Prosjekt redd-tenåringen-min


Det viser seg at enkelte mennesker mener at vi som jobber i redde-verden-bransjen bør se litt stort på ting og ikke bare fokusere på de der ute. For eksempel hadde det vært veldig fint om vi innimellom også kunne ta oss tid til å redde en og annen velfødd norsk tenåring på ville veier.

Kanskje ringer det en far som ønsker å undersøke mulighetene for at hans retningsløse og umotiverte datter kan få møte livets harde realiteter blant noen skikkelig fattige mennesker og dermed skjønne litt mer av hvordan verden henger sammen. Eller kanskje ringer en mor og ber pent om at hennes bortskjemte og tiltaksløse sønn kan få se noen som har det litt ordentlig fælt et sted, sånn at han kan forstå hvor godt han egentlig har det selv. Etter videregående har han nemlig ikke giddet å gjøre noenting, han sitter liksom bare i kjellerstua og spiller data hele dagen. Den utakknemlige ungen trenger en skikkelig vekker for å få litt orden på livet sitt. Om ikke vi kunne være så greie å hjelpe med det?

Og det syns jeg jo faktisk at vi burde kunne. Altså, her sitter jo vi på en masse kunnskap om steder i verden hvor folk har det jævlig og da er det vel ikke for mye forlangt at vi kan bruke den kompetansen på å hjelpe noen norske ungdommer til å finne veien ut av en meningsløs tilværelse med dataspill og cola. I grunnen syns jeg vi burde systematisere det hele litt bedre - kanskje man rett og slett kunne lage et slags spørreskjema som kan gjøres tilgjengelig på nettet? Er du mest interessert i krigsområder, slum eller flyktningeleire? Har du geografiske preferanser? På en skala fra en til ti - hvor jævlig skal de folka du møter ha det? Kryss av, så finner vi et sted som passer perfekt for å få drittungen din tilbake på rett kjøl.

Jeg aner en helt ny nisje for redde-verden-bransjen. Og de folka som skal oppsøkes - de som bor i slummen eller i flyktningeleire, lever med krig og vold eller strever med å skaffe seg mat - trenger man vel ikke tenke så mye på i denne sammenhengen. I prosjektet “redd-tenåringen-min” er de jo bare statister uansett.

Illustrasjon: Tom Ledin

8 lesere liker denne posten


Ferietur til Rwanda, anyone?


Jeg har i flere år hatt Rwanda på listen over ønskereisemål. Faktisk siden litt før Homovennens hadde innflytningsfest i den forrige leiligheten (og hvis ikke det er tidemerke godt som noe så vet ikke jeg). Da møtte jeg en kar som kunne fortelle at han hadde hovedfag i fransk, hvorpå jeg i min ferske Rwanda-rus sporenstreks anbefalte han å reise dit. Alle vet jo at man får en helt annen reiseopplevelse hvis man snakker språket. Det ene tok det andre og et stykke nede i rødvinsflaska hadde vi plutselig blitt enige om å dra på ferie til Rwanda sammen.

Jeg mener bestemt at den slags avgjørelser sjelden står seg lengre enn til festen tar slutt, men enkelte har tydeligvis en ganske annen oppfatning. Nå er det sånn omtrent fire år siden den famøse innflytningsfesten, men hver gang jeg treffer Rwanda-mannen så sørger han for å minne meg på hvordan jeg sviktet han da jeg et par uker etter festen overrasket så meg nødt til å informere han om at vi nok ikke skulle på Afrikaferie sammen. Det har faktisk gått så langt som å bli et aldri så lite ritual - hvis vi nå hadde møttes og han ikke hadde poengtert at han fortsatt har et horn i siden til meg, så var det vel antagelig jeg som hadde blitt litt snurt.

