I juni oppsøkte vi Postbanken som sa at selvsagt skulle vi få lån hos dem, med verdens beste betingelser. Det skulle bare mangle - vi var jo rene drømmekundene for en bank som dem, med trygge inntekter og spareordninger og egenkapital og alt som var.
Etter litt frem-og-tilbake så skulle vi få komme og signere på lånepapirene, noe som passet bra siden vi på det tidspunktet hadde kjøpt en leilighet. Men heisann, så var det visst ikke så simsalabim-enkelt med disse fabelaktige betingelsene likevel gitt, men bankmannen lurte på om vi ikke bare kunne skrive under likevel, for ellers ble alt så fryktelig komplisert. Vi sa tja og nei, la oss tenke litt på det, og dagen etter fortalte vi han om en mye lurere løsning som han visst ikke hadde tenkt på selv.
Så ble det juli, og bankmannen reiste på ferie, for det var jo sommerferietid må vite. Og etter å ha undersøkt og lett og holdt på en stund så fikk vi da tak i han som hadde overtatt saken vår. Men så kom han på at det nok var noen kompliserende elementer i den søknaden vår likevel, som vi måtte fikse, og så reiste han også på ferie.
Og tiden gikk og vi fikset det kompliserende elementet og så purret og ringte vi (og i etterkant kan man sagtens lure på hvorfor vi ikke byttet bank, men det var så gruelig fristende med den veldig-veldig lave renta vi skulle få), men bankmannen syntes visst ikke det var så viktig å svare.
Men til slutt svarte han da, sånn en drøy uke før vi skulle overta den nye fine leiligheten vår. Det var kredittavdelingens skyld at det tok så lang tid, kunne han fortelle, ikke hans egen for han er jo ikke en sånn somlete type. Håhnei. Men nå skulle vi da endelig få skrive under på papirene, sa han. Men heisann, så somlet visst kredittavdelingen litt igjen, og brått så reiste Helten avgårde på jobbtur i noen dager. Da ble ting enda vanskeligere og siden det plutselig bare var fire dager igjen til overtakelse av leilighet og bankmannen ikke helt kunne garantere at pengene var inne på riktig konto i tide, så sa megleren at hun dessverre ikke kunne garantere at vi kunne overta leiligheten den dagen vi hadde avtalt.
Neeeeiiii, brølte jeg (veldig høyt, inni meg) - det går ikke, for den dagen dere sier at vi kanskje må vente til, det er den dagen en ung dame skal overta den leiligheten jeg har solgt, og jeg må-må-må flytte den helgen vi har planlagt for på mandagen reiser jeg bort i en uke og det går bare ikke å be den unge damen vente en hel uke mer enn planlagt bare fordi dere bankdustemennesker ikke klarer å behandle søknaden til oss - drømmekundene! - i løpet av en hel sommer.
Men jeg sa jo ikke det, for man hverken brøler eller kjefter på folk man skal låne millionvis av kroner av, man oppfører seg fint og sørger for å dokumentere prosessen og ha alt skriftlig, og så venter man og håper på at ting skal gå i orden (og i mellomtiden er man snappy med uskyldige folk på Twitter..) sånn at man kan forte seg å flytte lånet til en annen bank.
(Og hvis det er noen som lurer på om jeg er stressa for tiden, så er svaret ja. Men i dag begynner hvertfall yogaen igjen, det er da noe. Pust med magen. Puuuuust med magen. Sånnja).
Illustrasjon: Kaneda99
8 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: boliglån, flytte, kjøpe leilighet, Postbanken, stress. | # | By Frøken Makeløs on September 1, 2009
