Det ene problemet løser det andre


Åh, så deilig å være hjemme igjen! Jeg skjønner jo at dere begynner å bli bittelitt drittlei snø og kulde, men da jeg stakk til Thailandland var det null grader og sludd her hjemme så for min del startet vintereventyret da jeg kom tilbake på lørdag. Det er jo så vakkert! (Og nå kommer dere til å si at det været som er nå tells nesten ikke, jeg skulle bare visst hvor fælt dere hadde det da det var minus tjueto eller trettifem eller hvor kaldt dere hadde det, men hei hei, da jeg kom hjem på lørdag var det fortsatt minus tjue og det er en ganske solid overgang fra pluss tredve, bare så det er sagt).

I går spaserte jeg derfor særdeles lykkelig (så fornøyd at jeg bokstavelig talt nesten danset mens jeg gikk) til jobb, i selskap med min gjenfunnede iPod som forårsaket et aldri så lite makeløst uvær på Flytoget 15. desember, da det gikk opp for meg at den hadde blitt igjen i kåpelommen i leiligheten. Det var mildt sagt bittert, særlig med tanke på hvor mange kvelder jeg hadde brukt den siste tiden på å laste ned musikk og Radioresepsjoner, lage spillelister og slette gammelt ræl. Sukk.

Så nå har jeg bare to problemer. Det ene er at jeg trenger nye støvletter ettersom de jeg har både er kalde og farlige på glatt underlag. Nå er vanligvis ikke litt nødvendig skoshopping det jeg gråter høyest over, men hallo - dere Oslofolk har jo støvsugd skobutikkene for alt akseptabelt utvalg mens jeg har vært borte! Dårlig gjort. Vel, on the bright så kommer problem nummer to som en midlertidig løsning på problem nummer en, nemlig at jeg (ikke uventet) har klart å skaffe meg en sånn god gammeldags forkjølelse som gjør at jeg helst bør være innendørs i noen dager og dermed ikke trenger varme og sklisikre sko med det første likevel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Illustrasjon: Everything in blue



Chanel eller latskap?


Nå har jeg endelig somlet meg til å se Coco avant Chanel, og selv om jeg alltid syns sånne vakre (franske) artsy filmer er litt treige og kjedelige, så innser jeg at den muligens gjorde litt inntrykk likevel. For dagen etter befant jeg meg plutselig i prøverommet på herreavdelingen av H&M.

Der var det comfy klær, der! Hvorfor skal damebukser alltid være så lave på livet, og genserne alltid så korte - sånn at man går hele dagen og drar og drar i genseren for å unngå å få glipe på midten? Hvor vanskelig kan det være å lage gensere som er lange nok?

Chanel var jo damen som påpekte nettopp dette at dameklær var både upraktiske og ubehagelige, og introduserte blant annet bukser og enkle kjoler for kvinner. Så enten har jeg brått havnet i en oh-so trendy Chanelsk fase, eller så har jeg bare blitt litt lat og gidder ikke å bruke dagene mine på å dra i genseren og trekke inn magen. Kan dette være begynnelsen på samboer-forfallet, mon tro?

Det skal nevnes at jeg knapt har gått med høye hæler overhodet siden i sommer, så det er nærliggende å helle mot latskapsteorien. Men siden den andre teorien høres veldig mye bedre ut, så bare bestemmer jeg meg for at det er det jeg er. Fashion-frøken, for tiden med en hang til Chanelsk komfort.

Illustrasjon: Lili.Chin



Gamla på Bik Bok


Jeg liker Bik Bok, det er en finfin butikk med en hel del fine klær inni - særlig hvis du passer på å styre unne hullete bukser og asymmetriske gensere og nettingstrømper. Dessuten har de verdens blideste ansatte, det er liksom ikke måte på. Riktignok mistenker jeg ledelsen for å ha en seksti kilos-grense når de ansetter nye folk, for det finnes jo ikke en eneste av dem som er noe annet enn sjokkerende åleslank, men når betjeningen er så hyggelige og glade så er de liksom tilgitt likevel.

Det eneste problemet med Bik Bok er i grunnen meg. Hver gang jeg kommer inn der så tenker jeg at Frøkna, nå begynner du å bli altfor gammel til å handle klær her inne. På samme måte som at russen snart ser ut som de kommer direkte fra barnehagen, så blir småjentene på Bik Bok yngre og yngre for hver gang jeg er der, det er så jeg har lyst til å hente en liten kost og feie dem på dør i retning Wow. Seriøst liksom, det fins jo en egen butikk for sånne ørsmå tweens, de trenger vel ikke abslutt henge der hvor jeg er og få meg til å føle meg eldgammel? En sjelden gang ser jeg en dame eller to der inne som er eldre enn meg, men gleden varer ikke lengre enn til jeg oppdager at hun er der med sin datter.

En tidligere kollega av meg handlet som en galning på Bik Bok i ukene før hun fyllte 30, for hun syntes at det var den absolutte øvre aldersgrensen. Etter 30 burde man finne andre steder å kjøpe klær, jeg vet ikke hvor hun gikk - Kappahl kanskje? Der er det vel hvertfall ingen øvre aldersgrense.

Men ikke jeg. Jeg lurker meg inn døra, stirrer intest på stativene og unngår enhver blikkontakt med fjortisene og mødrene deres. Jeg later som at de er like aldersblinde som betjeningen på Vinmonopolet og klamrer meg til håpet om at jeg blender inn, sånn bittelitt hvertfall. Og hvis de ikke vil handle på samme sted som en sånn gammel røy som meg, så kan de jo gjerne få gå på Kappahl hvis de vil? Vi kan bytte?

