Velger du tidsklemma?

, , 27 Comments

Jeg liker byen. Jeg liker leiligheten vår og nærheten til det store kulturtilbudet vi nesten aldri tar oss tid til å benytte oss av lengre. Likevel kommer vi til å flytte herfra før sommeren. Ut til Suburbia, til besteforeldre, frisk luft, større plass, en hageflekk og forhåpentligvis enklere hverdagslogistikk.

Et av spørsmålene som da reiser seg, er hva vi skal kjøpe. Velger vi et lite rekkehus, får vi økonomisk armslag og mulighet til litt redusert arbeidstid. Velger vi enebolig får vi god plass og kanskje den beliggenheten vi ønsker oss aller, aller mest.

Poenget her er at vi har et valg. Vi kan velge en livsstil hvor begge må jobbe fullt eller vi kan velge en livsstil med mer økonomisk fleksibilitet – med de konsekvensene som følger.

Vi er ikke de eneste som har dette valget, veldig mange barnefamilier i Norge har i utgangspunktet økonomisk mulighet til at en eller begge foreldre jobber redusert. Selvsagt er litt mer upraktisk hvis man allerede sitter der med et digert hus og komfortable vaner, men det går an.

Jeg sier ikke at det ene er bedre enn det andre. Det finnes ingen objektiv sannhet her, ulike ordninger passer ulike familier. Men det er viktig å huske på at veldig mange av oss har et valg. To foreldre i nitti prosent stilling er for eksempel noe mange familier har råd til. Og som Susanne Kaluza skriver; småbarnsforeldre har faktisk lovfestet rett til redusert stilling.

Det irriterer meg at tidsklemma fremstilles som en påtvunget skvis mellom jobb og barn. Det går an å tenke seg om og ta bevisste valg. Livet består dessuten av veldig mange ulike aktiviteter og senker man kravene til hva man skal gjøre og få til i tillegg til jobb og barn har man kommet et godt stykke på vei.

En av de største utfordringene ved å vokse opp i et av verdens rikeste og mest likestilte land, er at vi har alle muligheter. Vi innbiller oss at vi kan få til alt når faktum er at man må prioritere. Døgnet har faktisk ikke blitt lengre de siste 30 årene. Og nettopp evnen til å prioritere er både undervurdert og livsnødvendig for å få et liv man trives med og kan håndtere.

Hva prioriterer du? Og hva velger du bort?

 

27 Responses

  1. Nina Egersborg

    November 4, 2012 15:02

    Denne tidsklemma hører jeg mye om, og jeg deler tankene med deg. Det er ingen reell tidsklemme i den situasjonen du skisserer- slik jeg ser det. Selv har jeg ingen tidsklemme jeg kan syte på- det vil forresten bli tunge dager hvis jeg i tillegg skulle fordype meg i en “tidsklemme” også :-) HELT alene med ansvar for barn , uten familie forøvrig og full jobb gir en hverdagskalender som starter 0615 og slutter når jeg har forberedt neste dag som også starter 0615. Å redusere inntekt og frigi tid gjennom mindre arbeid er sjelden en mulig løsning for den som styrer skuta alene. Og når en bor så midt på treet som en kan så er det ikke mye å hente der heller, bilen er GULLE god og ble født i 2003 – jeg bor på “landet” og jobber ett annet sted også på “landet”, 6 mil uten offentlig transport. Og helgene er tiden hvor tiden strekker til å hvile, være fotballmamma – med stor glede faktisk, handle en bukse og en genser til hun som vokser, brette klær, hvile, tenne lys i høstmørke kroker, eller grillen på sommervarme dager, hvile, besøke en god venninne, klippe håret, få besøk av voksen selvboende sønn som bor i “nærBY”, og takke for de kveldene som gir mere enn en time til eget bruk før egen sengetid. Jeg har ingen tidsklemme, men jeg kan ikke velge INN så mye av det som kunne balansere bedre. Alenetid, egenomsorg gjennom veninnesamvær på kino, restaurant, å gå på kurs for påfyll, eller annet som beriker min hverdag . Så jeg velger å SETTE PRIS på at jeg evner å være i det enkle, så jeg ikke er nødt til å være i en tidklemme. Ville jeg valgt å dytte flere plikter eller forpliktelser inn i min hverdag ? Jeg ser hvor godt det må være å ha store hus med mange rom, rom som gir ROM for at vi som bor i det kan ha ROM for vårt – uten at det blander seg i den andres og gir ubalanse, med romslige store hager, men vil jeg velge bort hvilen , “fritiden” og stillheten med å holde det på “stell” ? Jeg kunne jobbet mere enn 100 %- mange gjør det for å skaffe seg noe de ønsker seg- men som de kanskje ikke trenger, og så er barna hos andre også denne tiden. Eller de ser den ene forelderen enda mindre enn den andre forelderen. Er det tidsklemme ? Jeg tror jeg heller vil kalle det
    ” prioriteringssjuka ” jeg. :-)
    Nina Egersborgs siste bloggpost: Krefter og KRAFTMy Profile

