På den andre siden



En dag bare er man der. Ungen sover (stort sett) om nettene, er normalt veldig grei å legge og ikke altfor kresen i forhold til tid og sted for soving. Etter måneder med gråt og tenners gnissel har endringen kommet snikende, gradvis. Og så plutselig befinner man seg i den situasjonen at andre mammaer lurer på hvordan man fikk det til. Hva var trikset liksom?

Vel. Det er jo ikke ett triks. Selv ikke med én unge er det bare ett triks, og når vi snakker mange unger snakker vi temmelig mange triks. Og jeg har på ingen måte fasiten, ikke på egen unge og langt fra på andres. Men kanskje det likevel kan være nyttig for noen å høre hva det var som hjalp oss i riktig retning?

I hovedsak kommer jeg på tre ting:
♥ Jeg sluttet å amme om natten. I stedet har vi tilbudt flaske med sviskedrikk, veldig tynn fruktpuré, litt velling eller bare vann
♥ Vi flyttet siste måltid med fast føde til kl 17 og begynte med velling ved leggetid (det kan du lese mer om her)
♥ Helten og jeg ble flinkere til å bytte på å ta nattevaktene. Noen netter i barndomshjemmet hvor mormoren hadde alt natteansvar ga også positive resultater

Jeg kan dessverre ikke gi noen oppskrift på rekkefølgen eller tidsaspektet, men jeg vet at vi har tatt det litt etter litt. Vi har ikke gått inn for å sette hardt mot hardt, og prosessen har vært - og er fremdeles! - av typen to skritt frem og ett tilbake. Vi har prøvd oss frem, gjettet, fundert og sett hva som har fungert etterhvert. Nå er lille Bolla åtte måneder og sover hele natten (hvertfall fra  kl 19-07, ofte til 08) minst halvparten av nettene. Det syns jeg er helt akseptabelt. Og her forleden sov jeg åtte timer i strekk!

I all beskjedenhet - det var vår historie. Kanskje den kan være til hjelp for noen trøtte foreldre der ute? Hva med dere andre, hvilke triks syns dere hjalp for å få barna til å sove om natten?

Illustrasjon: 赵大马

3 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Mor og far og barn | tags: , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on October 30, 2011



Foreldrevogn søkes


Vår lille gjeng har vært noen dager i Gøteborg - der var vi også en tur i januar mens det fortsatt bare var to av oss. Den gangen befant vi oss i “en rosa liten boble av lykke og kjærlighet og ro” hvor ingenting hastet og hvis man var sliten (og det var man jo, høygravid og fæl som man var) så kunne man bare legge seg nedpå litt til det gikk over.

Denne gangen hadde vi med oss vår vanligvis riktig så blide og sjarmerende unge som samme uke hadde tilbakelagt sine tre aller første hele sovenetter. Vi reiste derfor avgårde med friskt mot og gode forhåpninger om hygge og hvile og kos. Det viste seg imidlertid snart at det ikke er oppskriften på en vellykket miniferie å ha med seg en baby som:

♥ Er plaget av tannfrembrudd
♥ Har snørr herfra til evigheten
♥ Er i ferd med å utvikle lettere separasjonsangst
♥ Trives best hjemme hvor alt er kjent og kjært
♥ Plutselig ikke er særlig interessert i hverken søvn eller mat
♥ Prøver ut stemmen sin og har kommet i fasen hvor lydene høres ut som høylydt kvelning

Det utloves en dusør på hundre millioner pesetas til den som klarer korrekt kobling av de ulike punktene. Hvis man så legger til følgende elementer:

♥ Hotell med felles bad og hvor eneste felles oppholdsrom ble låst for kvelden kl 17
♥ En babycall som nok en gang viste seg å ikke være til å stole på
♥ Elendig vær

Så blir dere kanskje ikke så overrasket når jeg sier at vi alle tre var riktig så glade da vi endelig kom hjem igjen.

Så til overskriften: Dag 2 i Gøteborg våknet lille Bolla hysterisk tidlig og nektet likevel plent å sove formiddagslur innendørs sånn at vi andre også kunne få slappet av litt. Helt som forventet sovnet han selvsagt i vogna da vi hadde gått akkurat så langt at vi ikke gadd i gå tilbake til hotellet - og det var da idéen om foreldrevogna oppstod. For noe sånt burde absolutt finnes, som en slags XL-utgave av søskenvogn i to etasjer. Så kunne Bolla ligget og purket i den øverste køya mens Helten og jeg byttet på å sove i underkøya og å trille vogna. Voksipose burde selvsagt også finnes i voksenstørrelse. Og skinnfell!

