Hvorfor blogger kvinner om trivialiteter?


Fra tid til annen ser jeg blogginnlegg som handler om det faktum at (den kvinnelige) bloggeren ikke skriver om samfunnsaktuelle temaer. Dette kan komme som en uprovosert refleksjon, eller fordi en eller annen har påpekt bloggens tilsynelatende overfladiskhet.

Man ironiserer da litt over dette, erklærer sin selvsagte rett til a skrive om hverdagens trivialiteter og poengterer gjerne at man både har utdannelse og karriere, men at bloggen er et selvvalgt friminutt fra teoretisk akademia. Et sted man kan skrive om de uviktige tingene, det som er nært, hverdagslig og upolitisk. Og så er det en masse (kvinnelige) lesere som kommenterer og heier og sier at de er helt enige. De har også bloggen som fristed fra livets harde realiteter, de får nok intellektuell stimuli andre steder.

Alt dette er selvsagt vel og bra. Blogging er et redskap, en uttrykksform, og enhver må få bestemme selv hvordan man vil bruke det. Jeg dømmer ingen. Men jeg syns det er interessant å se på mengden kvinnelige bloggere her i landet som skriver om det som er nært, personlig og hverdagslig. I Norge (og Sverige) - i motsetning til for eksempel USA - er det store flertallet bloggere kvinner som skriver om mote, barn, interiør, hobbyer, mat og eget dag-til-dag liv. Deres agenda er ikke å delta i samfunnsdebatten eller å påvirke politiske forhold - de skriver for sin egen del.

Mammadamen skriver på sitt nystartede bloggmagasin Bloggspotting.no at “Blogging i Norge har eksistert i over ti år, og har i minst åtte av dem blitt neglisjert av tradisjonelle medier. Deretter begynte harseleringen.” Jeg tenker at dette har noe med kvinnelige bloggere og mannlige avisredaktører å gjøre. Det er ingen nyhet at menn syns “den kvinnelige sfære” (hjemmet) er triviell, uinteressant og kjedelig. Og så lenge det er menn som sitter med størstedelen av makten i tradisjonell media bør det ikke overraske noen at de ikke vier mer enn nødvendig spalteplass til kvinnelige dagbokbloggere. Nå har mange av de kvinnelige bloggerne blitt så store at de vanskelig kan overses og følgelig får etterhvert både interiørbloggere, mammabloggere og rosabloggere sin velfortjente plass i tradisjonelle medier.

Det jeg lurer på er hvorfor blogging i Norge har utviklet seg så radikalt annerledes enn i andre land. Hvorfor er det kvinner som har de suverent mest leste bloggene her i landet - og hvorfor er det så overveldende mange av dem som velger å skrive om sitt eget liv, sine hobbyer og sine barn - og så relativt få som velger å bruke bloggen å til å påvirke, skape diskusjon og debatt? Er kvinner fremdeles primært opptatt av den hjemlige sfære, til tross for at Norge har blant verdens høyeste andel yrkesaktive kvinner? Har bloggingen som intellektuell friplass overtatt etter uformelle og avslappede møteplasser IRL som vi i vår tidsklemmede hverdag ikke lenger har tid til?

Hvorfor har norske, velutdannede, likestilte og engasjerte kvinner så stort behov for å skrive, lese og snakke med hverandre om det hverdagslige og vakre - og så lite ønske om å bruke bloggingen sin til å påvirke og debattere?

43 lesere liker denne posten


Homovennen gjesteblogger!


I går fikk jeg en mail fra Homovennen, der han skrev at han hadde sittet og kjedet seg på toget og skriblet ned et gjesteinnlegg til denne bloggen. Han mente nemlig at “bloggfrekvensen din nå har blitt så sjokkerende lav at du trenger en husmorvikar”.

