andre nordmenn, vel å merke)
  • Det er helt vanlig å havne på bord med folk fra fire forskjellige verdensdeler i lunsjen
  • Ingen kontorfest/julebord blir vellykket uten litt afrikansk musikk på anlegget
  • Man fniser av folk som snakker om u-hjelp
  • En norsk kollega har tatt et afrikansk navn - og ingen tenker noe særlig over det
  • Det blir utpreget pinlig og trykket stemning når en sørafrikansk gjest påpeker at bordsaltet vårt er av merket “Black boy”
  • Avdelingen min blir i muntre sammenhenger referert til som hippie-avdelingen (og alle skjønner hvorfor)
  • Jeg har sjelden følt meg så klesmessig veltilpasset som den dagen jeg gikk med sjokkrosa strømpebukse på jobb
  • Damen på passkontoret på Grønland politistasjon lurer på om jeg ikke vil ha med meg det gamle passet mitt hjem, ettersom jeg jo har “reist en del” (i egne øyne har jeg nesten ikke vært noen steder)

(Anja er mildt sagt dagens helt; hun fant ut hvorfor jeg ikke fikk lastet opp bilder til bloggen. Tusen takk, snille du - og alle andre som prøvde å hjelpe!)

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Livet liksom | tags: , , . | # | By Frøken Makeløs on September 30, 2008



Staten passer på deg


Siden jeg reiser til skumle strøk og redder verden og sånn så har jeg ganske nylig vært på sikkerhetskurs hos Politiets Sikkerhetstjeneste. Der lærte jeg at det viktigste man må huske på for å unngå å bli utsatt for terror og kidnapping og overvåkning, er å være uforutsigbar. Tar du samme ruten til jobb hver dag så skjønner jo enhver fjomp med maskingevær ganske fort hvor og når han kan rane/kidnappe/banke deg.

Hemmeligheten er altså å være uforutsigbar i alle situasjoner. Og det var først da jeg lærte dette at jeg skjønte hvor godt norske myndigheter passer på oss. For hvem sørger for at vi aldri er på jobb til samme tid hver dag? NSB. Hvem gir byggetillatelser i hytt og pine sånn at den veien du trodde du kunne kjøre plutselig er stengt? Plan og bygningsetaten. Hvem lar være å måke når det snør sånn at du ikke kommer deg dit du skal? Kommunen.

I tillegg har myndighetene mobilisert store private aktører for å passe på at nordmenn er trygge. Norwegian for eksempel, ser til at du sjelden kommer deg dit du skal når du har tenkt. Netcom legger ned mobilnettet med jevne mellomrom for å passe på at du ikke alltid får gitt de beskjedene du vil. Dessuten sitter det en hel gjeng med folk i Nigeria som er lønnet av den norske stat for å spamme ned e-posten din.

Tror du streikeretten ble innført for å sikre at arbeiderne kan hevde sine rettigheter? Selvsagt ikke. Lærere, bryggeriansatte, helsepersonell, heismontører - de vet det kanskje ikke selv, men noen trekker i trådene for å få dem ut i streik slik at hele Norge blir uforutsigbart. Alt for å unngå at vi blir bortført av skumle menn med finlandshetter og håndgranater.

Tenk på det du, neste gang du skriver et sint leserbrev til lokalavisa for å klage på at et eller annet der ute i samfunnet ikke fungerer som det skal. For nå vet du at det er nettopp det det gjør – og det er for å verne deg mot terror. Se det er myndighetene sine, det!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Enkle løsninger, Politikk på en måte, Ting jeg ikke visste | tags: , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on March 26, 2008



En skummel forespørsel


I går fikk jeg et mildt sagt overraskende tilbud om å være stand-up-morsom foran 400 mennesker. Javisst, det er ikke tøys altså. Det viser seg nemlig at noen av mine kolleger syns at jeg er så fantastisk festlig at de vil at jeg skal stå på scenen og underholde i den formelle åpningen av et stort seminar vi skal ha til neste år.

Uten at jeg på noen måte skal begi meg ut på en analyse av min egen humor, så er det nok innenfor ironien jeg eventuelt scorer noen poeng. Siden jeg holder på og redder verden (jada, jeg vet at jeg gjentar dette til det kjedsommelige) så er selvsagt disse hundrer på hundrer med mennesker langt fra en homogen gruppe bestående av representanter for norsk middelklasse. Og noe sier meg at ironi kan være et rimelig usikkert kort i en sånn forsamling - fort gjort å bli misforstått eller regelrett fornærme noen.

Vel, heldigvis trenger jeg ikke bestemme meg på sånn ca et halvt år. Dette går så bra at.

HJEEEEELP!!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Livet liksom | tags: , , . | # | By Frøken Makeløs on November 30, 2007



Reisebrev fra Dhaka


Folk i Bangladesh glor. De stirrer, glaner og kikker. Det er ikke noe jeg finner på altså, det står til og med i Lonely Planet-en som jeg etter mye strev klarte å finne. (Bangladesh er liksom ikke turistland nummer en, så markedet svømmer ikke akkurat over av guidebøker.) Så derfor tenkte jeg heller ikke så mye over det da mannen ved siden av meg på flyet hit vekselvis nynnet for seg selv og kikket på meg, eller da jeg ble beglodd av sånn ca hundre menn som av ukjente grunner sto og hang utenfor Dhaka Airport.

