Feminist? Jeg?


Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten


Søvnregresjon og utviklingssprang


Lille Bolla vår er i voldsom utvikling for tiden. Han lager nye lyder (helst av typen “dør som knirker”) på daglig basis, øver veldig på å rulle fra rygg til mage, klør i gommene, spiser grøt med begge hender - og ansiktet også, inspiserer lekene sine (gjerne med munnen), griper tak i absolutt alt innenfor rekkevidde og har mye større kontroll på armer og bein enn før. I tillegg er han fryktelig opptatt av verden rundt seg, faktisk så mye at det grenser til håpløst å amme andre steder enn hjemme - det er jo så mye spennende å se på, hvem har vel tid til å spise? (Eller slippe puppen til mamma før man snur hodet? Au!) Og så har han begynt å sove dårligere. Arg.

Vi har hatt en grei rutine på å legge han i sjutiden siden begynnelsen av mai, men for noen uker ville han plutselig ikke sove om kvelden. Bare masse hyl og skrik og to ferske foreldre som ikke skjønte noe som helst - hva var galt? Det har roet seg litt siden da men de siste dagene har han begynt å våkne igjen en time etter at han har sovnet - og så kanskje enda en gang før jeg legger meg i ellevetiden. Og så vil han ha mat hver andre-tredje time resten av natten. Det er litt.. eh, slitsomt.

Og da lurer jeg jo på hvorfor. Eller, mest av alt lurer jeg på hvordan jeg kan få fikset problemet, sånn at både han og jeg får sove bedre om natten. Men jeg lurer også på hva problemet faktisk er. Så da leser jeg om søvnassosiasjoner. Lille Bolla vår blir ammet i søvn og det er kanskje ikke så lurt. Men jaggu er det effektivt, altså hvis vi ser bort fra at det muligens gjør at han vekker meg hundre ganger hver natt fordi han trenger pupp for å få sove.

Men så! Så leser jeg om utviklingssprang og påfølgende søvnregresjon. Og det er vittig og fabelaktig og spennende og sprøtt - for plutselig er det akkurat som om noen har skrevet en hel bok om meg! Men først: Hva er utviklingssprang? Nettstedet Sov lille baby forklarer det slik: Med jevne mellomrom vil babyen din gjøre et hopp framover, mentalt og/eller fysisk. I forkant av disse periodene, vil hun gjerne være ekstra sutrete, be om mer fysisk kontakt, spise dårligere - og ha dårligere søvn.

Jeg googler litt mer og finner boka The Wonder Weeks. How to stimulate your baby’s mental development and help him turn his 8 predictable, great, fussy phases into magical leaps forward. Der står det om utviklingssprang som foregår når ungen er 5, 8, 12, 19, 26, 37, 46 og 55 uker gammel. Gjett hvor gammel Bolla er nå? Jups, akkurat 19 uker.

Og bare.. - alt stemmer. Bolla har humørsvingninger, sover dårligere, vil helst underholdes hele tiden, er mer redd for fremmede og vil ha mye fysisk kontakt. Dessuten står det om hvordan disse utviklingssprangene påvirker mor, som kan bli både kvalm og utslitt og få vondt i hodet og rygg. Jeg har konstant vondt overalt, gjør yoga daglig for å prøve å henge sammen overhodet. Her om dagen skulle vi ut på trilletur og jeg ble plutselig helt utrolig svimmel og kvalm, måtte bare gå hjem igjen og la gutta gå på tur alene. Trodde virkelig jeg hadde fått omgangssyke, men så gikk det over etter et par-tre timer.

Mot slutten av et slikt utviklingssprang (som varer noen uker.. sukk) føler mor seg gjerne fullstendig fanget og er temmelig irritert på den kravstore ungen. Jeg har sjekket litt når jeg skrev mine mest desperate tekster her på bloggen, og det stemmer helt latterlig bra. Da jeg skrev Noen dager gråter jeg var Bolla 12 uker gammel og da jeg skrev Om å gå på glass var han 5 uker. Tilfeldig? Hm, nei.

