Tidlig ultralyd - eller ikke?
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering stemte mandag for tidlig ultralyd for alle gravide, med 11 mot 8 stemmer. Det viser seg at ti av de elleve som stemte for, var kvinner. Og seks av de åtte som stemte mot, var menn. Lars Ødegård, generalsekretær i Norsk Handicapforbund, mener nå at rådet har liten verdi. (Man kan jo gjette hva han stemte). Dessuten mener han at det er helt feil å gjøre det til et kjønnsrelatert spørsmål.
Men selvsagt er det et kjønnsrelatert spørsmål. Det er kvinnen som blir gravid, kvinnen som føder og - fordi det er kvinnens kropp - kvinnen som til syvende og sist må ta det den vanskelige avgjørelsen om abort eller ikke. Og selv om det har skjedd mye med fedres engasjement for sine barn de siste tiårene, er det fortsatt kvinnen som har det praktiske og emosjonelle hovedansvaret i de fleste hjem. I tillegg bor en fjerdedel av norske barn med bare én forelder, og av disse bor 21 prosent med mor og bare fire prosent med far.
Det vil ikke si at spørsmålet om tidlig ultralyd for alle gravide er ukomplisert. Blant annet må man vurdere om dette er noe helse-Norge bør prioritere å bruke penger på. Kanskje bør man heller, som Maddam foreslår, bruke pengene på å gjøre livet enklere for de som i dag har utfordringer knyttet til omsorg. I Danmark, som har innført tidlig ultralyd for alle gravide, har det visstnok blitt svært vanskelig for foreldre med barn som har kromosonavvik å få avlastning. Det er ikke en ønskelig utvikling.
Videre debatteres det om hvorvidt det er noen helsegevinst for mor og barn. I følge helsedirektør Bjørn-Inge Larsen kan det ikke påvises noe direkte medisinsk utbytte ved tidlig ultralyd, verken helsemessig eller økonomisk, og heller ikke for barn eller mor. Nasjonalt senter for fostermedisin ved NTNU i Trondheim mener imidlertid at tidlig ultralyd vil kunne avsløre blant annet hjertefeil og tvillinger med felles morkake og at det dermed er en klar helsegevinst.
De ti kvinnene - og den ene mannnen - i Rådet for kvalitet og prioritering som stemte for tidlig ultralyd, la særlig vekt på to ting i sin avgjørelse. For det første at det viser seg at kvinner som gjennomfører tidlig ultralyd, er mer fornøyde enn andre gravide. Det tolket de som et uttrykk for økt trygghet, og dermed en helsemessig gevinst. Det andre de vektla er likhetsprinsippet. Den halvparten av kvinnene som i dag allerede får utført tidlig ultralyd, er i hovedsak bosatt i eller nær en by og de er villige til å betale for å få undersøkelsen gjennomført privat. I god sosialdemokratisk ånd er det helt klart relevant å tenke gjennom om vi ønsker et samfunn hvor geografi og økonomi skal avgjøre helsetilbudet til den enkelte.
Men hovedutfordringen, både etisk og følelsesmessig, er spørsmålet om sorteringssamfunnet. Ønsker vi et samfunn hvor staten tilbyr alle gravide mulighet til å oppdage kromosonavvik på et tidspunkt i svangerskapet hvor det fremdeles er mulig å ta abort? I Danmark fødes det nesten ikke barn med Downs lengre. Hvor mange av oss vil beholde barnet etter at vi har fått vite at det mest sannsynlig har Downs? Alle foreldre ønsker seg selvsagt friske barn - og like selvsagt er det at foreldre til barn med Downs elsker sine barn like høyt som andre foreldre gjør. Det gjør at debatten om tidlig ultralyd nødvendigvis blir følelsesladet og personlig for mange.
Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvorfor spørsmålet om sorteringssamfunnet dukker opp sammen med spørsmålet om tidlig ultralyd for alle. I dag får alle gravide over 38 år tilbud om tidlig ultralyd for å avdekke eventuelle kromosonfeil - og prinsipielt ser jeg ingen forskjell på å tilby tidlig ultralyd for gravide over 38 år og for alle. Snarere tvert i mot, ettersom det jo statistisk sett er større sjanse for at fosteret har kromosonfeil dersom mor er over en viss alder*.
Hvis vi vil unngå utvikling av et sorteringssamfunn gir det virkelig ingen mening å tilby særlige sorteringsmuligheter til de som allerede er i høyrisikogruppen.
*Å sette aldersgrensen på 38 år virker noe vilkårlig, ettersom risikoen for sykdom eller kromosomfeil hos fosteret øker allerede etter fyllte 30 år. I følge Dagens Medisin ble aldersgrensen satt i 1983. Årsaken var at man regnet ut hvor mange prøver medisinsk genetikk i Oslo hadde mulighet til å teste ut hvert år, og satte aldersgrensen etter det.