Og hvis du tenker at Rwanda er et veldig merkelig sted å ønske seg til, så kan jeg opplyse om at det nå er 16 år siden folkemordet og at landet på mange måter er en aldri så liten suksesshistorie. For eksempel blir det nå regnet som et av de mest stabile landene i Sentral-Afrika, er ledende på IT i Øst-Afrika og kan vise til sterk økonomisk vekst de siste årene. Dessverre har Rwandas ledere en lei tendens til å blande seg inn i problemene til nabolandet DR Kongo, og har i årevis hatt både politiske og økonomiske interesser der. Så da spørs det vel kanskje om Kongonerder som meg heller bør legge ferien vår til et annet land sånn foreløpig.

Illustrasjon: International Center for Tropical Agriculture



Sosialt engasjement + blogging = sant


Det er så mange fine bloggrelaterte ting som foregår nå, så jeg tenkte at jeg kunne samle det i en post og fortelle dere om det. Jeg blir så glad så glad når jeg ser at både bloggere selv og andre bruker dette verktøyet for å formidle eller skape sosialt engasjement!

Ida har startet sin egen brystkreft-kampanje og selger kjempesøte selvlagde hjerter (bildet over) på bloggen sin. Responsen har visstnok vært overveldende så langt, så hvis du vil støtte kampanjen og sikre deg et hjerte er det sikkert lurt å forte seg litt.

♥ Plan Norge har en konkurranse nå hvor du kan vinne en tur til Asia, gjennom å sette søkelys på jenters situasjon i verden på din blogg. Har du ikke blogg så kan du støtte Plan sin jentekampanje ved å gi ditt ansikt.

♥ Hvis engasjementet ditt ligger mer i hjemlige trakter, så kan du som blogger bli med og nominere og stemme frem kandidater i Electrolux sin Thinking of you-kampanje. Prisen skal deles ut til personer, foreninger eller organisasjoner som gjør, eller har gjort, en særskilt og frivillig innsats knyttet til mat og klær for vanskeligstilte personer i Norge.

Er det flere slike ting som foregår som jeg ikke har fått med meg?



Om turisme, politikk, mat og fugler


Kampala er kanskje ikke akkurat en turistmagnet, men turistinformasjon har de likevel i tilfelle
noen skulle dukke opp. Og det burde de, for Uganda er et vakkert land med hyggelige
mennesker og Kampala har dessuten et glimrende uteliv!

Her er parlamentet, som blir voktet av menn med gevær. Det hender ganske ofte at man møter på uniformerte menn med gevær i gatene også, og jeg friker bittelitt ut hver gang. Yoweri Museveni
er president i Uganda og det har han vært siden 1986. Foran valget i 2006 endret han loven slik at han
nå i prinsippet kan være president i hvor mange perioder som helst.

I går spiste jeg tradisjonell ugandisk mat til lunsj. Til venstre på tallerkenen (det brune) er en
slags saus (paste) laget av groundnuts, som smaker omtrent som peanøtter men vokser på
bakken. Lengre mot høyre (det gule) er matooke, som er kokt grønn banan - i dette tilfellet most
(jeg spiste matooke til middag også, da kom de i vanlig bananform). Videre mot høyre (det hvite)
er posho; maismel kokt til en ganske tjukk stappe. Posho finnes i mange andre afrikanske
land også: I Kenya heter det ugali, i Zimbabwe heter det salza, i Zambia shima og i Malawi
nsima. Noen som vet om flere?

Posho og matooke brukes som tilbehør, slik vi bruker poteter og asiatene ris. Midt på tallerkenen
er ris med kylling og grønnsaker og nederst er kokte grønne bladgrønnsaker (litt usikker på
akkurat hva). Alt i alt et supert måltid; velsmakende, billig (ca 25 kroner) og  ikke minst
Frøkenvennlig (å være på reise er det vanskeligste med gluten/laktoseintoleransen min).

