En liten oppsummering


Ting er veldig hektiske og veldig morsomme for tiden og jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke kan dokumentere alt som skjer for dere. På onsdag var Homovennen på besøk for å hjelpe meg med en skoleoppgave; å lage en kort video om to som er uenige om et eller annet. Vi havnet seriøst på fjortisknisekjøret - så mye at jeg ble helt nødt til å lage en egen “Homovennen ler”-video, som er helt fantastisk. Resultatet av oppgaven ble også bra, der argumenterer Homovennen sterkt og tilkneppet for hvor viktig det er med skikkelig ferieplanlegging (på Excel-nivå) mens Helten laidback forteller om hvor viktig det er å slappe av og koble ut i feriesammenheng.

Jeg skulle selvsagt gjerne publisert begge filmene her på bloggen, men når kildene ønsker å beholde sin anonymitet så må man jo i anstendighetens navn respekterere det.

På torsdag var jeg på Twittertreff og de greiene der blir jo bare hyggeligere for hver gang (ok, så hadde jeg sittet på kontoret og drukket vin med kolleger i noen timer først denne gangen, men likevel). Endelig fikk jeg for eksempel møte Virrvarr, som jo er like strålende positiv og entusiastisk og hyggelig og imøtekommende som man forestiller seg at hun skal være. Dessuten fikk jeg møte HvaHunSa - en gammel bloggevenn som jeg i grunnen alltid har tenkt at er litt sånn “streng men rettferdig”, men som tvert i mot var både søt og hyggelig og blid - og ikke streng i det hele tatt.

Fine IRL-venner og fine bloggevenner og fin høst og fine studier og fint på jobb. Bare bittelitt for mye av alt akkurat denne høsten, men hei - pluss og pluss blir vel fortsatt pluss, gjør det ikke?

Illustrasjon: Monettenriquez



Jobbintervju på selveste Slottet


For en måneds tid siden var jeg faktisk på jobbintervju på selveste Slottet. Ja, det var den der Twitter-stillingen du vet; jobbe tett med Håkon og Mette-Marit for å se hvordan og hvorvidt de burde forholde seg til sosiale medier. I forlengelsen av dette så jeg selvsagt for meg hvordan gårsdagens antrekk-postene her på bloggen ville få en helt ny schwung over seg etter et par klesbyttekvelder med kronprinsessen. Det er jo sånt venninner gjør, ikke sant? For henne er jo sikkert en kjole fra H&M like eksklusivt som en fra Valentino er for oss andre.

Intervju på Slottet er ikke som andre intervjuer. Man spør en snill gardist om hvor man skal gå, må levere inn legitimasjon i bytte for et sånt ID-kort som skal klipses fast på den skjortelomma jeg aldri har (kan noen snarest utvikle slike kort som kan festes på dametøy?) og får beskjed om at man vil bli hentet nøyaktig tre minutter før intervjuet skal starte.

Imidlertid var det slik at venterommet den dagen var helt fullt av menn og etter å ha takket pent nei til deres tilbud om å sitte på fanget, så fikk jeg lov til å bli geleidet gjennom Slottets korridorer av en ny gardist opptil flere minutter tidligere enn planlagt. Hodet mitt var så konsentrert på hva jeg skulle si på intervjuet at jeg nesten mistet gardisten, som strente av gårde som om det var en helt vanlig dag. Hallais!

Innenfor førti meter høye dører fikk jeg nøyaktig tretti minutter til å overbevise om at jeg var rett person for jobben – eller i det minste rett person til å få komme på et andregangsintervju. Dit ville bare et par-tre kandidater få komme, fikk jeg vite – men både søkerliste, antall søkere og antall kandidater innkalt til førstegangsintervju var visst unndratt offentligheten. Man kan saktens lure på hvorfor denne informasjonen ikke var offentlig tilgjengelig – og i tillegg (selv om de helt sikkert har retten på sin side i denne saken) hvor åpne Slottet egentlig er for sosiale medier når de velger å hemmeligholde noe så trivielt som antall søkere til en stilling?

Oh well. Det blir ikke mitt problem, jeg var ikke blant de heldige få som fikk komme tilbake. Og selv om det hadde vært en unik sjanse og sikkert stor stas, så gråter jeg ikke. Kan hende fikk de til slutt somlet seg til å kikke innom Frøken Makeløs og konkluderte derfra med at et menneske som skriver en blogg som denne på ingen måte ville passet inn i en royal sammenheng. Det er for så vidt helt greit. Så får dere heller tåle at gårsdagens antrekk neppe noen gang vil være en kjole fra Valentino. Sukk.

(Og hvis du - hvem enn du er - som faktisk fikk jobben slumper til å lese dette, så vil jeg gjerne få gratulere. Heia deg, du er helt sikkert strålende flink og kan glede deg til massevis av utfordrende og morsomme dager på jobb!)

Illustrasjon: Picture Books



Ingenting er som en spontanfest


Fredag ettermiddag sendte Homovennen en sms og lurte på om vi skulle ta en kaffe etter jobb. Jeg sa han kunne komme hjem til meg og spise middag i stedet. Så spurte han om han skulle ta med en flaske vin. Jeg sa ja. Etter det tok den ene tingen den andre, kan man si.

En annen kompis dukket opp (homo han også så klart) med min navnesøster og etterhvert kom Helten med en kartong rødvin. Et stykke nedi den kartongen virket det veldig riktig å begynne å spille nittitallssanger, og da vi hadde sunget oss gjennom Glasnost og Tubthumbing og What’s up (4 Non Blondes) så slang jeg ut et spørsmål på Twitter om noen hadde forslag til andre slagere fra forrige tiår. Det hadde de; forslagene raste så og si inn og jeg erklærte høylydt hvor mye jeg elsker Twitter. Så gikk vi på Robinet og glante på Marit Larsen og danset til Paul Simon og Laura Nyro. Til slutt fikk vi også overtalt Frøken Fräken til å forlate sine prior engagements og komme til byen og drikke øl med oss i stedet.

Ut på natten gikk Helten og jeg hjem gjennom sommer-Oslo. Han spiste ettelengtet kebabnattmat, jeg formante fulle jenter vi møtte på veien om å ta vare på seg selv. Du verden så impulsive vi er av oss. Og så i vår alder! Og apropos det; i morgen har Helten bursdag. Hurra!

Illustrasjon: Wayne Harris