Det er jeg helt enig i! Dessuten er jeg syk for tiden og i tillegg ganske grinete fordi jeg har gått glipp av julebord og fagdager med jobben denne uka, hvor jeg skulle få være jobbe-frøken og tenke lange voksentanker og så spise god mat og skravle med fine kolleger og toppen av kransekaka var at jeg skulle få ha min aller første natt uten baby siden Bolla ble født. Overnatting på hotell, garantert ubrudt søvn hele natten. Men neida, jeg satt hjemme med influensa-skjegget i postkassa i stedet. Hulk.

Men nå snakker jeg meg helt bort, hysj på meg. La meg heller gi ordet til den fine Homovennen min:

Husmorvikaren: Tips til barnløse venner av nybakte småbarnsmødre

Mitt første innlegg som husmorvikar på bloggen til Frøken Makeløs må uunngåelig dreie seg om barn. Jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med Bolla. Det første han gjorde da jeg møtte ham, 1 uke etter ankomst, var å høflig rekke fram hånden. Mor Makeløs var ikke helt overbevist om at dette var en særlig gjennomtenkt gest, og det påfølgende håndtrykket var sant nok en smule ukoordinert og spasmeaktig, men jeg er overbevist om at dette viste hvilken flott fyr dette kommer til å bli. Vårt forhold har blitt betydelig mer avslappet og uformelt etter dette, i stedet for å håndhilse har han nå begynt å dra meg i ørene. Men det er bare fordi vi har blitt kåmpisar.

Det er ikke bare Bolla som har eglet seg inn i vennekretsen min i det siste. I tillegg til å være nybakt onkel, har det i den siste tiden poppet ut unger som fra en hvilken som helst vannspreder både her og der. Bare den siste måneden har det ankommet 6(!) nye verdensborgere, og jeg er seriøst på etterskudd når det gjelder barselbesøk og fødselsgaver.

Selv om jeg er uten evne, lyst og behov på reproduksjonsfronten, så synes jeg tross alt at unger er et ålreit konsept, og tar ofte meg sjøl i å delta oppriktig engasjert i diskusjoner om disse småttisene (som om jeg har et valg lenger, liksom…). Min kompetanse på barnevogner, riktige leker, ullbodyer og sovetider er nå skyhøy til barnløs å være. Så her er noen tips til dere der ute som knapt har begynt tilværelsen som venn av barnefamilier:

Ammetåke er IKKE en myte. En nybakt mor (heretter forkortet NBM), skulle lage festmiddag i anledning fersk datter, og ba meg om en oppskrift på en kyllingrett jeg lager. Dagen etter fikk jeg en sur sms om at jeg måtte ha skrevet opp feil type eddik. Et eller annet sted i den hormoninfiserte NBM-hjernen hadde 5 dl eplesider blitt til 5 dl epleeddik. Det burde jo ha ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt, kanskje da hun lettet på grytelokket og nesten fikk svidd av øyenbrynene, men nei… Så vær t-y-d-e-l-i-g overfor NBM. Gjenta ofte. Gi dem en liste over gode take-away-steder.

Prioriteringer endrer seg. Partneren til en annen NBM så ut til å miste balansen med fersk sønn i armene, hvorpå NBM lynraskt ”reddet” barnet og ga for sikkerhets skyld kjæresten, tidligere varmt omtalt som hennes livs lys, et spark i beste Jean Claude van Damme-stil. Så ikke forvent å komme først i køen lenger. Og vurder tannbeskyttere i julegaver til NBM-partnere.

Sushi er super holde-sovende-baby-mat. Dette av egen erfaring. Man kan nemlig sitte lett bakoverlent med en sovende baby på brystet samtidig som man spiser sushi med den ledige hånden. Dette fordrer naturligvis kontroll på spisepinnene, samt stø nok hånd til ikke å søle wasabi på englebarnet. Krever også bunnløs tillit fra NBM.

Sist, men ikke minst: NBM vil veldig gjerne være sammen med deg. Det passer ikke alltid, avtaler kan avlyses i siste liten og plutselig prosjektilgulping (forhåpentligvis fra barnet, ikke moren) kan ødelegge stemningen, men husk at du som barnløs venn (BLV) av NBM har en superkraft som dere begge bør kunne nyte godt av: fleksibilitet. Gjør en innsats for å trekke NBM inn i voksenverden av og til. Det er verdt det.

