Trives dere, da?

, , 13 Comments

il_fullxfull.373164802_ipnp

Trives dere, da? sier folk.  Med nytt hus, ny barnehage, nye naboer og ny tilværelse i forstaden. Og jeg vet aldri helt hva jeg skal svare. Vi mistrives jo ikke. Men vi er ikke euforiske heller. Og etter fire måneder er det fortsatt litt rart å tenke på at vi bor i dette huset, det føles liksom ikke helt som hjemme ennå.

Hverken mannen eller jeg har båret på en årelang drøm om et seksti år gammelt rekkehus med knøttlite bad og iskald kjeller. Det er ikke sånn at vi har sittet i byen i årevis og verket etter nettopp dette.

For det er tross alt bare et hus. Som i denne fasen av livet dekker våre behov, er temmelig praktisk og har en fin beliggenhet på feltet. Men jeg blir ikke sjokklykkelig av å gå inn døra hjemme (det vil si, noen ganger blir jeg jo det – men det har alt med de som bor der og ingenting med selve huset å gjøre).

Et hus er jo også bare en del av et liv. Det finnes andre viktige ting som veide minst like tungt da vi bestemte oss for å flytte hit. At vi ikke knekker nakken på boliglån, sånn at vi for eksempel har mulighet til å jobbe redusert hvis vi vil. At vi bor i nærheten av en mormor som kan være barnevakt og en fetter det er veldig gøy å leke med. At husene rundt oss er stappfulle av potensielle små venner, at lekeplassen ligger tjue skritt fra inngangsdøra og at biltrafikken er på betryggende avstand.

Kanskje det er dette livet som foreldre handler om. Å ta valg som er kloke og fornuftige og bra for barna – fremfor å velge det upraktiske livet man selv lengter etter. Samtidig hender det vi spør oss selv; hvorfor vente med å leve slik vi egentlig ønsker? Hvorfor utsetter vi det livet vi begge drømmer om? Og hvor lenge skal vi fortsette med det?

Bor du i drømmehuset?

Illustrasjon: Soak Studio

 

13 Responses

  1. Anne

    October 25, 2013 09:40

    Vi flytter snart til et såkalt “tilrettelagt” område og hus for en småbarnsfamilie.
    Jeg gleder meg.
    Det er dette livet handler om nå.
    Når barna har flyttet ut kan jeg kanskje heller bo annerledes igjen.
    Men å bo i blokk uten heis og balkong med små barn – det er i hvert fall ikke livskvalitet sammenlignet med et rekkehus med kald kjeller og knøttlite bad ;)

    nå var jeg ikke glad i asfalt og byen før jeg fikk barn heller da. så det passer meg fint at vi flytter litt ut av byen (bare noen kilometer)

    [Reply]

    Reply
  2. serena

    October 25, 2013 09:48

    Jeg bor i byen i en liten leilighet (65kvm) og trives veldig godt! Vi valgte å flytte fra bysentrum til en av “forstadene” og det var det skrittet vi måtte ta for å få en litt roligere tilværelse. Rekkehus, det har aldri vært drømmen. Og å leve sånn i en pause-fra-mine-drømmer-fase bare for barna, det blir et valg som jeg ikke er villig til å ta. Barnet mitt trives hvis det er trygt (og det er det) og hvis mamma og pappa er glade og fornøyde (og det er vi med tbane avstand til teater, konserter, helgeaktiviteter for store og små, pluss marka…) Men jeg merker at folk rundt meg med små barn gjør ikke noe annet enn å spørre hverandre, har dere tenkt å flytte? skal dere kjøpe noe større? osv. Det gjør noe med miljøet, og det synes jeg er trist. Skulle gjerne sagt til dem: LEV NU! Det er nå du skal ha det bra, ikke når du er pensjonist! Hvor stor huset ditt er har ikke noe å gjøre med lykke! :)

    [Reply]

    Reply
  3. Åshild

    October 25, 2013 09:57

    Nå gjør jeg det, men jeg er litt usikker på om det er mannens drømmehus. Det er han som bærer inn all veden og må brøyte snø på det store tunet.

