Jeg har i flere år hatt Rwanda på listen over ønskereisemål. Faktisk siden litt før Homovennens hadde innflytningsfest i den forrige leiligheten (og hvis ikke det er tidemerke godt som noe så vet ikke jeg). Da møtte jeg en kar som kunne fortelle at han hadde hovedfag i fransk, hvorpå jeg i min ferske Rwanda-rus sporenstreks anbefalte han å reise dit. Alle vet jo at man får en helt annen reiseopplevelse hvis man snakker språket. Det ene tok det andre og et stykke nede i rødvinsflaska hadde vi plutselig blitt enige om å dra på ferie til Rwanda sammen.

Jeg mener bestemt at den slags avgjørelser sjelden står seg lengre enn til festen tar slutt, men enkelte har tydeligvis en ganske annen oppfatning. Nå er det sånn omtrent fire år siden den famøse innflytningsfesten, men hver gang jeg treffer Rwanda-mannen så sørger han for å minne meg på hvordan jeg sviktet han da jeg et par uker etter festen overrasket så meg nødt til å informere han om at vi nok ikke skulle på Afrikaferie sammen. Det har faktisk gått så langt som å bli et aldri så lite ritual - hvis vi nå hadde møttes og han ikke hadde poengtert at han fortsatt har et horn i siden til meg, så var det vel antagelig jeg som hadde blitt litt snurt.

Og hvis du tenker at Rwanda er et veldig merkelig sted å ønske seg til, så kan jeg opplyse om at det nå er 16 år siden folkemordet og at landet på mange måter er en aldri så liten suksesshistorie. For eksempel blir det nå regnet som et av de mest stabile landene i Sentral-Afrika, er ledende på IT i Øst-Afrika og kan vise til sterk økonomisk vekst de siste årene. Dessverre har Rwandas ledere en lei tendens til å blande seg inn i problemene til nabolandet DR Kongo, og har i årevis hatt både politiske og økonomiske interesser der. Så da spørs det vel kanskje om Kongonerder som meg heller bør legge ferien vår til et annet land sånn foreløpig.

Illustrasjon: International Center for Tropical Agriculture

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

10 Comments | In: Kongonerd, Resten av verden | tags: DR Kongo, Homovennen, Kongonerd, Resten av verden, Rwanda. | # | By Frøken Makeløs on March 21, 2010

Aftenposten tok selvkritkk på lederplass i fredagens avis for å nok en gang ha latt konflikten i Kongo gå i glemmeboken (interessant nok fulgte de ikke opp denne lederen med noen oppdatering på situasjonen i Kongo). I disse dager er det - som så mange ganger før - Israel og Palestinas uendelige uenighet som tar medienes oppmerksomhet.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på Israel og Palestina, snarere har jeg vel det samme avmålte engasjementet til denne konflikten som de fleste nordmenn har til situasjonen i Kongo. Men fordi mediene stadig prioriterer nyheter om Midtøsten på bekostning av mange andre konflikter rundt om i verden, så har jeg fundert litt på hva det er som gjør landene rundt Middelhavet så utrolig viktig for norsk presse.

Først tenkte jeg at det antagelig fins en hel del flere innvandrere derfra enn fra Kongo, men det gjør det ikke. SSB melder om knappe 1400 innvandrere fra det palestinske området, knappe 600 fra Israel og drøyt 1650 fra Kongo pr januar 2008. Til sammenligning fins det nesten 22 000 innvandrere fra Somalia i Norge og det landet hører man jo nesten aldri noe om, bortsett fra når et vestlig skip har blitt angrepet av sjørøvere utenfor Afrikas horn. I følge Wikipedia er det dessuten ikke mer enn ca 2000 jøder i Norge, så det er heller ikke en tallmessig stor gruppe.

Ok, så har det ikke noe å gjøre med antall mennesker som bor i Norge og har tilknytning til den ene eller den andre konflikten. At det er en fordel for et land å ha palmer, strender og familievennlige resorts når ulykken rammer, så vi med all tydelighet etter tsunamien. (Visstnok har Røde Kors ennå ikke brukt opp halvparten av pengene de fikk samlet inn etter denne katastrofen, noe som sier ganske mye om de enorme summene nordmenn ga fra seg den gangen). Stakkars Kongo har knapt noen kystlinje overhodet - og selv om man kan dra på gorilla-safari i regnskogen så hjelper jo det lite når alle reiseråd handler om at dette er et land du absolutt ikke bør dra til overhodet.