Illustrasjon: Doodlexpress



Hva gjør man når klesskapet er fullt?


Jeg har kommet frem til en fryktelig erkjennelse - en konklusjon som frarøver meg mitt mentale balansepunkt og får meg til å famle etter alternative utveier. Jeg har nemlig ryddet klesskapet og blitt tvunget til å se den stygge sannheten i øynene; jeg har så mye klær at jeg hverken trenger eller bør shoppe noe mer på flere tiår fremover. Da snakker vi altså om klær jeg liker og bruker - alt det andre gis bort til Fretex.

Dette er mildt sagt litt krise, ettersom klær ikke bare er noe jeg har på meg men også gir utløp for kreativitet og forfengelighet, i tillegg til at selve shoppingopplevelsen er rekreasjon på linje med luksusspa og en god natts søvn. Jada jada, jeg vet at en del av dere aldri kommer til å forstå det siste der og at det selvsagt er en forferdelig lite miljøvennlig form for rekreasjon men hei; noen laster må man jo ha?

Så etter å ha tenkt og tenkt, har jeg kommet frem til følgende mulige løsninger:

1. Jeg kan gjøre sånn som foreldre gjør med barnas leker; pakke bort halvparten en stund og så reintrodusere dem etter noen måneder sånn at ungene tror de har fått masse nye ting. Problemet er bare at jeg, i motsetning til småbarn, har egen økonomi og i tillegg er fullt i stand til å glemme den halvparten av garderoben som er bortgjemt og dermed konkludere med at jeg bør kjøpe meg flere klær (siden klesskapet ser så tomt ut).
Vurdering: Dårlig for meg, dårlig for mijøet

2. Jeg kan slå meg til ro med at jeg har mer enn nok fabelaktige klær og begynne å male bilder i stedet (det med malingen er Heltens forslag, og selv ikke trusler om å tapetsere vår fremtidige felles leilighet med mine amatørmessige kunstverk så ut til å affisere han. Merkelig). Forslaget medfører stor sannsynlighet for mental ubalanse, dårlig humør, tynnslitte nerver, alt for mye fritid og pinlig hjemmedekorasjon.
Vurdering: Bra for miljøet, dårlig for meg.

3. Jeg kan håpe på en brå endring av enten kroppsfasong eller moten som gjør at jeg blir tvunget til å kjøpe nye klær. Eventuelt så kan jeg legge om stilen og bli gother eller noe. Imidlertid tror jeg ikke egentlig at det å legge på meg ti kilo-ish eller å gå rundt og se deprimert ut hele tiden er særlig bra for min mentale balanse det heller.
Vurdering: Dårlig for meg, relativt dårlig for mijøet.

4. Jeg kan finne et hull i garderoben. Mitt hull er definitivt turklær, jeg er ekstremt dårlig utstyrt på den fronten. Ikke bare åpner dette for nye shoppingmuligheter, det er i tillegg shopping av den fornuftige sorten. Alle liker jo friluftsfolk? Familien min kommer til å juble av lykke når jeg viser frem min nye allværsjakke i stedet for nok en kjole.
Vurdering: Bra for meg og bra for miljøet. Nesten hvertfall. Hurra!



Alle vinner


Jeg har tenkt litt på dette med finanskrise, noe annet er jo nær sagt umulig i disse tider. Ta boligmarkedet for eksempel. Hvem er det egentlig som taper på at boligene synker i verdi? Du har selvsagt en del stakkarer som har kjøpt nytt før de har solgt det gamle og for dem er det jo ingen lystig situasjon. Men utover det så må det vel stort sett være boligspekulanter og denslags folk som syns at dette er trist. For selv om jeg bare er sånn passe god i prosentregning, så mener jeg at et gjennomsnittlig verdifall på ti prosent faktisk er gunstig for de fleste - ettersom man stort sett kjøper seg oppover i markedet, og ti prosent jo utgjør mer penger på en stor bolig enn på en liten. Eller er det noe jeg har gått glipp av her?

En annen ting er dette med shopping. Jeg har ikke helt troa på at det løser seg bare vi alle går og flanerer litt opp og ned på Karl Johan med handleposene våre, selv om det er helt åpenbart at mye handler om psykologi i dette greiene. Lavere forbruk er jo bra, men full stopp i markedet er ikke så bra - så derfor tenkte jeg at jeg kunne slå et slag for å kjøpe lite og dyrt. Norsk design for eksempel. Det ser jo fint ut, har god kvalitet og er i tillegg (forhåpentligvis) kortreist - og så støtter vi lokalt næringsliv i samme slengen. Miljø og marked, hånd i hånd på en måte. Det er jo hur bra som helst.

De eneste som nok sliter litt med denne modellen er de kinesiske barnearbeiderne, som - når du slutter å kjøpe alle disse billige genserne fra kjedebutikkene - plutselig ikke tjener de femti ørene hver dag som de har pleid å gjøre på sine tolvtimers skift. Derfor syns jeg at når du kjøper én genser til 700 kroner i stedet for fire gensere til 200 kroner stykket, så kan du gi de siste 100 kronene til noen bra folk som sender de arbeidsledige barnearbeiderne på skole.

Simsalabim - alle vinner!

(Bildet er stjålet fra GFXArtist)