    Det dere må spørre dere om er om det dere drømmer er så fullstendig uforenelig med små barn. Jeg ser det praktisk med mormor og fetter i nærheten, men likevel?
    Åshilds siste bloggpost: Stell pent med glasstoppenMy Profile

    [Reply]

    Reply
  4. Rullerusk

    October 25, 2013 10:08

    Dette er et spørsmål som gnager meg stadig vekk. Vi har et heltids- og et delstid barn og planlegger en til. Vår kjekke lille treroms leilighet blir snart i minste laget. Så hvor skal man flytte? Trenden i nabolaget vårt i Oslo er at folk bor her til de har fått barn nummer 1. Så flytter de utenfor ring 3. Og det er mange fornuftige grunner til det, blant annet de du nevner her. Problemet er at jeg får helt angst av tanken på å ikke bo i byen. Og det er ikke bare snobberi, det er mange gode og praktiske grunner til å finne noe større i vårt nåværende nærmiljø. Jeg har gåavstand til jobben, vi har familie og venner som bor like ved slik at vi fortsatt har et sosialt liv og potensielle barnevakter i nærheten. Det er masse fine lekeplasser og uteområder i nærheten, samt lett tilgang til kulturtilbud som vi bruker ganske ofte. Minuset er selvsagt at det er dyrt og ikke minst at forventingene om at man skal ha hus og hage når man har barn er ganske store. Jeg tar meg selv i lure på om jeg er en dårlig mor hvis jeg nekter barnet mitt fri tilgang på hage og skog slik jeg selv hadde da jeg vokste opp. Det virker som byoppvekst ikke kan være en god oppvekst etter norske standarder. Likevel tror jeg vi ligger an til å bli i byen ettersom tanken på forstadsliv foreløpig kun virker kvalmeframkallende.

    [Reply]

    Reply
  5. underveis

    October 25, 2013 10:10

    Barna blir med på det livet vi velger. Og de kan ikke overskue valgmulighetene. Så det er vi som må og skal velge for oss alle.. Når vi er noenlunde ansvarlige foreldre – som de fleste av oss er – så er det jo hele familien, dvs også barna – vi tar hensyn til når vi gjør de store valgene. Men ikke BARE barna. Det er mange slags liv som er gode for barn. Det trenger slett ikke være rekkehus og lekeplass.
    Men alle valg har både omkostninger og gevinster. You gain some – you loose some. Andre valg har kanskje ikke mormor og lekeplassen rett ved – men andre plusser (og minuser) i regnskapet. Hvis dere har andre drømmer for voksenlivet, så er det jo tida for å realisere det nå mens dere kan!!Det er ikke alt som er like realistisk om tjue år når ungene flytter ut.
    Og – som en som har mye større barn enn deg, barn som er mye mer rotfaste i venner, skole, aktiviteter – de har et helt eget liv også utenfor familien og hjemmet – jeg skulle ønske vi hadde vært modigere (eller klokere) og flyttet enda lenger ut av byen da de var bittesmå – som dine. Hvis vi skulle flytte nå – ville bruddet bli enormt stort, i hvertfall for noen av ungene. Det føles som en risiko.
    Jeg ser at mine unger har mye utbytte av å kunne gå og sykle til alt, ha alle venner og skolekamerater innenfor en radius av en kilometer, ha et lite oversiktlig nabolag der de kan gå til biblioteket alene og der de kjenner alle hunder som blir luftet i nabolaget – og samtidig faktisk bo i en stor by der det seinere vil være mange lett tilgjengelige utdanningstilbud etc når det blir enda større. Og vi går på ski rett ut i skauen eller går et kvarter opp en sti til badeplassen vår. Det er bær i hagen og vi har nok plass… Og vi kjenner alle. Det er mye bra her. Det er her vi har bygd opp dette familielivet.
    MEN – jeg skulle gjerne hatt enda litt mer fred og ro – og mer dyrkbar mark og noen uthus og sånn…, bondestudent som jeg er…
    (Det er ikke for seint)
    underveiss siste bloggpost: En fin dag!My Profile