Men nå har jeg visst snakket meg helt bort, la oss gå tilbake til Israel/Palestina. Jeg har ca fire teorier (ikke presentert etter viktighetsgrad) om hvorfor det er så mye fokus på akkurat dette området og så lite på Kongo, og vil gjerne høre fra deg om du kan komplettere eller korrigere listen min:

1. Konflikten mellom Israel og Palestina er et slags nav for konfliktene i hele området og har enormt mye å si, kanskje særlig symbolsk, for en rekke andre konflikter. Øst møter vest, islam møter kristendom, terrror møter mer tradisjonell krigføring, David møter Goliat, osv - alt dette gjør det viktig for resten av verden å følge med på hva som skjer. Konflikten i Kongo har også aktører fra andre land, men den er ikke viktig for resten av verden (les; Vesten), hverken økonomisk eller symbolsk. Så lenge det fins gruver der med kongolesiske barnearbeidere og krigsfanger som utvinner nok koltan (og gjør rwandiske smuglere/forretningsfolk rike) til at vi kan kjøpe DVD-spillere, laptoper, mobiltelfoner og Playstation så mye vi orker, er det ingen grunn til å lage noe oppstyr.

2. Båndene mellom Israel og USA er svært tette, og dermed også mellom Norge og Israel. Dessuten mistenker jeg at Vesten fremdeles plages av dårlig samvittighet overfor jødene. På samme måte har man dårlig samvittighet fordi man lot være å intervenere i folkemordet i Rwanda i 1994. Bulambo Lembelembe (fjorårets vinner av Raftoprisen) har mer enn antydet at dette kan ha medvirket til Vestens passive holdning overfor Rwanda i høstens dramatiske opptrapping av Kongokonflikten, hvor Rwanda hadde - og fremdeles har - en nøkkelrolle.

3. Norsk media har fulgt Palestina-spørsmålet i en årrekke og selv om man kanskje skulle tro at nettopp det ville gjøre at det etterhvert ble plass til andre utenrikssaker, så er det det motsatte som skjer. Om det er journalister eller publikum som ikke er i stand til å sette seg inn i en ny konflikt, men helst vil skrive/lese/snakke om den samme konflikten i år etter år, skal jeg ikke uttale meg om - bortsett fra at jeg tror at journalistene undervurderer den norske befolkningen (se, der uttalte jeg meg visst likevel gitt).

4. Midtøstenkonflikten er en polarisert konflikt med tydelige aktører som har hver sine uttalte mål. Situasjonen i Kongo er mildt sagt uoversiktelig og vanskelig å sette seg inn i, med et mylder av aktører som har til dels uklare motiver. Det er enklest å konsentrere seg om det man forstår.

I tillegg kommer at Afrika er et ukjent og fjernt kontinent for de langt fleste nordmenn. De færreste har vært der, kjenner noen derfra eller kan noe særlig om hverken folk eller historie. Dessuten er hovedspråket i DR Kongo fransk, noe svært få norske utenriksjournalister behersker. Klarer man ikke å kommunisere skikkelig så blir jo det journalistiske arbeidet mye vanskeligere, så klart.

Og hvis du nå sitter der og tørster etter informasjon om hva som skjer i Kongo for tiden, så kan jeg berolige deg med at det kommer en oppdateringspost om det her på bloggen i i løpet av denne uka.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Kongonerd, Resten av verden, Ting jeg ikke visste | tags: DR Kongo, israel, Kongonerd, palestina, Resten av verden, Rwanda. | # | By Frøken Makeløs on January 12, 2009

I følge UNICEF er nå Kongo det farligste stedet i verden for barn å vokse opp. Barna dør av sykdom og underernæring, de mister skolegang og er tvunget til et liv på evig flukt. Det rapporteres om soldater som går fra dør til dør i øst-Kongo og tar med seg barna med makt, og 1 600 barn leter nå etter foreldrene sine i flyktningeleirene i Nord-Kivu. Om nettene kommer fulle soldater og voldtar kvinner og barn. En hel generasjon vokser opp uten regelmessig skolegang og uten å kjenne til noe annet enn krig og sult. Å si at dette lover dårlig for den demokratiske utviklingen i landet, er ingen overdrivelse.

