Om MA og åpenhet
Nå føler jeg meg litt som Makeløs Nevø; han har ofte så mange tanker i hodet på en gang at det det er vanskelig å vite helt hvor han skal begynne for å få sagt alt det han vil si.
Men først og fremst så er jeg overveldet og rørt og uendelig takknemlig for all den nydelige responsen jeg har fått på innlegget om missed abortion. Folk som sier at blogging er overfladisk og meningsløst og fordummende kan gå inn og lese kommentarene der og ta seg ei bolle. Så det så.
Det er mange av dere som takker meg for at jeg er åpen om dette. Selv erfarer jeg at jo flere folk som får vite hva som har skjedd, jo flere bekreftelser får jeg på at dette er langt vanligere enn man tror. Det er bare det at det er ingen som snakker om det. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det skamfullt å miste? Er det pinlig? Føles det for privat? For min del har det at mange vet, bare hatt positive følger. Rett etter ultralyden forrige uke tenkte jeg det var dumt at jeg hadde fortalt alle kollegene mine om graviditeten bare et par dager tidligere. Og at det var litt flaut, på en måte. Litt sånn “ulv, ulv”. Men så begynte det å strømme inn med empatiske sms’er fra kolleger, og jeg skjønte hvor utrolig fint det er å få slippe å late som om ingenting har skjedd.
I tillegg til å passe ekstra godt på hverandre den siste uka, har vi omgitt oss med gode venner og familie. Det betyr mye at fine mennesker ringer og mailer for å høre hvordan vi har det, at vi blir invitert bort på middager og kaffeskravling og at andre har lyst til å komme på besøk. Vi trenger ikke snakke om det som har skjedd hele tiden (ofte er det deilig med en mental pause), men det er noe med å vite at man ikke er alene.
Tidligere i vinter spekulerte jeg mye på hva som var det riktige tidspunktet for å fortelle nyheten. Hvor lenge skulle vi vente med å si det? Jo mer jeg tenker på det nå, jo mer unødvendig syns jeg det er å vente tolv uker med å informere om at dere venter barn. De første ukene er jo både de viktigste for barnet og den perioden du føler deg aller mest skral - og da skal du gå rundt og late som ingenting? Det gir bare ikke mening i mitt hode.
Jeg skal selvsagt ikke fortelle andre hva de bør gjøre i sitt liv, men det er greit å huske på at det er mye lettere å fortelle en god nyhet enn en dårlig. Å informere verden rundt deg om at du har mistet og har det vondt må være en overveldende oppgave hvis ingen visste at du var gravid på forhånd.
