Først må jeg bare si at jeg følger med på nye serier og sånn. Her i huset ser vi både 30 Rock og Mad Men og True Blood og Big Bang Theory. Blant annet. Det er ikke det liksom, at jeg har blitt så gamlis at jeg ikke følger med på det som er nytt. Men sant. Det er noe med det gamle. Og i mitt tilfelle snakker vi da om nittitallet.
For eksempel viser de Friends på tv for tiden, jeg tror det er Tv2? Spiller ingen rolle, jeg har det på serieopptak og ser hver eneste episode. Og ler og ler og ler. Disse nye showene får meg jo også til å humre sånn innimellom, men Friends - da ler jeg høyt hver eneste gang. Jeg vet ikke om det reelt sett er morsommere replikker eller det at rollefigurene rakk å få litt dybde gjennom alle de årene de lagde showet eller om det bare er det at det føles som jeg kjenner disse folka, vi har jo vært - eh, venner - siden 1996.
Dessuten har jeg lastet ned tre hele sesonger med Felicity. Hun der smått nevrotiske, temmelig strebete, surrete 17 år gamle hobbypsykologen med det store krøllete håret, som fulgte etter sin high school-avstandsforelskelse til New York for å gå på college der hvor han skulle gå. Det håret gjorde visstnok, da det ble klippet kort, at masse folk ikke gadd å se serien lengre (og akkurat det har blitt en pop-kulturell referanse i andre tv-serier, som for eksempel Gilmore Girls og 30 Rock).
Og det er jo så gøy! Dessuten slår det meg hvor utrolig komfortabel nittitallsmoten var, altså når vi snakker grønsj-delen av den. Ikke neon og bar mage og Buffalosko, åpenbart.
Vi er muligens litt treige i avtrekkeren, men Helten og jeg har ganske nylig oppdaget den mest sjarmerende tv-serien ever; Tangerudbakken borettslag. De siste torsdagene har vi derfor benket oss foran tv-en for et umiddelbart gledesfix (særlig etterlengtet i denne verdens lengste vinter). Hvis du ikke har fått med deg Tangerudbakken i det hele tatt, så er det kort fortalt en realityserie om seks utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner.
En realityserie om utviklingshemmede kan høres ut som et risikoprosjekt, men jeg syns produsentene stort sett klarer seg bra. Det er nært og ærlig og morsomt uten å bli plumpt og privat, vi ler med beboerne og ikke av dem. Joda, det kunne sikkert vært mer nyansert og jeg skjønner at vi ikke får hele bildet av hvordan utviklingshemmede lever gjennom å se Tangerudbakken på tv. Men det får vi jo aldri i denne typen serier.
Siste episode av sesong 1 gikk i dag, men neste torsdag begynner sesong 2 på TvNorge. Hurra!
Nylig var vi på besøk hos en av Heltens kompiser. Han er veldig tynn og veldig høy, elsker WoW, jobber med data og jeg tror jeg kan si - uten å fornærme noen - at han er litt sær. Du ser for deg typen? Det geniale er at han innimellom lirer av seg helt fantastiske og hysterisk morsomme one-linere som ingen ser komme.
Denne dagen satt vi (utrolig nok) og diskuterte interiør. “Du kan si mye bra om flatskjermer”, argumenterte jeg, “men jeg syns fortsatt at tv-en uten tvil er det styggeste som fins i stua”.
Da kom det tørt: “Det kommer jo an på hvem som er på besøk”.