Du kan lese utdrag fra boka på Amazon.com, like siden deres på Facebook eller sjekke ut nettsiden (som er nede akkurat nå..). Eller så kan du bestille boka samme sted og lese hele greia. Det skal jeg!

3 lesere liker denne posten


En alvorsprat


Hei du Frøken Makeløs i 2007, som er redd for å bli lassismor i strikkegenser og utgåtte joggesko. Her skal du få et sannhetens ord fra en litt shabby men likevel temmelig makeløs mamma i 2011.

For mens du kan bruke annenhver ettermiddag i byens klesbutikker på jakt etter et fabuløst nytt antrekk, har denne småbarnsmoren byttet ut shoppingtiden sin med bleieskift, babybæring, amming, trøsting, leking og tilsynelatende uendelige mengder klesvask. Dessuten har hun, til tross for at hun er hjemme fra jobb, slett ikke særlig mye tid til å komponere antrekk eller skifte sko fire ganger før hun går ut. For akkurat idet hun oppdager at toppen i grunnen slett ikke passer til hverken buksa eller den postgravide kroppen (litt mykere mage, litt større pupper), så hyler ungen og det er mildt sagt på tide å pakke stellebagen og løpe ut på trilletur.

I tillegg må påkledningen være ammevennlig, noe som umiddelbart eliminerer stort sett alt av kjoler. Og ettersom du, din jålepetrine, har brukt et ukjent antall shoppingtimer på å opparbeide deg et anselig antall kjoler - og tilsvarende få bukser - så er det ammevennlige utvalget i skapet følgelig ganske dårlig.

Når det gjelder dette med sko så kan du også knipe munnen hardt igjen. Lett for deg å trippe rundt i ballerinaer og høye hæler og flippfloppere, men denslags fottøy funker faktisk temmelig dårlig når man trasker gatelangs i mange timer hver dag. Minst to timer, ofte fire. Da må man ha skikkelige sko på beina og de ser dessverre ikke så elegante ut.

Jeg beklager selvsagt hvis det plager deg å måtte dele fortau med sånne som meg. Jeg er jo ikke så fiks og fjong og fancy, jeg har gode sko og bukser som passer sånn noenlunde og en genser det går an å dra opp uten å blottlegge mer enn absolutt nødvendig. Og egentlig vet jeg at vi begge er litt misunnelige på hverandre. Jeg kunne såklart ønsket meg ditt velkomponerte ytre. Men ikke like mye som jeg vet at du ønsker deg mine våkenetter og endeløse ammeseanser, pludringen, bleieskiftene og den store, store morskjærligheten.

Illustrasjon: Mariah

15 lesere liker denne posten


Etterlyses: Kjørelærer med pedagogiske evner


Helt siden jeg ga opp å ta lappen som nittenåring har planen vært å ta den, sånn før eller senere. I sommer begynte Helten og jeg å snakke om at bil og baby er en lur kombinasjon - og så slo det meg hvor utrolig kjipt det ville bli å være hjemme i permisjon med bebbisen, med en bil parkert utenfor som jeg ikke kunne bruke. Altså var det på tide å begynne å øvelseskjøre igjen.

Jeg har hørt at øvelseskjøring med kjæresten kan være en prøvelse for forholdet, men for vår del må jeg si at det fungerer aldeles strålende. Jeg har ingen problemer med å akseptere Helten som den åpenbare autoriteten på bilkjøring - og han er på sin side utdannet pedagog, rolig, tålmodig - og i tillegg en dyktig sjåfør (det må vel være lov å skryte litt av kjæresten sin?).