    [Reply]

    Reply
  2. Line Konstali

    November 4, 2012 16:28

    Jeg glemmer aldri hva Gitte Jørgensen sa: vi befinner oss ikke i en tidsklemme, men i en verdiklemme. Vi må slutte å oppføre oss som småbarn i en godtebutikk. Vi må prioritere.

    Mannen min og jeg fikk barn under studiene. Vi har alltid prioritert familien først. I perioder har jeg vært mest hjemme, i perioder han. Denne høsten var det både barnehagestart for minsten og første klasse for han i midten. Siden mannen min var ansatt i et vikariat som gikk ut i våres, bestemte vi oss for å la han være hjemme på fulltid frem til jul. Jeg søkte ny jobb og er nå i full stilling.

    Tiden strekker ikke til dersom man skal få til alt. Det er ikke naturlig at det skal være slik. Og ja – vi ofrer mye materialistisk. Men i det store og det hele – hva betyr vel det? Vi sover i stua vi foreldrene, slik at eldstejenta skal få eget rom. Vi har innredet praktisk slik at vi kan bo trangt. Og vi bruker de to kjellerbodene fornuftig. JEg er overrasket over hvor uproblematisk det er å være en familie på 5 og bo i en 3-roms ;-)

    [Reply]

    Reply
  3. Ine

    November 4, 2012 17:09

    Jeg har ikke barn, men mannen min og jeg har snakket mye sammen om hvordan vi vil leve hvis vi er så heldige å få barn en gang. Vi tenker at vi begge ønsker å jobbe litt mindre og ha litt mer tid til familie når fremtidige barn er små. Jeg er helt enig med deg, det går an å prioritere slik – i alle fall om man er to. Jeg tror det er viktig å huske på at det ikke er alle som har mulighet til å gjøre den prioriteringen.

    Og ellers – så spennende med flytting! Er det Oslos Suburbia dere flytter til?
    Ines siste bloggpost: FredagsrapportMy Profile

    [Reply]

    Reply
  4. T

    November 4, 2012 20:10

    Jeg prioriterer bort shopping. Jeg har aldri vært noen storshopper, men allikevel har jeg virkelig alt jeg trenger. Jeg har riktignok ikke alt jeg har lyst på, men det er noen annet.

    [Reply]

    T Reply:

    Og her sparer jeg altså både tid og penger.

    [Reply]

    Reply
  5. underveis

    November 4, 2012 23:20

    Er så enig. Noe jeg gjentok ofte før – på bloggen min – var at “folk er friere enn de ofte tror”. Mange av oss har disse valgene, hvis vi tør.
    Vi har alltid valgt tid. Alltid jobbet redusert, en av oss eller begge – etter at ungene kom (her kom det tre kjapt…). Har valgt bort større lån. Har ofte fått som konsekvens at det ikke har vært helt enkelt i arbeidssituasjoner – fordi vi blant annet har benyttet av oss den rettigheten vi har til redusert arbeidstid, som du henviser til her. Vi har valgt bort utrolig mye – når jeg tenker på det – gjennom åra. Vi har valgt tid – og allikevel kan den bli knapp noen ganger, med mange små – og også når de blir bittelittegrann større.
    Jeg tror vi aldri kommer til å angre på at vi valgte tid. Men vi angrer litt på at vi ikke flyttet lengre ut på landet – den gang vi var i den fasen dere er nå…. Lykke til…
    underveiss siste bloggpost: godt sagtMy Profile

    [Reply]