Illustrasjon: Diana Köhne

37 lesere liker denne posten


Klyp, klapp og klem


Når jeg ser bittesmå bebbiser nå så tenker jeg at de ser så fredelige ut og at det virker så koselig å sitte og holde på en sånn liten klump. En som ligger så rolig under amming at man kan lese et blad samtidig og som er tipp topp fornøyd med å ligge musestille på ryggen mens han utforsker en rangle av noe slag.

- Og så glemmer jeg at de hyler om kvelden uten at man skjønner hvorfor, at de henger i puppen konstant og bare vil sove når de trilles i vogn.

Når jeg ser ettåringer så tenker jeg at det ser så vanvittig deilig ut å slippe å bære dem rundt overalt, at de kan gå selv og sysselsette seg på egen hånd med leker og sandkasser og andre unger. At det må være fint å ha en som skjønner hva du sier og som kanskje en gang i blant lirer av seg et uartikulert ord eller to tilbake.

- Og så glemmer jeg at de har det for travelt til å sitte på fanget og kose, at de begynner å utvikle egen vilje og at de tross alt fortsatt ikke kan gå trappene opp til femte etasje selv (uten at det tar hundre år). Og de veier en del, de der ettåringene.

Og når Bolla er lagt for kvelden og jeg sitter oppe og beundrer bilder og video jeg har tatt av han, så tenker jeg at han er litt av et praktbarn. Så vidunderlig søt og nydelig og morsom, en skikkelig koseklump som bare smiler til mammaen sin dagen lang.

- For jeg tar jo ikke bilder av han når han holder meg våken om natta, når han biter meg i puppen eller lugger meg i håret mens han skaller hodet sitt hardt mot nesa mi. Det finnes ingen video som viser at han klyper meg i ansiktet, tisser på stellebordet eller kaster teskjeen på gulvet for hundreogtrettiende gang.

Sånn at når han blir litt større og utvikler helt andre triks og vaner man kan irritere seg grønn over, så har jeg bildebevis på at han var rene engelen da han var sju og en halv måned gammel. Satt bare på fanget til mamma og koste konstant, liksom.

Dammit, det burde være mer hardcore fotorealisme i familiealbumene rundt omkring. På den annen side hadde det vel fort blitt mange enebarn av en sånn tilnærming.

Illustrasjon: Lemonteamaniac

12 lesere liker denne posten


Feminist? Jeg?


Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten


Diagnose: Dyktig


For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten


Alltid beredt og aldri ferdig


Livet som mamma handler i stor grad om å være alltid beredt og aldri ferdig. Jeg er konstant på alerten; mammaradaren min er aldri, aldri slått av. Var det et klynk? Hørte jeg et snøft? Ligger han trygt nå eller kan det hende han ramler ned? Er den hunden til å stole på? Kommer de ungene til å skremme han? Er han sulten, trøtt, våken, blid, sur, tørst, sliten, glad eller sinna?

Og fordi jeg alltid er beredt, bestandig klar, alltid minst halvveis våken og konstant på spranget for å redde/underholde/trøste/
mate/kose/leke med ungen, så blir jeg heller aldri helt ferdig med det jeg driver med.

Livet som mamma er dermed en eneste lang rekke avbrutte forsøk. Jeg spiser en halv frokost, blar meg gjennom en kvart avis og drikker noen slurker kaffe (hurra for termokopp!). Jeg hører begynnelsen på en god historie og får med meg slutten av en morsom vits. Vanner tre av åtte potteplanter og henger opp deler av en klesvask. Så skummer jeg lynkjapt gjennom en håndfull blogger og ser introduksjonen til Nyhetene før jeg hiver i meg middagen stående. Rekker jeg å logge meg inn i nettbanken så blir jeg automatisk logget ut igjen før jeg har rukket å betale en eneste regning fordi jeg plutselig ble opptatt med å skifte dagens femte tissebleie.