Barnevogner er i det hele tatt altfor dårlig tilrettelagt for trøtte foreldre. Her må noen ta et oppgjør med kapitalismen, den har åpenbart sviktet totalt. For det finnes jo helt opplagt et marked for foreldrevogner!

Illustrasjon: Omega

4 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Enkle løsninger | tags: , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on October 6, 2011



En liten prikk i utkanten


Jeg er så sliten. Jeg, som bare er en liten, ubetydelig prikk helt i utkanten av dette store havet av sorg og fortvilelse, er helt utslitt av alle inntrykkene. Av å se at byen min blir mer fyllt av sørgeblomster for hver dag som går. Av den konstante og endeløse strømmen av nyhetsoppdateringer og grusomme skildringer fra de som var tilstede. Av å prøve å forstå hva som har skjedd og av å finne en slags fornuftig måte å håndtere det på.

Helten sier han ikke kjenner meg igjen, at jeg ikke har vært meg selv siden forrige fredag. Jeg er kvalm og svimmel og sur og irritert. Helst ville jeg ligget på et mørkt rom helt alene og bare sovet i noen dager, men det fungerer dårlig når man har en liten baby i hus. En baby som jeg mistenker at har oppfattet at noe er litt galt om dagen, for plutselig er han veldig sutrete, sover dårlig og nekter plent å spise grøten sin.

På Facebooksiden til bloggen er det mange av dere som har skrevet at dere også er slitne etter de siste dagene, selv om dere ikke er direkte berørt av tragedien. Det er så godt å se at vi er flere. Men jeg lurer på - hva gjør dere for å komme dere til hektene igjen? Hvordan kobler dere av?

Illustrasjon: Dustin Larimer

1 person liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

25 Comments | In: Livet liksom | tags: , , , , . | # | By Frøken Makeløs on July 28, 2011



Noen dager gråter jeg


Noen dager gråter jeg. Fordi magen min ikke er så stram som den pleide å være, øyenbrynene er ikke så pent nappet og garderoben slett ikke så oppdatert som den en gang var. Jeg gråter fordi jeg har mørke ringer under øynene, fordi det er lenge siden jeg har følt meg pen og fordi jeg har så lite tid for meg selv. Og så tenker jeg at det var jo dette jeg ville, det var dette jeg ønsket meg og drømte om og lengtet etter. Jeg har verdens beste sønn, et lykkelig forhold, god helse, spennende jobb, romslig leilighet, fine venner og stabil økonomi - likevel gråter jeg noen dager, og ønsker meg det jeg hadde før.

Noen dager er jeg så sliten at det føles som jeg holder på å revne. Hvis lille Bollla og jeg har sovet dårlig og begge er slitne og uopplagte helt fra vi våkner om morgenen. Og så får han ikke til å sove på dagen som han trenger, men skriker og skriker, og jeg går fullstendig fra konseptene av frustrasjon fordi jeg orker ikke - virkelig orker ikke - mer, har ingenting mer å gi, klarer ikke, makter ikke. Så drar vi på trilletur og jeg går som en zombie bak vogna, takk Gud for at det er sol så jeg kan ha på solbriller, verden er uinteressant og tåkelagt, jeg enser ingen og ingenting og skulle bare ønske det var jeg som kunne ligge under dyna i en vogn som noen dyttet rundt på i timesvis.

Men det er det ikke og Bolla skriker og får ikke sove og jeg blir stadig mer desperat. Plutselig sitter jeg av alle steder i trappa til et parkeringshus mens jeg ammer og banner så rolig jeg kan til den bittelille ungen min - prøver å balansere mitt behov for å få ut frustrasjon med hans behov for en trygg og rolig mamma. Kjærlig banning, mild stemme. Kan du ikke være så snill og se til i helvete å slutte å skrike, lille elskling?, hvisker jeg til han.

Det er sånne dager jeg er helt hundreogtjue prosent sikker på at jeg aldri aldri aldri skal gjøre dette flere ganger. Jeg elsker lille Bolla, han er verdens mest vidunderlige unge og jeg ville ikke vært han foruten, men aldri i livet at jeg vil gå gravid og føde og prøve å overleve den første babytiden igjen. Skal vi få flere unger blir det adopsjon, banna bein.