    Reply
  6. Casa Kaos

    November 4, 2012 23:32

    Dette er den viktigste grunnen til at vi flyttet til Spania. Her er det billig å leve og bo, og vi trenger ikke jobbe mer enn en halv stilling hver for å opprettholde en helt ok levestandard. Litt drastisk kanskje, og ikke en løsning som passer alle. Men har man mulighet til å ta ett år eller to i utlandet mens barna er små, er det absolutt å anbefale.
    Casa Kaoss siste bloggpost: Hjelp, jeg er på tv!My Profile

    [Reply]

    Reply
  7. jenny

    November 5, 2012 10:43

    Hei, for en fin blog – jeg kom tilfeldigvis over den nå nettopp. Tidsklemma er vel noe jeg kan tøyse med og er en grei “unnskyldning” å ha i blant. Men helt seriøst så er jeg enig med deg. Det handler om prioritering, og å velge bort ting. Vi lever i en tid der vi har så mange muligheter at man kan få problem med å velge bort ting. Jeg har det siste halve året hatt en prosess på gang med meg selv, der jeg har gjort om noen valg for å få det bedre med meg selv og familien. Det er lett å gro fast i en jobb, og bli slave av egne inntekter. Man kan fint klare seg med mindre, jeg ser at jo mer jeg tjener desto mere penger bruker jeg. Fra høsten av blir jeg sannsynligvis student og må da gjøre noen hardere prioriteringer men vil på sikt få en jobb jeg trives bedre i.

    http://www.mammmaprat.blogspot.no

    [Reply]

    Reply
  8. Lene

    November 5, 2012 11:55

    Bare et lite “kontrollspørsmål”. Tenker dere evt. å kjøpe et rekkehus nå, og så bo en stund der, før dere til slutt skal kjøpe en enebolig?
    Det koster ganske mye å flytte, både i tid og ikke minst penger (både salg og kjøp), så det kan kanskje være like greit å kjøpe noe litt større nå? Kanskje dere tenker at det skal komme en makeløs lillebror eller lillesøster også, og da trenger man plutselig litt mer plass også.

    Med rekkehus (eller tomannsbolig) har man fortsatt naboer ganske tett på, som man kanskje både hører (godt) og må samarbeide med. Men man har muligens fellesløsninger for ytre vedlikehold av boligen. En enebolig trenger en del vedlikehold…

    Noen momenter, ut over det rent økonomiske og konkrete i forhold til størrelse på lån.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Takk for gode innspill, det er absolutt ikke hverken-eller. Når disse spørsmålene dukker opp er det lett å umiddelbart tenke “selvsagt velger vi lite hus og mye tid”, men det er åpenbart fordeler med stort hus også.

    Er forsåvidt enig i at det koster mye å flytte men samtidig er det jo noe med å ha et hus som gjenspeiler den livssituasjonen man er i nå også, ikke den man var i eller kanskje skal inn i etterhvert. Ender vi opp med et lite hus er det nok langt fra sikkert at vi blir boende der i all evighet – men det er jo ikke sikkert vi blir boende for alltid hvis vi kjøper et stort hus heller..

    [Reply]

    Reply
  9. Rullerusk

    November 5, 2012 12:22

    Vår løsning er foreløpig å bli i leiligheten i byen. Der har begge vi foreldre kort vei til jobb med barnehageplass rett ved siden av min arbeidsplass. Huslånet er ikke større enn at det kan betjenes selv om jeg (og kanskje etterhvert også pappan) jobber redusert. Jeg ser fordelene ved å ha større plass og hage, men vi elsker byleiligheten vår. Dessuten hadde det å flytte til suburbia betydd at mye mer tid gikk med til reising til og fra jobb, samt økte utgifter til bolig, for ikke å snakke om at vi kanskje måtte ha skaffet oss bil. Også er det all den tida man bruker på å vedlikeholde enebolig og hage da… Da vil vi heller bo trangt, men ha bedre tid til å hygge oss sammen i vår lille tre roms. :)

    [Reply]

    Reply
  10. Hilde

    November 5, 2012 12:47

    Vi valgte vekk byen byen og alle dens distraksjoner, både i form av tid og penger.
    Det var egentlig enkelt. Vi var lei av byen, og hadde egentlig allerede flyttet ut, men jobbet begge i byen. Når jeg ble gravid var vi enige om at det eneste mulige alternativ var å flytte helt ut, til fjorden, til bygda, til plass og armslag, til trygg oppvekst for vårt barn. Den siste var viktigst, siden vi betvilte kvaliteten på bla skole og oppvekstmiljø på det stedet vi bodde på da.
    Det nest viktigste var å kunne finne et bosted som var større uten å betale i dyre dommer. Vi endte opp med et helt hus, -nesten nytt, til samme pris som en trang leilighet. Akkurat det er vi enda nesten i sjokk over…

