Feminist? Jeg?


Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten


Diagnose: Dyktig


For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten


Alltid beredt og aldri ferdig


Livet som mamma handler i stor grad om å være alltid beredt og aldri ferdig. Jeg er konstant på alerten; mammaradaren min er aldri, aldri slått av. Var det et klynk? Hørte jeg et snøft? Ligger han trygt nå eller kan det hende han ramler ned? Er den hunden til å stole på? Kommer de ungene til å skremme han? Er han sulten, trøtt, våken, blid, sur, tørst, sliten, glad eller sinna?

Og fordi jeg alltid er beredt, bestandig klar, alltid minst halvveis våken og konstant på spranget for å redde/underholde/trøste/
mate/kose/leke med ungen, så blir jeg heller aldri helt ferdig med det jeg driver med.

Livet som mamma er dermed en eneste lang rekke avbrutte forsøk. Jeg spiser en halv frokost, blar meg gjennom en kvart avis og drikker noen slurker kaffe (hurra for termokopp!). Jeg hører begynnelsen på en god historie og får med meg slutten av en morsom vits. Vanner tre av åtte potteplanter og henger opp deler av en klesvask. Så skummer jeg lynkjapt gjennom en håndfull blogger og ser introduksjonen til Nyhetene før jeg hiver i meg middagen stående. Rekker jeg å logge meg inn i nettbanken så blir jeg automatisk logget ut igjen før jeg har rukket å betale en eneste regning fordi jeg plutselig ble opptatt med å skifte dagens femte tissebleie.

Men nå skal vi jo ikke være vanskelige her, det går jo fint an å dele opp ting i korte etapper. Hvem har for eksempel bestemt at nattesøvn må nytes uavbrutt - eller at et måltid må spises sammenhengende? Jeg spiser litt frokost, ammer litt, spiser litt til, skifter bleie, spiser enda litt, koser litt. Så drikker jeg litt kaffe, prøver å legge, drikker litt kaffe, ammer litt, drikker litt kaffe, trøster, drikker litt kaffe. Forøvrig viser det seg at dette - sammen med non-stop amming og daglige trilleturer - er en riktig så effektiv slankemetode. Uten særlige anstrengelser er jeg nå fire-fem kilo lettere enn pre-gravide-vekta og det ser ikke ut til å stoppe der. Aldri så galt (osv), med andre ord.

Da er det verre å miste flyten i samtaler. For hvis man forsvinner bort, enten fysisk eller mentalt, mens premissene for historien blir fortalt, er det ofte vanskelig å skjønne poenget til slutt. Jeg må innrømme at jeg stadig gjør gode miner til slett spill og later som jeg vet hva folk snakker om når jeg i virkeligheten ikke har den ringeste anelse. Så til dere som kjenner meg; beklager det der altså. Det er ikke fordi dere har blitt kjedelige - eller fordi jeg har blitt dum. Jeg har bare blitt mamma - alltid beredt og aldri ferdig.

Illustrasjon: Jessica Doyle

18 lesere liker denne posten


Om å være på lag


“Du må huske på at vi to er på lag nå”, sier Helten min. “Og vi kan hjelpe hverandre sånn at begge har det best mulig”.

Det er fint. Det er bare det at jeg ikke er vant til å være på lag, jeg er vant til å være alene. Jeg var stort sett single i ti år, fra 22 til 32, og i de ti årene handlet det om å klare seg selv. Det jeg ikke gjorde selv, ble jo stort sett ikke gjort, derfor har jeg utviklet en veldig evne til å finne måter å få ting til å funke på. Og det er veldig mye som går an å klare alene, hvis man bare vil. Eventuelt må. Dessuten hater jeg å være til bry. Følgelig er jeg veldig flink til å si “joda, det går greit” og tilsvarende dårlig på å be om hjelp.

Men nå må jeg ikke klare alt selv lengre, for nå er Helten og jeg et lag som kan hjelpe hverandre. Og det er altså veldig fint, men overraskende vanskelig å huske, særlig når det røyner litt på og jeg trenger å mobilisere noen ekstra krefter. Jeg har veldig mye ekstra krefter å mobilisere når det trengs, minst tre ekstragir, men det koster meg jo litt. Og ofte er det helt unødvendig - jeg kan jo bare be om hjelp fra laget mitt.

Så som en start har jeg laget en liste som Helten har fått, en slags oversikt over mine behov når jeg er sliten. Siden jeg er så flink til å si at det går bra, også når det egentlig ikke går sånn kjempebra, er det jo veldig kjekt å ha sagt fra på forhånd hva man trenger og ønsker seg. Så altså, når jeg er skikkelig sliten så…

Trenger jeg: Tid helt for meg selv, uten forstyrrelser.
Blir jeg veldig glad for: Litt sjokolade (-kake), en soya latte, en liten blomst, en kopp med te, en mild massasje eller en omtenksom overraskelse.

