Sju bud for happy dating


♥ Kompliserte menn er kanskje spennende på film, men ikke til hverdags.
♥ Hvis du liker han, si det til han (ikke bare til alle venninnene dine). Hard to get er så 1998.
♥ Det er like viktig at du liker han som at han liker deg (”Iiiih, noen liker meg!” er et dårlig utgangspunkt for et vellykket forhold)
♥ Det er like viktig at han liker deg som at du liker han (Nei, du kan ikke overtale han til å bli forelska i deg).
♥ Felles interesser er fint. Noenlunde felles mål og ønsker for fremtiden er avgjørende (Det kommer ikke til å funke hvis du vil reise jorda rundt og være hippie i Goa de neste ti årene og han vil ha baby og stasjonsvogn i overimorgen).
♥ Dropp han hvis dere har datet lengre enn noen få uker og du (eller han) fortsatt ikke vet om han egentlig er interessert. Det samme gjelder selvsagt hvis du selv ikke helt vet om du er interessert.
♥ Når du først møter den du har ventet på, så er hele date-greia plutselig så latterlig enkel at du ikke fatter hvorfor du har kastet bort så mye tid på rot og tøys tidligere. Jeg lover deg.

Illustrasjon: Fragmented



Romantiske forventninger


På lørdag ble jeg behørig vist frem for Heltens foreldre for første gang. Der ble vi servert intet mindre enn fire fabelaktige gluten-og laktosefrie retter (føler man seg ørlite vanskelig i matveien da? Ja, det gjør man) og ble dessuten marinert sånn passelig deilig i rødvin. Vel tilbake i Oslo segnet vi hen på sofaen og overga oss til lørdagsunderholdningen på tv. Det vil si; jeg så romantisk film og Helten latet som han leste bok mens han stadig smugkikket bort på det han, straks den var ferdig, veldig raskt konkluderte med at var en temmelig dårlig film.

“Men det er jo kjærlighet i den”, argumenterte jeg. “Kjærlighet gjør alltid en film bedre og mer interessant” (merk at dette var klokka to natt til søndag, det er mulig jeg ville vært noe mindre bombastisk i disse utsagnene på et annet tidspunkt av døgnet). “Hvorfor det?” spurte Helten. “Fordi det er koselig!” sa jeg. “Og så gir det oss jenter fantastisk urealistiske forventninger til romantikk i våre egne liv..”

Men gjør det egentlig det? Jeg har sett pinlig mange romantiske filmer i mitt liv, men jeg går jo ikke rundt og innbiller meg at disse tingene kommer til å skje i mitt eget liv. Og til tross for at jeg har hatt svært mye single-tid som jeg kunne brukt til å bygge meg opp enorme forventninger om hvor ufattelig romantisk alt skulle bli når jeg endelig møtte Mannen I Mitt Liv, så blir jeg oppriktig talt veldig fornøyd når han lager egg og bacon til meg på søndag morgen. Kan det være at mine medsøstre som har levd et helt liv i forhold har høyere romantiske forventninger enn oss langtidssingle, simpelthen fordi de er bedre vant enn oss?



Bål og skøyter på Sognsvann på nyttår


Sognsvann var magisk den siste dagen i 2008.

Regnbue og solnedgang og snøvær i løpet av bare noen timer.

Postkortidyll.

Jeg har fått nytt kamera til jul, hurra!

Og så lagde vi bål og grilla pølser og jaget bort alle hundene som ville smake.



Ting man kan gjøre i desember


Desember er en bra måned. Man kan for eksempel spise klementiner, lage julekurver og tenne lys. Eller så kan man tjuvstarte og gå ut på byen den aller siste lørdagen i november, enda man egentlig har tenkt å bare være hjemme den dagen. Så kan man for eksempel danse i timesvis med en venninne på Internasjonalen og når musikken er slutt og lyset skrus på så kommer det kanskje en mann i stripete genser bort og lirer av seg den slagferdige replikken “skal dere gå?”.

Og selv om du i utgangspunktet syns at garderobesjekking er ganske så usjarmerende, så er det noe ved den mannen som gjør at du ikke bare snur på hælen og går - men i stedet blir stående ute i det iskalde novemberregnet med han selv om du har hull i skoen og klissvåte føtter mens dere haler ut tiden fordi ingen av dere vil dra hjem.