I løpet av fem seanser gikk vi fra å øvelseskjøre rundt og rundt på en liten parkeringsplass til bykjøring, sylfersk Oslotunnel med nytt kjøremønster og turer til Suburbia med motorvei og tilhørende herligheter. Riktig flinke er vi, begge to! Ettersom jeg jobber mot en uunngåelig deadline (enten tar jeg lappen før termin - eller så drøyer det nok noen år), så fant jeg ut at det nå var på tide å ta kontakt med en kjøreskole. Google ga ingen fornuftige svar på hvem jeg burde velge, jeg vet ikke om noen som nylig har tatt lappen i Oslo og en rask ringerunde avslørte at mine forhåpninger om gratis prøvetimer var fåfengt. Så da endet jeg med å bare bestille time hos Tempo trafikkskole, for de hørtes helt ok ut på telefon.

Denne uka hadde jeg min første kjøretime der. Det blir også min siste. Kjørelæreren hadde forsåvidt helt greie poeng og rådene hans var fornuftige nok, men hans totale mangel på pedagogiske evner gjorde at jeg gikk fra timen og følte meg både dum og udugelig. Plutselig var bilkjøring - som har vært kjempestas sammen med Helten - blitt noe som ga meg en emmen smak i munnen. Og kanskje kjøreskolens primære målgruppe (tenåringer) ikke har vett på å kreve noe annet, men jeg gidder hvertfall ikke betale 600 kroner timen for at noen skal få meg til å føle meg usikker og mislykket.

Spørsmålet nå er bare hvordan jeg går videre herfra, for selv om jeg skal fortsette å øvelseskjøre med Helten så trenger jeg jo fremdeles en kjørelærer og en trafikkskole. Det blir temmelig dyrt i lengden å betale 600 kroner per gang hvis jeg skal bruke prøve-og-feile-metoden, så en eller annen form for screening må til. Men hvordan? Jeg antar at lærernes jevne kjørekunnskaper sikkert er helt greie, så det handler mest om pedagogikk og personlig kjemi. Kan man på forhånd spørre kjørelæreren om vedkommendes pedagogiske stil? Hvor bevisste er de egentlig på denslags? Er det kanskje lurt å spørre hvor mange elever de har som er over 25 år? Eller hva i all verden bør man spørre om?

Kjære dere, har dere noen gode råd? Eller kanskje til og med en anbefaling av en flink og hyggelig kjørelærer et sted?

Illustrasjon: Janine Arriaga

4 lesere liker denne posten


Gravid eller pubertal?


Jeg må si at det er overraskende mange likhetstrekk mellom graviditet og det å være i puberteten. De første tre månedene av graviditeten var jeg for eksempel helt latterlig humørsyk, vi snakker hormoner på ville veier i PMS ganger tjue-varianten. Stakkars Helten levde et usikkert liv på den tiden – en velment spøk kunne fort slå feil dersom Hormonheksa var i dårlig lune og oppdaget at det kunne spores en promille eller to med sleivspark og potensielle fornærmelser i uttalelsen hans. Eller spøken kunne bli mottatt med en hyggelig latter, det var aldri godt å si. Omtrent som å bo med en kranglete og ustabil fjortenåring, med andre ord.

En annen ting er at disse puppene etter noen rolige år har begynt å vokse igjen, med tilhørende plager. Det var ømt og ubehagelig da de først dukket opp under genseren min en gang på slutten av åttitallet og jeg kunne fint klart meg uten en sånn periode til. Dessuten kan jeg nå enda mindre enn før forstå hvorfor folk frivillig betaler for å få store pupper. Det er jo så upraktisk! Mitt seneste bh-innkjøp var i størrelse 70G (sykt!), og når ungen kommer blir det vel enda verre. Sukk.

Og så kom kvisene. Den ene hadde knapt roet seg før den neste dukket opp igjen rett ved siden av. Av en eller annen grunn trivdes de nemlig best på haken min alle sammen – helt til jeg klaget litt over akkurat det og umiddelbart etterpå fikk et fyrtårn midt i panna som svar. Takk skarruha.

