Den merkelige takstmannen
Jeg er skeptisk til meglere, jeg tror de er ute etter å lure meg både når jeg skal kjøpe leilighet og når jeg skal selge. Takstmenn derimot, har jeg alltid hatt stor tro på til tross for at jeg vel strengt tatt aldri har møtt noen av sorten. Sier noen takstmann så tenker jeg voksen, trygg, bunnsolid, etterrettelig, til å stole på.
I går møtte jeg min første takstmann og han var definitivt ikke sånn jeg hadde tenkt. Siden noen (eh, jeg?) har bestemt at denne prosessen skal gå med lynets hastighet så dukket han bare plutselig og uanmeldt opp på døren min den ene dagen det viste seg at han kunne komme. Greit nok det - jeg hadde tilbragt de siste tre timene med å gnikke leiligheten presentabel for photoshooten dagen etter og holdt på å lage meg middagssalat. I joggebuksa riktignok, men hei: med skinnende ren leilighet og et kjernesunt måltid å vise frem så skal man ikke klage når man får uventet besøk.
Jeg tenkte at han bare skulle kjapt inn, gjøre greia si og så stikke igjen men neida. Dette må ha vært verdens mest skravlete takstmann, han fortalte i vei om gamle menn som han hadde overrasket i underbuksa og tilsvarende oh-so vittige historier. Etterpå sprang han litt rundt med måledingsen sin og så ville han veldig gjerne vise meg hvordan han målte metre hit og dit og regna og styra og holdt på. Plutselig fikk jeg inntrykk av at dette var en slags forhandlingssituasjon, type “hei vær litt kul da, legg på en kvadratmeter eller to!” og i samme øyeblik så jeg mine illusjoner om objektive takstmenn visne hen og dø. Seriøst; er dette normal prosedyre?
Forøvrig klarte jeg aldri helt å bestemme meg for om han a) flørtet med meg eller b) var homo. Om a) var tilfelle så var det vel ikke akkurat noen ubetinget suksess for min del, ettersom jeg endte opp med en leilighet som er én kvadratmeter mindre enn den var da jeg kjøpte den. Dammit.
Illustrasjon: Bepop717
Jeg liker denne posten!
