Fasader
I dag er det første desember, den offisielle starten på førjulstiden. Og folk har tilsynelatende hele jula på stell allerede. Det bakes og skapes og pyntes og planlegges - og ikke minst så koses det veldig overalt. På mystisk vis har allerede travle mennesker klart å presse inn tid til både gløgg og pepperkaker og juleverksted med alle sine gode venner, innimellom den forbilledlige treningen, den sunne og hjemmelagde maten, de interessante karriérene og de unike kulturelle opplevelsene. Og det er helt sant, for jeg har lest det på Facebook.
Det var noen som sa at Facebook er vår tids finstue; et prikkfritt sted man viser frem til venner og kjente. Nå for tiden er det ingen som ville finne på å komme på uanmeldt besøk hjem til noen, det ville jo blitt utrolig pinlig for den overraskede vert som plutselig måtte underholde gjester i joggebuksa med utsikt til stabler av oppvask på kjøkkenbenken. Nei, skal man komme på besøk må det avtales på forhånd, slik at verten kan bruke noen timer i forkant på å fjonge opp både seg selv, familien og heimen.
Det slår meg at selv om vi på mange måter aldri har vært så tilgjengelige som vi er nå, med mobiltelefon og Facebook og Twitter og hele tjolahoppsa, så er vi likevel mye mindre fysisk tilgjengelige enn før. Hvilken jo vil si at vi i mye større grad kan velge hvilken del av livene våre vi vil vise frem. Går det dårlig på jobben, kan man skryte av hvor flink man er til å trene. Blir buksene stadig trangere kan man alltids vise frem bilder av de søte barna. Og hvis forholdet skranter, kan man fortelle om hyggelige vennekvelder, spennende reiser og et lekkert kjøkken.
Til sammen blir det en massiv nyhetsstrøm av alle dine venner og bekjentes tilsynelatende perfekte liv, sensurert, redigert og publisert av dem selv. Og jo mer man leser, jo mer mislykket føler man seg selv. Jeg trener jo ikke fire ganger i uka. Huset vårt er ikke avbildet i siste Bonytt. Kjæresten min serverer ikke frokost på senga hver søndag og innimellom syns jeg barna er noen skikkelige drittunger. Jeg har ikke reist til noen imponerende steder i år, ikke vært på så mange konserter og noen ganger føler jeg meg litt ensom.
Mitt førjulsønske er derfor at vi alle kan senke fasaden litt. Det er hyggelig å lese om at andre opplever fine ting (og ingen liker sutrekopper), men det går an å finne en balanse. Slapp av litt med alle hjertene, la oss slippe å høre om hvor grenseløst lykkelig du er på daglig basis og se om du en gang i blant kan skrive om det som går litt skeis også (Emmeline er et forbilledlig eksempel her, i en verden av hyperperfekte interiørbloggere viser hun selvironisk frem noe menneskelig).
Så derfor: Hjemme hos oss har vi ikke hengt opp julestjerne i vinduet. Ingen har bakt et eneste slag julekaker, adventsstaken ligger fremdeles på loftet og vi har bare såvidt begynt å tenke på gavene. Her er ingen hjemmelaget (eller bortelaget, for den saks skyld) julekalender, vi har ikke brukt november på å løpe på ørti julebord og på spisebordet (det eneste stedet som for tiden er utenfor rekkevidde for familiens yngste, nysgjerrige medlem) står det hverken svibler eller amaryllis.
Og en dag i forrige uke lagde jeg, i et forsøk på å være en sånn ekkel perfekt mamma, hjemmelaget rotmos. Lille Bolla svarte med å kaste opp alt sammen igjen. Jeg tar det som et hint om å senke kravene litt.
