Jeg har ikke særlig konkurranseinstinkt. Jeg trenger for eksempel ikke være den som løper fortest eller skyter lengst og det er ikke så viktig at laget mitt vinner fotballkampen.
Jeg skal bare være penest, flinkest og best likt. Ha den ryddigste og mest stilfulle leiligheten, spise sunnest og veie minst. Jeg skal vite mest, men aldri være arrogant eller hoverende (for da blir jeg jo ikke best likt), jobbe fortest og presentere best resultater på jobb. Jeg skal trene, sy, pusse opp møbler og holde meg orientert om den nye musikken. Jeg skal være miljøbevisst, kulturelt oppdatert og ha oversikt over nyhetsbildet. Jeg skal være den beste tanten, den kuleste kjæresten, den morsomste venninnen og den dyktigste arbeidstageren. Jeg skal være den mest kreative, den mest tålmodige og den med finest klær.
Jeg skal være best forberedt, smartest, snillest, flinkest, festligst og vakrest. Jeg skal sitte forrerst med stramme fletter og blankskurte kinn, smile til læreren og vise frem skjønnskriften min.
Neida, jeg har ikke særlig konkurranseinstinkt.
Illustrasjon: Everydaypeople
3 lesere liker denne posten
28 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Livet liksom, selvinnsikt, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on May 10, 2010
..eller er hele verden gravid for tiden? Eller, glem det. Jeg vet jo at det bare er meg. Denne våren er helt sikkert en helt normal vår med helt normalt mange gravide damer. Og av det helt normale antallet gravide damer i verden så kjenner jeg en helt normal andel av dem og observerer en like normal andel på trikken, i butikken og på kafe.
Det hjertet er fullt av renner øynene over med, kanskje? Noe sånt.
Illustrasjon: Bene
12 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, gravid, Livet liksom, missed abortion, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on April 24, 2010
Jeg har sansen for idéen om bekymringskommoden; at alle bekymringene våre er organisert tematisk i skuffer inni hodet og at det er om å gjøre å ikke ha altfor mange skuffer åpne på en gang. Dessuten er jeg såpass lite politisk korrekt at jeg tør påstå at menn er flinkere til å lukke igjen skuffene sine enn kvinner. Når de kommer hjem fra jobb for eksempel, så lukker de jobbskuffen sin. Det er lurt.
De fleste av disse bekymringene er jo sånn noenlunde rasjonelle – man har glemt å fikse noe på kontoret før helga, man lurer på hvordan man skal rekke å gjennomføre alle prosjektene hjemme og har dårlig samvittighet for at det litt for lenge siden sist man besøkte bestemor.
Men jeg har i tillegg en kommodeskuff som virkelig er totalt ubrukelig og som har en lei tendens til å åpne seg ganske umotivert etter assosiasjonsmetoden. Den inneholder alle de tingene jeg har sagt og som jeg i ettertid kommer på at kanskje ble oppfattet feil . Kanskje noen ble lei seg av det jeg sa eller kanskje de syns at jeg er en idiot?
Det fjerneste er at jeg ikke oppfattet noen negative reaksjoner på det jeg sa når jeg sa det, men tydeligvis har jeg en litt i overkant analytisk hjerne som i ledige stunder vrir og vender på dagens utsagn for å se om det er noe der som muligens kan ha blitt misforstått. Og siden denne skuffen altså åpnes etter assosiasjonsmetoden, så holder det at jeg intetanende tenker på den personen jeg snakket med, eller stedet vi var på, eller noe som ligner på det vi snakket om. Vips så er skuffen åpen og bekymringene raser ut. For kanskje jeg har såret noen – helt uten å vite om det!
Heldigvis er jeg ganske flink til å lukke den skuffen også. Så holder vi på da, hjernen min og jeg; Jeg tenker på et eller annen, den assosierer lynkjapt og åpner kan-jeg-ha-blitt-misforstått?-skuffen, jeg smeller den igjen. Og sånn går nu dagan.
Illustrasjon: Mike Kline
8 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Livet liksom, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on April 15, 2010
Det hender at det slår meg at den bransjen jeg befinner meg i ikke er helt som alle andre bransjer. Jeg har tidligere tatt for meg det halvskumle faktum at jeg med et nødskrik holder meg på riktig side av gladetnisk-skalaen, men det er ikke til å komme unna at mine fire år i dette miljøet så absolutt har satt sine spor likevel. Punktene under fremstår for eksempel som fullstendig normale..
- Hvis jeg blir bedt om å gi noen eksempler på tilfeldige land, er Uganda, Tanzania og Bangladesh de første jeg kommer på
- Alle vet hva en hvit elefant er
- Ingen blander Dhaka med Dakar eller DR Kongo med Republikken Kongo
- Å begynne å snakke afrikansk engelsk/indisk engelsk er en finfin metode for å løse litt opp i stemningen (i samtaler med andre nordmenn, vel å merke)
- Det er helt vanlig å havne på bord med folk fra fire forskjellige verdensdeler i lunsjen
- Ingen kontorfest/julebord blir vellykket uten litt afrikansk musikk på anlegget
- Man fniser av folk som snakker om u-hjelp
- En norsk kollega har tatt et afrikansk navn - og ingen tenker noe særlig over det
- Det blir utpreget pinlig og trykket stemning når en sørafrikansk gjest påpeker at bordsaltet vårt er av merket “Black boy”
- Avdelingen min blir i muntre sammenhenger referert til som hippie-avdelingen (og alle skjønner hvorfor)
- Jeg har sjelden følt meg så klesmessig veltilpasset som den dagen jeg gikk med sjokkrosa strømpebukse på jobb
- Damen på passkontoret på Grønland politistasjon lurer på om jeg ikke vil ha med meg det gamle passet mitt hjem, ettersom jeg jo har “reist en del” (i egne øyne har jeg nesten ikke vært noen steder)
(Anja er mildt sagt dagens helt; hun fant ut hvorfor jeg ikke fikk lastet opp bilder til bloggen. Tusen takk, snille du - og alle andre som prøvde å hjelpe!)
8 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, redde verden-bransjen, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on September 30, 2008