Men nå skal vi jo ikke være vanskelige her, det går jo fint an å dele opp ting i korte etapper. Hvem har for eksempel bestemt at nattesøvn må nytes uavbrutt - eller at et måltid må spises sammenhengende? Jeg spiser litt frokost, ammer litt, spiser litt til, skifter bleie, spiser enda litt, koser litt. Så drikker jeg litt kaffe, prøver å legge, drikker litt kaffe, ammer litt, drikker litt kaffe, trøster, drikker litt kaffe. Forøvrig viser det seg at dette - sammen med non-stop amming og daglige trilleturer - er en riktig så effektiv slankemetode. Uten særlige anstrengelser er jeg nå fire-fem kilo lettere enn pre-gravide-vekta og det ser ikke ut til å stoppe der. Aldri så galt (osv), med andre ord.

Da er det verre å miste flyten i samtaler. For hvis man forsvinner bort, enten fysisk eller mentalt, mens premissene for historien blir fortalt, er det ofte vanskelig å skjønne poenget til slutt. Jeg må innrømme at jeg stadig gjør gode miner til slett spill og later som jeg vet hva folk snakker om når jeg i virkeligheten ikke har den ringeste anelse. Så til dere som kjenner meg; beklager det der altså. Det er ikke fordi dere har blitt kjedelige - eller fordi jeg har blitt dum. Jeg har bare blitt mamma - alltid beredt og aldri ferdig.

Illustrasjon: Jessica Doyle

14 lesere liker denne posten


Om å være på lag


“Du må huske på at vi to er på lag nå”, sier Helten min. “Og vi kan hjelpe hverandre sånn at begge har det best mulig”.

Det er fint. Det er bare det at jeg ikke er vant til å være på lag, jeg er vant til å være alene. Jeg var stort sett single i ti år, fra 22 til 32, og i de ti årene handlet det om å klare seg selv. Det jeg ikke gjorde selv, ble jo stort sett ikke gjort, derfor har jeg utviklet en veldig evne til å finne måter å få ting til å funke på. Og det er veldig mye som går an å klare alene, hvis man bare vil. Eventuelt må. Dessuten hater jeg å være til bry. Følgelig er jeg veldig flink til å si “joda, det går greit” og tilsvarende dårlig på å be om hjelp.

Men nå må jeg ikke klare alt selv lengre, for nå er Helten og jeg et lag som kan hjelpe hverandre. Og det er altså veldig fint, men overraskende vanskelig å huske, særlig når det røyner litt på og jeg trenger å mobilisere noen ekstra krefter. Jeg har veldig mye ekstra krefter å mobilisere når det trengs, minst tre ekstragir, men det koster meg jo litt. Og ofte er det helt unødvendig - jeg kan jo bare be om hjelp fra laget mitt.

Så som en start har jeg laget en liste som Helten har fått, en slags oversikt over mine behov når jeg er sliten. Siden jeg er så flink til å si at det går bra, også når det egentlig ikke går sånn kjempebra, er det jo veldig kjekt å ha sagt fra på forhånd hva man trenger og ønsker seg. Så altså, når jeg er skikkelig sliten så…

Trenger jeg: Tid helt for meg selv, uten forstyrrelser.
Blir jeg veldig glad for: Litt sjokolade (-kake), en soya latte, en liten blomst, en kopp med te, en mild massasje eller en omtenksom overraskelse.

Hva trenger du når du er ordentlig sliten? Dagens oppfordring er å si akkurat det til den du er på lag med - og så spørre hva han eller hun trenger når de er utslitte. Så vet dere det til en regnværsdag!

Illustrasjon: David Whittaker

12 lesere liker denne posten


En alvorsprat


Hei du Frøken Makeløs i 2007, som er redd for å bli lassismor i strikkegenser og utgåtte joggesko. Her skal du få et sannhetens ord fra en litt shabby men likevel temmelig makeløs mamma i 2011.

