Når man ikke kan snakke om barn
Man kan si mye bra om Sex og Singleliv; for eksempel er den innimellom i nærheten av å være gjenkjennelig og dessuten stort sett riktig så underholdende. I tillegg fortjener de som fant på den norske tittelen en klapp på skuldra for å lage en god og vellykket oversettelse (Venner for livet slo som kjent ikke like godt an).
Men det jeg savnet var å få se hva som skjedde når disse fabuløse single damene reiste hjem til famliene sine - for det må de da ha gjort sånn en gang i blant? Greit nok å ha venner som syns det er morsomt å høre om dating og denslags - selv de som er dypt etablerte har stort sett vært single på denne siden av tusenårsskiftet og klarer i det store og det hele å relatere seg interessert til det livet jeg lever.
Men nå er det (nesten) snart jul og da dukker allslags juleselskaper og familiemiddager og slektstreff opp, hvor nære og fjerne slektninger snakker i timevis om hagestell og barnehagekøer og smokkeavvenning og den nye bilen de har kjøpt. Hvis man så ikke har noen kjæreste å fortelle om, ingen barn som har gjort noe bedårende og ingen bil overhodet - bare seg selv - hva gjør man da?
Det er ikke det at jeg mener at jeg har et uinteressant og meningsløst liv - virkelig ikke. Men det er ikke til å stikke under en stol at familielivet egner seg adskillig bedre som samtaleemne i familiære settinger enn det singlelivet gjør. I dette tilfellet fungerer faktisk “vi har lagt nye heller i hagen” langt bedre enn “jeg blir sjekket opp av stadig yngre menn på byen” - selv om jeg vet hva jeg syns er mest interessant.
Eller er det bare jeg som har utrolig kjedelige slektninger?
(Bildet er stjålet fra Stephanie Fizer)
Jeg liker denne posten!
