Sørpe forkjøla


Jeg må bare beklage den dårlige bloggfrekvensen om dagen, jeg har klart å bli skikkelig sørpe forkjøla. Tett nese og tette bihuler og tett hode som ikke kan kureres med smertestillende, for vi vil jo ikke ha en baby med med nyresvikt (Ibux) eller misdannede kjønnsorganer (Paracet). Så da får man vel bare holde ut.

Heldigvis bor jeg sammen med den aller fineste mannen, som tålmodig masserer vond rygg og nakke, henter vinterdynen min på loftet, lager te og snurrer film. Når man i tillegg får lov til å sovne i armkroken hans en søndag ettermiddag med fyr i ovnen og julestjerne i vinduet og liten baby som danser i magen, så innser man at man faktisk ikke har det så altfor ille likevel.

Illustrasjon: Gizem Vural



Bare takler det litt dårlig


Nå har jeg vært 40 % sykemeldt i halvannen uke og jeg må dessverre innrømme at det bare har gått sånn måtelig bra. Hjertebank, merkelig tungpustethet uten noen form for fysisk anstrengelse, kvalme, hodepine, kynnere, samt stadige tårer - i den grad at jeg legger planer om å vente til Helten har sovnet sånn at jeg kan liste meg ut i stua og hulke i fred, for å skåne den stakkars mannen for enda mer grining. Heldigvis sovner jeg også før jeg rekker å realisere de urtriste planene mine. På tirsdag kreket jeg meg hjem etter sju og en halv time på jobb, stupte rett i seng og begynte å innse at 60 % jobbing kanskje var litt i overkant av hva jeg klarer for tiden. Det var en bitter pille å svelge.

Så i dag hadde jeg fått ny time hos fastlegen som fortsatt ikke husker at jeg er gravid fra gang til gang, før hun ser magen min og utbryter “du er gravid, ja!”. Etter å ha fortalt at jeg har blitt mer - ikke mindre - sliten siden sist, samt ramset opp alle mine vage og udefinerbare plager så sjekket hun puls og blodtrykk. Det var normalt. Deretter fortalte hun meg at det jo var veldig vanlig og helt normalt å være sliten når man var gravid, men siden 60 % arbeid nå var for mye for meg så taklet jeg nok bare graviditeten litt dårligere enn alle andre.

Så da gikk jeg derfra, med en ukes 100 % sykemelding i den ene hånden og godt med påfyll av dårlig samvittighet i den andre. Det feiler meg ingenting, alt er helt normalt - jeg bare takler det hele litt dårlig. Og det er jo akkurat det flinke, gravide piker trenger å høre.

Men heldigvis for meg så finnes det fantastiske mennesker her i verden, sånne som:

♥ Kloke ledere - som skuer lusa på gangen, evt flink pike på dårlig samvittighet og sender vakker og omtenksom sms med streng beskjed om å ta det med ro og kanalisere eventuelle jobb-bekymringer videre til dem.

♥ Verdens fineste Helt - som sier at legen er dust og at jeg på ingen måte takler graviditeten dårlig. Og som kysser meg på nesen og tørker bort (enda) en tåre.

♥ De beste lesere - som tipser meg om flinke og hyggelige fastleger i Oslo, eventuelt gir gode råd om hvordan man går frem for å finne en? Det funket jo så enormt bra å be dere om hjelp for å finne en bra kjørelærer, så jeg krysser fingrene for gode innspill nå også. Snälla?

Illustrasjon: Wiretap Studios

7 lesere liker denne posten


Sykemeldt


Javel, så har man blitt sykemeldt, førti prosent fra i dag til 3. desember. Det viser seg at lite jern, mye jobbing og en gravid kropp ikke er en særlig god kombinasjon i lengden. On the bright side så var det altså en ganske så konkret forklaring på hvorfor jeg har måttet ta ut egenmeldingsdager hver eneste uke den siste måneden, av ren utslitthet. På den annen side syns jeg jo godt at legekontoret kunne informert meg om at jeg trengte jerntilskudd da de så resultatet av blodprøvene jeg tok hos dem - og ikke ventet til jeg tilfeldigvis bestilte en ny time fire uker seinere.