Senere kan du for eksempel se en million filmer hjemme hos han og bygge pepperkakehus og kysse under julestjernen i vinduet og høre på at han forteller for tjuefemte gang om den følelsen han hadde den siste lørdagen i november mens han stod og så på at du danset. Den følelsen som gjorde at han bare visste at han var helt nødt til å gå bort, at han ikke på noen måte bare kunne la deg gå. Og for hver gang han forteller den så blir historien enda litt finere og for hver gang han sier at du er pen så føler du deg enda litt penere og så funderer du litt på hva i all verden det kan være som er galt med han - for det er jo noe med alle mennesker og kanskje har du bare oversett det? Så gir du opp og sovner i armene hans og når du våkner oppdager du at du har møtt den eneste mannen i hele Oslo som faktisk ikke drikker kaffe og så tenker du at hvis det er det som er feilen med han så er det jammen til å leve med.

Når han ser på deg så kiler det i magen og når han kysser deg blir du helt ør og svimmel. Han sier så mye fint at du garantert kommer til å bli innbilsk og uspiselig og du gliser så fælt at venninnen din bare ler av deg. Og selv om alt går mye fortere enn det kanskje burde gjort så går det nesten ikke an å bremse og uansett om det hadde gått an så hadde du ikke villet. For han er høy og kjekk og skjeggete og får deg til å le og sier fine og rare ting og holder rundt deg så du ikke trenger være redd for noe som helst.

Og plutselig hører du fuglesang midt på vinteren.



Mye å glede seg til


Er man single, har man mye å glede seg til. Ikke glem det!

(Bildet er stjålet fra XKCD)



Buffet-dating


Buffet er bra saker. Når jeg arrangerer store seminarer for jobben med gjester fra alle verdenshjørner, så satser jeg alltid på buffet for da kan alle finne noe de liker/kan spise med ren samvittighet. Buffet-dating derimot, er ikke like bra.

For på en buffet så er det så mye å velge mellom, så mange ting som ser bra ut - og hvordan kan man slå seg til ro med eggerøre og gravlaks når man ennå ikke har smakt på fløtepotetene? Og hva med ratatoillen og fiskesuppen og kyllingen i karrisaus? Det er alltid noe på bordet som kanskje smaker bedre enn det man har på tallerkenen - og da blir det vanskelig å slå seg til ro før man har spist så mye at magen nesten revner og man banner på at man aldri, aldri skal spise noe som helst igjen noen gang.

Nei, gi meg en enkel meny med noen få retter, så kan jeg ta et valg og være fornøyd med det jeg får - og slippe å lure på om det er noe bedre der ute et sted. Vil man smake på alt så blir man aldri fornøyd.



Når man ikke kan snakke om barn


Man kan si mye bra om Sex og Singleliv; for eksempel er den innimellom i nærheten av å være gjenkjennelig og dessuten stort sett riktig så underholdende. I tillegg fortjener de som fant på den norske tittelen en klapp på skuldra for å lage en god og vellykket oversettelse (Venner for livet slo som kjent ikke like godt an).

Men det jeg savnet var å få se hva som skjedde når disse fabuløse single damene reiste hjem til famliene sine - for det må de da ha gjort sånn en gang i blant? Greit nok å ha venner som syns det er morsomt å høre om dating og denslags - selv de som er dypt etablerte har stort sett vært single på denne siden av tusenårsskiftet og klarer i det store og det hele å relatere seg interessert til det livet jeg lever.

Men nå er det (nesten) snart jul og da dukker allslags juleselskaper og familiemiddager og slektstreff opp, hvor nære og fjerne slektninger snakker i timevis om hagestell og barnehagekøer og smokkeavvenning og den nye bilen de har kjøpt. Hvis man så ikke har noen kjæreste å fortelle om, ingen barn som har gjort noe bedårende og ingen bil overhodet - bare seg selv - hva gjør man da?

Det er ikke det at jeg mener at jeg har et uinteressant og meningsløst liv - virkelig ikke. Men det er ikke til å stikke under en stol at familielivet egner seg adskillig bedre som samtaleemne i familiære settinger enn det singlelivet gjør. I dette tilfellet fungerer faktisk “vi har lagt nye heller i hagen” langt bedre enn “jeg blir sjekket opp av stadig yngre menn på byen” - selv om jeg vet hva jeg syns er mest interessant.

Eller er det bare jeg som har utrolig kjedelige slektninger?

(Bildet er stjålet fra Stephanie Fizer)



Single kvinner spiser sushi


I likhet med Stranger in Sweden (fine fine bloggen, løp inn og les!) så jeg Puls på NRK i går da temaet var singlelivet - og alt det der. Til ekspertpanelet sitt så hadde de hentet inn den fantastiske Pernille Dysthe som - som kjent - har tatt ansvar og skrevet bok om alle skumlingene som opererer på nettsjekkestedene. Men dette har vi jo snakket om før.