På vei fra kontoret til hotellet hørte jeg plutselig sang fra en kirke tvers over gaten. Jeg gikk
inn og der var det sånn skikkelig afrikansk gudstjeneste som jeg alltid har ønsket å være med
på, med sang og dans og klapping og god stemning. Prøvde respektfullt å ta færrest mulig bilder,
men dristet meg til å filme litt video i dårlig kvalitet. Tenker å lage en Kampalafilm når jeg
kommer hjem. Anyways, det var en storveis opplevelse, jeg følte meg som en veldig heldig jente!

De siste årene har Kampala blitt invadert av disse gigantiske søppelspisende fuglene;
Marabou stork, eller Kalooli som man sier i Uganda. Det kommer dessverre ikke så veldig
godt frem på bildet, men de er virkelig helt utrolig store - sånn at man skvetter når de
kommer flaksende. Mellom sju og ni kilo tunge og halvannen meter høye! Jeg har aldri
sett på maken. Nei, takke meg til duene hjemme i Oslo.



Bilder fra Kampala


Verden er ikke så veldig vond når man kan våkne opp i en sånn seng i fine Afrika.
Jeg elsker senger med malarianett, det føles veldig prinsesseaktig. Nesten så
man kunne ønske det fantes litt malariamygg i Norge også, så kunne man
ha sånn seng uten å virke helt fjollete?

Dette er Sheraton Kampala. Der bor ikke jeg. Folk som redder verden og har
integriteten i behold kan ikke sløse bort pengene på luksushoteller,
så jeg bor på det litt mindre flashy men veldig hyggelige nabohotellet.

Etter arbeidstid tok jeg meg en liten spasertur i sentrum. Det er ganske trygt å
vandre rundt i Kampala på dagtid, men for min egen del kjenner jeg at jeg
må bli litt flinkere til å lese kodene før jeg innser at det ikke er skummelt.
Det er ikke dem, det er meg.

Kampala har et utrolig behagelig klima; stort sett mellom 22 og 28 grader hele året.
Ganske ofte så regner det en liten skur, sånn at byen er grønn og fin hele året.
Nå er det helt i begynnelsen av regntiden, men det er bare godt med en skikkelig
skur et par ganger om dagen. (Mulig at det brudeparet som skulle gifte seg denne helgen
og som fikk den blomsterkledde buen som de skulle vandre gjennom i hodet pga årets
første storm, ikke syns det er like stas med regntida..)

Selv om det ikke helt er Sheraton, så er det ganske fint på Mosa Court også. Her er
utsikten fra balkongen min, bare synd jeg ikke får tid til å hoppe i poolen. Har forøvrig
aldri sett noen bade eller sole seg der. Men nordmenn fins på hotellet, man slipper ikke
unna dem her heller..

Og så var den første hele dagen min i Uganda over, og det er på tide å
legge seg i himmelsengen/myggnettingen igjen.



Jambo fra Uganda!


Hei verden, nå er jeg i Kampala - hovedstaden i Uganda! Stod opp umenneskelig tidlig i går og reiste og reiste og reiste hele dagen. Likevel er det nesten uforståelig at man kan reise så langt, både fysisk og kulturelt, på en eneste dag.

Er veldig happy for å være tilbake i Uganda (var her første gang for tre år siden), det er noe med lukten, følelsen, stemningen, folkene - som gjør at jeg nesten føler meg litt forelsket (det er jeg jo forsåvidt også, men han er jo ikke her..). Sist gang tok det ca tre dager før jeg kunne konstatere at jeg faktisk hadde begynt å gå mye saktere enn jeg gjør hjemme - og nå har jeg allerede begynt å slenge på noen afrikanske eeh? og aahh.. her og der i setningene mine. Hoho, jeg er jammen lett påvirkelig når det gjelder språk og kultur!

Skal prøve alt jeg kan å blogge herfra daglig - og så håper jeg at jeg får kommet meg ut av kontoret og tatt litt bilder som jeg kan vise dere. Målet med turen er nemlig å lære opp våre afrikanske kolleger i et nytt dataprogram vi har tatt i bruk, så da blir det nok (dessverre) en hel del tid inne på kontoret.