For mens du kan bruke annenhver ettermiddag i byens klesbutikker på jakt etter et fabuløst nytt antrekk, har denne småbarnsmoren byttet ut shoppingtiden sin med bleieskift, babybæring, amming, trøsting, leking og tilsynelatende uendelige mengder klesvask. Dessuten har hun, til tross for at hun er hjemme fra jobb, slett ikke særlig mye tid til å komponere antrekk eller skifte sko fire ganger før hun går ut. For akkurat idet hun oppdager at toppen i grunnen slett ikke passer til hverken buksa eller den postgravide kroppen (litt mykere mage, litt større pupper), så hyler ungen og det er mildt sagt på tide å pakke stellebagen og løpe ut på trilletur.

I tillegg må påkledningen være ammevennlig, noe som umiddelbart eliminerer stort sett alt av kjoler. Og ettersom du, din jålepetrine, har brukt et ukjent antall shoppingtimer på å opparbeide deg et anselig antall kjoler - og tilsvarende få bukser - så er det ammevennlige utvalget i skapet følgelig ganske dårlig.

Når det gjelder dette med sko så kan du også knipe munnen hardt igjen. Lett for deg å trippe rundt i ballerinaer og høye hæler og flippfloppere, men denslags fottøy funker faktisk temmelig dårlig når man trasker gatelangs i mange timer hver dag. Minst to timer, ofte fire. Da må man ha skikkelige sko på beina og de ser dessverre ikke så elegante ut.

Jeg beklager selvsagt hvis det plager deg å måtte dele fortau med sånne som meg. Jeg er jo ikke så fiks og fjong og fancy, jeg har gode sko og bukser som passer sånn noenlunde og en genser det går an å dra opp uten å blottlegge mer enn absolutt nødvendig. Og egentlig vet jeg at vi begge er litt misunnelige på hverandre. Jeg kunne såklart ønsket meg ditt velkomponerte ytre. Men ikke like mye som jeg vet at du ønsker deg mine våkenetter og endeløse ammeseanser, pludringen, bleieskiftene og den store, store morskjærligheten.

Illustrasjon: Mariah

15 lesere liker denne posten


Alene ute-kveld


Sånn, da er det gjort. Den aller første nybakt-mamma-på-byen-uten-mann-og-barn-kvelden er overstått og overlevd og gjennomført med brask og bram. For anledningen hadde jeg på meg en riktig så ammeuvennlig kjole, veske med gullpaljetter som bare inneholdt mine ting (ikke en eneste bleie, ingen våtservietter, gulpekluter, rene bodyer, leker eller noe av det andre stæsjet jeg drasser rundt med for tiden) og upraktiske ballerinasko av liksom-silke.

Etter en overraskende vellykket legging av junior i sjutiden, syklet jeg lykkelig av gårde mens jeg hørte på en gammel spilleliste med skikkelig jentemusikk på iPoden. Det føltes deilig uansvarlig - og jeg hadde helt glemt hvor fantastisk det er å sykle i sommer-Oslo!

Så drakk jeg rødvin på en uteservering og prøvde alt jeg kunne å snakke minst mulig om verdens fineste gutt og etterpå dro vi og så Fagottkorets sommerforestilling og hele kvelden var jeg bare, bare meg. Uten barnevogn. Uten grining. Uten bleieskifting og amming og kosing og finne-på-i-farta-sanger. Bare meg, i fin kjole og upraktiske sko og med håret løst fordi det var ingen i nærheten som hadde planer om å dra i det uansett.

Hvis jeg ville kunne jeg gå i trapper. Jeg kunne bare spasere opp en hvilken som helst trapp uten å ha noe spesielt å bære på og uten å prøve å lokalisere nærmeste heis. Hvis jeg ville kunne jeg gå på verdens trangeste toalett, jeg kunne smyge meg mellom mennesker, gjennom en smal passasje eller under et bord. Hvis jeg ville. Jeg kunne snakke med voksne folk om voksne ting uten å bli avbrutt, være ute seint om kvelden og bare kjenne etter hva akkurat jeg hadde lyst til. Og hvis jeg ville spise is av beger hadde jeg to ledige hender til det, for ingen av dem var opptatt med å trille barnevogn.