Selv om det vil ta tid å få i stand en løsning på konflikten i Kongo, så er det likevel en viss diplomatisk fremgang å spore de siste dagene. På fredag ble Rwanda og Kongo enige om å samarbeide for å avvæpne militsene som opererer i grenseområdene - i stor grad rester etter folkemordet i Rwanda i 1994. I tillegg har FNs spesialutsending Olusegun Obasanjo (tidligere president i Nigeria) i løpet av helgen hatt samtaler med både president Kabila og opprørsleder Nkunda. Nkunda har gitt uttrykk for at han vil respektere en eventuell våpenhvile og bidra til å åpne en korridor for flyktninger. Det er imidlertid viktig å huske på at disse tingene snarere er små skritt i riktig retning enn tegn på at konflikten snart er løst.

Frankrike foreslo i forrige uke at EU skulle sende 1500 soldater til Kongo, men ble nedstemt av blant andre Storbritannia og Tyskland. FN har bedt om 3000 soldater for å styrke sin tilstedeværelse, men det er uvisst hvilke land som vil etterkomme dette. Her i Norge tok Jan Egeland til orde for at Norge burde bidra med soldater for å øke FN-styrken MONUC og fikk støtte av blant annet Flyktningehjelpen, men regjeringen ved Jonas Gahr Støre mente at Norge ikke har noen soldater å sende. Derimot kommer Norge til å øke nødhjelpen til Kongo med 50 millioner kroner.

Men du kan også bidra! Gjennom UNICEF kan du for eksempel gi 43 pakker høyeenergikjeks, ti varme pledd eller tre førstehjelpskofferter. Hos Flyktningehjelpen kan du bli fadder eller gi engangsbeløp over konto eller telefon og du kan også gi penger til barna i Kongo gjennom Redd Barna.

(Bildet er stjålet fra Dagbladet og viser barn som nå får bo på Don Bosco Ngangi-senteret i provinshovedstaden Goma)

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

12 Comments | In: Kongonerd | tags: diplomatisk fremgang, DR Kongo, farlig for barn, hva kan Norge gjøre, Kongonerd, Rwanda. | # | By Frøken Makeløs on November 16, 2008

Bakgrunn
Konflikten i Kongo begynte ikke i august i år men har røtter tilbake til folkemordet i Rwanda i 1994, da huturebeller slaktet ned 800 000 tutsier og moderate hutuer. Etter at tutsiene tok makten i landet rømte mange av hutuene fra Rwanda over grensa til DR Kongo. Konflikten i Øst-Kongo har både politiske, etniske og økonomiske årsaker og er svært kompleks og fragmentert med mange ulike interessenter både nasjonalt og internasjonalt.

DR Kongo er et ekstremt eksempel på hvordan stor rikdom på mineraler og naturressurser kan være en forbannelse for lokalbefolkningen og føre til endeløse konflikter og motstridende interesser. Siden 1998 har omlag 5,4 millioner mennesker mistet livet i Kongo, hovedsaklig på grunn av sykdom og matmangel. Voldtekt er svært utbredt og blir brukt systematisk i konflikten, både av de ulike militsene og av regjeringshæren.

I januar 2008 undertegnet regjeringen, opprørslederen Laurent Nkunda og den regjeringsvennlige Mai-Mai militsen en fredsavtale som blant annet innebar at Nkunda og hans menn fikk amnesti og at regjeringen skulle sørge for avvæpning av Hutumilitsen. Avtalen ble brutt i august i år.

Aktører i konflikten

LAURENT NKUNDA er etnisk tutsi og kjempet på tutsienes side under folkemordet i Rwanda. Han er tidligere general i regjeringshæren i Kongo og leder nå opprørerne i CNDP som sier at de har som mål å beskytte tutsiminoriteten i Kongo. Andre mener imidlertid at han bare er ute etter makt og rikdom. Soldatene i CNDP er godt utrustet, får bra betalt og er (i motsetning til regjeringshæren) veldisiplinerte.

