Ikke spy på meg
Jeg har bodd mange nok år i Oslo til at jeg kan tillate meg å le sarkastisk av folk utenbys fra som syns at kollektivtilbudet i hovedstaden er skummelt og forvirrende. Bergensere og trøndere og nordlendinger og siddiser har visstnok et inderlig forhold til sin egen by som folk i Oslo mangler, men vi tar det igjen i arroganse. Vi er størst, skjønner ting først, vet best og trener mest. For tenk.
Men selv om jeg ler, så tar jeg jo også mine forholdsregler når jeg reiser med trikk og bane. Å følge litt med på hva som skjer rundt deg og prøve å unngå blikket til han som sitter på setet ved siden av og glaner uhemmet, er for eksempel ganske fornuftig for unge damer i storbyen.
Men i tillegg til disse logiske tankene så har jeg en helt irrasjonell og uforklarlig redsel for at noen skal kaste opp på meg på trikk eller buss. Jeg kvier meg for eksempel for å sette meg på setet foran en full medpassasjer, for man vet jo aldri – plutselig sitter jeg der med håret fullt av spy. Uteliggere, narkiser og folk med slimete, ekkel hoste er også potensielle oppkastere, så dem holder jeg et ekstra øye med. Egentlig burde jeg begynne å passe meg for gravide damer også, når jeg tenker meg om.
Usannsynlig? Jada, helt sikkert. Men jeg har en kompis som nesten ble truffet av et menneske som gjorde sitt aller siste hopp fra et vindu i sjette etasje midt i Oslo, så man vet jo aldri. I hovedstaden kan allting skje.
(Bildet er stjålet fra Carlisle Graphic)
Jeg liker denne posten!