Men så viser det seg at det jeg trodde var anstendige kjoler uten vågal utringning fikk meg til å se ut som en prostituert når jeg ikke har bukse under, og det forklarer jo et og annet. Det viser seg altså at åtte kjoler, to skjørt og en bukse ikke var helt optimal pakking for denne turen.

Som dere muligens har fått med dere så har det vært en ørliten syklon her i landet. Det vil si, den var ikke ørliten i det hele tatt - hadde det ikke vært for at en diger skog stoppet den så hadde den antagelig ødelagt hele Bangladesh. Her har vi ikke merket annet enn at flyet hit var tre timer forsinket, pluss at folk selvfølgelig snakker om det og avisene er fulle av stoff om tragedien. Heldige oss!

I dag har vi vært på konferanse i tretten timer (å redde verden krever intensiv jobbing, også på lørdager), men med gullebra folk så går tiden superfort. I en av pausene stakk jeg og en kollega ut på gaten en halvtimes tid for å se oss rundt. Jeg digga det men jeg var nærmest vettskremt hele tiden. Bangladesh er et av verdens aller tettest befolkete land, så her i Dhaka tyter det mennesker absolutt overalt. Eller, det er nesten bare menn da, kvinnene er nok hjemme. Tror egentlig ikke det er farlig å vandre gatelangs i dagslys her, men det er uvant med all stirringen, alle folkene, tiggerne, trafikken og at det ikke er noen andre hvite å se noe sted.

Forøvrig er det totalforbud mot alkohol her, men som alle andre steder hjelper det å vite hvor man skal gå og hvem man skal snakke med. Tidligere har kollegaene våre blitt bedt om å ta med passene sine når de skulle spise middag med lokale partnere, for har man utenlandsk pass så får man kjøpt det man vil. Og ikke bare til seg selv - ett pass holder til å kjøpe drikke for et helt selskap.

En siste påfallende ting her er hvor små alle menneskene er. Vi norske føler oss som digre elefanter - den som bare hadde vært en nett og yndig liten asiaterjente! Da vi tok gruppebilde etter konferansen i dag måtte jeg stå på bakerste rad, det tror jeg aldri har hendt før noen gang. Og jeg må si at det gjør noe med følelsen av å være feminin når jeg tar heisen sammen med elleve bangla-menn som rekker meg til skuldrene og veier femten kilo mindre enn meg.

Alt i alt må jeg si at Dhaka så langt er mye bedre enn forventet, og dette jetlag-greiene tror jeg bare er noe folk har funnet på for å få sympati. Åtte timers søvn forrige natt var alt jeg trengte for å komme til hektene etter nesten tredve timer reise og fem timer tidsforskjell. De to neste dagene blir det masse jobbings men på tirsdag har vi fri, hurra!

1 person liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Resten av verden, Ting jeg ikke visste | tags: , , , . | # | By Frøken Makeløs on November 17, 2007



Frøkna redder verden


Her om dagen var jeg på seminar med jobb. Siden jeg er i den herlige redde-verden-bransjen så handlet seminaret også om dette. Hvordan vi skal redde verden altså. Som vanlig fant de ikke helt ut av det, men desto mer flaks er det jo at jeg faktisk har funnet løsningen!

Som så ofte før ble det snakket om at vi må være greie og ønske verdens sultne og forfulgte velkommmen hit til oss, og at vi ikke må glemme at vanvittig mange nordmenn dro til Amerika da potethøsten feilet her hjemme. Potethøsten! Er det det som er greia? Herregud, Fedon har jo snakket i årevis om at vi må spise mindre poteter, så hvis det er det de der afrikanerne vil ha, så kan vi da alltids sende ned noen kasser!

Poteter er billige, de er ikke kravstore hva gjelder jordsmonn og kan brukes til nesten alt. Eneste negative er jo at de gjør oss tjukke og det er jo faktisk akkurat det de der negrene trenger. Så enkelt og så genialt; vi blir tynnere og de blir tjukkere og vips så har vi alle sammen en lykkelig BMI på 22.

Ta en potet liksom.

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Enkle løsninger, Politikk på en måte, Resten av verden | tags: , , , . | # | By Frøken Makeløs on October 18, 2007



Pokker


Man skulle ikke jobbet med å redde verden. Man skulle jobbet med kommunikasjon. I Hydro, for eksempel.

Man skulle aldeles ikke ha studert på universitetet og hatt en tro på en bedre fremtid for alle og et ønske om å bidra til dette åtte timer om dagen. Man burde heller kommet seg inn i mediebransjen og hatt en far som var ordfører. Det hadde vært bra. Hvis man hadde vært konserndirektør hadde det nok ikke vært noen som fortalte deg at du ikke skal drikke kaffe med kolleger på arbeidsplassens fellesområder. Om noen hadde snakket om hva man skulle og ikke skulle gjøre, så hadde det vært du - mens du la selskapets kommunikasjonsstrageti og drakk kaffe med begge hender.
Og så skulle man hatt en konto i Sveits og en arbeidsgiver som syntes synd på deg og ga deg permisjon med lønn når noen begynte å bråke. Masse lønn. Mye mer lønn enn man får hvis man for eksempel prøver å redde verden. Pokker, at det går an å velge så feil.

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: , , . | # | By Frøken Makeløs on August 21, 2007



Next»