Det eneste som er leit med å være her er i grunnen at jeg går glipp av den siste uken med oppussing av den nye leiligheten vår. Bilder fra det prosjektet kommer forøvrig senere. Men jeg har god tro på at det hele er i gode hender hos Helten. Han våknet såvidt da jeg sto opp klokken kvart på fire natt til søndag og det han søvndrukken gjerne ville ha rede på da, var hvor han kunne finne telefonnummeret til dem vi kjøpte leiligheten av. (Jeg vedder en femmer på at han ikke husker noe av dette selv).

(BIldet viser en KLM-vinge i solnedgang. Langt der nede under skyene et sted er Sør-Sudan).



Kongo vs Israel/Palestina


Aftenposten tok selvkritkk på lederplass i fredagens avis for å nok en gang ha latt konflikten i Kongo gå i glemmeboken (interessant nok fulgte de ikke opp denne lederen med noen oppdatering på situasjonen i Kongo). I disse dager er det - som så mange ganger før - Israel og Palestinas uendelige uenighet som tar medienes oppmerksomhet.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på Israel og Palestina, snarere har jeg vel det samme avmålte engasjementet til denne konflikten som de fleste nordmenn har til situasjonen i Kongo. Men fordi mediene stadig prioriterer nyheter om Midtøsten på bekostning av mange andre konflikter rundt om i verden, så har jeg fundert litt på hva det er som gjør landene rundt Middelhavet så utrolig viktig for norsk presse.

Først tenkte jeg at det antagelig fins en hel del flere innvandrere derfra enn fra Kongo, men det gjør det ikke. SSB melder om knappe 1400 innvandrere fra det palestinske området, knappe 600 fra Israel og drøyt 1650 fra Kongo pr januar 2008. Til sammenligning fins det nesten 22 000 innvandrere fra Somalia i Norge og det landet hører man jo nesten aldri noe om, bortsett fra når et vestlig skip har blitt angrepet av sjørøvere utenfor Afrikas horn. I følge Wikipedia er det dessuten ikke mer enn ca 2000 jøder i Norge, så det er heller ikke en tallmessig stor gruppe.

Ok, så har det ikke noe å gjøre med antall mennesker som bor i Norge og har tilknytning til den ene eller den andre konflikten. At det er en fordel for et land å ha palmer, strender og familievennlige resorts når ulykken rammer, så vi med all tydelighet etter tsunamien. (Visstnok har Røde Kors ennå ikke brukt opp halvparten av pengene de fikk samlet inn etter denne katastrofen, noe som sier ganske mye om de enorme summene nordmenn ga fra seg den gangen). Stakkars Kongo har knapt noen kystlinje overhodet - og selv om man kan dra på gorilla-safari i regnskogen så hjelper jo det lite når alle reiseråd handler om at dette er et land du absolutt ikke bør dra til overhodet.

Men nå har jeg visst snakket meg helt bort, la oss gå tilbake til Israel/Palestina. Jeg har ca fire teorier (ikke presentert etter viktighetsgrad) om hvorfor det er så mye fokus på akkurat dette området og så lite på Kongo, og vil gjerne høre fra deg om du kan komplettere eller korrigere listen min:

1. Konflikten mellom Israel og Palestina er et slags nav for konfliktene i hele området og har enormt mye å si, kanskje særlig symbolsk, for en rekke andre konflikter. Øst møter vest, islam møter kristendom, terrror møter mer tradisjonell krigføring, David møter Goliat, osv - alt dette gjør det viktig for resten av verden å følge med på hva som skjer. Konflikten i Kongo har også aktører fra andre land, men den er ikke viktig for resten av verden (les; Vesten), hverken økonomisk eller symbolsk. Så lenge det fins gruver der med kongolesiske barnearbeidere og krigsfanger som utvinner nok koltan (og gjør rwandiske smuglere/forretningsfolk rike) til at vi kan kjøpe DVD-spillere, laptoper, mobiltelfoner og Playstation så mye vi orker, er det ingen grunn til å lage noe oppstyr.