Akkurat nå ser det ut til at kvisetendenesene har gitt seg litt – pluss at hormonene er langt mer under kontroll – så nå lurer jeg på hva slags andre pubertale flashbacks jeg har i vente. Begynner jeg å rødme i tide og utide? Får panikk ved tanken på å snakke i forsamlinger? Blir flau av å møte mamma ute blant folk?

Jeg lever i spenning.

Illustrasjon: Doodlepress

4 lesere liker denne posten


FAQ om kvinner og kommunikasjon


♥ Hvorfor blir dere sure selv om vi ikke har sagt noenting?
- Vi trenger bekreftelse på at vi blir hørt og forstått når vi kommuniserer. Hvis vi snakker uten å få noen respons antar vi at det vi sier enten ikke har blitt oppfattet eller at det er grusomt uinteressant. Begge deler er sårende.

♥ Hvorfor prater dere så mye?
- For oss handler kommunikasjon blant annet om å bygge relasjoner, vise omsorg og skape stemning - i tillegg til å utveksle informasjon. Det handler altså ikke bare om hva vi sier, men også når, hvordan og til hvem.

♥ Hvorfor sier dere ikke det dere mener?
- Vi gjør det, men vår kommunikasjonen inneholder en masse nyanser, som vi blant annet viser gjennom kroppspråk og tonefall. Resultatet fortoner seg antagelig som rene gjetteleken for dem som ikke skjønner kodene (men for alle andre er det faktisk ganske enkelt!)

♥ Hvorfor tolker dere alt vi sier?
- Fordi det er sånn vi er vant til å kommunisere. På seg selv kjenner man andre - tror man.

♥ Hvorfor forteller dere oss om problemene deres når dere ikke vil ha løsningene våre?
- Å utveksle problemer og frustrasjoner er en måte å vise intimitet på. Vi diskuterer ikke ting vi syns er vanskelig med folk vi ikke liker, derfor er det å lufte frustrasjoner et tegn på at vi stoler på hverandre. Når dere umiddelbart hopper til konklusjonen eller finner løsningen, har dere snytt oss for en hel masse relasjonsbygging.

Illustrasjon: Everydaypeoplecartoon

2 lesere liker denne posten


Hvordan koke perfekt brun ris


Mens resten av internettet diskuterer bloggplakater så busta fyker (og resten av verden prater om non-stop om OL), så syns jeg at vi her inne i stedet kan snakke litt om brun ris.

For en del år siden oppdaget jeg hvor elendig vanlig hvit ris egentlig er, sånn ernæringsmessig. Ris er jo egentlig finfin mat som både smaker og metter og dessuten inneholder blant annet fiber, proteiner, b-vitaminer og jern. Men ettersom alt dette befinner seg i kliet, som er den delen av risen man fjerner når man lager hvit ris, så inneholder vanlig middagsris i grunnen ikke så mye annet enn stivelse. Det er som å spise loff til middag. Og det vil vi ikke, vi vil jo ha grovbrød!

Problemet har imidlertid vært at brun ris (naturris) er litt vrient å koke. Den må koke lengre enn hvit ris, men selv om jeg har holdt på og kokt og kokt så ble den liksom ikke særlig bra likevel. Inntil nå, for nå har jeg funnet en en idiotsikker måte å koke perfekt brun ris:

  1. Ha risen i en sil og skyll den i kaldt vann
  2. Kok opp en del vann (som om du skulle koke pasta)
  3. Ha risen oppi vannet når det koker og rør én gang
  4. La risen koke uten lokket på i 30 minutter
  5. Hell risen tilbake i sila og la den lufte seg i 30 sekunder
  6. Hell den tilbake i den tomme gryta, sett på lokket og ta gryta bort fra den varme platen.
  7. La den stå sånn i ti minutter

Funker hur bra som hälst. Nam!

Illustrasjon: Axelrose

3 lesere liker denne posten