    [Reply]

    Reply
  6. Ine

    October 25, 2013 10:37

    Vi bor i en leilighet på 65 kvm ved skogkanten på Bøler, og om det ikke er drømmehuset, er det veldig fint å bo her! Vi har egentlig alt vi trenger, det eneste vi savner er å ha de gode vennene våre helt i nærheten.
    Ines siste bloggpost: Debatten vi ikke trengerMy Profile

    [Reply]

    Reply
  7. Claire

    October 25, 2013 11:31

    Ah, det var mye jeg kan skrive her. Tror aldri mine foreldre har stilt seg det spørsmålet. De tok med oss 8000 (!) km unna, og vi bodde på en helt annen kontinent i noen år. Jeg har ingen barndomsvenn eller barndomshus å se tilbake til, og jeg har flyttet 26 ganger i mitt liv.

    Mine barn? De har vokst opp i en radius på 1 km. Pga samlivsbrudd har jeg flyttet et par ganger etter at de kom til verden, men huset de vokste opp i bor de fortsatt i annenhver uke.

    Jeg skulle gjerne ha fått dem til å oppleve andre steder, andre nabolag, lære å skaffe seg nye venner, nye kulturer. Jeg glemmer at jeg var ensom, at jeg var “den nye” hvert år.

    Man sier at de to tingene man skal gjøre som forelder er å gi barna røtter (så de vet hvor de kommer fra) og vinger (så de kan klare seg uten oss). Tror begge er like viktige, og mine barn er mindre rotløs enn jeg har vært, Jeg er ganske spent på å se om de sprer sine vinger desto bredere.

    Jeg tror det er viktig å ikke kompromisse på de grunnverdiene en har som familie. Hvor er underordnet, hvordan er viktig.

    [Reply]

    Reply
  8. Inga

    October 25, 2013 12:39

    For meg er det viktigste at jeg ikke må bruke så mye tid på ting som må gjøres, men som kjeder meg. Akkurat nå bor jeg i en stor europeisk hovedstad og jobber i en liten by like utenfor. Det er ikke aktuelt å flytte til denne lille byen, men jeg føler at jeg bruker masse tid på å kjøre til og fra jobb, stå i kø på postkontoret, handle mat på tre forskjellige steder fordi de gode butikkene er så dyre og de billige har så dårlig utvalg, og ikke minst vente på T-bane/buss/trikk de gangene jeg ikke sykler. Disse timene tilfører ikke livet mitt noe som helst (kanskje med unntak av tida som tilbringes i de dyre matbutikkene, hehe), og i drømmehuset mitt bor jeg slik til at mest mulig tid kan frigjøres til alt som er gøy! Hva tenker du om det? Bruker du og Helten samlet sett mer eller mindre tid til å få unna nødvendige gjøremål (inkludert pendling og henting i barnehage) nå i forhold til før?

    [Reply]

    Reply
  9. ToPlussTre

    October 25, 2013 23:40

    Vi har nok ikke slått os helt til ro nei. Jeg har flyttet mer enn mange og sa til mannen min da vi kjøpte rekkehuset i 2012 at NÅ blir vi her! Lenge. Fint, god nok plass til tre barn, lekeplass og garasje, marka rett utenfor med turstier til oss og hunden.

    Men så gikk det halvannet år, en mulighet dukket opp, og her sitter vi i England, midt i en by, med tre unger på leide 58 kvadratmeter og tenker at “livet må ikke være helt A4 for at vi skal ha det fint”! Selv om jeg savner mye av det praktiske og tilrettelagte med forrige bolig, og ikke minst naturen rett utenfor døren.