    Nå har det rent litt vann i havet siden vi tok steget til freden ved fjorden på landet, og noen skjær dukket selvfølgelig opp. Å være pedlerpappa og tidvis alenemamma er ikke bestandig like greit, men vi har nå engang tatt det valget, så da får det bli sånn. Mannen tjener såpass bra at jeg kan jobbe mindre med god samvittighet. Dermed har jeg litt futt igjen når lillefrøken hentes i barnehagen.

    Jeg har verken ønske eller mulighet til å holde på med alskens aktiviteter på min fritid (om man kan kalle den tiden som er igjen av dagene etter alle plikter for det?) Jeg får meg en langsom time eller to med katt på fanget og strikketøy i nærheten og sier meg fornøyd med det.
    Jeg er sosial på jobb, det får holde for nå. Etterhvert regner jeg med at lillefrøken blir dratt (ikke av meg…) inn i diverse fritidsaktiviteter, mulighetene er ganske mange, selv på et lite sted. Så da må nok mor følge på og engasjere seg i det prinsessa interesserer seg for. Jeg drømmer om litt mer tid helt for meg selv en gang i blant, og når tilværelsen nå begynner å gå seg til aner jeg muligheten i det fjerne.

    [Reply]

    Reply
  11. EllenF

    November 5, 2012 15:49

    Jeg tror nok faktisk at jeg mener at rent objektivt sett, så er det riktigere å velge tid fremfor penger dersom man har mulighet. Mer penger=mer forbruk=økt forurensning osv. Dessuten mener jeg at unger trenger mer tid med foreldre og mindre tid med pedagoger, sånn generelt sett i Norge i dag.

    I vår familie lever vi for 30 000 i mnd netto. Og da sparer vi noen tusenlapper også. Og betaler huslån og studielån. Går fint selv med 4 unger. Vi har prioritert vekk barnehage og sfo. Ingen unger får mer enn en organisert fritidsaktivitet hver. Ingen dyre ferier. Ungene arver nesten alle klær (gjelder også 13-åringen). Ingen kostbar oppussing. Ingen elektroniske dupeditter. Ingen tv (bare på nettet). Bare brukte møbler. Huset er lite og har ingen ideell beliggenhet (derfor var det billig)Vi har masse tid sammen. Vi har tid til å kjenne etter hvordan vi virkelig har det. Vi har tid til å løse de konfliktene som oppstår i familien, men vi slipper de konfliktene som oppstår fordi man stresser og går på autopilot. Vi har rett og slett tid til å kjenne at de viktigste tingene i livet er gratis.

    Jeg er gromfornøyd med de valgene vi har tatt. Finansministeren får ingen skattepenger av meg. Men han kan gjerne får en klem! :)

    [Reply]

    EllenF Reply:

    Rent objektivt mener jeg også at folk må få velge selv. Det er det aller mest grunnleggende. Alt blir ikke relativt av den grunn. :)

    [Reply]