Det var så fint! Det var nesten som i gamle dager og jeg tenkte at en gang - for slett ikke særlig lenge siden - så var det sånn livet mitt var. Hver dag var det sånn, at jeg var bare meg og kunne gjøre akkurat som jeg ville. Det er rart, for det føles som at Bolla har vært her bestandig selv om jeg vet at han bare har levd fire små måneder ute i verden.

Og når kvelden var over og jeg fortet meg hjem igjen til gutta mine så var jeg glad for at livet er annerledes nå. Jeg vil ha flere alenekvelder, det var vidunderlig å være bare meg i noen timer, men det er også magisk å komme hjem og legge seg inntil en bitteliten, sovende bylt mens man hvisker “ikke si det til noen, men mamma har savnet deg, lille venn.”

Illustrasjon: Wren Design

19 lesere liker denne posten


Degenerering


Jeg har fått meg en deilig ny (u)vane; jeg har begynt å snakke med meg selv.  Eller, egentlig innbiller jeg meg at jeg snakker med lille Bolla, men han bryr seg jo ikke. Faktisk er han langt mer responsiv når jeg etterligner hans “kaaaiiik”, “aaoowww” og “goooouuuuu” enn han er på mine lange utredninger og endeløse spørsmål. Men jeg gir meg ikke. Hele dagen går jeg rundt og snakker høyt for meg selv, med babystemme og verdens lyseste tonefall.

Det begynner om morgenen. “God morgen, lille elskling” pludrer jeg (hvis vi har hatt en ok natt og jeg har rukket å spise litt frokost før han våkner sånn at ikke blodsukkeret mitt er altfor lavt). “Våkna du, du da? Åneimen er du så blid, du da lille vennen? Skal vi gå ut på badet en tur og ta av pysjen? Det gjør vi. Koooom igjen lille vennen.”

Utover formiddagen fortsetter det. “Åneimen sovna du, du da? Var det deilig? Var det godt å sove litt, lille elsklingen? Er du sulten nå da? Skal du spise litt?” Og etterhvert: “Vi skal gå ut en tur nå, skjønner du. Og så har vi det litt travelt, så vi må forte oss litt. Hvor er jakken din hen da? Er den på soverommet mon tro? Jada, jada, jeg skjønner jo at du ikke vil ligge der helt alene, nå skal jeg bare forte meg å ta på skoene mine så skal vi gå ut. Har vi alt nå da? Skal vi se.. bleier, våtservietter, gulpeklut, lommebok, mobil… Sånn, nå kan vi gå. Nå går vi lille vennen”.

På ettermiddagen tar vi også en prat. “Når tror du pappa kommer hjem i dag da? Tror du han kommer hjem snart? Skal vi ta og skifte bleia di nå? Ja, det tror jeg vi skal, det tror jeg jammen meg trengs. Åneimen se der da du, det var på tide med bleieskift ja. Og så har du gulpa ned hele bodyen jo, oioioi. Da må vi ta på ren. Skal vi ta på denne nye da, syns du? Ååå se så fin du ble nå da vennen. Oi, nå ringer mobilen. Tror du det er pappa? Det tror jeg.”

Og ettersom dette med å snakke med meg selv har kommet så helt magisk automatisk og faller meg så enormt naturlig så antar jeg at Mor Natur har en plan med det hele. Kanskje det er viktig for språkutviklingen til ungen? Ikke vet jeg, men det er jammen flaks at man har håndfast bevis på statusen som nybakt mamma, ellers ville man vel blitt innlagt på dagen med reimer og tvangstrøye.

Illustrasjon: Alberto+Cerriteño

9 lesere liker denne posten