Hva trenger du når du er ordentlig sliten? Dagens oppfordring er å si akkurat det til den du er på lag med - og så spørre hva han eller hun trenger når de er utslitte. Så vet dere det til en regnværsdag!

Illustrasjon: David Whittaker

12 lesere liker denne posten


En alvorsprat


Hei du Frøken Makeløs i 2007, som er redd for å bli lassismor i strikkegenser og utgåtte joggesko. Her skal du få et sannhetens ord fra en litt shabby men likevel temmelig makeløs mamma i 2011.

For mens du kan bruke annenhver ettermiddag i byens klesbutikker på jakt etter et fabuløst nytt antrekk, har denne småbarnsmoren byttet ut shoppingtiden sin med bleieskift, babybæring, amming, trøsting, leking og tilsynelatende uendelige mengder klesvask. Dessuten har hun, til tross for at hun er hjemme fra jobb, slett ikke særlig mye tid til å komponere antrekk eller skifte sko fire ganger før hun går ut. For akkurat idet hun oppdager at toppen i grunnen slett ikke passer til hverken buksa eller den postgravide kroppen (litt mykere mage, litt større pupper), så hyler ungen og det er mildt sagt på tide å pakke stellebagen og løpe ut på trilletur.

I tillegg må påkledningen være ammevennlig, noe som umiddelbart eliminerer stort sett alt av kjoler. Og ettersom du, din jålepetrine, har brukt et ukjent antall shoppingtimer på å opparbeide deg et anselig antall kjoler - og tilsvarende få bukser - så er det ammevennlige utvalget i skapet følgelig ganske dårlig.

Når det gjelder dette med sko så kan du også knipe munnen hardt igjen. Lett for deg å trippe rundt i ballerinaer og høye hæler og flippfloppere, men denslags fottøy funker faktisk temmelig dårlig når man trasker gatelangs i mange timer hver dag. Minst to timer, ofte fire. Da må man ha skikkelige sko på beina og de ser dessverre ikke så elegante ut.

Jeg beklager selvsagt hvis det plager deg å måtte dele fortau med sånne som meg. Jeg er jo ikke så fiks og fjong og fancy, jeg har gode sko og bukser som passer sånn noenlunde og en genser det går an å dra opp uten å blottlegge mer enn absolutt nødvendig. Og egentlig vet jeg at vi begge er litt misunnelige på hverandre. Jeg kunne såklart ønsket meg ditt velkomponerte ytre. Men ikke like mye som jeg vet at du ønsker deg mine våkenetter og endeløse ammeseanser, pludringen, bleieskiftene og den store, store morskjærligheten.

Illustrasjon: Mariah

15 lesere liker denne posten


Alene ute-kveld


Sånn, da er det gjort. Den aller første nybakt-mamma-på-byen-uten-mann-og-barn-kvelden er overstått og overlevd og gjennomført med brask og bram. For anledningen hadde jeg på meg en riktig så ammeuvennlig kjole, veske med gullpaljetter som bare inneholdt mine ting (ikke en eneste bleie, ingen våtservietter, gulpekluter, rene bodyer, leker eller noe av det andre stæsjet jeg drasser rundt med for tiden) og upraktiske ballerinasko av liksom-silke.

Etter en overraskende vellykket legging av junior i sjutiden, syklet jeg lykkelig av gårde mens jeg hørte på en gammel spilleliste med skikkelig jentemusikk på iPoden. Det føltes deilig uansvarlig - og jeg hadde helt glemt hvor fantastisk det er å sykle i sommer-Oslo!

Så drakk jeg rødvin på en uteservering og prøvde alt jeg kunne å snakke minst mulig om verdens fineste gutt og etterpå dro vi og så Fagottkorets sommerforestilling og hele kvelden var jeg bare, bare meg. Uten barnevogn. Uten grining. Uten bleieskifting og amming og kosing og finne-på-i-farta-sanger. Bare meg, i fin kjole og upraktiske sko og med håret løst fordi det var ingen i nærheten som hadde planer om å dra i det uansett.

Hvis jeg ville kunne jeg gå i trapper. Jeg kunne bare spasere opp en hvilken som helst trapp uten å ha noe spesielt å bære på og uten å prøve å lokalisere nærmeste heis. Hvis jeg ville kunne jeg gå på verdens trangeste toalett, jeg kunne smyge meg mellom mennesker, gjennom en smal passasje eller under et bord. Hvis jeg ville. Jeg kunne snakke med voksne folk om voksne ting uten å bli avbrutt, være ute seint om kvelden og bare kjenne etter hva akkurat jeg hadde lyst til. Og hvis jeg ville spise is av beger hadde jeg to ledige hender til det, for ingen av dem var opptatt med å trille barnevogn.