    Reply
  12. Liv-Inger

    November 5, 2012 19:37

    Ah, denne har vi kjent på de siste årene. Vi prøvde oss jo på å flytte til hjemstedet vårt for fire år siden. For å komme nærmere familien. Og samtidig fikk vi mer hus for pengene. Billigere på et lite sted enn i Tromsø (hvor boligprisene er helt hinsides). Men vi ble bare to år på hjemstedet vårt (som ligger 2 timers kjøring sør for Tromsø). Vi trivdes ikke på et såpass lite sted. Det var få jobbmuligheter. Vi følte oss litt “fanget”, rett og slett. Men få muligheter. Jobb er ikke alt her i verden, men verken jeg eller han var villig til å ha det vi oppfatter som kjedelige jobber bare for å få større økonomisk armslag. Og nærheten til familie, vel det var på godt og ondt. Så vi flyttet tilbake. Her bor vi nå i tomannsbolig, i stedet for i en stor enebolig som vi hadde på hjemstedet vårt. Det var et valg vi tok. Ikke for å kunne redusere arbeidstida vår, men for å ha jobber vi trives med. Jeg tror fornøyde voksne rubber av på ungene. Foreldre som vantrives i jobbsituasjonen og sosialt ellers er ikke noe positivt for familielivet, uansett hvor masse tid man har sammen, hvor stort hus man har og alt det der. Det er en balanse. Så ja, jeg er enig med deg. Man har valgt. Så får man ta konsekvensene av de valgene man gjør. Det viktigste er at man velger noe hele familien trives med. Og så klart, jeg skulle gjerne hatt større bolig. Vi er tross alt en familie på 5. Vi har grønt lys fra banken til å kjøpe oss opp også. Men så vil vi jo ikke bo oss ihjel heller.
    Liv-Ingers siste bloggpost: Dagligvarebransjen med digital drømmetjeneste?My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Viktige poeng, Liv-Inger! Fornøyde foreldre er så absolutt viktig for barna også og som deg er jeg nok ganske avhengig av å ha en spennende og lærerik jobb. Det innebærer at jeg ikke kan (eller vil) flytte altfor langt ut på landet – og for meg vil et stort hus aldri veie opp for vantrivsel og kjedsomhet på jobb.

    [Reply]

    Reply
  13. Mammadamen

    November 5, 2012 21:27

    Interessant innlegg. Det er et dilemma. Samtidig er bolig også en investering – både økonomisk og i forhold til å ha det komfortabelt med familien. Vi bor i tomannsbolig, men flytter snart i eget hus med hage. Det har vært etterlengte i et par år nå. Vi har følt mye på ikke å ha en ordentlig hage å leike med guttene og å ha forholdsvis lite armslag innendørs. Å bo “trangt” og tett med naboer har gjort at vi ofte bruker penger på å finne på ting i helgene og har reist bort på flere ferier ila året. Større bolig og hage gjør det mer komfortabelt og lettere å finne på ting hjemme. Og jeg skulle faktisk ønske veldig at vi hadde sett litt lenger frem og sett for oss hverdagen med aktive barn da vi flyttet fra rekkehus til tomannsbolig for snart fem år siden. For mange er nok tidsklemma et valg, ja. Vi er heldige her i Norge som har så gode muligheter for å velge. Her har vi senket kravene betraktelig ift hva vi finner på av voksenting. Det sparer vi penger og tid på. Og det gir uvurderlig tid med barna. Og for å gjøre den familietiden enda bedre velger vi altså å legge litt mer penger i bolig.

    Lykke til med valget! Mitt beste råd er å ta med i vurderingen hvordan dere ser for dere hverdagen noen år frem i tid også, og ikke bare nå.

    Karianne:)
    Mammadamens siste bloggpost: Ting å bekymre seg over …My Profile

    [Reply]

    Reply
  14. Frøken Makeløs

    November 6, 2012 12:10

    Rekkehus og tomannsbolig kan nok oppleves ganske trangt ja, man har jo ulike grenser for hva man ønsker seg av privatliv. Stor hage og hus krever mye vedlikehold, men interessant at du setter trangboddhet og lite privatliv i sammenheng med utferdstrang. Det er jo også et element man bør ta med i regnestykket.

    Det er jammen ikke lett! Men jeg tenker at det viktigste i første omgang er å finne et hus hvor vi begge tenker “her har jeg lyst til å bo!” Og så får man bo der inntil man finner ut at ulempene har blitt større en fordelene. Jeg kjenner hvertfall at jeg blir stressa av å prøve å ta et valg som jeg skal være hundre prosent lykkelig med resten av mitt liv..

    [Reply]

    Reply
  15. Heidi Langer

    November 7, 2012 03:28

    Hei!
    For en super blog du har! Mye å lese som engasjerer!
    Mine erfaringer har lært meg at første prioritet må alltid være familietid. I hva slags bolig dere bor har ikke så mye å si fordi det uansett er deres hjem. Vi har bodd i utlandet de siste 5 årene og familiebånd, familietid har veldig stor betydning. Man må jo bare være lykkelig med det man har, der man er….
    Jeg leste et veldig godt sitat av Johnny Cash igår. Hans definisjon av paradis; “with her this morning having coffee”
    Lykke til med valgene!