PAUL KAGAME er også etnisk tutsi og nåværende president i Rwanda. Han blir beskyldt for å støtte Laurent Nkunda sitt opprør i Øst-Kongo.

JOSEPH KABILA er president i Kongo. Han overtok stillingen da faren ble drept i et attentat i 2001 og satt i overgansregjeringen frem til 2006, da han ble gjenvalgt i det mest demokratiske valget i landet på over førti år. Han representerer en svært svak sentralstat som har mislyktes i å få slutt på borgerkrigen.

REGJERINGSHÆREN (FARDC) er underbetalt og mangler disiplin. Soldatene begår daglig overgrep mot sivile; drap, plyndringer og voldtekter. Laurent Nkunda anklager regjeringshæren for å være alliert med hutumilitsen.

HUTUMILITSEN har sitt opphav i Rwanda, hvor de sto bak folkemordet i 1994. Består også av rester av den tidligere rwandiske regjeringshæren og har dessuten fått tilslutning fra lokale kongolesiske hutuer som ikke nødvendigvis har noen tilknytning til folkemordet i Rwanda.

MAI-MAI MILITSEN er ulike løst organiserte stammemilitser og regnes som regjeringsvennlige. Ifølge Life and Peace Institute har de ulike Mai Mai militsene det til felles at de er motstandere av fremmede troppers tilstedeværelse i DRC.

MONUC er FNs fredsbevarende styrke i Kongo og teller over 17 000 soldater (den største FN-styrken i verden). De er motvillige i forhold til å engasjere seg i kampen mot rebellene og anklages for å ha mislykkes i å beskytte lokalbefolkningen. De har dessuten vært innblandet i en rekke skandaler, blant annet har de blitt beskyldt for å handle gull med opprørerne.

Hvem er de snille og de slemme?
Denne konflikten er altfor fragmentert til å kunne peke ut good guys og bad guys. Alle gruppene som driver konflikten fremover blir beskyldt for fryktelige overgrep mot lokalbefolkningen. Den vestlige verden og Kina må også ta sin del av skylda, ettersom utenlandske selskaper har store interesser i Kongos rikdom.

Fins det håp?
FNs generalsekretær Ban Ki-moon møter i disse dager Kongos president Joseph Kabila og Rwandas president Paul Kagame samt lederne for Kongos andre naboland for samtaler i Nairobi. Mange mener at det som må til er at Rwanda innrømmer sin rolle i konflikten og tar ansvar, men Paul Kagame er ikke enig i dette. Han mener at hovedproblemet i Kongokonflikten er den kongolesiske hutumilitsen og at det å skylde på Rwanda er en avsporing. Rwanda avviser også at de støtter Laurent Nkunda.

Andre mener at det er de økonomiske aspektene ved konflikten som primært må løses og at internasjonale selskaper med interesser i Kongo må ansvarliggjøres.

Men til tross for at det ser håpløst ut, så har ikke befolkningen i Øst-Kongo gitt opp. I en rapport fra august i år svarer 90 prosent av respondentene at de tror fred er mulig i Kongo og 80 prosent tror det er mulig å oppnå rettferdighet (justice). Det siste er vesentlig fordi et stort problem i Kongo i dag er at det juridiske systemetet egentlig bare eksisterer på papiret, hvilket betyr at voldtekt, drap, vold, tortur og ran stort sett foregår ustraffet.

I tillegg må vi ikke glemme at det faktisk ble gjennomført demokratiske valg i 2006, noe som må sies å være noe i nærheten av et under i et land på størrelse med Vesteuropa, med en nesten ikke-eksisterende infrastruktur og med svært begrenset demokratisk erfaring.

(Likte du denne posten kan du også sjekke ut Zimbabwe for dummies)

Kilder:
Heal Africa
VG
Nettavisen
Bistandsaktuelt
BBC
Wildlife Direct
Landinfo
Morgenbladet
Fellesrådet for Afrika
Rapporten Living with fear
Wikipedia
Dagbladet

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

24 Comments | In: Kongonerd, Politikk på en måte | tags: aktører i konflikten, Hutumilitsen, Kongo, krisen i Kongo, Laurent Nkunda, Mai-Mai militsen, MONUC, Regjeringshæren, Rwanda. | # | By Frøken Makeløs on November 8, 2008