Det var så fint! Det var nesten som i gamle dager og jeg tenkte at en gang - for slett ikke særlig lenge siden - så var det sånn livet mitt var. Hver dag var det sånn, at jeg var bare meg og kunne gjøre akkurat som jeg ville. Det er rart, for det føles som at Bolla har vært her bestandig selv om jeg vet at han bare har levd fire små måneder ute i verden.

Og når kvelden var over og jeg fortet meg hjem igjen til gutta mine så var jeg glad for at livet er annerledes nå. Jeg vil ha flere alenekvelder, det var vidunderlig å være bare meg i noen timer, men det er også magisk å komme hjem og legge seg inntil en bitteliten, sovende bylt mens man hvisker “ikke si det til noen, men mamma har savnet deg, lille venn.”

Illustrasjon: Wren Design

19 lesere liker denne posten


Degenerering


Jeg har fått meg en deilig ny (u)vane; jeg har begynt å snakke med meg selv.  Eller, egentlig innbiller jeg meg at jeg snakker med lille Bolla, men han bryr seg jo ikke. Faktisk er han langt mer responsiv når jeg etterligner hans “kaaaiiik”, “aaoowww” og “goooouuuuu” enn han er på mine lange utredninger og endeløse spørsmål. Men jeg gir meg ikke. Hele dagen går jeg rundt og snakker høyt for meg selv, med babystemme og verdens lyseste tonefall.

Det begynner om morgenen. “God morgen, lille elskling” pludrer jeg (hvis vi har hatt en ok natt og jeg har rukket å spise litt frokost før han våkner sånn at ikke blodsukkeret mitt er altfor lavt). “Våkna du, du da? Åneimen er du så blid, du da lille vennen? Skal vi gå ut på badet en tur og ta av pysjen? Det gjør vi. Koooom igjen lille vennen.”

Utover formiddagen fortsetter det. “Åneimen sovna du, du da? Var det deilig? Var det godt å sove litt, lille elsklingen? Er du sulten nå da? Skal du spise litt?” Og etterhvert: “Vi skal gå ut en tur nå, skjønner du. Og så har vi det litt travelt, så vi må forte oss litt. Hvor er jakken din hen da? Er den på soverommet mon tro? Jada, jada, jeg skjønner jo at du ikke vil ligge der helt alene, nå skal jeg bare forte meg å ta på skoene mine så skal vi gå ut. Har vi alt nå da? Skal vi se.. bleier, våtservietter, gulpeklut, lommebok, mobil… Sånn, nå kan vi gå. Nå går vi lille vennen”.

På ettermiddagen tar vi også en prat. “Når tror du pappa kommer hjem i dag da? Tror du han kommer hjem snart? Skal vi ta og skifte bleia di nå? Ja, det tror jeg vi skal, det tror jeg jammen meg trengs. Åneimen se der da du, det var på tide med bleieskift ja. Og så har du gulpa ned hele bodyen jo, oioioi. Da må vi ta på ren. Skal vi ta på denne nye da, syns du? Ååå se så fin du ble nå da vennen. Oi, nå ringer mobilen. Tror du det er pappa? Det tror jeg.”

Og ettersom dette med å snakke med meg selv har kommet så helt magisk automatisk og faller meg så enormt naturlig så antar jeg at Mor Natur har en plan med det hele. Kanskje det er viktig for språkutviklingen til ungen? Ikke vet jeg, men det er jammen flaks at man har håndfast bevis på statusen som nybakt mamma, ellers ville man vel blitt innlagt på dagen med reimer og tvangstrøye.

Illustrasjon: Alberto+Cerriteño

10 lesere liker denne posten


Noen dager gråter jeg


Noen dager gråter jeg. Fordi magen min ikke er så stram som den pleide å være, øyenbrynene er ikke så pent nappet og garderoben slett ikke så oppdatert som den en gang var. Jeg gråter fordi jeg har mørke ringer under øynene, fordi det er lenge siden jeg har følt meg pen og fordi jeg har så lite tid for meg selv. Og så tenker jeg at det var jo dette jeg ville, det var dette jeg ønsket meg og drømte om og lengtet etter. Jeg har verdens beste sønn, et lykkelig forhold, god helse, spennende jobb, romslig leilighet, fine venner og stabil økonomi - likevel gråter jeg noen dager, og ønsker meg det jeg hadde før.

Noen dager er jeg så sliten at det føles som jeg holder på å revne. Hvis lille Bollla og jeg har sovet dårlig og begge er slitne og uopplagte helt fra vi våkner om morgenen. Og så får han ikke til å sove på dagen som han trenger, men skriker og skriker, og jeg går fullstendig fra konseptene av frustrasjon fordi jeg orker ikke - virkelig orker ikke - mer, har ingenting mer å gi, klarer ikke, makter ikke. Så drar vi på trilletur og jeg går som en zombie bak vogna, takk Gud for at det er sol så jeg kan ha på solbriller, verden er uinteressant og tåkelagt, jeg enser ingen og ingenting og skulle bare ønske det var jeg som kunne ligge under dyna i en vogn som noen dyttet rundt på i timesvis.