    Heidi
    Heidi Langers siste bloggpost: Fredag er vaske dagMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Takk for det! Så hyggelig å høre :-) Og takk for fantastisk sitat, det er jo virkelig en rettesnor i hverdagen. Skal huskes på!

    [Reply]

    Reply
  16. Tone

    November 11, 2012 11:02

    Husk at rekkehus kan ha noen store fordeler i småbarnsårene. Det bor gjerne mange barnefamilier der, så barna har alltid noen å leke m. Vennene våre i enebolig jobber mye mer med å finne på aktiviteter i helgene, mens vi kan slippe barna rett ut, og de kan leke fra morgen til kveld. Fint også m følgegrupper til skolen. Her sparer man mye tid i hverdagen.

    [Reply]

    Reply
  17. Carina

    November 13, 2012 23:09

    Oki, nå er jeg veldig sent ute med å melde meg inn i debatten her..

    Men jeg er veldig enig med deg i at det blir misvisende når tidsklemma fremstilles som et påtvunget ytre skvis mellom jobb og familie. Det har nærmest blitt en slags kollektiv selvforståelse i dagens samfunn, dette med at tiden klemmer, og at tidsklemme automatisk følger kombinasjonen jobb og familie. (Og nei, jeg mener ikke å si at jobb og familie ikke er en vanskelig kombinasjon, det er det så absolutt, men man har mulighet for å stoppe opp og spørre seg hva som klemmer, hva man ønsker, prioritere.)

    Jeg synes fenomenet tidsklemme er så vanskelig å diskutere, fordi selve begrepet er så stort og diffust, så kompleks og stappet med ulike fortolkninger. Anne Lise Ellingsæter tar opp dette i artikkelen “”Tidsklemme”- metafor for vår tid.” Artikkelen/analysen begynner muligens å bli litt gammel, men er fortsatt aktuell. Ellingsæter minner om at tiden kan klemme på mange måter, og avdekker i sin analyse komplekse tidsmønstre og tidsproblemer i dagens samfunn, forårsaket av en rekke strukturelle endringer og kulturelle strømninger. Tidsklemme kan forståes som en metafor for denne kompleksiteten. Videre hevder hun at for å forstå samtidens tidsproblemer, må perspektivet utvides fra det dominerende fokus på arbeidstidens lengde til å omfatte andre strukturelle trekk og tidens kvalitative dimensjoner – dens sosiale kontekst og kulturelle. (Mer eller mindre direkte kopiert fra Idunn.no, fant ikke den utskrevne artikkelen jeg vet jeg har et sted, og stolte ikke helt på egen hukommelse.)
    Jeg tror også det er i denne artikkelen hun nevnerdette med motherblaming, hvordan tidsklemma er et resultat av mor (også) jobber.
    Carinas siste bloggpost: Prinsesse?My Profile

    [Reply]

    Reply
  18. renate

    November 15, 2012 08:55

    hei der! med tanke på at vi nå flytter fra 130 kvadrat til om mulig 60 typ, setter igang med ivf i februar og bor med en 7 åring annenhverutke så velger jeg vel klemma fremfor tidsklemma! har nå bodd landlig i veeeeeldig fine omgivelser i 3 år og det holder! takke seg tel! heller liten leilighet, mye tid og kvalitet enn stor plass liten tid og stress!:) juhuuu!! digger bloggen din forresten, ser du har spørreundersøkelse og skal svare!
    legger deg til på listen min over blogger verdt å lese. Ta gjerne turen innom om du vil og link opp noen som inspirerer deg. Vanligvis holder jeg meg langt unna mammabloggene serru, men du er annerledes. Viktige tanker som deles og u får meg til å tenke over utenkte ting! Det likes på høyt nivå!
    mvh Renate – ikke mamma-blogg-men-mot-mobbing-lell!
    Forresten- hvordan har du fått den rulletingen med bloggposter øverst?! om det går ann å være så frekkis å spørre? :)

    god torsdag!
    http://thegrandproject.blogspot.no/p/where-i-find-my.html

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Takk for entusiasmen og gode ord! Den rulletingen med bloggposter øverst er en del av designpakka jeg har kjøpt. Ser du blogger på blogspot, vet ikke hvor enkelt det er å få til slikt der.. Beklager at jeg ikke kan være til mer hjelp.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


× 9 = fifty four

CommentLuv badge