Dessuten må jeg si at jeg syns det er skikkelig nedtur å bli sykemeldt. Ordentlig ugreit syns jeg det er, nesten litt pinlig. For selv om min sjanse til å være en sånn superkul og avslappa gravid dame antagelig forsvant allerede før den første (av totalt tre) ultralyder - sånn ca i uke 8 - så vil jeg jo likevel gjerne slippe å være en sutrete sippegurete gammelgravid. En sånn som gladelig lar staten betale sykepenger for at man skal få nok tid til å henge på snart-mamma-forumene og bygge rede.

Og det feiler meg jo liksom ingenting, jeg kan ikke skryte på meg hverken bekkenløsning eller ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er bare så veldig, veldig sliten.

Illustrasjon: Irisc Agocs

6 lesere liker denne posten


Kjærlighet og influensa


Jeg tenkte jeg skulle bedrive ørlite folkeopplysning i disse svineinfluensatider. For innimellom, også i vanlige influensa-år, så hender man hører folk si at de lurer på om de ikke begynner å få litt influensa. “Jeg føler meg litt dårlig, kanskje jeg har fått influensa?” sier de. Og da sier jeg at nei, det har du ikke.

For man lurer ikke på om man har fått i influensa. Influensa kommer som en tyfon og lar deg gå fra frisk & pigg til døden nær (tror du, da) i løpet av et par timer. Du har så vondt i hele kroppen, selv i håret, at alt annet enn søvn er grusomt - men til gjengjeld så sover du lett tjue timer i døgnet. Er du riktig heldig så får du mageinfluensa, sånn at de fire timene du er våken hver dag går med til å henge over doskåla. Du spiser ingenting, du orker ingenting (å lese eller se på tv er helt utopisk), du har feber og det er ingen det er mer synd på i hele verden enn deg.

Det er altså aldri nødvendig å lure på om du har influensa. Hvis du lurer, så har du det ikke. Rett og slett. Det er omtrent som å lure på om en mann er interessert: Hvis du lurer, så er han det ikke. Det tok noen år før jeg skjønte det, men det er den knallharde sannheten jenter. Er mannen interessert i deg, så trenger du aldri lure.

Illustrasjon: Rob Barrett



Alle får jo klamydia, liksom


Jeg tilbragte en av de få sommerdagene som har vært i det siste sammen med Helten på et pledd i en park med en bok. Rundt oss var det mange andre folk på pledd, med eller uten bøker - og bak oss satt det tre jenter tidlig i tjueårene som snakket høylydt og totalt usjenert om kjønnsykdommer. Saken var nemlig den at en av de tre hadde fått seg en runde med klamydia, men det var det visst ingen av dem som syntes at var noe stress.

For alle får jo klamydia før eller seinere, det er omtrent i samme liga som forkjølelse og omgangssjuke. Litt uggent når det står på, men noe man liksom bare må regne med. Så tar man bare en pille eller to så det går  over og etterpå kan man løpe ubekymret ut i sommernatta igjen. Og alternativene er jo langt verre - HIV kan man jo for eksempel dø av!

.. for det å ikke få kjønnsykdommer overhodet var tydeligvis ikke et alternativ. Ungdommen nå til dags. Snøft!



Verdens beste


Jeg er syk. Det passer mildt sagt ganske dårlig ettersom jeg har tre viktige avtaler i dag og dessuten kommer mannen i mitt liv på besøk i morgen, da skal nemlig Makeløs Nevø debutere med overnattingsbesøk hos tante. Denslags bagateller tar imidlertid ikke kroppen min hensyn til; her snakker vi snørr og hodepine og feber og svimmelhet.

Ettersom jeg er temmelig vant til å bo alene syns jeg (nesten) ikke synd på meg selv når jeg ikke har noen som handler, lager mat og finner frem pledd til meg. Og on the bright side så er det jo for eksempel ingen sutrete skrikerunger hjemme som krever oppmerksomheten min, og leiligheten er akkurat så stille og stressfri som jeg vil at den skal være (vel, inntil i morgen da - men vi får håpe jeg friskner til før den tid).

Likevel syntes jeg nok at verden trengte å få vite at jeg har det vondt og den enkleste måten å gjøre det på i disse tider er jo rapportere om den skrantne helsetilstanden min på Facebook. Det resulterte i følgende melding fra Frøken Fräken i går:

Hei vennen. Leste at du er syk - er det noe alvorlig? Noe du trenger?

Altså. Det er sikkert bra med kjæreste og sånn når man er syk, men jammen kommer man langt med verdens beste venner også.