Dessuten var Preben Z Møller der, som jo skapte furore i Bloggerbyen i fjor med boka Pen søker Trygg (vel, sikkert ikke bare i Bloggebyen, men det er omtrent de eneste nettdebattene jeg følger med på). Han kunne opplyse oss (sånn passe pene) single kvinner i trettiåra om at vi har et oppblåst selvbilde fordi vi har ligget med noen veldig pene menn. Problemet er nemlig at de veldig pene mennene ligger rundt med masse (sånn passe pene) damer men til slutt ender de jo bare opp med én eneste (smellvakker) babe. Og da tror alle vi (sånn passe pene) at vi kan få oss en sånn veldig pen kjæreste og dermed forkaster vi alle de mennene som vil være sammen med oss bare fordi vi tror vi kan få noen bedre (ehm, penere) enn vi egentlig kan. Vi jakter på menn som er out of our league med andre ord - hvertfall når vi snakker om kjærestegreier. (Ligge med oss kan de visst gjøre, de pene jævlene).

Det aller beste var nok likevel den sushispisende, hvitvinsdrikkende single tretti-noe dama de hadde laget illustrasjonsreportasje om og siden hentet inn til studio sånn at hun kunne svare på seernes spørsmål. For hun hadde selvsagt det samme gamle problemet som vi har hørt hundre ganger før, nemlig at hun jobbet så fryktelig mye nå som hun var single.

Altså. Hvis du jobber 24/7 fordi du ikke har en mann, så må du skaffe deg et liv. Det er det du trenger, ikke en mann. Og hvis arbeidsgiveren din tvinger deg til å jobbe 24/7 fordi du ikke har en mann (og lar dine mer familieorienterte kolleger gå tidlig for å hente barn i barnehage) så må du bytte arbeidsgiver.

Makan.

Update: Frøken Detektiv har også latt seg provosere av programmet.



Litt enkel fysikk


Jeg har tidligere tatt til orde for at folk skal begynne å gifte seg litt, men ettersom jeg nå befinner meg i en noe annen situasjon så vil jeg gjerne fremme forslag om at folk bør gjøre det slutt litt oftere. Det er ikke det at jeg har sluttet å like bryllup - på ingen måte - men jeg syns samtidig det er en god idé å øke antall free-floaters i samfunnet.

Ok, her er greia: Se for deg en gjeng med atomer som svever rundt. En hel del av dem er imidlertid bundet sammen med et annet atom til et molekyl og er derfor ikke tilgjengelig for de enslige atomene. Legg så til det faktum at ganske mange av molekylene består av to atomer som ikke gjør hverandre lykkelige, så ser du forhåpentligvis logikken i å ha lavere terskel for å gjøre det slutt.
Hvis alle de som ikke gjør hverandre glade kunne gjøre det slutt med hverandre sånn at de i stedet kunne funnet lykken med et annet atom, så ville resultatet vært en hel masse nye konstellasjoner med forelskete og blide molekyler.
Det er altså de som tviholder på et annet atom tross krangler og generell mistrivsel, som binder opp ressursene og ødelegger alt sammen. Jeg derimot, har tatt samfunnsansvar og sluppet mine ekser fri.


Julegaveføljetongen del 4: En hel familie, takk


En telefonsamtale med en entusiastisk og julestemt Makeløs Niese i forrige uke viste overraskende nok at hun og jeg ønsker oss det samme til jul, nemlig en prins. Riktignok er hennes favoritt laget av plast, kommer i en eske og kan kjøpes i butikk, men hei - minor details.

Ved nærmere ettersyn viser det seg at det faktisk ikke er så vrient å skaffe seg en hel familie til jul som man kanskje skulle tro. Dressmann lurer på om jeg ikke ønsker meg en ny mann (til forandring fra den gamle jeg ikke har da, kanskje?) og til slike tilbud kan jo ikke en single pike si nei såklart. Dessuten kan man søke etter “barn og baby” på QXL, noe som antagelig er en både rimeligere og raskere måte å skaffe seg en unge på enn de metodene jeg tidligere har hørt om.

Forøvrig er det liksom ikke måte på hvordan ting ordner seg for tiden, man rekker jo knapt å rope “flere bryllup vær så snill” på sin egen blogg før det dukker opp gifteklare folk som inviterer til fest. I januar allerede! Det er jo ikke lenge til i det hele tatt (iiih, hva skal jeg ha på meg?).

Så hvis det fortsetter på denne måten skal man jammen ikke se helt bort fra at det dukker opp en prins til jul heller - og da ikke engang en av den plasttypen Niesen synes å foretrekke, men en helt ordentlig en. Enn det!