    Mest sannsynlig skal vi tilbake dit om et år, men poenget er at livet med barn kanskje ikke trenger gå på kompomiss med andre drømmer og ønsker :-)
    ToPlussTres siste bloggpost: Something’s wrong with that wrist…!My Profile

    [Reply]

    Reply
  10. Tonje

    October 26, 2013 13:52

    Jeg har flyttet ganske mye, og min erfaring er at det tar ihvertfall et halvt års tid og kanskje mer før jeg begynner å føle meg ordentlig hjemme på et nytt sted. Man skal jo bo seg inn i en ny bolig (jeg er ikke av de som har hengt opp alle gardiner og bilder første uka for å si det sånn…), få nye vaner og tilpasse de gamle til nye omstendigheter, få nye bekjente, finne fram til de fine tinga som faktisk befinner seg i nærheten, og rekke å oppleve de gode minnene som knytter en til det nye stedet. Det er jo ikke så rart at det tar tid, egentlig.

    [Reply]

    Reply
  11. Lammelåret

    October 27, 2013 00:12

    Gode spørsmål!

    For min del handler det mest om de praktiske tingene: hvor nært er huset arbeidsplass, skole, potensielle fritidsaktiviteter, offentlige transportmidler og natur Jeg bor for så vidt midt i smørøyet sånn sett med kort avstand til alt, både det som trengs i dagliglivet og på fritid. Jeg har aldri drømt om et spesielt sted å bo, men merker mer og mer at det betyr ganske mye hva slags omgivelser man har og ser ut på. Å se rett inn i naboens kjøkkenvindu eller rett i en betongvegg er ikke akkurat drømmen.. Hva man har rundt seg kan bety mye for hvordan man føler seg, særlig når man ofte må se ut på de samme tinga.

    Trivsel skapes av mye, som følelsen i huset, hvorfor man flyttet dit (måtte eller valgte?), om hverdagen fungerer (romløsning, transporttid til jobb mm), drømmer.. tror nok det er lurt å bruke litt tid på slike tanker og ikke bare la økonomien styre. Lave huspriser finner man mange steder i landet og kan derfor velge mye bort, men hva hjelper vel lave huspriser dersom trivselen er knyttet til noe annet enn økonomi? Om en trives har en kanskje større toleranse for trangere økonomi?
    Lammelårets siste bloggpost: Husk å skjenke ungen din!My Profile

    [Reply]

    Reply
  12. Marianne

    October 27, 2013 21:41

    Jeg har to responser til innlegget ditt.
    Det kan nok fort ta litt lenger tid enn fire måndere for å bo seg inn på et nytt sted.
    Og den andre er at livet med familie og barn ikke trenger å bety å gi opp drømmene sine… Synes dere skal tenke godt på hva slags drømmer dere egentlig har og om de ikke kan være realiserbare også med barn.

    Vi kjøpte hus for tre år siden, alt er praktisk med kort vei til skole, kollektivtrafikk, butikker og mer til.
    Samtidig finner jeg ikke helt roen og ser stadig på Finn.
    Skulle ønske vi hadde klinka til skikkelig og kjøpt noe dyrere i et finere strøk. Så jeg kjenner følelesen din.

    [Reply]

    Reply
  13. Ellen

    October 28, 2013 00:50

    Oi. Vanskelig det her. Bor i drømmehuset, men ikke på drømmeplassen. Vi bor på landet (ingen av oss trives i byen), men ikke landlig nok for oss voksne. Dessuten bor vi i sør og ikke i nord, og det er kanskje verst. Men med 4 unger hvorav en trenger mye tilrettelegging, så er dette et bra sted. Super, liten skole som alle ungene trives på – det er viktig, det!!

    En klok litt eldre venninne pleier å si til meg at det er forskjellige epoker i et liv. Man får kanskje ikke alt på en gang. Noen ting må skje etter hverandre i stedet!

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


2 − one =

CommentLuv badge