Folk i Bangladesh glor. De stirrer, glaner og kikker. Det er ikke noe jeg finner på altså, det står til og med i Lonely Planet-en som jeg etter mye strev klarte å finne. (Bangladesh er liksom ikke turistland nummer en, så markedet svømmer ikke akkurat over av guidebøker.) Så derfor tenkte jeg heller ikke så mye over det da mannen ved siden av meg på flyet hit vekselvis nynnet for seg selv og kikket på meg, eller da jeg ble beglodd av sånn ca hundre menn som av ukjente grunner sto og hang utenfor Dhaka Airport.
Men så viser det seg at det jeg trodde var anstendige kjoler uten vågal utringning fikk meg til å se ut som en prostituert når jeg ikke har bukse under, og det forklarer jo et og annet. Det viser seg altså at åtte kjoler, to skjørt og en bukse ikke var helt optimal pakking for denne turen.
Som dere muligens har fått med dere så har det vært en ørliten syklon her i landet. Det vil si, den var ikke ørliten i det hele tatt - hadde det ikke vært for at en diger skog stoppet den så hadde den antagelig ødelagt hele Bangladesh. Her har vi ikke merket annet enn at flyet hit var tre timer forsinket, pluss at folk selvfølgelig snakker om det og avisene er fulle av stoff om tragedien. Heldige oss!
I dag har vi vært på konferanse i tretten timer (å redde verden krever intensiv jobbing, også på lørdager), men med gullebra folk så går tiden superfort. I en av pausene stakk jeg og en kollega ut på gaten en halvtimes tid for å se oss rundt. Jeg digga det men jeg var nærmest vettskremt hele tiden. Bangladesh er et av verdens aller tettest befolkete land, så her i Dhaka tyter det mennesker absolutt overalt. Eller, det er nesten bare menn da, kvinnene er nok hjemme. Tror egentlig ikke det er farlig å vandre gatelangs i dagslys her, men det er uvant med all stirringen, alle folkene, tiggerne, trafikken og at det ikke er noen andre hvite å se noe sted.
Forøvrig er det totalforbud mot alkohol her, men som alle andre steder hjelper det å vite hvor man skal gå og hvem man skal snakke med. Tidligere har kollegaene våre blitt bedt om å ta med passene sine når de skulle spise middag med lokale partnere, for har man utenlandsk pass så får man kjøpt det man vil. Og ikke bare til seg selv - ett pass holder til å kjøpe drikke for et helt selskap.
En siste påfallende ting her er hvor små alle menneskene er. Vi norske føler oss som digre elefanter - den som bare hadde vært en nett og yndig liten asiaterjente! Da vi tok gruppebilde etter konferansen i dag måtte jeg stå på bakerste rad, det tror jeg aldri har hendt før noen gang. Og jeg må si at det gjør noe med følelsen av å være feminin når jeg tar heisen sammen med elleve bangla-menn som rekker meg til skuldrene og veier femten kilo mindre enn meg.
Alt i alt må jeg si at Dhaka så langt er mye bedre enn forventet, og dette jetlag-greiene tror jeg bare er noe folk har funnet på for å få sympati. Åtte timers søvn forrige natt var alt jeg trengte for å komme til hektene etter nesten tredve timer reise og fem timer tidsforskjell. De to neste dagene blir det masse jobbings men på tirsdag har vi fri, hurra!
1 person liker denne posten
9 Comments | In: Resten av verden, Ting jeg ikke visste | tags: bangladesh, dhaka, redde verden-bransjen, reise. | # | By Frøken Makeløs on November 17, 2007
