Det er på tide med en pause. Ikke fordi jeg er tom for inspirasjon eller mangler ting å blogge om- jeg har tvert i mot massevis av bloggbare idéer og tanker, problemet er bare at jeg ikke har tid eller overskudd til å få dem ut av hodet og inn på pc-en.
Denne hektiske høsten har satt seg fast i kroppen som vedvarende hodepine, svimmelhet og vonde stressknuter fra hårfestet til tåneglene, i tillegg til låsninger i rygg og ribbein (joda, det kan man visst få). Det er nødvendig med knallhard prioritering.
Jobb og hjemmeeksamen kommer jeg ikke unna – og når bloggingen i det siste har blitt mer pliktløp enn moro så er det ikke egentlig så vanskelig å velge. Følgelig skal jeg nå bruke tiden på å bare konsumere – lese bøker og blogger, se filmer og serier – og produsere minst mulig. Dessuten skal jeg dille og dalle, stulle og stelle, fjase og kose. Drikke te og bake kake, gå en søndagstur og se på at det er høst, tenne stearinlys og glede meg til jul, leke med tantebarna og ligge tett inntil Helten min.
Her på bloggen blir det altså svært stille, sånn inntil videre.
(Vil du glede en småfrynsete bloggefrøken, så legger du kanskje igjen en kommentar slik som Sigrid har gjort, hvor du forteller meg hva du har satt mest pris på i denne bloggen i løpet av året som har gått).
36 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier, Livet liksom | tags: Blogging og andre sosiale medier, metablogging, sliten, stress. | # | By Frøken Makeløs on November 24, 2009
Dette året har jeg vært mye syk og mye sliten. Jeg har grått bøttevis med tårer og fått kjent på hele følelsesregisteret mitt, jeg har gått fra å være stormende forelsket til en erkjennelse av at det forholdet jeg befant meg i, ikke fungerte slik det burde.
Når man gråter flere ganger i uka i månedsvis, når man er utslitt og tviler på seg selv, når man kjenner at man har kommet inn i en negativ spiral hvor én del av livet trekker andre deler med seg nedover til man til slutt føler seg som en grå klump av usikkerhet og håpløshet. Når man er kvalm daglig og når man kjenner at man ikke lenger har kontrollen over sitt eget liv, når man merker at man ikke når fram, ikke blir forstått, ikke blir sett. Når man strekker seg så langt for å møte andres behov at man nesten ryker på midten. Da er det lett å miste seg selv og glemme at man faktisk pleide å være glad nesten bestandig.
Nå har jeg sluttet å gråte - nå har jeg begynt å le. Jeg ler høyt og hjertelig og spontant, gjerne flere ganger om dagen, fordi verden er bra og menneskene er fine og jeg har mye å glede meg over. Jeg er blid når jeg våkner og blid når jeg legger meg, blid når jeg jobber og blid når jeg har fri. Jeg danser av pur glede på kjøkkenet og kjenner lykken kile i magen. Jeg har overskudd til vennene mine og jeg finner meg ikke i hva som helst.
Jeg skjønte at jeg var sliten da det sto på som verst, men det er først i ettertid at jeg tydelig kan se hvor utrolig utmattende det er å være i et forhold som ikke fungerer.
(Bildet er stjålet fra I’m not sure yet)
18 Comments | In: Singlesnakk | tags: forhold, glad, Single, sliten. | # | By Frøken Makeløs on November 7, 2008
