Alle burde ha en Beate-venn


Alle jenter burde ha en homovenn. Vel, hvertfall hvis de klarer å spa opp en som er litt mer brukbar som homo enn han jeg fant. Dessuten burde man ha (minst) en håndverkervenn, en økonomiekspertvenn, en jobbrekrutterervenn og en interiørarkitektvenn. Blant annet.

Og så burde man ha en Beate-venn. Alle burde kjenne en Beate! Beate-venner er sånne jenter som dytter venninnene sine i ryggen og forteller dem hvor bra de er, hvor dyktige de er og hvor kompetente de er på alle måter. Beate-venner fatter en genuin interesse for sine venninners karrierer; hjelper frivillig til med brainstorming med tanke på fremtidige jobber, legger smarte strategier og stiller forberedt opp for å hjelpe andre å øve seg på skumle jobbintervjuer. Og så husker de på å ringe etter intervjuet for å spørre hvordan det gikk.

Beate-venner forteller venninnene sine at de ikke må være beskjedne, at de ikke har noen grunn til å ta til takke med uinteressante og underbetalte jobber og lærer dem å skryte av seg selv. Beate-venner oppfordrer venninnene sine til å ta for seg av livet og fôrer dem med komplimenter og godord for å få dem til å skjønne at de fortjener det beste.

De løfter deg opp og lar deg stå på skuldrene deres, sånn at  du kan få se hvordan verden fortoner seg når man ikke er Flink Pike. Det burde vært flere Beate-venner her i verden.

(Bildet er stjålet fra YoonKids)



Verdens beste


Jeg er syk. Det passer mildt sagt ganske dårlig ettersom jeg har tre viktige avtaler i dag og dessuten kommer mannen i mitt liv på besøk i morgen, da skal nemlig Makeløs Nevø debutere med overnattingsbesøk hos tante. Denslags bagateller tar imidlertid ikke kroppen min hensyn til; her snakker vi snørr og hodepine og feber og svimmelhet.

Ettersom jeg er temmelig vant til å bo alene syns jeg (nesten) ikke synd på meg selv når jeg ikke har noen som handler, lager mat og finner frem pledd til meg. Og on the bright side så er det jo for eksempel ingen sutrete skrikerunger hjemme som krever oppmerksomheten min, og leiligheten er akkurat så stille og stressfri som jeg vil at den skal være (vel, inntil i morgen da - men vi får håpe jeg friskner til før den tid).

Likevel syntes jeg nok at verden trengte å få vite at jeg har det vondt og den enkleste måten å gjøre det på i disse tider er jo rapportere om den skrantne helsetilstanden min på Facebook. Det resulterte i følgende melding fra Frøken Fräken i går:

Hei vennen. Leste at du er syk - er det noe alvorlig? Noe du trenger?

Altså. Det er sikkert bra med kjæreste og sånn når man er syk, men jammen kommer man langt med verdens beste venner også.