2. Båndene mellom Israel og USA er svært tette, og dermed også mellom Norge og Israel. Dessuten mistenker jeg at Vesten fremdeles plages av dårlig samvittighet overfor jødene. På samme måte har man dårlig samvittighet fordi man lot være å intervenere i folkemordet i Rwanda i 1994. Bulambo Lembelembe (fjorårets vinner av Raftoprisen) har mer enn antydet at dette kan ha medvirket til Vestens passive holdning overfor Rwanda i høstens dramatiske opptrapping av Kongokonflikten, hvor Rwanda hadde - og fremdeles har - en nøkkelrolle.

3. Norsk media har fulgt Palestina-spørsmålet i en årrekke og selv om man kanskje skulle tro at nettopp det ville gjøre at det etterhvert ble plass til andre utenrikssaker, så er det det motsatte som skjer. Om det er journalister eller publikum som ikke er i stand til å sette seg inn i en ny konflikt, men helst vil skrive/lese/snakke om den samme konflikten i år etter år, skal jeg ikke uttale meg om - bortsett fra at jeg tror at journalistene undervurderer den norske befolkningen (se, der uttalte jeg meg visst likevel gitt).

4. Midtøstenkonflikten er en polarisert konflikt med tydelige aktører som har hver sine uttalte mål. Situasjonen i Kongo er mildt sagt uoversiktelig og vanskelig å sette seg inn i, med et mylder av aktører som har til dels uklare motiver. Det er enklest å konsentrere seg om det man forstår.

I tillegg kommer at Afrika er et ukjent og fjernt kontinent for de langt fleste nordmenn. De færreste har vært der, kjenner noen derfra eller kan noe særlig om hverken folk eller historie. Dessuten er hovedspråket i DR Kongo fransk, noe svært få norske utenriksjournalister behersker. Klarer man ikke å kommunisere skikkelig så blir jo det journalistiske arbeidet mye vanskeligere, så klart.

Og hvis du nå sitter der og tørster etter informasjon om hva som skjer i Kongo for tiden, så kan jeg berolige deg med at det kommer en oppdateringspost om det her på bloggen i i løpet av denne uka.



Frøkna løser verdens matkrise


Det er matkrise på gang i verden - folka i Afrika sulter og bøndene i Norge sutrer og det blir ikke akkurat bedre av at det kommer en usaklig syklon og ødelegger rismarkene i Burma og dreper en hel del tusen burmesere.

Dette med mat har vi jo snakket om før her på bloggen. Nå går prisene på ris og soya og hvete og mais til himmels, men potene er så vidt jeg vet fortsatt billige. Alt ligger med andre ord til rette for at vi nå kan bli kvitt de fryktede kaloribombene en gang for alle. Norske bønder er dessuten grinete fordi den beskyttelsen de har hatt mot lave matpriser i resten av verden, nå hindrer dem i å gjøre seg fete på andre folks sultne ulykke. Skikkelig sjarmerende - og norsk distriktspolitikk på sitt beste.

Jeg foreslår at vi kutter ned på subsidiene til norske bønder og heller sender hele gjengen på et aldri så lite entreprenørkurs, sånn at de kan finne på noe annet å produsere enn det alle andre i hele verden gjør. Det har aldri skadet å være litt oppfinnsom, særlig ikke når man fra naturens side strengt tatt ikke har de aller beste forutsetningene. La bøndene i Asia dyrke hvete og så kan vi her i Norge lage rødvinspølser og geitost. Eller noe helt annet.

Og så syns jeg vi skal begynne å ta trikken alle sammen. Bil er litt tøysete, uansett om den går på olje eller mais.