Men det er det ikke og Bolla skriker og får ikke sove og jeg blir stadig mer desperat. Plutselig sitter jeg av alle steder i trappa til et parkeringshus mens jeg ammer og banner så rolig jeg kan til den bittelille ungen min - prøver å balansere mitt behov for å få ut frustrasjon med hans behov for en trygg og rolig mamma. Kjærlig banning, mild stemme. Kan du ikke være så snill og se til i helvete å slutte å skrike, lille elskling?, hvisker jeg til han.

Det er sånne dager jeg er helt hundreogtjue prosent sikker på at jeg aldri aldri aldri skal gjøre dette flere ganger. Jeg elsker lille Bolla, han er verdens mest vidunderlige unge og jeg ville ikke vært han foruten, men aldri i livet at jeg vil gå gravid og føde og prøve å overleve den første babytiden igjen. Skal vi få flere unger blir det adopsjon, banna bein.

Så går vi hjem og plutselig er han som en liten sol, jeg skjønner ikke hvordan det går an. Og jeg innser at det må være en hel del hormoner i sving når jeg på mystisk vis klarer å hente meg sånn noenlunde inn igjen i løpet av fem minutter med store, strålende babysmil. Og så ler han for aller første gang i sitt liv, ler av den rare mammaen sin som lager tøysefjes og lange vokaler, ler med hele ansiktet mens armer og bein går i alle retninger og jeg vet at jeg kommer til å klare morgendagen også.  Selvsagt gjør jeg det. Men hvis det blir noen neste gang så vil jeg ha en fiks ferdig ettåring fra Kina.

Illustrasjon: Rebecca

25 lesere liker denne posten


En ganske makeløs unge


Det er vittig hvor mye biologi man faktisk er - jeg er tydelig programmert til å ha temmelig høye tanker om eget avkom. Og selv om jeg da altså rasjonelt sett vet at det muligens ikke er den helt objektive sannheten, så er jeg likevel fullstendig overbevist om at Bolla er den aller sterkeste, vakreste og mest oppvakte lille babyen i hele verden. Virkelig. Jeg ser andre unger og tenker “jaja, han var jo ganske søt - men sønnen min er helt opplagt mye finere” og på helsestasjonen er jeg intenst opptatt av at legen skal få se hvor uvanlig høyt ungen min klarer å løfte hodet sitt fra mageleie. Bolla er ganske enkelt både sterkere i kroppen og kvikkere i blikket enn noen annen sju-ukers-baby.

Helten planlegger at ungen vår skal bli verdenspresident når han blir stor, han skal bare være profesjonell golfspiller noen år først for å sikre inntekten. Disse planene ler jeg selvsagt av - men det er klart; hvis det nå engang var sånn at noen skulle kunne bli verdenspresident så ville det i grunnen ikke overraske meg det minste om det var vår lille Bolle som påtok seg vervet. Han er jo tross alt en godt over gjennomsnittlig makeløs liten gutt.

9 lesere liker denne posten


Din og min sannhet


Jeg har vel strengt tatt lovet å spare dere for mine tåkekommentarer om Wikileaks, men her er likevel en (noe forsinket) observasjon: Dokumentene som ble publisert før jul og som handlet om norske politikere ble referert til som om de var sannheter. Og det var de jo ikke, vi snakker om enkeltmenneskers svært subjektive oppfatninger av andre mennesker.

Samtidig som jeg lot meg overraske av dette, så vet jeg jo godt at vi alle lar oss påvirke av andres kritikk. Og noen ganger tillater vi andres kritikk å bli sann. Men hvorfor? Hvorfor er det sånn at en del kritikk rister jeg av meg med et skuldertrekk, mens annen kritikk liksom setter seg fast i ørene, hjertet og hodet? Konstruktive tilbakemeldinger er stort sett alltid velkomne, men utsagn av typen “dette-syns-jeg-om-deg”som ingen har bedt om er noe annet. Det er bare et enkelt menneskes mening om et annet menneske, så hvorfor gidder jeg å bry meg?

Er det avgjørende hvem som sier det, eller min relasjon til den som sier det? Kanskje er det sånn at noe jeg blir gnagende på den ene dagen ville jeg bare ledd bort dagen etter. Eller er det selve budskapet som gjør at jeg avfeier noe kritikk som usaklig og tar meg nær av annen? Må jeg rett og slett innse at den mest sårende kritikken er den jeg innerst inne er litt enig i?

Hvorfor lar jeg din sannhet bli min?

Illustrasjon: Abbey Christine

6 lesere liker denne posten