Så går vi hjem og plutselig er han som en liten sol, jeg skjønner ikke hvordan det går an. Og jeg innser at det må være en hel del hormoner i sving når jeg på mystisk vis klarer å hente meg sånn noenlunde inn igjen i løpet av fem minutter med store, strålende babysmil. Og så ler han for aller første gang i sitt liv, ler av den rare mammaen sin som lager tøysefjes og lange vokaler, ler med hele ansiktet mens armer og bein går i alle retninger og jeg vet at jeg kommer til å klare morgendagen også.  Selvsagt gjør jeg det. Men hvis det blir noen neste gang så vil jeg ha en fiks ferdig ettåring fra Kina.

Illustrasjon: Rebecca

24 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

39 Comments | In: Mor og far og barn | tags: , , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on May 16, 2011



På tide med en pause




Det er på tide med en pause. Ikke fordi jeg er tom for inspirasjon eller mangler ting å blogge om- jeg har tvert i mot massevis av bloggbare idéer og tanker, problemet er bare at jeg ikke har tid eller overskudd til å få dem ut av hodet og inn på pc-en.

Denne hektiske høsten har satt seg fast i kroppen som vedvarende hodepine, svimmelhet og vonde stressknuter fra hårfestet til tåneglene, i tillegg til låsninger i rygg og ribbein (joda, det kan man visst få). Det er nødvendig med knallhard prioritering.

Jobb og hjemmeeksamen kommer jeg ikke unna – og når bloggingen i det siste har blitt mer pliktløp enn moro så er det ikke egentlig så vanskelig å velge. Følgelig skal jeg nå bruke tiden på å bare konsumere – lese bøker og blogger, se filmer og serier – og produsere minst mulig. Dessuten skal jeg dille og dalle, stulle og stelle, fjase og kose. Drikke te og bake kake, gå en søndagstur og se på at det er høst, tenne stearinlys og glede meg til jul, leke med tantebarna og ligge tett inntil Helten min.

Her på bloggen blir det altså svært stille, sånn inntil videre.

(Vil du glede en småfrynsete bloggefrøken, så legger du kanskje igjen en kommentar slik som Sigrid har gjort, hvor du forteller meg hva du har satt mest pris på i denne bloggen i løpet av året som har gått).

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

36 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier, Livet liksom | tags: , , , . | # | By Frøken Makeløs on November 24, 2009



Danse, ikke gråte nå


Dette året har jeg vært mye syk og mye sliten. Jeg har grått bøttevis med tårer og fått kjent på hele følelsesregisteret mitt, jeg har gått fra å være stormende forelsket til en erkjennelse av at det forholdet jeg befant meg i, ikke fungerte slik det burde.

Når man gråter flere ganger i uka i månedsvis, når man er utslitt og tviler på seg selv, når man kjenner at man har kommet inn i en negativ spiral hvor én del av livet trekker andre deler med seg nedover til man til slutt føler seg som en grå klump av usikkerhet og håpløshet. Når man er kvalm daglig og når man kjenner at man ikke lenger har kontrollen over sitt eget liv, når man merker at man ikke når fram, ikke blir forstått, ikke blir sett. Når man strekker seg så langt for å møte andres behov at man nesten ryker på midten. Da er det lett å miste seg selv og glemme at man faktisk pleide å være glad nesten bestandig.

Nå har jeg sluttet å gråte - nå har jeg begynt å le. Jeg ler høyt og hjertelig og spontant, gjerne flere ganger om dagen, fordi verden er bra og menneskene er fine og jeg har mye å glede meg over. Jeg er blid når jeg våkner og blid når jeg legger meg, blid når jeg jobber og blid når jeg har fri. Jeg danser av pur glede på kjøkkenet og kjenner lykken kile i magen. Jeg har overskudd til vennene mine og jeg finner meg ikke i hva som helst.

Jeg skjønte at jeg var sliten da det sto på som verst, men det er først i ettertid at jeg tydelig kan se hvor utrolig utmattende det er å være i et forhold som ikke fungerer.

(Bildet er stjålet fra I’m not sure yet)

1 person liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Singlesnakk | tags: , , , . | # | By Frøken Makeløs on November 7, 2008